6Jul

Et godt sted å sitte

Jeg har kastet ut den gamle lenestolen. Den var utslitt og stygg og stod i veien for meg akkurat i det øyeblikket av dagen hvor jeg kjente virketrang. Nå står minnet om far min midt i rommet og krever en forklaring. Han er død, far min. Snart tre år siden, nå i august. Min mor óg, for den del. Men hun satt aldri mye i stol. Men når hun gjorde det, satt hun i den andre. De kom i par, stolene. Akkurat som foreldre gjorde før i tiden. Men etter at mor døde, mente nok far at han hadde lite bruk for den andre.

Så bare den ene stolen ble med på flyttelasset nordover, til Bodø og Saltstraumen og hytta far min levde sine siste timer og dager og år. Bare den ene. I går bar jeg den ut. Først i dag da jeg stod opp, registrerte jeg fraværet. Av stolen. Og far min. Så jeg tok morgenkaffen på verandaen, og kikket ned på stolen som stod i gresset ved pumpehuset, klar for kassering. Og jeg tenkte på en strofe av Jaques Prevert.

- Skynd dere å trå i gresset. For en dag skal gresset spise dere.

For det var der han satt, i lenestolen. Hver morgen. Han satt litt på skrå, med ene beinet over det andre, bøyd framover som om han studerte føttene sin. Om vinteren satt han i slåbrokk, men om sommeren satt han bare i undertøyet. Han lyttet på radio, på NRK. Han tok verden til seg på morgenen, så var han ferdig med det. Kaffekoppen hans stod på bordet, og han kunne si “kaffen står på benken”. Vi snakket ikke mye, far min og jeg. Ikke om morgenen. Vi økonomiserte det ned til kjente lyder og en og annen “morn”. Det hendte han spurte om jeg hadde sovet godt. Han visste så altfor godt at søvnen aldri var min mest trofaste følgesvenn. Så svarte jeg ja, og vi var ferdige med søvn og samtaler. For en stund.

Min far mente dagene burde leves fra begynnelsen, eller i det minste så nær begynnelsen som mulig. Så når han døde, visste jeg i alle fall det. At dagene må leves. At man må trå i gresset. Og at litt kaffe og et godt sted å sitte er en god start.

17Jun

Jeg flytter til Tromsø

Pål Hivand

Pål Hivand

Jeg har besluttet å bosette meg i Tromsø, og flytter fra Karasjok til Tromsø i månedskiftet juli/august i år. Fram til oktober har jeg et engasjement som kommunikasjonsrådgiver for Sametinget. Jeg startet i Sametinget januar 2013, etter fem spennende og svært inspirerende år i Bærum kommunes eiendomsavdeling og kommunikasjonsavdeling.

Jeg valgte et engasjement i Sametinget fordi jeg savnet Nord-Norge og fordi jeg visste at i Sametinget får man arbeide innen hele bredden av kommunikasjonsfaget: Men viktigst, fordi jeg opplever at Sametingets kommunikasjonsarbeid virkelig betyr noe, både for den samiske befolkningen, storsamfunnet og det internasjonale samfunnet. Jeg har også de siste årene hatt og tatt oppdrag for konsulentselskapet Finnmark Plankontor med kurs og foredrag om kommunikasjonsrelaterte emner.

Jeg har arbeidet i Sametinget tidligere, i perioden 1999 til 2007. I perioden 2007 til 2013 fikk jeg gleden og utfordringen av å arbeide i for en av landets mest krevende kommuner, Bærum kommune. Tiden i Bærum kommune var, i likhet med min tid i Sametinget, svært lærerike og utviklende år. 

Hva har jeg gjort i Sametinget?

I Sametinget har jeg arbeidet med utvikling og gjennomføring av kommunikasjonsstrategier, utvikling og drift av nettløsninger og sosiale medier. En viktig del av arbeidet har imidlertid vært å bistå politisk og administrativ ledelse i møte med medier, publikum og samfunn. Det innebærer budskapsformulering i smått og stor, og i særdeleshet i forbindelse med skriving av kronikker og artikler, taler og innlegg.

I tidligere år i Sametinget har jeg både vært leder og nestleder i avdelinger som har hatt ansvar for kommunikasjon, og jeg har stått bak utvikling av Sametingets to første generasjoner av nettsider, i 1999 og i 2003, og var også ansvarlig for utvikling av parlamentets intranettløsninger i samme perioder.

Hva har jeg gjort i Bærum kommune?

I første omgang ble jeg ansatt som ansvarlig for kommunikasjon i byggeprosjektet Bærum Idrettspark, et fenomenalt byggeprosjekt på et tidspunkt kostnadsberegnet til 1,3 milliarder kroner. Etterhvert ble prosjektet forsinket og redusert, og jeg gled over i stillingen som digital redaktør og ansvarlig for strategisk bruk av sosiale medier i kommunikasjonsavdelingen. Det innebar blant annet etableringen av BÆRUMbeta, en utviklingsblogg for kommunikasjon i Bærum kommune. Jeg bistod blant annet i utviklingen av DIFIs veileder for bruk av sosiale medier i staten. Jobben innebar blant annet også strategisk rådgiving overfor politisk og administrativ ledelse i kommunen.

I Bærum kommune fikk vi eksperimentere og prøve og feile med bruk av sosiale medier. Målet vårt var å sikre åpenhet overfor og medvirkning fra hele kommunen. Ett av de mest spennende prosjektene var Bærum kommunes Wkipedia-stafett.

Wikipedia-stafetten og filmen om Bærum

I 2007 var det svært få artikler i Wikipedia om eller relatert til Bærum. Gjennom Wikipedia-stafetten (pdf, se side 5 i Bæringen)  klarte vi å mobilisere bæringene til å skrive om ting og tang i Bærum, noe som resulterte i mange hundre artikler om steder, veier, idrettslag, togstasjoner, fjelltopper, bedrifter, forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Når du i dag googler forhold i Bærum, er mange av treffene på Wikipedia nettopp et resultat av Wikipedia-stafetten i perioden 2007-2011.

Wikipedia-stafetten satte Bærum på nettkartet, og viktigst; vi klarte å mobilisere hundrevis av bæringer til å bruke fritiden sin på å skrive om store og små ting i kommunen. Og noe slikt hadde vi aldri klart, om det ikke var for engasjerte borgere i kommunen som donerte sin tid og sin kompetanse på smått og stort – helt gratis.

Filmen om Bærum ble forsøkt produsert i samme ånd. I samarbeid med lokalavisa Budstikka og de flinke folka i Dinamo. Vi oppfordret bæringer til å sende inn bilder, filmklipp, meninger og bidrag. Selv om det viste seg vanskelig å produsere en film på dugnad, fikk vi inn masse tips, bilder og musikk som til sist ble brukt i filmen. Alt i alt, i god delingsånd.

Hva nå, Pål?

Jeg arbeider i Sametinget fram til oktober 2014, men er lokalisert i Tromsø fra og med august. Hva jeg gjør med hensyn til jobb etter engasjementet i Sametinget utløper, er foreløpig uklart. Men hvis du har tips eller forslag, så er jeg lutter øre.

Jeg ser etter en arbeids- eller oppdragsgiver som forstår å gi vide rammer og rom til kompetente medarbeidere. I utgangspunktet ser jeg etter en arbeidsgiver/oppdragsgiver som har høye ambisjoner innen kommunikasjon og samfunnskontakt, og hvor det er anledning til å arbeide i hele bredden av kommunikasjonsfaget. Sametinget har vært velvillig nok til å gi meg tid og anledning til å starte et masterstudium innen ledelse og administrasjon ved Universitetet i Tromsø. Jeg forventer samme anledning hos en eventuelt ny arbeidsgiver. 

Jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbe med masse flinke folk, både der jeg har hatt ansettelse og i kontakt med oppdragsgivere, kunder, brukere og publikum. Nå gleder jeg meg veldig til nye bekjentskaper og nye utfordringer.

Kontaktinfo

Du finner mer om meg på LinkedIn. Ønsker du en prat eller mer informasjon, så ta gjerne kontakt

Mobil: 932 46 605

Epost: pal.hivand@gmail.com

Facebook: https://www.facebook.com/palhivand

Twitter: PalHivand

God sommer

Jeg ønsker dere alle en riktig god sommer. Min sommer tilbringes i bil og på sykkel i Lofoten og på hytte ved Saltstraumen. Og hvis du er bilist og ser en sliten syklist langs veien, så skal du vite at jeg setter stor pris på at du deler landeveien med oss på to hjul i pedalfart.

Ha en flott sommer.

10Jun

Miles Davis – musikalsk leder og revolusjonær (del I)

Foto: Album cover for Miles Davis´Kind of blue

Trompetist, bandleder og komponist Miles Davis (1926-1991) produserte ekstraordinære resultater gjennom hans tre all-star band i perioden 1940 til 1970. Han skapte album og musikalske uttrykk som i dag er helt sentrale elementer i 1900-tallets musikkhistorie. Kan Miles Davis lære oss noe om ledelse av kunnskapsarbeidere?

“Miles gave me myself. He gave me something that belonged to me. (…) Like everybody else who was with him. We all found ourselves. We found exactly who we were and what we should be doing as far as being in the music industry, and in life.”Bassist Michael Henderson.

Davis´ enorme produksjon 

Henderson gir uttrykk for det mange andre som spilte også har gitt uttrykk for: en sterk tro på læreren og veilederen Miles Davis. De fleste som spilte med Davis i de etterhvert mange ulike band og prosjekter han skapte, gikk videre til fantastiske musikalske karrierer. Og mange av dem har på tilsvarende vis skrevet sitt navn inn i musikk- og jazzhistorien.

Antall utgivelser er ganske enkelt hårreisende mange, når man regner egne album og deltakelse på andres album. I tillegg spilte han live og turnerte omfattende hele livet. Det er knapt å forstå at volumet er mulig for en mannsalder alene og for en mann som ender opp med å revolusjonere jazzen. Flere ganger.

“I was put here to play music, and interpret music… I might do a lot of other things, but the main thing that I love, that comes before everything, even breathing, is music.” – Miles Davis. Maher, P. and Dorr, M.K.  (2009) “Miles on Miles: Interviews and Encounters with Miles Davis”.

Man må ikke like Miles Davis eller jazz for å forstå hvilken revolusjonær kraft og hvilken leder han var gjennom fire tiår. Men det hjelper å lytte over det musikalske spennet hans karriere representerer for å forstå hvilken leder han må ha vært. Hvor mange andre kan skilte med nyskapende og kreativ virksomhet over fire tiår, som leder? Knapt noen. Der Charlie Parker ga etter for stoffmisbruk og døde, klarte Davis å bli nykter, og 1960-tallet ble således en ny vår for Miles Davis, hvor han gradvis utforsket grenselandet mellom jazz og rock, og ga liv til fusion-bandet Weather Report, bestående av Davis´bandmedlemmer fra innspillingen “In a Silent Way“. Albumet markerte begynnelsen på Miles Davis sin “electric period”.

Miles Davis´ lederskap

Men det er ikke Miles Davis´ albumliste eller musikk som er tema for denne artikkelserien, men snarere hva Miles Davis og jazz kan lære oss om ledelse og det å lede kompetente medarbeidere. For det som kjennetegner Miles Davis´ karriere er ikke bare at han selv endret jazzen og musikkhistorien ved flere anledninger, men at de som spilte med ham gjennom nærmere 50 år også gikk hen og gjorde store musikalske karrierer og bragder.

Miles DavisMiles Davis ledet sine band og preget musikerne han arbeidet med i så stor grad, at han framstår som en av de lederne vi i dag kan lære noe vesentlig av om hvordan man setter sammen og leder kompetente medarbeidere. Og de som i dag ønsker å lede høyt kompetente, ambisiøse og engasjerte medarbeidere, har utvilsomt noe å lære av jazzlegenden. For han visste åpenbart hva han drev med, og resultatene var ingen tilfeldighet:

“I know what I’ve done for music, but don’t call me “a legend.(…) A legend is an old man with a cane known for what he used to do. I’m still doing it.” – Miles Davis. International Herald Tribune (1991), Wikiquote.

Dette var første artikkel i en serie i 2014 om Miles Davis, jazz og lederskap. De neste artiklene de kommende dagene vil handle om Davis´ konkrete filosofier om ledelse, og hvordan han praktiserte dem i de ulike periodene.

Idéer for masteroppgave
Dette er én artikkel i en serie tekster og idéer til masteroppgave i MPA Public Administration om ledelse og administrasjon i offentlig sektor fra høsten 2014. I denne serien tenker jeg høyt om aktuelle tema og problemstillinger. Du må gjerne mene og kommentere nedenfor, eller sende en melding privat til meg om du ønsker det. Mvh Pål Hivand.

 

8Jun

Kvinner, minoriteter og naturens orden

Foto: Ramesh Lalwani via CC-license.

Protest desember 2012 etter voldtekt på buss.

Kvinnehatet vi stadig ser dokumentert via nyhetsinnslag om voldtekter, mishandling, trusler og drap, er ikke etnisk betinget. Det er ikke religiøse eller nasjonale fenomen. Det er åpenbart globalt, og det er ikke tilfeldig. Det er knyttet til en stadig mer synlig ideologi om naturens orden, innpakket i begreper med -ismer eller -fobier.

På Facebook og andre sosiale nettverk sirkulerer nå bildet av de to indiske søskenbarna på 14 og 16 år som ble brutalt voldtatt av flere indiske menn i Uttar Pardesh i India. De ble funnet døde ett døgn etter de ble meldt savnet, hengt i samme tre utenfor landbyen Katra Shahadatganj. Det er ikke første gang India er gjenstand for oppmerksomhet knyttet til seksualisert vold, voldtekter og drap på kvinner. I 2012 ble en 23-årig kvinne gjengvoldtatt ombord i en offentlig buss i New Dehli. I fjor ble fire unge jenter gjengvoldtatt av åtte menn etter å ha blitt bortført fra sin skole. Samme år ble en fem år gammel jente bortført og systematisk voldtatt og mishandlet av en 22 år gammel nabo.

Det er åpenbart at India har et problem med sine menn, og deres holdninger til kvinner. Samtidig er det ikke lenge siden 22 år gamle Elliot Rodger publiserte sitt manifest om hatet mot kvinner, etniske minoriteter og deretter likviderte 6 kvinner og menn i Isla Vista i California. Det samme hatet så vi dokumentert i manifest og vitnemål fra massedrapsmann Anders Behring Breivik. Hat mot etniske minoriteter, likestilling og det fargerike fellesskapet ser ut til å være uløselig knyttet sammen over hele verden.

Det er en idé om at raser og kjønn er ment å eksistere i en naturlig orden, der noen er underordnet og andre er overordnet. En idé som også, men ikke tilfeldigvis, kommer til uttrykk i det hinduistiske kastesystemet. Over hele verden ser vi liknende, der liknende ideologier og trosforestillinger ender i en dystopisk forestilling om den moderne tid, der etnisk og kjønnsmessig likestilling, likeverd og mangfold tolkes som “endetidstegn”.

Det skjer her også. Menn voldtar og dreper kvinner i Norge. Kvinner som er synlige i norsk offentlighet har forlengst dokumentert at  hets og trusler på liv og helse fra norske menn er prisen de betaler. Når etniske minoriteter og kvinner daglig møter hets og trusler i nettets kommentarfelt, skrives det stadig nye kommentarer om fenomenets eksistens, mens løsningsforslagene lar vente på seg. Det ropes på mer redigering og nye tekniske løsninger mot den anonyme mobben i kommentarfeltene. Vi må snart erkjenne at problemet også her, er mer grunnleggende enn som så.

Så snart temaer som anti-feminisme og etnisk hets bringes på bane i Norge, svarer gjerne hvite menn med kommentarartikler om behov for mobilisering av motytringer og -argumenter. De maner fryktløst til kamp mot hatske ytringer og holdninger som aldri rammer dem selv, og til en kamp de selv  verken er eller har til hensikt å være en del av.

Utfordringen ved kun et prinsipielt syn på ytringsfrihet er at det oftest ender som forsvar for kun de mest ekstreme og hatske meninger. Det er og blir et paradoks at de som forsvarer den absolutte ytringsfriheten og viser til den innebygde moderasjonen som kun en helt åpen og offentlig arena kan tilby, kun er synlige når de forsvarer de usleste og mest hatske ytringene.

Det etterlater et inntrykk av at de som utsettes for hets og hat kun har seg selv å takke, ettersom de ikke tar tilstrekkelig til motmæle eller er i stand til å produsere og formidle gode nok argumenter som vinner gehør i debatten. For den prinsipielle ytringsfrihetens riddere gjelder naturens lov også for ordskiftet: survival of the fittest. De skiller skarpt mellom ideologi og handling, mellom hat og vold.

Og slik rasjonaliserer vi hatet som en del av ytringskulturen, og slik distanserer vi oss fra det ubehagelige, volden som følger naturlig av hatet.

 

 

 

 

 

25Apr

Siste fra reservasjonsetaten – ukas oppsummering

Sigrun Eriksen (Krf)

Sigrun Eriksen (Krf)

Ukas oppsummering: Vel, kampen mot reserverte leger er avsluttet. Det som ikke var “diskusjonstema”, ble debattert i filler og Krfs nye abortkamp forsvant i forlegen tungetale under dagens pressekonferanse med komisk nestleder Dagrun Eriksen. Gladfundamentalisme i praksis.

Det ble også kjent denne uka at forsvarssjefen trenger flere soldater. Åpenbart for å bekjempe den invaderende hæren fra Tibet bestående av en gammel mann i kjortel og sandaler, bevæpnet med ville ideer om respekt og rettferdighet og fred.

Skråsikre kilder opplyser at Regjeringen nå vurderer å overlate styringen av landet til den kristenstalinistiske komiteen for folkets Lysfontener og Korsfestelser (Marxist-læstadianerne), altså kalt KKFFLK-ML. Forberedende arbeidsutvalg for etablering av KKFFLK-ML har allerede kontaktet Kinas myndigheter med forespørsel om fire esker standhaftige tinnsoldater med neste tankegodsskip fra Bejing.

Som gode gamle Stalin sa: idéer er farligere enn våpen. Vi lar jo ikke våre fiender ha våpen, så hvorfor skal vi tillate dem å ha idéer?

Apropos Stalin. Stortingets presidentskap ble denne uken flyttet dit skapet egentlig skal stå, innerst i kroken. Under flyttingen ble det avdekket en bunke nedstøvede demokratiske og rettsstatlige prinsipper, Disse er nå overlevert som farlig tankegods til reservasjonsetaten i Oslo kommune.

Pengene derimot. Oljefondet er nå på 5475 milliarder, altså 1.038.000 per innbygger i skrivende stund. Verdens rikeste land!

Yey! Err´e herr´er partY?

13Feb

Nordmenn – best ever

Gerhard Heiberg, det er strengt tatt lenge siden folk flest tok ned sine gullinnrammede bilder av Heibergen på utedoer rundt omkring i Gudbrandsdalen. Han som ikke klarer å åpne kjeften uten umiddelbart deretter å stikke sin egen illeluktende fot rett inn i gapet. Men hva fan galt har nå TV2, Steven van Zandt og kona til den gamle IOC-facisten Juan Antonio Samaranch, Maria Teresa Salisachs Rowe, gjort? De er alle utpekt som offisielle skår i gleden og salt i såret under de norske Olympiske Leker i Sotsji. Gerhard har strengt tatt ikke gjort annet enn å være seg selv, taktfull og omsorgsfull som en leirkommandant fra SS under jødiske skjeive dager i brakke 4. TV2 derimot, den kommersielle og reklamefinansierte fjernsynskanalen, hadde oppsiktsvekkende nok tatt besutningen om å fortsette med å la seg finansiere via direktesendt reklame. På fjernsyn. Og det kan man jo ikke, sånn helt uten videre. Vi er da et demokrati for helvete.

Steven van Zandt, han som for oss i to sesonger har illustrert det vi nordmenn alltid har visst; inne i enhver selvsentrert amerikaner finnes en nøktern og selvoppofrende nordmann som vil ut. Men nå vaset han rundt som det amerikanske kjøttlakenet han var på skjermen, og sperret for utsikten til målområdet og de norske gullvinnerne. Og Petter´n. Maria Teresa stakkar, hadde ikke gjort annet enn å stemple ut, på feil tidspunkt – midt under sommerlekene i Sidney for 12 år siden. Tror du ikke gamla ble sørget over med flagging på halv stang?! Riktignok bare mellom øvelsene, men uansett da. Men med så mange øvelser på så kort tid, røyk nok det flagget opp og ned av flaggstanga som madrassfjærene på et rabattert horehus.

Selvsagt mener vi at våre norske følelser er verdt å markere. For eksempel hadde vi gledet oss til markeringen der Petter´n skulle gå på hender over målstreken mens han viftet med løken mot svensken som kom halsende langt bak. Vi hadde lest oss opp. Hele verden hadde øynene festet på oss, på det nordiske miraklet: Hvordan Norge har så mange olympiske medaljer, rapporterte Wall Street Journal. Svaret var: Meråker. Petter´n. Det er noe med oss. Ikke et ord selvsagt om at dette landet har mer vinter enn resten av verden til sammen. Nope. Oss.

Derfor var 1994 de beste lekene noensinne. Også da trampet Heibergen ufortrødent rundt i sin egen kjeft, men han var vår mann. Han og IOC ga da, som nå, sitt sedvanlige og fullstendige blanke i at Europa stod i brann. Lekene var best, fordi formålet var så klart: Norge. Best ever. Og stillheten som fulgte etter snikskytterens velplasserte hodeskudd på 3-åringen på gaten i Sarajevo, ble effektivt overdøvet av nasjonalsanger til ære for norske skøyte- og skikonger. Det gjaldt å holde fokus. Da som nå.  Best ever. Vi har rett og frihet til å bære sørgebind:

At det i vertslandet Russland og store deler av verden (markert med rødt på kartet) knapt finnes friheter å ta seg, er jo ikke vår skyld. Tross alt, vi deltar ikke i OL for å forandre verden, men for å ignorere den. IOC stoler på at vi følger reglene, slik at IOC kan tjene pengene sine. Noe verdi er det da tross alt i all korrupsjon, brudd på menneskerettigheter, vold og drap som følger i den olympiske bevegelsens fotspor. Det er faktisk ingen grenser hva vi kan oppnå, om vi bare er villig til å bruke global menneskelig lidelse som ressurs for vår egen underholdning. Slapp av, det er bare leker hvert andre år. Vi er der for å vinne, feste og heie. Sånn sett passer IOC og Norge så godt sammen. IOCs regelverk er et filter mot plagsom menneskelighet og virkelighet. Under lekene kan vi konsentrere oss om roping og pussing av norske medaljer . Det verste som egentlig kan skje på den olympiske arenaen, er en og annen brukket stav. Går det skikkelig til åt skogen, så kommer en enslig norsk favoritt litt for sent til sisteplassen. Som Petter´n.

Er det rart vi er sure? Men i Oslo, da blir det meldinger i alle farger på alle kroppsdeler. Godkjent av IOC.

Best games ever.

 

 

 

10Feb

Vi og OL

www. torussiawithlove.no

www.torussiawithlove.no

Det er mange ting å si om de Olympiske Leker og arrangementet i vertslandet Russland i 2014. På listen over de verste ting å si, kommer dessverre verken reklamepausene i TV2s overføringer eller IOCs kritikk over de norske sørgebåndene. Ikke på listen over de mindre alvorlige ting heller.

Jeg klarer ikke å fri meg fra denne ubehagelige følelsen: det er noe grunnleggende hjelpeløst over en nasjon som forlanger at fjernsynsbildene fra det mest kostbare og kommersielle sportsarrangement i verden, må finansieres via offentlig skatt, det vil si kringkastingslisens. Hvorfor? Fordi vi sliter med synet av hva lekene handler om: penger og reklameavtaler. Og den ubehagelige følelsen blir ikke mindre av at arrangementet finner sted i et vertsland med forrakt for demokrati og menneskerettigheter, – og er organisert av en olympisk komité bestående av medlemmer som gjennom mange tiår har gjort seg negativt bemerket i dette olympiske systemet bygget på grådighet og mangel på respekt for menneskerettigheter.

Så på toppen av det hele ble langrennsjentenes sorgmarkering med armbind kritisert for å være i strid med IOCs regler. Hvilket jo var en nokså korrekt observasjon som tilfeldigvis kolliderte med sterk og uttrykt norsk sorg. For slikt passer ikke inn i IOCs strømlinjeformede og apolitiske pengemaskin, som jo OL strengt tatt er. Og det har de regler for. Med norsk deltakelse har vi altså godtatt alle disse reglene. Ikke bare i år, men i alle år. Mens serbiske snikskyttere på høydene rundt Sarajevo møysommelig likviderte den ene sivilisten etter den andre på byens gater i 1994, feiret vi gledestrålende Lillehammer OL som “the best Olympic Winter Games ever”.

Jeg forstår de norske jentene, og nærer dyp medfølelse i sorgen. Men hva med de andre? OL 2014 i Russland har 88 deltakende nasjoner, hvor blant annet Zimbabwe og Øst-Timor er med for første gang. Hva kan ikke deltakerne fra mange andre nasjoner fortelle om død, myrderier og folkemord. Antall deltakere er rundt 2800(+). Det er mange nok til at flere enn Norges lag har opplevd sorg og savn i eller i tilknytning til laget og deltakelsen i Russland.

Det er mange ting å kritisere OL i Sotsji og den olympiske organisasjonen for. Reklamepauser og kritikk av norske sørgebånd er blant de ting som bør komme langt ned på listen.

 

1Feb

Jeg reserverer meg

Kvinnersrett

Jeg har stor respekt for mennesker som lytter til egen samvittighet og setter grenser for hvilke aktiviteter de kan delta i, enten det er for seg selv eller for fellesskapet. Den respekten omhandler imidlertid ikke norske leger som forlanger aksept og lønn fra fellesskapet samtidig som de reserverer seg for å utføre grunnleggende medisinsk behandling overfor kvinner: abort, aborthenvisning og prevensjon.

Som lege ansatt i offentlig helsevesen, eller på offentlig finansiering, har du tatt på deg oppgavene innen for det vi anser som allmenne, medisinske rettigheter og tjenester for hele befolkningen. Hvis du, av samvittighetsgrunner, ikke ser deg i stand til å oppfylle disse rettighetene eller tilby tjenestene, må du finne deg annet arbeid. Så enkelt er det. Punktum.

Det medfører ikke yrkesforbud for leger med samvittighet. De kan fortsatt bli drosjesjåfører. Med mindre de også reserverer seg mot å kjøre kvinner til abortklinikker eller til fastlegen som setter inn spiraler og skriver ut angrepiller. Noen av disse vil kanskje også ha vanskeligheter med å kjøre hjem par på lørdagskvelden til samme adresse, ettersom det fort kan lede til en situasjon hvor prevensjonsbruk eller abort blir nødvendig på ett eller annet tidspunkt. Frie mennesker har dessverre en lei tendens til å gjøre valg som ikke alltid leder inn i lykka.

I så fall kan de bli rørleggere eller ta seg arbeid i avfallsetaten. Med mindre de der også reserverer seg mot å reparere vasken på legekontoret eller hente avfall på sykehus hvor det foretas inngrep som avbryter svangerskap. De kan selvsagt også være privatpraktiserende leger som reserverer seg mot abort, henvisning til abort eller til å skrive ut prevensjon. Det siste ville jeg kalle å ta et personlig ansvar for egne holdninger og egen samvittighet. Det må vi, vi som arbeider i andre yrker.

Hva med legesekretærene og resepsjonistene? Hva med soldater? Hva med alle andre gruppers samvittighet i møte med samfunnets ulike krav? Vi må alle betale prisen når egen samvittighet strider mot samfunnets lover. For egen del har jeg både avtjent verneplikt og deretter nektet videre tjeneste. Min samvittighet førte til ytterligere 6 måneders tjeneste, slik loven da foreskrev. Jeg betalte for min samvittighet med glede.

Men det er altså ikke tilstrekkelig for de norske reservasjonslegene. De insisterer å få være offentlig lønnet og i offentlig tjeneste og demonstrativt praktisere sin samvittighet mot utvalgte medisinske rettigheter som kun rammer kvinner. Rettigheter som er kjempet fram gjennom beinhard kamp i over hundre år. Grunnleggende rettigheter for kvinner i et likestilt og demokratisk samfunn; retten til å bestemme over egen kropp. Legers reservasjonsrett er igrunnen ikke annet enn en offentlig finansiert kampanje mot disse rettighetene.

Dette handler ikke om legers samvittighet, men om den gamle motstanden mot fri abort og kvinners rettigheter, bare i ny drakt og med statlig og kommunal finansiering.

Så derfor reserverer jeg meg. Jeg reserverer meg, og vil vite hvilke fastleger som ikke anerkjenner kvinners lovfestede rettigheter. Så velger jeg en som gjør det. Det handler om min samvittighet. Det er en pris jeg er villig til å betale.

Red. 2. februar:
For debattens skyld, anbefaler jeg alle å lese kronikken “Abort er vanskelig nok” på NRK Ytring.

Kjære leser, til debatten nedenfor:
Vis respekt for dine motdebattanter, selv om du ikke deler deres meninger. Enhver referanse til “fosterdrap” eller nazi-Tyskland, hvor enn subtil, blir slettet. Og husk at debatten handler om reservasjonsadgang, ikke for eller imot fri abort.

 

31Jan
Photo: United Nations

Photo: United Nations

De sa det da
jeg var yngre:

Og jentene er også med

Med sylskarp diksjon
og press i nikkersen

sa han
det
om jentene

Men det var de
ikke

De stod bak
i billig
kjoletøy
og smilte
nesten

reservert

31Jan

Den som dreper – om drap og psykiske lidelser

NRK 30. januar 2014

Slik presenterer NRK sannheten om drap og psykiske lidelser i Norge. Og det er det, stadig ifølge NRK, all grunn til å diskutere. Problemet er at NRK presenterer viktige fakta som er feil, snørr og barter blandes og det hele pakkes inn i titalls reportasjer og intervjuer med personlige tragedier så fulle av ektefølt sorg og avmakt at leseren presses inn i en aksept for premissene i artiklene som listes opp under tittelen “Drap og diagnoser”. Ofrene selv uttrykker seg i stor grad om gjerningspersonene og drapene som om de var varslede, selv om faktaene på viktige områder altså både er direkte feil eller i det minste svært upresise. Resultatet er nok en gang en demonisering av psykiske lidelser og personer rammet av dem. Eller som redaktør Gunnar Stavrum konkluderte i 2012:  Tikkende psykiatriske bomber.

Fakta: antall drap synker

I 2013 ble 46 mennesker drept i Norge. Tragiske som hvert drapstall er for offer, gjerningsperson og pårørende, var drapstallene for 2012 nær det halve av antall drepte i Norge i 1980. I samme periode er vi nå ca 800.000 flere innbyggere enn i 1980. 29 drap (2012) utgjør under 0,6 drap per 100.000 innbyggere, og drapstallene har ikke vært lavere siden 1960-tallet. Gjennomsnittlig drapsrate i verden er 7,7. For USA er tallet 17 drap per 100.000. Høyest ligger Honduras med 86 drepte per 100.000, 143 ganger høyere enn i Norge. 2013 ble ifølge rapporter fra Kripos imidlertid et år med forholdsvis stor prosentvis økning i antall drap, totalt 46. Drapstallene har foruten 2013, vært stabilt lave og synkende i 30 år.

Antall personer med alvorlige psykiske lidelser er også redusert i samme periode.

Fakta: den som dreper

Det er menn som dreper. Den typiske gjerningspersonen er en tidligere straffedømt mann som er arbeidsledig eller trygdet. De tar livet av sine partnere og ektefeller, samboere og kjærester. Eller ekspartnere. De er ofte ruset, og de dreper med kniv, kvelning eller slag, ofte i affekt. Andelen partnerdrap er høyere i Norge enn våre naboland Sverige og Finland. I 76 prosent av tilfellene kjenner gjerningsmann og offer hverandre.

Fakta: psyke drapsmenn

Ja. Drapsmenn har i mange tilfeller en (alvorlig) psykisk lidelse. Men tallene NRK presenterer er unormalt høye, og skiller seg vesentlig fra de tall man finner i internasjonale og andre norske studier. Internasjonalt opererer man med en sykdomsrate på rundt 6 prosent på drapsmenn, som altså sammenliknet med NRKs tall er svært mye lavere. Dertil kommer at drapsmenn er, som avsnittet over viser, også bærere av andre karakteristika. Når man altså justerer forekomsten av alvorlig psykisk lidelse for forekomsten av andre risikofaktorer, så er altså ikke alvorlige psykiske lidelser overrepresentert i drapsstatistikken. Det er dermed all grunn til å tvile på NRKs tall og metodene de har brukt for å komme fram til dem. Men aller viktigst; ingen forskning viser at psykiske lidelser alene kan forklare eller utgjør årsak til drap.

NRKs blindspor

Vi forstår alle at vi ikke uten videre kan hevde at menn som kjønn utgjør en særlig farlig risikofaktor vi må få bedre kontroll på i samfunnet. Til tross for at de aller fleste drap utføres av menn. Vi forstår intuitivt at kjønn ikke automatisk predikerer framtidige drapsmenn. Samfunnets forhold til rusmidler gjør dessuten at vi ikke uten videre er villige til å regulere rusbruk strengere enn vi allerede gjør, og derfor debatterer vi ikke rus og drap. Vi vet at vi ikke uten videre kan bruke arbeidsledighet eller trygd som indikasjon på framtidige drapstendenser. Samlivsbrudd og ekteskap utgjør samme utfordring. Vi går ikke bryllup og kondolerer bruden for å ha satt seg i situasjon der hun har forhøyet sjanse for å bli drept av sin ektemann. Rent statistisk har hun jo det. Menn er statistisk sett den viktigste og mest alvorlige faktor for vold mot og drap av kvinner.

Når det gjelder psykisk syke stiller saken seg annerledes, som NRKs reportasjeserie så tydelig viser. Psykiske lidelser er en faktor vi gjerne tilskriver stor forklaringsverdi når det gjelder å forstå drap og risiko. Gang på gang gjentar NRK at svært få psykisk syke dreper, for i neste avsnitt fokusere på psykiske lidelser som forklaringsfaktor. Og det på tross av at offisiell nasjonal og internasjonal statistikk ikke gir grunnlag for det. Kan det ha å gjøre med at journalister og befolkningen forøvrig har liten erfaring med og lite kunnskap om psykiske diagnoser og menneskene som lider av dem? Kan det hende at det skjeve og tildels feilaktige bildet NRK presenterer passer godt med våre delvis historisk nedarvede fordommer omkring psykisk syke? Er det derfor vi nikker anerkjennende når vi hører: pass deg for den syke?

Vi ønsker inderlig å forstå hvorfor noen velger å ta livet av et annet menneske. Sannheten er at rundt halvparten av oss vil på ett eller annet tidspunkt i livet rammes av en psykisk lidelse. Det er i det hele tatt nokså vanlig. Blant de som sitter fengslet for drap finnes også slike lidelser. Men det forklarer ikke at de dreper. NRKs voldomme fokus på nettopp psykiske lidelser og drap forandrer ikke på dette enkle faktum: vi kan ikke forutse hvem som dreper. Eller forklare hvorfor.

Vi kan til en viss grad vurdere risiko, men bare når vi tar alle relevante risikofaktorer med i vurderingen. Og selv da er vi langt fra sikre. Vi kan etablere bedre behandlingstilbud for av psykisk syke, rusmisbrukere. Vi kan følge opp voldsmenn bedre. Men vi kan ikke utvikle behandlings- og hjelpeapparatet til å være justissektorens arm for å sikre oss mot mennesker som kan eller ikke kan komme til å drepe i framtiden. Få syke vil foretrekke behandling dersom man står i fare for å behandles som en potensiell, framtidig drapsmann, og ikke som den syke og hjelpetrengende du faktisk er. Om noe, så er det tidligere voldshandlinger som kan indikere vilje til ny vold. Ikke den psykiske lidelsen pasienten er rammet av.

Jeg tror NRK har hatt de beste intensjoner. Men mangel på forskningskompetanse, elementær statistisk forståelse og manglende vilje til å etterspørre forsknings- og evidensbaserte fakta har ført prosjektet inn i et blindspor.

Tilbake står vi engstelige og lurer på om vi skal våge å gå på besøk til vår psyke nabo. Han er som følge av sin sykdom kanskje både ufør og trygdet. Og kanskje nyskilt. Hvem vet hva som kan skje?

Anbefalt lesing:

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.