12Sep

Å dø med verdighet – på TV

Rørende og verdig. Slik karakteriserte NRK-korrespondenten minnemarkeringen for ofrene etter 11. september-terroren ved Ground Zero i går kveld. TV, radio, nett- og papiraviser har de siste dagene vært fylt av beretninger og gjenfortellinger av de uhyggelige hendelsene 11. september 2001.

2973 uskyldige personer døde i terrorangrepet på World Trade Center. I går ble dagen markert over store deler av verden med ulike typer minnearrangementer, samtlige overført og behørig dekket av lokale og globale medier. Fjernsynskanalene fylte sendeskjemaene i dagene rundt minnedagen med dokumentarer relatert til hendelsene. Om igjen og om igjen har vi sett de ikoniske bildene av passasjerflyene som rammer tårnene. Og det skulle selvsagt bare mangle om vi ikke skulle markere det mest spektakulære og største terrorangrepet på vestlig jord  – og så mange uskyldige døde.

Men det slår meg allikevel at det hele handler veldig mye om fjernsyn og medienes dramaturgi. 9/11 er et terroranslag som er dramaturgisk og kulturelt tilpasset fjernsynsoverføringer og moderne medier. Vi fyller hendelsene med så mye bilder, så mange ord, så mye oppmerksomhet og så mange symboler at det hele antar en religiøs dimensjon. Det er svært rørende, det er de døde verdig – og det er oss sørgende verdig.

Når det gjelder de mange tusener, titusener og hundretusener av sivile som har mistet livet som en direkte konsekvens av norsk, amerikansk og annen vestlig krigføring de siste 10 årene – og årene før det – er saken annerledes. De er de virkelige ofrene i vår “krig mot terror”. Deres død, hvor enn tragisk og utilsiktet, er på sett og vis nødvendig. For oss. For vår trygghet og vår opplevelse av mening etter 9/11.

For når en bombe fra den vestlige koalisjonen faller på landsbyens moské, som for anledningen er fylt av uskyldige brudepar, barn og andre ikke-stridende i Kandahar i Afghanistan, etterfølges den som regel av den øredøvende stillheten som kjennetegner brå død og fravær av medier. Kanskje følger en motvillig alliert bortforklaring og beklagelse noen dager senere. Ingen kameralys, ingen flagg, ingen fiffig vignettmusikk, ingen bilder av sorgtyngede og påtatt alvorlige fjernsynsreportere. Ingen bøyde hoder og ingen tente lys.

Det er i det hele tatt lite rørende og lite verdighet i uskyldige muslimer som dør utenfor kamera. Vi kaller det “krigen mot terror”, og den utkjempes i all hovedsak i den arabiske verden. For selv om islamistisk terror utgjorde en ørliten prosentdel (1,4 %) av alle terrorangrep i Europa i 2010, er det altså kampen mot islamistisk terror som utgjør frontlinjen i vår kamp mot terror. 98,6 prosent av alle terrorangrep i Europa i 2010 ble utført av separatistiske eller venstre-ekstreme eller anarkistiske terrorister, ifølge Europols “Terrorism Situation and Trend Report 2011”. Islamistisk terror utgjorde altså en statistisk parantes. Sannheten er at  islamistisk terror i hovedsak rammer muslimer gjennom terroraksjoner i utført i muslimske land.

De uskyldige ofrene for vestlig krigføring dør i mørke, der det bare ytterst sjelden tennes et kameralys eller stearinlys. Ifølge nettstedet Costsofwar.orgs svært moderate anslag, er minst 137.000 sivile, uskyldige drept i krigen mot terror, hovedsaklig i Irak, Afghanistan og Pakistan. Trolig svært mange flere. Og en stor del av disse er drept av vestlige bomber, kuler og i allierte militære operasjoner.

Men det er krigshistoriene de ikke forteller, og vi ikke vil høre.

—-

Fram til 17. september 2011 er John Pilgers dokumentar “The war you don’t see” tilgjengelig på NRKs nettsider. En film verdt å se, en fortelling om den krigen du ikke får se. Medaljens bakside.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.