31Dec

2014: Kjære landsmenn

I want change by Banksy

“I want change” by Banksy

I ettertankens klare lys må jeg erkjenne at jeg kanskje ikke har gjort all verden for andre mennesker i 2013. Joda, jeg har ment et par ting om rettferdighet og forandring i verden. Men hva fan, meninger er som rævholl. Alle har det. Jeg mener virkelig gjort noe for verden. Jeg kjenner folk som løper ut i skogen på onsdagskvelden og redder gamle, demente damer som har satt seg i en bekk og som ville dødd om de ikke ble funnet. Selv sliter jeg med å finne nøklene når jeg skal ut av huset. Andre igjen bruker fritiden sin på å gjøre hverdagen litt mer verdig for stedets alkiser, og ordner suppe og stuebord og rene skjorter.

Ikke jeg. Det hender jeg slipper litt mynt og sedler i gryta når jeg anstrenger meg og tar ut penger i minibanken for nettopp det formålet. Men that´s it. Jeg kjøper ikke arméens verdikuponger på Coop, av prinsipp. Det gir meg ikke den samme samaritanske følelsen som å slippe penger i gryta. Og det er jo strengt tatt det jula handler om. Oss. Eller rettere sagt: meg.

Jeg har kanskje gjort et par riktige ting for mine barn, jeg håper da virkelig det. Ingen av dem har blitt narkomane i år, det er jo alltids noe man kan glede seg over. Om det skyldes min innsats er imidlertid uklart, og jeg er tilfreds dersom jeg i året som gikk ikke gjorde faren for narkomani større. Skjønt, å ta begge med på Rolling Stones konsert i Hyde Park i sommer var trolig ikke rusforebyggende.

Men jeg er fornøyd med at jeg sluttet å se på kringkastet fjernsyn. Det har gjort mitt liv bedre, uten tvil. Det vil si, hvis man er raus og ser bort fra den nå 10 måneder lange diskusjonen jeg har hatt med NRKs lisenskontor som ikke later til å forstå at man kan leve fullverdige liv uten fjernsynssignaler. Det samme kontoret stiller seg dessuten uforstående til at man da kan ha bruk for to TV-skjermer i hjemmet. Tross denne motstanden, velger jeg å holde en knapp på internettet. Jeg tror det har kommet for å bli.

Jeg er jo, som mange vet, en grinkuk som er lett å irritere. I 2013 har jeg lyktes med å irritere meg litt mindre enn tidligere. Jeg legger ikke skjul på at nettopp det har vært et satans slit, men erfaringene er i all hovedsak gode. Summen av rævholl i verden er selvsagt konstant og verdens dårskap like så. Men man kan overse mye med litt trening. Da har man enda mer tid man kan bruke å ikke gjøre en dritt for andre enn seg selv.

Jeg har dessuten frigjort meg fra en last til: offentlig debatt. Kanskje ikke helt, men jeg tror det er innenfor rekkevidde innen utgangen av 2014. Sosiale medier og kommentarfelt har, for meg som for så mange andre, mistet sin tiltrekningskraft. Jeg har fremdeles tro på at både den sosiale teknologien og filosofien om en åpen, informert og sivilisert samtale kan føre til endringer og et mer demokratisk samfunn. Problemet er at vi fremdeles er avhengig av folk. Og mange av dem er rett og slett ikke opptatt av annet enn færre muslimer og billigere svinekjøtt.

For 2014 har jeg ett mål: gjøre mer, prate mindre. Ta en mastergrad. Drikke øl med folk jeg liker, og være mindre høflig med folk og ideer jeg ikke liker. Jeg skal elske mer. Og etter å ha kommet mer enn halvveis i livet, er det på tide å innse at tullingene må få mindre plass. Trur eg.

Godt nytt år.

 

 

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.