25May

Jeg er ikke redd

Photo: csullens

Photo: csullens via Flickr/Creative Commons (https://www.flickr.com/photos/csullens/5158156516)

Jeg blir eldre, og denne tanken slår meg oftere enn tidligere: jeg er ikke redd. Jeg er for eksempel ikke redd om natten. Etter at jeg forstod at det ikke skjuler seg blodtørstige isbjørner i mørket har jeg aldri engstet meg, slik jeg gjorde i barndommen for mørket mellom gatelyset ved porten og inngangsdøren i Triangelveien i Kirkenes. Men takket være den imaginære glupske isbjørnen som ventet der i skyggene, fikk jeg i ung alder en daglig dose kardiotrening gjennom vinterhalvåret. Jeg løp for livet, og det fantes etterhvert ikke den isbjørn i verden som kunne ta meg i fart. Om sommeren skjedde det sjeldnere, og bare når vi hadde vært på nepeslang hos den sinteste i nabolaget. Også da løp vi for livet. Men for det meste spilte vi fotball, og det var ingenting å være redd for.

Etterhvert flyttet vi til Johan Knutzens gate, nede ved sjøen. Der var det, såvidt jeg vet,  ingen isbjørner. Huset stod imidlertid plassert på en diger, tysk bunker. Som det mildt bekymrede barn jeg tross alt var, ble jeg  overbevist om at det vandret halvdøde tyske soldater rundt og tok barn på høst- og vinterkveldene. Og gatelysene hjalp ingenting. Utenfor den gule lyskjeglens rekkevidde kunne jeg både ane og høre dem. De hveste på tysk og skulle ta meg. Jeg kastet meg på sykkelen og raste ned bakkene med dødsforrakt, hoppet av ved trappen i vill fart og løp for livet opp de lange trappene på bunkeren: I mellomtiden suste sykkelen videre for seg selv, inntil den traff garasjeporten med et smell.

Faren for halvdøde nazister i fjæra viste seg etterhvert å være betydelig overdrevet, og jeg er atskillig mindre redd for rovdyr og tyskere  i dag. Faktisk har de fleste av mine bekymringer gjennom livet vist seg å være helt bortkastet. Jeg vet det nå, etter mange år med bekymringer og levd liv. Nå er jeg ikke redd for noenting, nesten. Jeg er for eksempel ikke spesielt redd for døden. Ikke at jeg har det travelt med å dø, snarere tvert imot. Men jeg er mye mer redd for ikke å leve livet fullt ut. Jeg innrømmer at jeg er litt engstelig for elg. Etter at jeg kjørte ihjel en ung ku en mørk vinterkveld, og smadret min søsters bil i avlivingsprosessen, så har jeg fått et litt mer anstrengt forhold til elg enn jeg hadde tidligere. Og mitt forhold til katter er imidlertid uforandret. Jeg hater katter, og har et bestemt inntrykk av at det er gjensidig. Så altså, katter og elg.

Jeg er redd for barna mine. Riktignok på en litt annen måte enn jeg er redd for nazister, katter og andre rovdyr. Men altså, redd på den måten at jeg bekymrer meg for dem. Det er det selvsagt ingen grunn til. De er voksne, flinke og velfungerende menn. Gudbevaremegvel.

Jeg gleder meg over at de ikke ser ut til å ha utviklet angst for verken nazister, katter, studielån, folk sørfra eller offentlige tjenestemenn. Eller tannleger. For livet er kort, og natten er gudsjammerlig lang. Min mor var redd. Hun var redd for eksem, tannleger, tyskere og flått. Alle burde, ifølge min mor, ta tran og drikke askeavkok og nypete. I store mengder. Hun var mindre redd for kjederøyking, rulletobakk og kjøring uten bilbelte. Ifølge mine foreldre kunne disse aktivitetene med fordel kombineres. Jeg var mye bilsyk som barn. Men det var ingenting å være redd for, sa mine foreldre. De var opptatt av trekken. For før sa folk at man måtte passe seg for trekken. Og vi ble truet med julig om vi ikke holdt oss unna de titalls tusen tyske granater og bomber som lå delvis nedgravd rundt omkring i mitt barndoms Kirkenes.

Som barn var jeg derimot ikke spesielt redd, verken for sprengstoff eller juling. Det medførte ofte at vi sprengte ting i luften. Her om dagen hørte jeg meg selv fortelle min eldste sønn om fornuften av å dekke til halsen nå i vårluften. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg er redd for trekken, men en viss respekt kan ikke skade. For trekken altså. Og i retrospekt, kanskje også udetonert tysk sprengstoff. Det er helt uproblematisk med moderat respekt for ting som eksploderer eller som kan medføre halsonde.

Men bortsett fra det, så er det lite å være redd for. Redsel fører stort sett bare til engstelse for livet selv. Legg til anger, og du har oppskriften for et helt liv bortkastet. Så, vær ikke redd. Og ikke kast sykkelen fra deg i fart. Ta vare på sykkelen din, så tar den var på deg. Nesten litt som med unger.

Men pass deg for trekken. Og ting som eksploderer. Det er mer enn nok. Og skulle det, mot formodning, dukke opp en halvdød nazist ut av mørket, så slå på lyset.

12May

En forsvarstale for russen 2015

Russ

Foto: Ivar Husevåg Døskeland via Creative Commons

De siste dagene har russen fått såpass mye pepper for sin musikksmak, at det både er på sin plass og på tide at noen som har passert middagshøyden sier ett og annet godt ord om den norske ungdommen.

Årets russelåter har utvilsomt fått fortjent oppmerksomhet, ettersom mange av dem kretser rundt temaet sex, luremuser, horer og annen seksuell lettsindighet – og til tider provoserende omgang med holdninger til ufrivillig sex. Det hele anført av russemusikk-produsentene Tix & The Pøssy Project, et slags russens svar på russiske Pussy Riot.

Det som er spesielt med denne debatten om russemusikken, er den pompøse moralske indignasjon vi kan lese av foreldregenerasjonens utallige kommentarer i medier og vettløse statusoppdateringer på sosiale medier skrevet i moralsk affekt. Politikere, kommentatorer, foreldre og andre med betydelig redusert ydmykhet til egen vurderingsevne har stått i kø for å spå feminismens endelikt og vår kulturs sammenbrudd som følge av russens årvisse lek med rusmidler og tabuer. Det er alarm (!) og vel så det, på vegne av vanvittig mange gamle og gretne.

Men den moralske mediepanikken er selvsagt ikke ny, verken av dato eller innhold. Da radiosendinger ble innført i Norge på 1920-tallet, ble det bestemt at det skulle være 30 minutter stillhet i eteren mellom hvert program. Årsak: radioen var et så sterkt medium, at lytterne trengte tid for å fordøye de sterke inntrykkene. Det ble ramaskrik da Anne-Cath. Westly introduserte landets barn for forplantingslære på 1960-tallet. Jazzen, rocken, levende bilder, fargefjernsynet, hjemmevideoen og det stadig aktuelle internettet har vært og er stadig kandidater som kilder til sjelens og menneskets moralske forfall. Og i år altså: russemusikken. Gjesp.

Dagens 35-50 åringer med akutt framskreden avsky og forakt for russens soundtrack i 2015 har naturligvis enten glemt, eller velger å se helt bort fra, at de i de siste 30 år har tillatt sine barn å høre rap og hip-hop musikk. Dermed ser de også helt vekk fra det faktum at deres barn gjennom hele sin oppvekst bokstavelig talt er tutet ørene fulle av nedverdigende kvinnebeskrivelser og av rollemønstre og verdisett som er som hentet ut av den mørkeste islamistiske middelalder. R&B-artister, rappere og hip-hopere har siden 1980-tallet formidlet synet på kvinner som “hoes and bitches», som rene og pip åpne knulledukker uten hjerne eller kapasitet til annet enn å fungere som sexleketøy og eye-candy for den bevæpnede og i høyeste grad rusforherligende gangsta´n.  Altså mannen. Ironisk nok inntas disse artistene på løpende bånd i R&B-musikkens Hall of Fame. Rapper Dr. Dre har vunnet 6 Grammy-priser og er blant annet den stolte opphavsmannen til følgende poesi:

Bitches ain’t shit but hoes and tricks
Lick on these nuts and suck the dick

For umoralen blir, som alltid før, institusjonalisert. Dagens russemusikk er som et speilbilde av samtidens estetikk. Det er verken nytt eller oppsiktvekkende. Men den som tolker russens sangtekster som politiske partiprogram eller verdiplakater har forstått like lite av russefeiring og musikk som han har av sin samtid og det samfunn han omgis av. Russelåtenes tekster må kanskje først og fremst forstås som en generasjons forsøk på å finne noe som kan provosere foreldregenerasjonen, et rituelt forsøk på å gjøre seg av med barnlige ting. Vi bør kanskje erkjenne at det å overgå vår egen umoral krever litt innsats. Men russen gjør et ærlig forsøk.

I et stadig mer seksualisert og medieorientert samfunn, er det ikke så så lite ironisk at min generasjonen provoseres av de samme budskap og i de samme medier de så lenge selv har hatt definisjonsmakten over. Man kan spørre seg med hvilken moralsk ballast dagens foreldregenerasjon dømmer dagens 42.000 18-årige russ. Vi er den foreldregenerasjonen som introduserte seksualiserte klær til spedbarn.

Rusforsker Allan Sande har i din doktorgradsavhandling hevdet at den norske russefeiringen framstår som et alment gjennomgangsrituale, mellom ungdom og voksenliv. Her er både rusmidler og tabuer viktige elementer. Sande hevder russefeiringen først og fremst bør tolkes som en parodi på det samfunnet det finner sted i: Norge. Parodien blir naturligvis først fullkommen idet foreldregenerasjonen går bananas i dobbelmoralistisk hykleri. Mission accomplished.

Men voldtektene da? Vil ikke forherligende tekster om rus og sex og kvinnelige knulledukker være en oppskrift og en oppfordring til flere voldtekter? You tell me!? Rundt 80-90 prosent av alle overgrepsmenn befinner seg i alderen 20-50 år. De er altså ikke russ, men godt voksne menn (ifølge Kripos voldtektsstatistikk). Hvilke artister eller musikkgenre skal vi gjøre ansvarlig for det? Kønntri?

Så, har du ikke annet å melde enn den gamle visa om russens atferd er endetidstegn og et bevis på at verden går til helvete, så kan du like godt holde kjeft. Mener jeg for alvor at temaet ikke er verdt en debatt? Neida, det mener jeg selvsagt ikke. Men russen diskuterer selv allerede, og det er mange kloke ord som skrives og ytres. Debatten overdøves imidlertid av angstbiterske foreldre som mer og mer ser sin egen dødelighet i speilbildet av tusenvis av nakne russ i seksuell fri dressur.

Chickelacke, chickelacke, show, show, show!
Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow!
Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh!
Julekake, julekake, hjembakt brød!

Vær snille og ta godt vare på hverandre. Spør først. Bruk kondom. Og kom hjem.

14Jan

Selbekk er Charlie. Je suis Ahmed.

Je suis Ahmed

Idiotenes rett til å ytre seg bør forsvares sterkt. Men jeg fastholder at det både er vår plikt og rett til å debattere idiotien. Aftenpostens debattredaktør foreslår Fritt Ords pris til Vebjørn Selbekk. Det er verdt en debatt.

Nå når Norge har blitt en nasjon av satirikere og karikaturtegnere, er det kanskje ikke mer enn rett og rimelig at det er kristenfundamentalisten Vebjørn Selbekk og gladmagasinet Dagen (og tidligere Magazinet) som framstår som ideologiske ledestjerner i kampen for retten til å utfordre makt, religiøse følelser og troens mange vrangforestillinger gjennom retten til frie ytringer. Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes har derfor foreslått at Fritt Ords pris for 2015 bør tildeles Vebjørn Selbekk.

Vi kan selvsagt ikke ha som premiss at ytringenes bakenforliggende motiver må være edle for at de skal omfattes av ytringsfrihetens prinsipielle og juridiske beskyttelse. Men når enhver ytring er og bør være omfattet av dette vernet, gjør vi det temmelig vanskelig for oss selv dersom det samtidig innebærer en anerkjennelse av meningens innhold og motivene for den. At retten til ytring er beskyttet er ikke det samme som at ytringen er klok, ønskelig eller nødvendigvis et resultat av en bakenforliggende og i det minste en moderat intelligent tankeprosess.

Derfor må det stadig være rom for å diskutere meningenes innhold, og motivene til den som ytrer seg. Hvis ikke reduserer vi ytringsfriheten til prinsipielle og rituelle knebøy. Hva skal vi med retten til ytring, hvis det ikke er for å sikre at vi kan debattere og underlegge mening og motiv fri kritikk. Også når det for enkelte kan oppleves både problematisk og krenkende. Få av oss lever imidlertid prinsipielle liv til daglig, og ethvert tema blir derfor ikke alltid debattert eller kritisert. Særlig prinsipielle blir vi sjelden før det blir snakk om å tåle krenkelser som ikke rammer oss selv.

I 2012 kjørte avisa Dagen en artikkelserie om radikalisering og ekstremisme i kristne miljøer. Til Minerva understreket Selbekk at et tilsvarende journalistisk fokus i Klassekampen nok ikke ville hatt noen særlig effekt. Selbekk uttalte at det i verste fall ville det ha hatt motsatt effekt, med økt radikalisering og kristenekstremisme som resultat.

Det er med andre ord ikke likegyldig hva som sies og hvem som sier det – eller anledningen ytringen faller i. Dette er ingen ny erkjennelse for oss som daglig arbeider med ytringer og offentlighet. Mange av oss som den gang forsvarte Selbekks klare rett til å publisere Muhammed-karikaturene i januar 2006, kritiserte også at det nettopp skjedde innenfor rammene av det kristenkonservative tidsskriftet Magazinet. Et tidsskrift som regelmessig problematiserte islam og påstått islamisering på bekostning av den kristne tradisjonen.

Ellers er Selbekk heller ikke fremmed for at kontroversielle ytringer også bør få konsekvenser og sanksjoner for den som ytrer seg. I saken om presten og kunstneren Gyrid Gunnes skrev Selbekk i september 2014 en oppfordring om oppsigelse av henne som prest i den norske kirke. Årsaken var flere kontroversielle stunts og kunstneriske innslag, blant annet hennes bønneprosjekt der hun under Høstutstillingen i fjor oppfordret flere om å be til Allah. Det har også falt Selbekk tungt for brystet at Gunnes konsekvent omtaler sin gud som kvinne.

Selbakk forsvarte derimot i 2004 den israelske ambassadøren Zvi Mazel som sparket i stykker et kunstverk i Historiska Museet som ambassadøren tolket som anitsemittisk. Kunstneren selv hevdet det motsatte var tilfelle. Den gang konkluderte Selbekk under overskriften ”Hatefull kunst”:

”Når betegnelsen kunst blir en forkledning for artistens eksponering av egne fordommer og hat, har man trådt over en grense.”

Og vi får i det minste tro at Selbekk vet hva han snakker om. Kort tid etter publiseringen av Muhammed-karikaturene i 2006 fremførte Selbekk sterk anger og en uforbeholden unnskyldning i samtlige norske medier. Da beklaget han publiseringen og hevdet han ikke på forhånd forstod at muslimer ville føle seg krenket og såret av publiseringen. 

I disse dager ser vi at Selbekk nok en gang har skiftet mening. Nå er han, ifølge Aftenposten, Charlie. I denne egenskapen krever han nå på vegne av det norske folk en beklagelse fra Jonas Gahr Støre for ikke å ha forsvart ytringsfriheten. I mine øyne har Støre ikke har gjort seg skyldig i annet enn et konsekvent forsvar av den absolutte retten til ytringer, uten samtidig å måtte stå inne for meninger han selv ikke har.

Selv finner jeg det svært befriende. På samme måte som den muslimske politimannen Ahmed Merabet, som løp inn i kuleregnet i Paris for å forsvare Charlie Hebdos rett til å publisere de omstridte karikaturene. Løp inn i kuleregnet. For å forsvare og dø for retten til å publisere innhold han selv trolig fant svært problematiske og krenkende.

I ettertid forstår vi at nesten ingen mener at politimannens religion er relevant for å forstå viljen til å ofre sitt liv for ytringer han selv ikke stod inne for. Islam er tydeligvis bare relevant for å forstå terroristene.

Så hvis Selbekk er Charlie, så foretrekker jeg å være Ahmed. Noe annet vil i mine øyne være idiotiens triumf.

25Dec

Jul på trappa

3994455809_5c9426a7e8_o

Lille julaften satt han der, slik han ofte gjør. Med sine to-tre sedvanlige øl, og sin rulletobakk. På trappa. Jeg hadde hastverk, jeg skulle nå posten og hadde for anledningen parkert ulovlig. Derfor skjøv jeg ytterdøra opp med all kraft, og var i full fart ut da jeg så ham.

Døra smalt i veggen, like foran føttene hans. Men han så ikke opp. Han stirret som vanlig ned i sementen og på rullingsen mellom gule fingre. I farten la jeg merke til at at det sedvanlige lange og tynne, grå håret var dekket av en ny lue. Det var -9 grader. Jeg vet, for jeg sjekket på telefonen straks jeg var tilbake i bilen. Og der og da tenkte jeg: for en julehistorie!

Det er ikke første gang vi møtes. Vi møtes ikke ofte, men regelmessig her på trappa til Sametingets kontor i Tromsø. Han sittende med sine to øl, og jeg på vei ut for ett eller annet ærend.

– Hvordan er dagen i reisebransjen, sa han en dag.

– Jeg arbeider for Sametinget, vi holder til i andre etasje, svarte jeg.

Det ble starten på en samtale om samiske artister og kunstnere han hevdet å ha arbeidet med i yngre, og utvilsomt bedre år. Siden den dagen har vi hilst på hverandre når vi har møtt hverandre på trappa, og ønsket hverandre en fin dag.

Lille julaften satt han der, igjen. Og jeg tenkte at dette kunne bli en fin julehistorie. For jeg elsker julen. Først og fremst elsker jeg denne forestillingen om at vi i julen er ekstra snille og oppmerksomme mot hverandre. Vi hilser på folk vi ikke kjenner når vi møter dem, sier god jul til ungdommen i kassa på Ica og velter oss i denne inderlige, varme følelsen av julestemning. Og vi elsker det. Og jeg sa vitterlig god jul til min venn på trappa, slik jula krever? Jeg inviterte ham ikke hjem, til dusj og mat han utvilsomt hadde fortjent. For det ville jo brutt med hele tanken bak “Piken med svovelstikkene”?

Så gikk jeg. Og her sitter jeg altså og skriver årets julehistorie. Om ham som satt på en iskald trapp og drakk øl på lillejulaften, og som jeg ikke gjorde det grann for.

Men poenget er: jeg tenkte virkelig over hva jeg kunne gjort for ham. Jeg kunne invitert ham hjem, gitt ham en dusj og et måltid han nok ikke ville glemt. En ålreit seng og rene laken. Jeg kunne hentet ham og kjørt ham “hjem”igjen. Alt dette kunne jeg gjort, uten nevneverdig offer eller komplikasjoner.

Og jeg blir nesten rørt av min egen hjertegodhet. Og først da er det egentlig jul.

 

12Nov

Julemusikk 2014

Foto: Kevin Dooley https://www.flickr.com/photos/pagedooley/ (CC) Som Rights Reserved.

Foto: Kevin Dooley https://www.flickr.com/photos/pagedooley/ (CC) Some Rights Reserved.

I år er det seks år siden jeg begynte å samle julemusikk i spillelister på Spotify (og Wimp). I 2009 ble det én liste, siden har det ballet på seg, og er nå utvidet til fire fra i fjor. Hvert år setter jeg meg ned for å finne nye og gamle ukjente sanger og album med relevans for julefeiringen. Jeg er veldig glad i julehøytiden, og ingen jul uten julemusikk.

Jeg er en Yule O´holic, jeg simpelten elsker julemusikk. Men selv jeg har i et par år fått litt juleoverdose, de ganger jeg  har startet innsamlingen og research allerede i september. Jeg lytter nemlig til samtlige sanger før jeg legger dem til i listene. Selv er jeg ingen varm tilhenger av de klassiske “julesviskene”. Jeg lytter oftere til de litt rare versjonene, og de sangene hvor musikantene tydelig har lagt sine musikalske talenter i både arrangementer, instrumentering og utførelse.

Årets yulenykommere

Her finner du årets nykommerer (Spotify: Påls julenytt 2014). “Nykommere” er litt upresist, ettersom du også finner gamle sanger som jeg først i år har oppdaget. Det er ingen vits til å abonnere på denne nykommer-lista, ettersom de fordeles etter genre og listene nedenfor og deretter slettes etter sesongen. Listene nedenfor lever videre fra år til år:

Årets personlige favoritter

Når yulen nærmer seg, så er det som ofte jazzlista som roterer her hjemme. Men jeg har laget meg et par lister til eget bruk, som kombinerer flere genre av de aller fineste sangene jeg vet. Innholdet i disse varierer fra år, ut fra mine skiftende preferanser:

For you WIMPs out there
I fjor sviktet jeg Wimp´sene der ute, og det beklager jeg. Her under følger altså lenkene til årets oppdaterte lister overført på Wimp. Husk at konverteringene fra Spotify til Wimp kan medføre at noen låter og artister ikke blir med pga rettighetsavtaler. Har du problemer med dem, eller kjører andre leverandører av musikk-streaming, så kan jeg dessverre ikke hjelpe deg:

Og altså, for de av dere som ikke ønsker så mange valgmuligheter, så kan dere altså benytte mine utvalgte favoritter her:

For deg som kjøper album

Hvis du fortsatt spiller musikken din på CD eller kjøper digitale album til dine enheter, så klarer man seg utmerket med en neve håndplukkede album for julemusikk. Nå er jo slikt veldig avhengig av personlig musikksmak, men her er mine anbefalinger:

  1.  “Tre Vise Menn” med Mathias Eick og tyrkiske jazzvenner,
  2. It´s Snowing on my Piano” med Bugge Wesseltoft
  3. Arme Jord Ha Jolefred” med Kvindelige Studenters Sangforening
  4. Songs for Christmas” med Sufjan Stevens
  5. “Jingle all the way” med Bela Fleck and the Flecktones.

Og slenger du på en sviske-CD i samme farten, så har du det du trenger. Dette er på langt nær nok for meg, men trolig mer enn nok for de fleste andre.

Kos dere.

11Nov

Nakenbading og avkledd lederskap

Forsvarets fremste oppgave er å sikre freden, ikke først og fremst intimhygienen.

Kvinner i Forsvaret

Illustrasjonsfoto: Metziker on https://www.flickr.com/photos/metziker/ (CC) Some Rights Reserved.

Klagenemnda for disiplinærsaker i Forsvaret (PDF) opphevde for en uke siden refsen mot offiseren som tvang Alice Asplund til felles nakenbading på feltøvelse ved 132. luftving  i Bodø i 2011. Nemda kom til at offiseren bare fulgte tidligere praksis for felthygiene og Forsvarets regelverk. Nemda fastslår også at det er urimelig å forvente at offiseren burde forstått jentas opplevde fortvilelse eller krenkelse av å måtte bade naken og vaske underlivet sitt sammen rundt 30 mannlige soldater og 4 mannlige befalingsmenn.

Urimelig, der altså. Asplund ba instendig om å få slippe ydmykelsen. Hun foreslo alternativer til felles nakenbading. Hun ba om å få beholde BH og truse på. Hun gråt. Ingenting av dette var altså ifølge offiseren og nemnda tydelige nok signaler fra den kvinnelige soldaten om at grensene for bluferdighet eller personlig integritet ble krenket. Hvilke andre kommunikasonsformer hadde soldaten da til rådighet, der hun stod halvnaken og ble kommandert til å kle av seg sitt siste fikenblad av verdighet? Spørsmålet besvares ikke. Krenkelsen av den kvinnelige soldaten var egentlig aldri ikke tema for nemnda. Det var heller ikke lederskap eller klokskap. Nemnda begrenset seg til regelverk.

Kritikerne ut av skyggen

Når klagenemnda nå har opphevet refsen og i praksis godkjent lederskapet som ble utøvd på den famøse øvelsen i 2011, dukker også gamle patriarkalske spøkelser opp i så vel det nasjonale kommentariatet og i nettavisenes kommentarfelt. I avisa Nordland (og fagbladet Journalisten ) forsvarer kommentator Anki Gerhardsen offiseren for å ha fulgt ordrer og instrukser for felthygiene, og mener den påståtte krenkelsen neppe kan være noe å ta på vei for sammenliknet med de redsler og prøvelser soldater i krig utsettes for. Således står altså ikke den enorme medieomtalen i forhold til hendelsens bagatellmessige karakter.

Den ellers oppvakte Astrid Meland i VG konstaterer at det ikke foreligger planer om innføring av dusj i felt, og at krig og øvelse er ubehagelige greier og sånn må det være. Under tittelen “Få se på dåsa di!” konkluderer Christian Kristiansen at å være soldat er aseksuelt, og at bluferdighet og integritet knyttet til kjønn er Forsvaret uvedkommende. Han skriver:

“Når du har sett dåsa til mg2`ern din mange nok ganger så vil den (forhåpentligvis) miste sin magi.”

Kvinner er ikke menn

Logikken synes altså å være at kjerringer må manne seg opp til å “vaske dåsa si” i påsyn av mannlige befal og medsoldater uten å gråte. De som ikke klarer det, har heller ikke noe som soldat i det norske Forsvaret å gjøre. Resonnementet følger interessant nok samme mønster som alle andre argumenter som gjennom årene er brukt mot kvinner i Forsvaret: at de ikke er menn. Nå er vi altså kommet til renhold av kvinnens kjønnsorgan. I så måte kan optimistene kanskje håpe på at vi nå har kommet til en av de aller siste skansene mot kvinner i uniform.

Jeg holder imidlertid ikke pusten. Seksuell trakassering og overgrep av medsoldater er nå den største årsaken til at kvinnelige soldater i den amerikanske hæren lider av posttraumatisk stresslidelse. Jenter i det norske Forsvaret oppgir riktig nok høyere trivsel enn sine mannlige kollegaer, men andelen kvinnelige soldater som rapporterer om seksuell trakassering har økt jevnt de siste årene, 23 prosent i 2012. Hver femte kvinne som slutter i Forsvaret oppgir mobbing eller seksuell trakassering som årsak.

Hva så med påstandene om at felles nakenbading og underlivsvask er bagateller i forhold til de påkjenninger man risikerer å bli utsatt for i krig? Sammenliknet med krigens redsler, lemlestelse og død vil de fleste etiske problemstillinger i fredstid være for uviktige bagateller å regne. Og skulle vi følge denne logikken helt ut, så finnes det knapt noen grenser for hva vi burde påføre frivillige og vernepliktige av krenkelser for å forberede dem på krigens faenskap.

Fred er ikke krig

Men Asplund var ikke i krig. Hun var på øvelse under frivillig verneplikt, i et demokratisk og fredelig land preget av likestilling på de fleste samfunnsområder. Hvis vi ikke finner grunn til å praktisere likestilling og likeverd her i fredstid, hvorfor sendte vi i årevis soldater til Afghanistan for å krige for likestilling der?

Selvsagt må soldater trene for krig. Men det finnes mange slags soldater og roller i Forsvaret. Det er mange ulike oppgaver som skal løses og mange ulike krav til egnethet og kompetanse. Ikke riktig alle innebærer nærkontakt med fiende, eller et krevende liv i felt som jeger i Forsvarets Spesialkommando (FSK). Det finnes i dag ikke kvinnelige medlemmer av FSK, men det skyldes andre forhold enn enhetens høye krav til intimhygiene.

Den kompleksitet som møter våre væpnede styrker, hjemme og ute, taler for et størst mulig mangfold blant våre soldater og befal. Ledere i Forsvaret skal lede mennesker inn og ut av krevende situasjoner, og dagens sikkerhetssituasjon stiller langt større krav til kompetanse enn bare effektive metoder for å ta livet av fienden med egne hender.

Lederskap i Forsvaret

Det må derfor kunne forventes at de samme lederne er i stand til å reflektere rundt etikk, lederskap og egne handlinger. I særlig grad i fredlige og hverdagslige situasjoner, som hygienetiltak i felt i fredstid. Det man øver på i fredstid, skal man praktisere i strid. Ønsker man å utvikle ledere som forstår å lede i komplekse omgivelser og virkeligheter, må man øve på det, og tillate feil. Således kunne hendelsen i Bodø vært en kilde til læring, både for den omtalte offiseren, soldatene og Forsvaret som organisasjon.

Det ble den aldri. Forsvarets ledelse, med forsvarsministeren i spissen, sørget så raskt som mulig for at offiseren ble utpekt som det personifiserte symbolet for alt som er galt med holdninger og verdier i organisasjonen. Og dermed unngikk toppledelsen en mer grunleggende debatt om verdier og lederskap i Forsvaret. Det er leit.

For det er ikke slik kritikerne nevnt her hevder, at vi trener soldater for krig alene. De fleste av våre soldater vil aldri oppleve krig, og en viktig del av hensikten med Forsvaret er å sørge for at de aldri gjør det. Forsvaret ivaretar dessuten viktige funksjoner i fredstid, som opprettholdelse av befolkningens trygghet, suverenitetshevdelse, sikkerhetsfunksjoner, etterretning, humanitær bistand og opplæring. Forsvaret er vår forsikringspolice i NATO-alliansen, som er garantien for forsvaret av Norge hvis vi blir angrepet.

Ledelse gjennom verdier

Og med denne rollen både i freds- og krigstid er det som Ingrid Margrethe Gjerde, oberst og sjef for Krigsskolen på Linderud, sier:

“Dette handler egentlig ikke om kvinner og kjønnsnøytral verneplikt. I alt vi gjør må vi vurdere om det er i tråd med våre kjerneverdier, som respekt for mennesket. ”

Mennesket altså. Begge kjønn.

6Jul

Et godt sted å sitte

Jeg har kastet ut den gamle lenestolen. Den var utslitt og stygg og stod i veien for meg akkurat i det øyeblikket av dagen hvor jeg kjente virketrang. Nå står minnet om far min midt i rommet og krever en forklaring. Han er død, far min. Snart tre år siden, nå i august. Min mor óg, for den del. Men hun satt aldri mye i stol. Men når hun gjorde det, satt hun i den andre. De kom i par, stolene. Akkurat som foreldre gjorde før i tiden. Men etter at mor døde, mente nok far at han hadde lite bruk for den andre.

Så bare den ene stolen ble med på flyttelasset nordover, til Bodø og Saltstraumen og hytta far min levde sine siste timer og dager og år. Bare den ene. I går bar jeg den ut. Først i dag da jeg stod opp, registrerte jeg fraværet. Av stolen. Og far min. Så jeg tok morgenkaffen på verandaen, og kikket ned på stolen som stod i gresset ved pumpehuset, klar for kassering. Og jeg tenkte på en strofe av Jaques Prevert.

– Skynd dere å trå i gresset. For en dag skal gresset spise dere.

For det var der han satt, i lenestolen. Hver morgen. Han satt litt på skrå, med ene beinet over det andre, bøyd framover som om han studerte føttene sin. Om vinteren satt han i slåbrokk, men om sommeren satt han bare i undertøyet. Han lyttet på radio, på NRK. Han tok verden til seg på morgenen, så var han ferdig med det. Kaffekoppen hans stod på bordet, og han kunne si “kaffen står på benken”. Vi snakket ikke mye, far min og jeg. Ikke om morgenen. Vi økonomiserte det ned til kjente lyder og en og annen “morn”. Det hendte han spurte om jeg hadde sovet godt. Han visste så altfor godt at søvnen aldri var min mest trofaste følgesvenn. Så svarte jeg ja, og vi var ferdige med søvn og samtaler. For en stund.

Min far mente dagene burde leves fra begynnelsen, eller i det minste så nær begynnelsen som mulig. Så når han døde, visste jeg i alle fall det. At dagene må leves. At man må trå i gresset. Og at litt kaffe og et godt sted å sitte er en god start.

17Jun

Jeg flytter til Tromsø

Pål Hivand

Pål Hivand

Jeg har besluttet å bosette meg i Tromsø, og flytter fra Karasjok til Tromsø i månedskiftet juli/august i år. Fram til oktober har jeg et engasjement som kommunikasjonsrådgiver for Sametinget. Jeg startet i Sametinget januar 2013, etter fem spennende og svært inspirerende år i Bærum kommunes eiendomsavdeling og kommunikasjonsavdeling.

Jeg valgte et engasjement i Sametinget fordi jeg savnet Nord-Norge og fordi jeg visste at i Sametinget får man arbeide innen hele bredden av kommunikasjonsfaget: Men viktigst, fordi jeg opplever at Sametingets kommunikasjonsarbeid virkelig betyr noe, både for den samiske befolkningen, storsamfunnet og det internasjonale samfunnet. Jeg har også de siste årene hatt og tatt oppdrag for konsulentselskapet Finnmark Plankontor med kurs og foredrag om kommunikasjonsrelaterte emner.

Jeg har arbeidet i Sametinget tidligere, i perioden 1999 til 2007. I perioden 2007 til 2013 fikk jeg gleden og utfordringen av å arbeide i for en av landets mest krevende kommuner, Bærum kommune. Tiden i Bærum kommune var, i likhet med min tid i Sametinget, svært lærerike og utviklende år. 

Hva har jeg gjort i Sametinget?

I Sametinget har jeg arbeidet med utvikling og gjennomføring av kommunikasjonsstrategier, utvikling og drift av nettløsninger og sosiale medier. En viktig del av arbeidet har imidlertid vært å bistå politisk og administrativ ledelse i møte med medier, publikum og samfunn. Det innebærer budskapsformulering i smått og stor, og i særdeleshet i forbindelse med skriving av kronikker og artikler, taler og innlegg.

I tidligere år i Sametinget har jeg både vært leder og nestleder i avdelinger som har hatt ansvar for kommunikasjon, og jeg har stått bak utvikling av Sametingets to første generasjoner av nettsider, i 1999 og i 2003, og var også ansvarlig for utvikling av parlamentets intranettløsninger i samme perioder.

Hva har jeg gjort i Bærum kommune?

I første omgang ble jeg ansatt som ansvarlig for kommunikasjon i byggeprosjektet Bærum Idrettspark, et fenomenalt byggeprosjekt på et tidspunkt kostnadsberegnet til 1,3 milliarder kroner. Etterhvert ble prosjektet forsinket og redusert, og jeg gled over i stillingen som digital redaktør og ansvarlig for strategisk bruk av sosiale medier i kommunikasjonsavdelingen. Det innebar blant annet etableringen av BÆRUMbeta, en utviklingsblogg for kommunikasjon i Bærum kommune. Jeg bistod blant annet i utviklingen av DIFIs veileder for bruk av sosiale medier i staten. Jobben innebar blant annet også strategisk rådgiving overfor politisk og administrativ ledelse i kommunen.

I Bærum kommune fikk vi eksperimentere og prøve og feile med bruk av sosiale medier. Målet vårt var å sikre åpenhet overfor og medvirkning fra hele kommunen. Ett av de mest spennende prosjektene var Bærum kommunes Wkipedia-stafett.

Wikipedia-stafetten og filmen om Bærum

I 2007 var det svært få artikler i Wikipedia om eller relatert til Bærum. Gjennom Wikipedia-stafetten (pdf, se side 5 i Bæringen)  klarte vi å mobilisere bæringene til å skrive om ting og tang i Bærum, noe som resulterte i mange hundre artikler om steder, veier, idrettslag, togstasjoner, fjelltopper, bedrifter, forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Når du i dag googler forhold i Bærum, er mange av treffene på Wikipedia nettopp et resultat av Wikipedia-stafetten i perioden 2007-2011.

Wikipedia-stafetten satte Bærum på nettkartet, og viktigst; vi klarte å mobilisere hundrevis av bæringer til å bruke fritiden sin på å skrive om store og små ting i kommunen. Og noe slikt hadde vi aldri klart, om det ikke var for engasjerte borgere i kommunen som donerte sin tid og sin kompetanse på smått og stort – helt gratis.

Filmen om Bærum ble forsøkt produsert i samme ånd. I samarbeid med lokalavisa Budstikka og de flinke folka i Dinamo. Vi oppfordret bæringer til å sende inn bilder, filmklipp, meninger og bidrag. Selv om det viste seg vanskelig å produsere en film på dugnad, fikk vi inn masse tips, bilder og musikk som til sist ble brukt i filmen. Alt i alt, i god delingsånd.

Hva nå, Pål?

Jeg arbeider i Sametinget fram til oktober 2014, men er lokalisert i Tromsø fra og med august. Hva jeg gjør med hensyn til jobb etter engasjementet i Sametinget utløper, er foreløpig uklart. Men hvis du har tips eller forslag, så er jeg lutter øre.

Jeg ser etter en arbeids- eller oppdragsgiver som forstår å gi vide rammer og rom til kompetente medarbeidere. I utgangspunktet ser jeg etter en arbeidsgiver/oppdragsgiver som har høye ambisjoner innen kommunikasjon og samfunnskontakt, og hvor det er anledning til å arbeide i hele bredden av kommunikasjonsfaget. Sametinget har vært velvillig nok til å gi meg tid og anledning til å starte et masterstudium innen ledelse og administrasjon ved Universitetet i Tromsø. Jeg forventer samme anledning hos en eventuelt ny arbeidsgiver. 

Jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbe med masse flinke folk, både der jeg har hatt ansettelse og i kontakt med oppdragsgivere, kunder, brukere og publikum. Nå gleder jeg meg veldig til nye bekjentskaper og nye utfordringer.

Kontaktinfo

Du finner mer om meg på LinkedIn. Ønsker du en prat eller mer informasjon, så ta gjerne kontakt

Mobil: 932 46 605

Epost: pal.hivand@gmail.com

Facebook: https://www.facebook.com/palhivand

Twitter: PalHivand

God sommer

Jeg ønsker dere alle en riktig god sommer. Min sommer tilbringes i bil og på sykkel i Lofoten og på hytte ved Saltstraumen. Og hvis du er bilist og ser en sliten syklist langs veien, så skal du vite at jeg setter stor pris på at du deler landeveien med oss på to hjul i pedalfart.

Ha en flott sommer.

10Jun

Miles Davis – musikalsk leder og revolusjonær (del I)

Foto: Album cover for Miles Davis´Kind of blue

Trompetist, bandleder og komponist Miles Davis (1926-1991) produserte ekstraordinære resultater gjennom hans tre all-star band i perioden 1940 til 1970. Han skapte album og musikalske uttrykk som i dag er helt sentrale elementer i 1900-tallets musikkhistorie. Kan Miles Davis lære oss noe om ledelse av kunnskapsarbeidere?

“Miles gave me myself. He gave me something that belonged to me. (…) Like everybody else who was with him. We all found ourselves. We found exactly who we were and what we should be doing as far as being in the music industry, and in life.”Bassist Michael Henderson.

Davis´ enorme produksjon 

Henderson gir uttrykk for det mange andre som spilte også har gitt uttrykk for: en sterk tro på læreren og veilederen Miles Davis. De fleste som spilte med Davis i de etterhvert mange ulike band og prosjekter han skapte, gikk videre til fantastiske musikalske karrierer. Og mange av dem har på tilsvarende vis skrevet sitt navn inn i musikk- og jazzhistorien.

Antall utgivelser er ganske enkelt hårreisende mange, når man regner egne album og deltakelse på andres album. I tillegg spilte han live og turnerte omfattende hele livet. Det er knapt å forstå at volumet er mulig for en mannsalder alene og for en mann som ender opp med å revolusjonere jazzen. Flere ganger.

“I was put here to play music, and interpret music… I might do a lot of other things, but the main thing that I love, that comes before everything, even breathing, is music.” – Miles Davis. Maher, P. and Dorr, M.K.  (2009) “Miles on Miles: Interviews and Encounters with Miles Davis”.

Man må ikke like Miles Davis eller jazz for å forstå hvilken revolusjonær kraft og hvilken leder han var gjennom fire tiår. Men det hjelper å lytte over det musikalske spennet hans karriere representerer for å forstå hvilken leder han må ha vært. Hvor mange andre kan skilte med nyskapende og kreativ virksomhet over fire tiår, som leder? Knapt noen. Der Charlie Parker ga etter for stoffmisbruk og døde, klarte Davis å bli nykter, og 1960-tallet ble således en ny vår for Miles Davis, hvor han gradvis utforsket grenselandet mellom jazz og rock, og ga liv til fusion-bandet Weather Report, bestående av Davis´bandmedlemmer fra innspillingen “In a Silent Way“. Albumet markerte begynnelsen på Miles Davis sin “electric period”.

Miles Davis´ lederskap

Men det er ikke Miles Davis´ albumliste eller musikk som er tema for denne artikkelserien, men snarere hva Miles Davis og jazz kan lære oss om ledelse og det å lede kompetente medarbeidere. For det som kjennetegner Miles Davis´ karriere er ikke bare at han selv endret jazzen og musikkhistorien ved flere anledninger, men at de som spilte med ham gjennom nærmere 50 år også gikk hen og gjorde store musikalske karrierer og bragder.

Miles DavisMiles Davis ledet sine band og preget musikerne han arbeidet med i så stor grad, at han framstår som en av de lederne vi i dag kan lære noe vesentlig av om hvordan man setter sammen og leder kompetente medarbeidere. Og de som i dag ønsker å lede høyt kompetente, ambisiøse og engasjerte medarbeidere, har utvilsomt noe å lære av jazzlegenden. For han visste åpenbart hva han drev med, og resultatene var ingen tilfeldighet:

“I know what I’ve done for music, but don’t call me “a legend.(…) A legend is an old man with a cane known for what he used to do. I’m still doing it.” – Miles Davis. International Herald Tribune (1991), Wikiquote.

Dette var første artikkel i en serie i 2014 om Miles Davis, jazz og lederskap. De neste artiklene de kommende dagene vil handle om Davis´ konkrete filosofier om ledelse, og hvordan han praktiserte dem i de ulike periodene.

Idéer for masteroppgave
Dette er én artikkel i en serie tekster og idéer til masteroppgave i MPA Public Administration om ledelse og administrasjon i offentlig sektor fra høsten 2014. I denne serien tenker jeg høyt om aktuelle tema og problemstillinger. Du må gjerne mene og kommentere nedenfor, eller sende en melding privat til meg om du ønsker det. Mvh Pål Hivand.

 

8Jun

Kvinner, minoriteter og naturens orden

Foto: Ramesh Lalwani via CC-license.

Protest desember 2012 etter voldtekt på buss.

Kvinnehatet vi stadig ser dokumentert via nyhetsinnslag om voldtekter, mishandling, trusler og drap, er ikke etnisk betinget. Det er ikke religiøse eller nasjonale fenomen. Det er åpenbart globalt, og det er ikke tilfeldig. Det er knyttet til en stadig mer synlig ideologi om naturens orden, innpakket i begreper med -ismer eller -fobier.

På Facebook og andre sosiale nettverk sirkulerer nå bildet av de to indiske søskenbarna på 14 og 16 år som ble brutalt voldtatt av flere indiske menn i Uttar Pardesh i India. De ble funnet døde ett døgn etter de ble meldt savnet, hengt i samme tre utenfor landbyen Katra Shahadatganj. Det er ikke første gang India er gjenstand for oppmerksomhet knyttet til seksualisert vold, voldtekter og drap på kvinner. I 2012 ble en 23-årig kvinne gjengvoldtatt ombord i en offentlig buss i New Dehli. I fjor ble fire unge jenter gjengvoldtatt av åtte menn etter å ha blitt bortført fra sin skole. Samme år ble en fem år gammel jente bortført og systematisk voldtatt og mishandlet av en 22 år gammel nabo.

Det er åpenbart at India har et problem med sine menn, og deres holdninger til kvinner. Samtidig er det ikke lenge siden 22 år gamle Elliot Rodger publiserte sitt manifest om hatet mot kvinner, etniske minoriteter og deretter likviderte 6 kvinner og menn i Isla Vista i California. Det samme hatet så vi dokumentert i manifest og vitnemål fra massedrapsmann Anders Behring Breivik. Hat mot etniske minoriteter, likestilling og det fargerike fellesskapet ser ut til å være uløselig knyttet sammen over hele verden.

Det er en idé om at raser og kjønn er ment å eksistere i en naturlig orden, der noen er underordnet og andre er overordnet. En idé som også, men ikke tilfeldigvis, kommer til uttrykk i det hinduistiske kastesystemet. Over hele verden ser vi liknende, der liknende ideologier og trosforestillinger ender i en dystopisk forestilling om den moderne tid, der etnisk og kjønnsmessig likestilling, likeverd og mangfold tolkes som “endetidstegn”.

Det skjer her også. Menn voldtar og dreper kvinner i Norge. Kvinner som er synlige i norsk offentlighet har forlengst dokumentert at  hets og trusler på liv og helse fra norske menn er prisen de betaler. Når etniske minoriteter og kvinner daglig møter hets og trusler i nettets kommentarfelt, skrives det stadig nye kommentarer om fenomenets eksistens, mens løsningsforslagene lar vente på seg. Det ropes på mer redigering og nye tekniske løsninger mot den anonyme mobben i kommentarfeltene. Vi må snart erkjenne at problemet også her, er mer grunnleggende enn som så.

Så snart temaer som anti-feminisme og etnisk hets bringes på bane i Norge, svarer gjerne hvite menn med kommentarartikler om behov for mobilisering av motytringer og -argumenter. De maner fryktløst til kamp mot hatske ytringer og holdninger som aldri rammer dem selv, og til en kamp de selv  verken er eller har til hensikt å være en del av.

Utfordringen ved kun et prinsipielt syn på ytringsfrihet er at det oftest ender som forsvar for kun de mest ekstreme og hatske meninger. Det er og blir et paradoks at de som forsvarer den absolutte ytringsfriheten og viser til den innebygde moderasjonen som kun en helt åpen og offentlig arena kan tilby, kun er synlige når de forsvarer de usleste og mest hatske ytringene.

Det etterlater et inntrykk av at de som utsettes for hets og hat kun har seg selv å takke, ettersom de ikke tar tilstrekkelig til motmæle eller er i stand til å produsere og formidle gode nok argumenter som vinner gehør i debatten. For den prinsipielle ytringsfrihetens riddere gjelder naturens lov også for ordskiftet: survival of the fittest. De skiller skarpt mellom ideologi og handling, mellom hat og vold.

Og slik rasjonaliserer vi hatet som en del av ytringskulturen, og slik distanserer vi oss fra det ubehagelige, volden som følger naturlig av hatet.

 

 

 

 

 

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.