13Feb

Nordmenn – best ever

Gerhard Heiberg, det er strengt tatt lenge siden folk flest tok ned sine gullinnrammede bilder av Heibergen på utedoer rundt omkring i Gudbrandsdalen. Han som ikke klarer å åpne kjeften uten umiddelbart deretter å stikke sin egen illeluktende fot rett inn i gapet. Men hva fan galt har nå TV2, Steven van Zandt og kona til den gamle IOC-facisten Juan Antonio Samaranch, Maria Teresa Salisachs Rowe, gjort? De er alle utpekt som offisielle skår i gleden og salt i såret under de norske Olympiske Leker i Sotsji. Gerhard har strengt tatt ikke gjort annet enn å være seg selv, taktfull og omsorgsfull som en leirkommandant fra SS under jødiske skjeive dager i brakke 4. TV2 derimot, den kommersielle og reklamefinansierte fjernsynskanalen, hadde oppsiktsvekkende nok tatt besutningen om å fortsette med å la seg finansiere via direktesendt reklame. På fjernsyn. Og det kan man jo ikke, sånn helt uten videre. Vi er da et demokrati for helvete.

Steven van Zandt, han som for oss i to sesonger har illustrert det vi nordmenn alltid har visst; inne i enhver selvsentrert amerikaner finnes en nøktern og selvoppofrende nordmann som vil ut. Men nå vaset han rundt som det amerikanske kjøttlakenet han var på skjermen, og sperret for utsikten til målområdet og de norske gullvinnerne. Og Petter´n. Maria Teresa stakkar, hadde ikke gjort annet enn å stemple ut, på feil tidspunkt – midt under sommerlekene i Sidney for 12 år siden. Tror du ikke gamla ble sørget over med flagging på halv stang?! Riktignok bare mellom øvelsene, men uansett da. Men med så mange øvelser på så kort tid, røyk nok det flagget opp og ned av flaggstanga som madrassfjærene på et rabattert horehus.

Selvsagt mener vi at våre norske følelser er verdt å markere. For eksempel hadde vi gledet oss til markeringen der Petter´n skulle gå på hender over målstreken mens han viftet med løken mot svensken som kom halsende langt bak. Vi hadde lest oss opp. Hele verden hadde øynene festet på oss, på det nordiske miraklet: Hvordan Norge har så mange olympiske medaljer, rapporterte Wall Street Journal. Svaret var: Meråker. Petter´n. Det er noe med oss. Ikke et ord selvsagt om at dette landet har mer vinter enn resten av verden til sammen. Nope. Oss.

Derfor var 1994 de beste lekene noensinne. Også da trampet Heibergen ufortrødent rundt i sin egen kjeft, men han var vår mann. Han og IOC ga da, som nå, sitt sedvanlige og fullstendige blanke i at Europa stod i brann. Lekene var best, fordi formålet var så klart: Norge. Best ever. Og stillheten som fulgte etter snikskytterens velplasserte hodeskudd på 3-åringen på gaten i Sarajevo, ble effektivt overdøvet av nasjonalsanger til ære for norske skøyte- og skikonger. Det gjaldt å holde fokus. Da som nå.  Best ever. Vi har rett og frihet til å bære sørgebind:

At det i vertslandet Russland og store deler av verden (markert med rødt på kartet) knapt finnes friheter å ta seg, er jo ikke vår skyld. Tross alt, vi deltar ikke i OL for å forandre verden, men for å ignorere den. IOC stoler på at vi følger reglene, slik at IOC kan tjene pengene sine. Noe verdi er det da tross alt i all korrupsjon, brudd på menneskerettigheter, vold og drap som følger i den olympiske bevegelsens fotspor. Det er faktisk ingen grenser hva vi kan oppnå, om vi bare er villig til å bruke global menneskelig lidelse som ressurs for vår egen underholdning. Slapp av, det er bare leker hvert andre år. Vi er der for å vinne, feste og heie. Sånn sett passer IOC og Norge så godt sammen. IOCs regelverk er et filter mot plagsom menneskelighet og virkelighet. Under lekene kan vi konsentrere oss om roping og pussing av norske medaljer . Det verste som egentlig kan skje på den olympiske arenaen, er en og annen brukket stav. Går det skikkelig til åt skogen, så kommer en enslig norsk favoritt litt for sent til sisteplassen. Som Petter´n.

Er det rart vi er sure? Men i Oslo, da blir det meldinger i alle farger på alle kroppsdeler. Godkjent av IOC.

Best games ever.

 

 

 

10Feb

Vi og OL

www. torussiawithlove.no

www.torussiawithlove.no

Det er mange ting å si om de Olympiske Leker og arrangementet i vertslandet Russland i 2014. På listen over de verste ting å si, kommer dessverre verken reklamepausene i TV2s overføringer eller IOCs kritikk over de norske sørgebåndene. Ikke på listen over de mindre alvorlige ting heller.

Jeg klarer ikke å fri meg fra denne ubehagelige følelsen: det er noe grunnleggende hjelpeløst over en nasjon som forlanger at fjernsynsbildene fra det mest kostbare og kommersielle sportsarrangement i verden, må finansieres via offentlig skatt, det vil si kringkastingslisens. Hvorfor? Fordi vi sliter med synet av hva lekene handler om: penger og reklameavtaler. Og den ubehagelige følelsen blir ikke mindre av at arrangementet finner sted i et vertsland med forrakt for demokrati og menneskerettigheter, – og er organisert av en olympisk komité bestående av medlemmer som gjennom mange tiår har gjort seg negativt bemerket i dette olympiske systemet bygget på grådighet og mangel på respekt for menneskerettigheter.

Så på toppen av det hele ble langrennsjentenes sorgmarkering med armbind kritisert for å være i strid med IOCs regler. Hvilket jo var en nokså korrekt observasjon som tilfeldigvis kolliderte med sterk og uttrykt norsk sorg. For slikt passer ikke inn i IOCs strømlinjeformede og apolitiske pengemaskin, som jo OL strengt tatt er. Og det har de regler for. Med norsk deltakelse har vi altså godtatt alle disse reglene. Ikke bare i år, men i alle år. Mens serbiske snikskyttere på høydene rundt Sarajevo møysommelig likviderte den ene sivilisten etter den andre på byens gater i 1994, feiret vi gledestrålende Lillehammer OL som “the best Olympic Winter Games ever”.

Jeg forstår de norske jentene, og nærer dyp medfølelse i sorgen. Men hva med de andre? OL 2014 i Russland har 88 deltakende nasjoner, hvor blant annet Zimbabwe og Øst-Timor er med for første gang. Hva kan ikke deltakerne fra mange andre nasjoner fortelle om død, myrderier og folkemord. Antall deltakere er rundt 2800(+). Det er mange nok til at flere enn Norges lag har opplevd sorg og savn i eller i tilknytning til laget og deltakelsen i Russland.

Det er mange ting å kritisere OL i Sotsji og den olympiske organisasjonen for. Reklamepauser og kritikk av norske sørgebånd er blant de ting som bør komme langt ned på listen.

 

1Feb

Jeg reserverer meg

Kvinnersrett

Jeg har stor respekt for mennesker som lytter til egen samvittighet og setter grenser for hvilke aktiviteter de kan delta i, enten det er for seg selv eller for fellesskapet. Den respekten omhandler imidlertid ikke norske leger som forlanger aksept og lønn fra fellesskapet samtidig som de reserverer seg for å utføre grunnleggende medisinsk behandling overfor kvinner: abort, aborthenvisning og prevensjon.

Som lege ansatt i offentlig helsevesen, eller på offentlig finansiering, har du tatt på deg oppgavene innen for det vi anser som allmenne, medisinske rettigheter og tjenester for hele befolkningen. Hvis du, av samvittighetsgrunner, ikke ser deg i stand til å oppfylle disse rettighetene eller tilby tjenestene, må du finne deg annet arbeid. Så enkelt er det. Punktum.

Det medfører ikke yrkesforbud for leger med samvittighet. De kan fortsatt bli drosjesjåfører. Med mindre de også reserverer seg mot å kjøre kvinner til abortklinikker eller til fastlegen som setter inn spiraler og skriver ut angrepiller. Noen av disse vil kanskje også ha vanskeligheter med å kjøre hjem par på lørdagskvelden til samme adresse, ettersom det fort kan lede til en situasjon hvor prevensjonsbruk eller abort blir nødvendig på ett eller annet tidspunkt. Frie mennesker har dessverre en lei tendens til å gjøre valg som ikke alltid leder inn i lykka.

I så fall kan de bli rørleggere eller ta seg arbeid i avfallsetaten. Med mindre de der også reserverer seg mot å reparere vasken på legekontoret eller hente avfall på sykehus hvor det foretas inngrep som avbryter svangerskap. De kan selvsagt også være privatpraktiserende leger som reserverer seg mot abort, henvisning til abort eller til å skrive ut prevensjon. Det siste ville jeg kalle å ta et personlig ansvar for egne holdninger og egen samvittighet. Det må vi, vi som arbeider i andre yrker.

Hva med legesekretærene og resepsjonistene? Hva med soldater? Hva med alle andre gruppers samvittighet i møte med samfunnets ulike krav? Vi må alle betale prisen når egen samvittighet strider mot samfunnets lover. For egen del har jeg både avtjent verneplikt og deretter nektet videre tjeneste. Min samvittighet førte til ytterligere 6 måneders tjeneste, slik loven da foreskrev. Jeg betalte for min samvittighet med glede.

Men det er altså ikke tilstrekkelig for de norske reservasjonslegene. De insisterer å få være offentlig lønnet og i offentlig tjeneste og demonstrativt praktisere sin samvittighet mot utvalgte medisinske rettigheter som kun rammer kvinner. Rettigheter som er kjempet fram gjennom beinhard kamp i over hundre år. Grunnleggende rettigheter for kvinner i et likestilt og demokratisk samfunn; retten til å bestemme over egen kropp. Legers reservasjonsrett er igrunnen ikke annet enn en offentlig finansiert kampanje mot disse rettighetene.

Dette handler ikke om legers samvittighet, men om den gamle motstanden mot fri abort og kvinners rettigheter, bare i ny drakt og med statlig og kommunal finansiering.

Så derfor reserverer jeg meg. Jeg reserverer meg, og vil vite hvilke fastleger som ikke anerkjenner kvinners lovfestede rettigheter. Så velger jeg en som gjør det. Det handler om min samvittighet. Det er en pris jeg er villig til å betale.

Red. 2. februar:
For debattens skyld, anbefaler jeg alle å lese kronikken “Abort er vanskelig nok” på NRK Ytring.

Kjære leser, til debatten nedenfor:
Vis respekt for dine motdebattanter, selv om du ikke deler deres meninger. Enhver referanse til “fosterdrap” eller nazi-Tyskland, hvor enn subtil, blir slettet. Og husk at debatten handler om reservasjonsadgang, ikke for eller imot fri abort.

 

31Jan
Photo: United Nations

Photo: United Nations

De sa det da
jeg var yngre:

Og jentene er også med

Med sylskarp diksjon
og press i nikkersen

sa han
det
om jentene

Men det var de
ikke

De stod bak
i billig
kjoletøy
og smilte
nesten

reservert

31Jan

Den som dreper – om drap og psykiske lidelser

NRK 30. januar 2014

Slik presenterer NRK sannheten om drap og psykiske lidelser i Norge. Og det er det, stadig ifølge NRK, all grunn til å diskutere. Problemet er at NRK presenterer viktige fakta som er feil, snørr og barter blandes og det hele pakkes inn i titalls reportasjer og intervjuer med personlige tragedier så fulle av ektefølt sorg og avmakt at leseren presses inn i en aksept for premissene i artiklene som listes opp under tittelen “Drap og diagnoser”. Ofrene selv uttrykker seg i stor grad om gjerningspersonene og drapene som om de var varslede, selv om faktaene på viktige områder altså både er direkte feil eller i det minste svært upresise. Resultatet er nok en gang en demonisering av psykiske lidelser og personer rammet av dem. Eller som redaktør Gunnar Stavrum konkluderte i 2012:  Tikkende psykiatriske bomber.

Fakta: antall drap synker

I 2013 ble 46 mennesker drept i Norge. Tragiske som hvert drapstall er for offer, gjerningsperson og pårørende, var drapstallene for 2012 nær det halve av antall drepte i Norge i 1980. I samme periode er vi nå ca 800.000 flere innbyggere enn i 1980. 29 drap (2012) utgjør under 0,6 drap per 100.000 innbyggere, og drapstallene har ikke vært lavere siden 1960-tallet. Gjennomsnittlig drapsrate i verden er 7,7. For USA er tallet 17 drap per 100.000. Høyest ligger Honduras med 86 drepte per 100.000, 143 ganger høyere enn i Norge. 2013 ble ifølge rapporter fra Kripos imidlertid et år med forholdsvis stor prosentvis økning i antall drap, totalt 46. Drapstallene har foruten 2013, vært stabilt lave og synkende i 30 år.

Antall personer med alvorlige psykiske lidelser er også redusert i samme periode.

Fakta: den som dreper

Det er menn som dreper. Den typiske gjerningspersonen er en tidligere straffedømt mann som er arbeidsledig eller trygdet. De tar livet av sine partnere og ektefeller, samboere og kjærester. Eller ekspartnere. De er ofte ruset, og de dreper med kniv, kvelning eller slag, ofte i affekt. Andelen partnerdrap er høyere i Norge enn våre naboland Sverige og Finland. I 76 prosent av tilfellene kjenner gjerningsmann og offer hverandre.

Fakta: psyke drapsmenn

Ja. Drapsmenn har i mange tilfeller en (alvorlig) psykisk lidelse. Men tallene NRK presenterer er unormalt høye, og skiller seg vesentlig fra de tall man finner i internasjonale og andre norske studier. Internasjonalt opererer man med en sykdomsrate på rundt 6 prosent på drapsmenn, som altså sammenliknet med NRKs tall er svært mye lavere. Dertil kommer at drapsmenn er, som avsnittet over viser, også bærere av andre karakteristika. Når man altså justerer forekomsten av alvorlig psykisk lidelse for forekomsten av andre risikofaktorer, så er altså ikke alvorlige psykiske lidelser overrepresentert i drapsstatistikken. Det er dermed all grunn til å tvile på NRKs tall og metodene de har brukt for å komme fram til dem. Men aller viktigst; ingen forskning viser at psykiske lidelser alene kan forklare eller utgjør årsak til drap.

NRKs blindspor

Vi forstår alle at vi ikke uten videre kan hevde at menn som kjønn utgjør en særlig farlig risikofaktor vi må få bedre kontroll på i samfunnet. Til tross for at de aller fleste drap utføres av menn. Vi forstår intuitivt at kjønn ikke automatisk predikerer framtidige drapsmenn. Samfunnets forhold til rusmidler gjør dessuten at vi ikke uten videre er villige til å regulere rusbruk strengere enn vi allerede gjør, og derfor debatterer vi ikke rus og drap. Vi vet at vi ikke uten videre kan bruke arbeidsledighet eller trygd som indikasjon på framtidige drapstendenser. Samlivsbrudd og ekteskap utgjør samme utfordring. Vi går ikke bryllup og kondolerer bruden for å ha satt seg i situasjon der hun har forhøyet sjanse for å bli drept av sin ektemann. Rent statistisk har hun jo det. Menn er statistisk sett den viktigste og mest alvorlige faktor for vold mot og drap av kvinner.

Når det gjelder psykisk syke stiller saken seg annerledes, som NRKs reportasjeserie så tydelig viser. Psykiske lidelser er en faktor vi gjerne tilskriver stor forklaringsverdi når det gjelder å forstå drap og risiko. Gang på gang gjentar NRK at svært få psykisk syke dreper, for i neste avsnitt fokusere på psykiske lidelser som forklaringsfaktor. Og det på tross av at offisiell nasjonal og internasjonal statistikk ikke gir grunnlag for det. Kan det ha å gjøre med at journalister og befolkningen forøvrig har liten erfaring med og lite kunnskap om psykiske diagnoser og menneskene som lider av dem? Kan det hende at det skjeve og tildels feilaktige bildet NRK presenterer passer godt med våre delvis historisk nedarvede fordommer omkring psykisk syke? Er det derfor vi nikker anerkjennende når vi hører: pass deg for den syke?

Vi ønsker inderlig å forstå hvorfor noen velger å ta livet av et annet menneske. Sannheten er at rundt halvparten av oss vil på ett eller annet tidspunkt i livet rammes av en psykisk lidelse. Det er i det hele tatt nokså vanlig. Blant de som sitter fengslet for drap finnes også slike lidelser. Men det forklarer ikke at de dreper. NRKs voldomme fokus på nettopp psykiske lidelser og drap forandrer ikke på dette enkle faktum: vi kan ikke forutse hvem som dreper. Eller forklare hvorfor.

Vi kan til en viss grad vurdere risiko, men bare når vi tar alle relevante risikofaktorer med i vurderingen. Og selv da er vi langt fra sikre. Vi kan etablere bedre behandlingstilbud for av psykisk syke, rusmisbrukere. Vi kan følge opp voldsmenn bedre. Men vi kan ikke utvikle behandlings- og hjelpeapparatet til å være justissektorens arm for å sikre oss mot mennesker som kan eller ikke kan komme til å drepe i framtiden. Få syke vil foretrekke behandling dersom man står i fare for å behandles som en potensiell, framtidig drapsmann, og ikke som den syke og hjelpetrengende du faktisk er. Om noe, så er det tidligere voldshandlinger som kan indikere vilje til ny vold. Ikke den psykiske lidelsen pasienten er rammet av.

Jeg tror NRK har hatt de beste intensjoner. Men mangel på forskningskompetanse, elementær statistisk forståelse og manglende vilje til å etterspørre forsknings- og evidensbaserte fakta har ført prosjektet inn i et blindspor.

Tilbake står vi engstelige og lurer på om vi skal våge å gå på besøk til vår psyke nabo. Han er som følge av sin sykdom kanskje både ufør og trygdet. Og kanskje nyskilt. Hvem vet hva som kan skje?

Anbefalt lesing:

31Dec

2014: Kjære landsmenn

I want change by Banksy

“I want change” by Banksy

I ettertankens klare lys må jeg erkjenne at jeg kanskje ikke har gjort all verden for andre mennesker i 2013. Joda, jeg har ment et par ting om rettferdighet og forandring i verden. Men hva fan, meninger er som rævholl. Alle har det. Jeg mener virkelig gjort noe for verden. Jeg kjenner folk som løper ut i skogen på onsdagskvelden og redder gamle, demente damer som har satt seg i en bekk og som ville dødd om de ikke ble funnet. Selv sliter jeg med å finne nøklene når jeg skal ut av huset. Andre igjen bruker fritiden sin på å gjøre hverdagen litt mer verdig for stedets alkiser, og ordner suppe og stuebord og rene skjorter.

Ikke jeg. Det hender jeg slipper litt mynt og sedler i gryta når jeg anstrenger meg og tar ut penger i minibanken for nettopp det formålet. Men that´s it. Jeg kjøper ikke arméens verdikuponger på Coop, av prinsipp. Det gir meg ikke den samme samaritanske følelsen som å slippe penger i gryta. Og det er jo strengt tatt det jula handler om. Oss. Eller rettere sagt: meg.

Jeg har kanskje gjort et par riktige ting for mine barn, jeg håper da virkelig det. Ingen av dem har blitt narkomane i år, det er jo alltids noe man kan glede seg over. Om det skyldes min innsats er imidlertid uklart, og jeg er tilfreds dersom jeg i året som gikk ikke gjorde faren for narkomani større. Skjønt, å ta begge med på Rolling Stones konsert i Hyde Park i sommer var trolig ikke rusforebyggende.

Men jeg er fornøyd med at jeg sluttet å se på kringkastet fjernsyn. Det har gjort mitt liv bedre, uten tvil. Det vil si, hvis man er raus og ser bort fra den nå 10 måneder lange diskusjonen jeg har hatt med NRKs lisenskontor som ikke later til å forstå at man kan leve fullverdige liv uten fjernsynssignaler. Det samme kontoret stiller seg dessuten uforstående til at man da kan ha bruk for to TV-skjermer i hjemmet. Tross denne motstanden, velger jeg å holde en knapp på internettet. Jeg tror det har kommet for å bli.

Jeg er jo, som mange vet, en grinkuk som er lett å irritere. I 2013 har jeg lyktes med å irritere meg litt mindre enn tidligere. Jeg legger ikke skjul på at nettopp det har vært et satans slit, men erfaringene er i all hovedsak gode. Summen av rævholl i verden er selvsagt konstant og verdens dårskap like så. Men man kan overse mye med litt trening. Da har man enda mer tid man kan bruke å ikke gjøre en dritt for andre enn seg selv.

Jeg har dessuten frigjort meg fra en last til: offentlig debatt. Kanskje ikke helt, men jeg tror det er innenfor rekkevidde innen utgangen av 2014. Sosiale medier og kommentarfelt har, for meg som for så mange andre, mistet sin tiltrekningskraft. Jeg har fremdeles tro på at både den sosiale teknologien og filosofien om en åpen, informert og sivilisert samtale kan føre til endringer og et mer demokratisk samfunn. Problemet er at vi fremdeles er avhengig av folk. Og mange av dem er rett og slett ikke opptatt av annet enn færre muslimer og billigere svinekjøtt.

For 2014 har jeg ett mål: gjøre mer, prate mindre. Ta en mastergrad. Drikke øl med folk jeg liker, og være mindre høflig med folk og ideer jeg ikke liker. Jeg skal elske mer. Og etter å ha kommet mer enn halvveis i livet, er det på tide å innse at tullingene må få mindre plass. Trur eg.

Godt nytt år.

 

 

10Dec

Altså, 38 timer julemusikk i 2013

I år, som tidligere år, har jeg med et nødskrik klart å oppdatere listene med julemusikk på Spotify. Litt travel valgte jeg å vente litt utpå høsten med å starte julemusikk-arbeidet. I 2011 startet jeg i september, og det er nok det mest produktive året mht. julemusikk så langt. I år ventet jeg til langt ut i oktober. Jeg vil allikevel sterkt anbefale årets lister.

Fire lister inneholder totalt 38 timer sammenhengende julemusikk. Hvis du synes det er i knappeste laget, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg. Bare årets nykommere utgjør 6 timer og 24 minutter spilletid i alle genre. I julelistene finner du de største og mest kjente artistene, sviskene og kuriosa. Jeg forsøker å legge til grunn at de skal ha musikalsk kvalitet, i tillegg til juletradisjonsmusikken.

Ok, det finnes tre andre lister også:

  • Påls julenykommere 2013
    Låter jeg har funnet i år som fortjener en plass på listene over
  • Påls 24 beste julesanger
    De 24 aller beste julesangene. Du må gjerne legge til julelåtene du mener hører til der, så ser vi hvilke vi står igjen med i løpet av romjula. Det blir garantert flere enn 24….
  • Påls julesanger 2013
    Dette er lista jeg spiller hjemme. Mine favoritter.

Hvorfor julesanger?
Jeg elsker jul. Jeg blir emosjonell, jeg får økt tro på mennesker og deres godhet og jeg er sentimental i forhold til min barndoms jul. Budskapene i julesangene er vakre, når de kombineres med juleminner, håp og søtladen julefeiring. Jeg liker overemosjonelle julefilmer av den amerikanske sorten. I jula har jeg det godt, rett og slett. Jeg er glad i de tradisjonelle julesangene, men over årene har jeg lært meg å like de nye versjonene til artister som ønsker å legge noe nytt inn i sangene.

Jeg er sikker på at du finner noen perler av julesanger blant alle kategoriene, versjoner du kanskje aldri har hørt før. De beste får deg til å høre budskapet og se på julen med nye øyne. Vel, sånn har jeg det i alle fall.

Julealbum du kan kjøpe hvis du ikke bruker Spotify:

1.  ”Tre Vise Menn” med Mathias Eick og tyrkiske jazzvenner,
2. “It´s Snowing on my Piano” med Bugge Wesseltoft
3. “Arme Jord Ha Jolefred” med Kvindelige Studenters Sangforening
4. “Songs for Christmas” med Sufjan Stevens

Med disse er du dekket for jula. “Tre vise menn” tar deg til Midtøsten og den musikalske magien rundt det som skjedde der. “It´s snowing on my piano” tar det til jazzen, nedstrippet, enkelt, sakralt og litt krevende kanskje hvis du liker tradisjonell julemusikk. “Arme Jord Ha Jolefred” er det norske og tradisjonelle julealbumet  framført av et fantastisk kor, Kvinnelige Studenters Sangforening. “Songs for christmas” er for særingen blant dere, de virkelig musikkinteresserte. Et vakker album, som i mine øyne formidler julas virkelige budskap og som samtidig utfordrer deg på genre, arrangementer og instrumentering.

God jul, nyt musikken.

 

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.