Author: Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.
7Oct

Samene og Statsbudsjettet 2016 – eller: å piske en død hest og sin syke mor

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 22.48.44

Dagen i dag stod i skrevet i Statsbudsjettets tegn. Og nyhetene i nasjonen handler naturlig nok om skattereform, NRK-lisens, oljepenger og ikke så veldig mye om bevilgninger til samiske formål. Forståelig nok, når ikke regjeringen selv finner grunn til å nevne verken Sametinget eller samiske formål under stikkord på “S” i budsjettet. Småutgifter derimot, er nevnt. Nevnt er også  Stiftelsen Arkivet, som i år får sine sårt tiltrengte og sikkert nyttige 15 millioner kroner.

Ikke engang under ansvarlig departement Kommunal- og moderniseringsdepartementet er Sametinget eller samiske formål å finne i stikkordslisten:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.48.09

Selv ikke et søk på “Sametinget” gir annet enn en megetsigende melding om at jeg er på feil spor.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.50.48

For det er altså tilsynelatende ingen dokumenter eller ord som inneholder “Sametinget”. Eller “samer”. Eller “samisk”. Men la nå dette spikkeriet ligge i flishaugen da. I et statsbudsjett på 1245 milliarder blanke norske kroner fordelt på hundrevis av sider i Statsbudsjett og Nasjonalbudsjett er det naturligvis mange små og store tiltak og satsinger som ikke når fram i regjeringens eller de nasjonale medienes hovedfokus eller førstesider. Eller søkemotorer. For det hjertet ikke er fullt av, renner som kjent heller ikke kjeften over med. Og da er det kanskje ikke mer å forvente at lokale og samiske medier sliter med å finne fram til tall, statistikker og størrelser som gir mening.

Men de skal allikevel har for forsøkene, både NRK Sápmi og iFinnmark og Avvir. De refererer pliktskyldig ved hjelp av kopi- og lim-inn funsjonene i EDB-apparatene sine. På NRK Sápmis nettsider kan vi lese:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.42.06

41 millioner kroner i tillegg altså? Inne i artikkelen må vi konstatere at 314 millioner kroner + 41 millioner kroner har blitt til 285,5 millioner kroner. Og bevilgninger til Sametinget og bevilgninger samiske formål har blitt en og samme bevilgning, mens det vitterlig er to ganske forskjellige størrelser med mange andre tall enn de som fremkommer i artikkelen.

Men legger man sammen tallene som framkommer i NRKs artikkel (som man ikke skal), så framkommer beløpet 355,6 millioner kroner – som verken er 314 millioner eller 285,5 millioner kroner som nevnes i artikkelens tittel eller innledende tekst. Men så er det da heller ikke noen av delene, eller noe annet for den del – annet enn et nokså tilfeldig og hjelpeløst resultat av en redaksjon som verken kan lese budsjetter eller legge sammen tall eller finne ut hvilke tall som bør og kan legges sammen til et meningsfult hele. Ingen av beløpene som gjengis i artikkelen gir mening å lese i den sammenheng de framkommer. Heller ikke iFinnmark klarer å gjengi budsjettets størrelse korrekt, verken til Sametinget spesifikt eller til samiske formål mer generelt.

Den samiskspråklige avisen Avvir nøyde seg med å referere en av Sametingets reaksjoner på detaljbevilgningene til samiske læremidler over Sametingets budsjett. Også i denne artikkelen framkommer løsrevne tall fra tilfeldige poster i Statsbudsjettet 2016, som gir lite mening for leseren. Men i motsetning til de andre nevnte mediene gjør Avvir aldri noe forsøk på å framstille sitt åndsverk som et selvstendig eller helhetlig journalistisk arbeid på statsbudsjettet.

For journalister og andre addisjonssvake kan det opplyses at “samiske formål” er den samlede bevilgningen fra samtlige departementer (pdf) til formål som har fått merkelappen “samiske”. Regjeringens forslag for 2016 er 900 millioner kroner. Av disse er 441 millioner kroner foreslått bevilget via Sametingets budsjett for 2016. Såfremt vi da ikke tar høyde for regjeringens egne (åpenbare) regnefeil og forsøk på selge de samme pengene flere ganger – hvilket vi for pedagogikkens skyld lar være å gjøre her.

Allerede i den første tabellen i regjeringens oversikt (se nedenfor) over bevilgninger til samiske formål kan vi konstatere at forslaget på 900.000 millioner kroner for 2016 er 34 millioner kroner mindre enn regnskapsførte bevilgninger til samiske formål i 2014. Altså altså en nominell nedgang på 2 prosent, hvis vi forutsetter at framstillingen er presis – hvilket den ofte ikke er.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 20.41.33

I den samme perioden har det naturligvis vært en årlig lønns- og prisstigning på rundt 2,5 prosent, som gjør at den reelle nedgangen i bevilgningene i disse to årene altså er betydelig større enn de 2 prosentene som framkommer av denne tabellen. Og ettersom jeg er administrativt ansatt og kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, hopper jeg her elegant over enhvert tilløp til politisk debatt og analyse om budsjettets bevilgninger burde vært større eller mindre enn de er. Det er ikke mitt anliggende her.

Men altså, grunnleggende ferdigheter i addisjon og budsjettmessige omstendigheter og historikk er det. Mitt anliggende, altså. For det er ikke slik at regjeringen (i sin uutgrunnelige godhet) plutselig i år har bevilget noen av de tall som nevnte medier så feilaktig har gjengitt. Også i fjor, og årene helt tilbake til 1989, ble det bevilget midler til Sametinget og samiske formål. Det finnes altså en historikk og mange begrunnelser for hvorfor bevilgningene gjennom årene har den størrelse og utforming som de har – og har hatt. Ikke minst, så finnes det et sameting som hvert år i egen sak om budsjettbehov og i en rekke enkeltsaker fremmer det flertallet av samiske folkevalgte mener er det samiske samfunnets behov for bevilgninger til ulike tiltak.

Disse ønskene kan og skal man selvsagt mene mye om, og det er det i sannhet mange som også gjør. Men ønskene er på ett eller annet plan også uttrykk for reelle eller oppfattede behov i og fra det samiske samfunnet. Noe også FNs rasediskrimineringskomité påpekte i høstens rapport om Norge, da komitéen adresserte systematisk manglende finansiering av samiske språk- og opplæringstiltak. I tillegg kommer helt andre behov for bevilgninger til samiske saker som av ulike andre aktører (enn Sametinget) fremmes for offentligheten og myndigheter.

Dette er helt grunnleggende kunnskaper for journalister som tar mål av seg å rapportere meningsfullt om foreslåtte bevilgninger til samiske formål eller Sametinget. Slik kunnskap og fakta er sentrale for å forstå om forslag innebærer økninger eller reduksjoner. Kunnskap er også helt avgjørende for å  rapportere om de foreslåtte bevilgninger står i forhold til de behov eller problem de er ment å løse. Uten dette faktiske bakteppet får vi isteden løsrevne, tilfeldige og tilsynelatende store millionbeløp som framstår som nyheter og rene gavepakker fra en snill og gavmild stat til et (mer eller mindre) storforlangende urfolk.

Statsbudsjettet presenteres første uken i oktober hvert eneste år av sittende regjering. Hvert eneste år. Man skal ha vært alvorlig bornert for ikke å ha fått med seg alle lekkasjer og andre tydelige tegn på at dagen for offentliggjøring av statsbudsjettet har nærmet seg. Likefullt, når det gjelder bevilgningene til Sametinget og samiske formål, så later det til å være en like stor overraskelse hver gang. Og ethvert beløp som bevilges til hva som helst presenteres av mediene uten historikk, behovsbeskrivelse, og uten forståelse for om bevilgningene er en økning, reduksjon eller ingen av delene – eller hvilke utfordringer de er ment å løse.

Hva man enn mener om samer, Sametinget og samiske budsjettbehov: en gang i året presenteres Statsbudsjettet, og med det også det økonomiske grunnlaget for norsk samepolitikk. Det er en gyllen anledning til å sette fokus på samepolitikken, enten man er for eller imot den. Det er, enten man liker det eller ikke, det viktigste dokumentet for all politikk overfor samene i Norge. Da er det absurd å lese samiske og norske medier presentere løsrevne og tilfeldige tall og summer som hver for seg og isolert ikke er feil, mens som på grunn av manglende helhet og regneferdighet, budsjettforståelse, nyanser, bakgrunn og forståelse av behovene de skal løse allikevel blir meningsløse størrelser som verken gjør journalisten eller leseren klokere.

Med samme logikk som ovennevnte medier vil man kunne hevde at regjeringen for 2016 foreslår å bevilge 1 million kroner til Sametinget. Rent faktisk foreslår altså regjeringen å bevilge 440 millioner kroner i tillegg til den ene millionen. Men det betyr jo ikke at det er feil å rapportere om den ene millionen, isolert sett. Eller er det nettopp det det er?

Og nå frykter jeg at de som hadde størst behov for denne artikkelen allerede har svart nei. I så fall er hesten død, og jeg har pisket min syke mor forgjeves. Jeg bøyer meg i så fall ydmykt i hatten.

For ordens skyld:
Jeg er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Sametinget, og denne artikkelen representerer min personlige mening alene. Den er således skrevet mot bedre vitende og med dømmekraft som sikkert kan diskuteres. Og vel så det.

11Sep

Når bygdedyret bryr seg

Photo:  Olli Henze via Flickr / Creative Commons.

Photo: Olli Henze via Flickr / Creative Commons.

Unge og gamle mennesker gjør av og til ukloke, ubetenksomme og taktløse ting. Da får vi håpe at vi har mot til å korrigere hverandre på en raus og høflig måte. Men raushet er sjelden resultatet når unge menneskers feilgrep publiseres på Facebook.

Denne uken skjedde det at to unge jenter lo og fjollet og tok mobilbilder av en overstadig beruset mann som satt utenfor butikken i Karasjok. Atferden ble påtalt av en forbipasserende, som også tok jentenes atferd opp med en av deres foresatte som var tilstede. Den forbipasserende besluttet deretter å legge følgende ut på bygdas Facebook-side med nærmere 2000 medlemmer:

Æ blir kvalm av enkelte folk i bygda. Det sitter en beruset kar utenfor Rema 1000. Istedenfor å hjelpe ham, så tar noen ungdommer bilde av han og ler av han. Mens bestemora står og ser på og snakker med en dame. Æ ringte akkurat for at han sku få hjelp! Skjerp dere folkens vi e bedre enn som så…

En umiddelbar og forståelig reaksjon på to unge menneskers ubetenksomme atferd overfor en av samfunnets utslåtte. Men i det øyeblikket man overfører øyeblikkets intense følelser og moralske fordømmelse til tastatur, skjerm og Facebook, så skjer det noe ekkelt. Da blir et øyeblikks dumskap og tilgivelige feilgrep til utilgivelig mangel på medmenneskelighet og uttrykk for en utbredt mobbekultur.

For når man publiserer sitt indre følelsesliv og sinne, mister man også kontrollen over reaksjonene. De som leser kjenner på egen frustrasjon over noe liknende de har opplevd. Derfor kan man ned gjennom hele kommentarfeltet lese oppdemmet sinne og frustrasjon fra hele bygda over mange ting og andre menneskers feiltrinn. Det deles ut heiarop til de sterkeste fordømmelsene og det skrives negative karakteristikker, med store bokstaver og et betydelig antall utropstegn. Både de to jentene og ungdom generelt får gjennomgå. Fordømmelsene renner over i hverandre til en pøl av fryd og oppdemmet misnøye som til slutt antar skikkelse av et beist av et bygdedyr.

 

Og meldingen til oss alle er klar og tydelig: ditt feilgrep og et øyeblikks svakhet kan når som helst bli gjenstand for bygdas kollektive avstraffelse gjennom gapestokken på Facebook. Til skrekk og advarsel, mener de ivrigste.

Bare bygdedyret bestemmer hva som er akseptabel eller uakseptabel atferd, og bygdedyret bestemmer straffen. Bygdedyret bryr seg ikke med rimelige proporsjoner, tilgivelse eller nyanser. Bygdedyret ser i svart/hvitt. Du er enten med oss eller mot oss. For noen må si ifra, mener bygdedyret mens folkemengden utbryter: korsfest, korsfest!

Skjermbilde-2015-09-10-kl.-22.52.45

Et annet sted i bygda sitter to unge jenter som var ubetenksomme og ufølsomme i et lite øyeblikk av sine unge liv. De stirrer inn i bygdedyrets frådende kjeft på skjermen foran seg. De lurer kanskje på hva de skal gjøre nå. Hvordan skal de møte blikkene på skolen, i bygda og blant venner? Hvordan kunne det de gjorde ende i vekten av et helt lokalsamfunns sterke fordømmelse, for en unnlatelsessynd som strengt tatt alle de som passerte den fulle mannen foran butikken gjorde seg skyldige i: et øyeblikks mangel på empati.

Mitt råd til jentene er å ikke gjøre noe dumt eller overilet. Panikken, skammen eller redselen dere eventuelt føler nå vil gå over. Husk at et øyeblikks feilgrep ikke definerer hvem dere er eller hvem dere kan bli. Noen er glad i dere. Snakk med dem.

Vi vet lite om de mennesker vi har rundt oss, om hvilke ressurser de har til rådighet og i hvilken grad de har mennesker som støtter, hjelper og veileder dem trygt. Det gjelder fulle menn og i like stor grad unge tankeløse. Raushet, folkeskikk og medmenneskelighet er viktige verdier i et ethvert lokalsamfunn. Men bygdedyret har lite å lære oss om slikt.

 

Ja, folk bryr seg. Men hva er det vi inviterer til at de skal bry seg om?

25May

Jeg er ikke redd

Photo: csullens

Photo: csullens via Flickr/Creative Commons (https://www.flickr.com/photos/csullens/5158156516)

Jeg blir eldre, og denne tanken slår meg oftere enn tidligere: jeg er ikke redd. Jeg er for eksempel ikke redd om natten. Etter at jeg forstod at det ikke skjuler seg blodtørstige isbjørner i mørket har jeg aldri engstet meg, slik jeg gjorde i barndommen for mørket mellom gatelyset ved porten og inngangsdøren i Triangelveien i Kirkenes. Men takket være den imaginære glupske isbjørnen som ventet der i skyggene, fikk jeg i ung alder en daglig dose kardiotrening gjennom vinterhalvåret. Jeg løp for livet, og det fantes etterhvert ikke den isbjørn i verden som kunne ta meg i fart. Om sommeren skjedde det sjeldnere, og bare når vi hadde vært på nepeslang hos den sinteste i nabolaget. Også da løp vi for livet. Men for det meste spilte vi fotball, og det var ingenting å være redd for.

Etterhvert flyttet vi til Johan Knutzens gate, nede ved sjøen. Der var det, såvidt jeg vet,  ingen isbjørner. Huset stod imidlertid plassert på en diger, tysk bunker. Som det mildt bekymrede barn jeg tross alt var, ble jeg  overbevist om at det vandret halvdøde tyske soldater rundt og tok barn på høst- og vinterkveldene. Og gatelysene hjalp ingenting. Utenfor den gule lyskjeglens rekkevidde kunne jeg både ane og høre dem. De hveste på tysk og skulle ta meg. Jeg kastet meg på sykkelen og raste ned bakkene med dødsforrakt, hoppet av ved trappen i vill fart og løp for livet opp de lange trappene på bunkeren: I mellomtiden suste sykkelen videre for seg selv, inntil den traff garasjeporten med et smell.

Faren for halvdøde nazister i fjæra viste seg etterhvert å være betydelig overdrevet, og jeg er atskillig mindre redd for rovdyr og tyskere  i dag. Faktisk har de fleste av mine bekymringer gjennom livet vist seg å være helt bortkastet. Jeg vet det nå, etter mange år med bekymringer og levd liv. Nå er jeg ikke redd for noenting, nesten. Jeg er for eksempel ikke spesielt redd for døden. Ikke at jeg har det travelt med å dø, snarere tvert imot. Men jeg er mye mer redd for ikke å leve livet fullt ut. Jeg innrømmer at jeg er litt engstelig for elg. Etter at jeg kjørte ihjel en ung ku en mørk vinterkveld, og smadret min søsters bil i avlivingsprosessen, så har jeg fått et litt mer anstrengt forhold til elg enn jeg hadde tidligere. Og mitt forhold til katter er uforandret. Jeg hater katter, og har et bestemt inntrykk av at det er gjensidig. Så altså, katter og elg.

Jeg er redd for barna mine. Riktignok på en litt annen måte enn jeg er redd for nazister, katter og andre rovdyr. Men altså, redd på den måten at jeg bekymrer meg for dem. Det er det selvsagt ingen grunn til. De er voksne, flinke og velfungerende menn. Gudbevaremegvel.

Jeg gleder meg over at de ikke ser ut til å ha utviklet angst for verken nazister, katter, studielån, folk sørfra eller offentlige tjenestemenn. Eller tannleger. For livet er kort, og natten er gudsjammerlig lang. Min mor var redd. Hun var redd for eksem, tannleger, tyskere og flått. Alle burde, ifølge min mor, ta tran og drikke askeavkok og nypete. I store mengder. Hun var mindre redd for kjederøyking, rulletobakk og kjøring uten bilbelte. Ifølge mine foreldre kunne disse aktivitetene med fordel kombineres. Jeg var mye bilsyk som barn. Men det var ingenting å være redd for, sa mine foreldre. De var opptatt av trekken. For før sa folk at man måtte passe seg for trekken. Og vi ble truet med julig om vi ikke holdt oss unna de titalls tusen tyske granater og bomber som lå delvis nedgravd rundt omkring i mitt barndoms Kirkenes.

Som barn var jeg derimot ikke spesielt redd, verken for sprengstoff eller juling. Det medførte ofte at vi sprengte ting i luften. Her om dagen hørte jeg meg selv fortelle min eldste sønn om fornuften av å dekke til halsen nå i vårluften. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg er redd for trekken, men en viss respekt kan ikke skade. For trekken altså. Og i retrospekt, kanskje også udetonert sprengstoff. Det er helt uproblematisk å ha moderat respekt for ting som eksploderer eller som kan medføre halsonde.

Men bortsett fra det, så er det lite å være redd for. Redsel fører stort sett bare til engstelse for livet selv. Legg til anger, og du har oppskriften for et helt liv bortkastet. Så, vær ikke redd. Og ikke kast sykkelen fra deg i fart. Ta vare på sykkelen din, så tar den var på deg. Nesten litt som med unger.

Men pass deg for trekken. Og ting som eksploderer. Det er mer enn nok. Og skulle det, mot formodning, dukke opp en halvdød nazist ut av mørket, så slå på lyset.

12May

En forsvarstale for russen 2015

Russ

Foto: Ivar Husevåg Døskeland via Creative Commons

De siste dagene har russen fått såpass mye pepper for sin musikksmak, at det både er på sin plass og på tide at noen som har passert middagshøyden sier ett og annet godt ord om den norske ungdommen.

Årets russelåter har utvilsomt fått fortjent oppmerksomhet, ettersom mange av dem kretser rundt temaet sex, luremuser, horer og annen seksuell lettsindighet – og til tider provoserende omgang med holdninger til ufrivillig sex. Det hele anført av russemusikk-produsentene Tix & The Pøssy Project, et slags russens svar på russiske Pussy Riot.

Det som er spesielt med denne debatten om russemusikken, er den pompøse moralske indignasjon vi kan lese av foreldregenerasjonens utallige kommentarer i medier og vettløse statusoppdateringer på sosiale medier skrevet i moralsk affekt. Politikere, kommentatorer, foreldre og andre med betydelig redusert ydmykhet til egen vurderingsevne har stått i kø for å spå feminismens endelikt og vår kulturs sammenbrudd som følge av russens årvisse lek med rusmidler og tabuer. Det er alarm (!) og vel så det, på vegne av vanvittig mange gamle og gretne.

Men den moralske mediepanikken er selvsagt ikke ny, verken av dato eller innhold. Da radiosendinger ble innført i Norge på 1920-tallet, ble det bestemt at det skulle være 30 minutter stillhet i eteren mellom hvert program. Årsak: radioen var et så sterkt medium, at lytterne trengte tid for å fordøye de sterke inntrykkene. Det ble ramaskrik da Anne-Cath. Westly introduserte landets barn for forplantingslære på 1960-tallet. Jazzen, rocken, levende bilder, fargefjernsynet, hjemmevideoen og det stadig aktuelle internettet har vært og er stadig kandidater som kilder til sjelens og menneskets moralske forfall. Og i år altså: russemusikken. Gjesp.

Dagens 35-50 åringer med akutt framskreden avsky og forakt for russens soundtrack i 2015 har naturligvis enten glemt, eller velger å se helt bort fra, at de i de siste 30 år har tillatt sine barn å høre rap og hip-hop musikk. Dermed ser de også helt vekk fra det faktum at deres barn gjennom hele sin oppvekst bokstavelig talt er tutet ørene fulle av nedverdigende kvinnebeskrivelser og av rollemønstre og verdisett som er som hentet ut av den mørkeste islamistiske middelalder. R&B-artister, rappere og hip-hopere har siden 1980-tallet formidlet synet på kvinner som “hoes and bitches», som rene og pip åpne knulledukker uten hjerne eller kapasitet til annet enn å fungere som sexleketøy og eye-candy for den bevæpnede og i høyeste grad rusforherligende gangsta´n.  Altså mannen. Ironisk nok inntas disse artistene på løpende bånd i R&B-musikkens Hall of Fame. Rapper Dr. Dre har vunnet 6 Grammy-priser og er blant annet den stolte opphavsmannen til følgende poesi:

Bitches ain’t shit but hoes and tricks
Lick on these nuts and suck the dick

For umoralen blir, som alltid før, institusjonalisert. Dagens russemusikk er som et speilbilde av samtidens estetikk. Det er verken nytt eller oppsiktvekkende. Men den som tolker russens sangtekster som politiske partiprogram eller verdiplakater har forstått like lite av russefeiring og musikk som han har av sin samtid og det samfunn han omgis av. Russelåtenes tekster må kanskje først og fremst forstås som en generasjons forsøk på å finne noe som kan provosere foreldregenerasjonen, et rituelt forsøk på å gjøre seg av med barnlige ting. Vi bør kanskje erkjenne at det å overgå vår egen umoral krever litt innsats. Men russen gjør et ærlig forsøk.

I et stadig mer seksualisert og medieorientert samfunn, er det ikke så så lite ironisk at min generasjonen provoseres av de samme budskap og i de samme medier de så lenge selv har hatt definisjonsmakten over. Man kan spørre seg med hvilken moralsk ballast dagens foreldregenerasjon dømmer dagens 42.000 18-årige russ. Vi er den foreldregenerasjonen som introduserte seksualiserte klær til spedbarn.

Rusforsker Allan Sande har i din doktorgradsavhandling hevdet at den norske russefeiringen framstår som et alment gjennomgangsrituale, mellom ungdom og voksenliv. Her er både rusmidler og tabuer viktige elementer. Sande hevder russefeiringen først og fremst bør tolkes som en parodi på det samfunnet det finner sted i: Norge. Parodien blir naturligvis først fullkommen idet foreldregenerasjonen går bananas i dobbelmoralistisk hykleri. Mission accomplished.

Men voldtektene da? Vil ikke forherligende tekster om rus og sex og kvinnelige knulledukker være en oppskrift og en oppfordring til flere voldtekter? You tell me!? Rundt 80-90 prosent av alle overgrepsmenn befinner seg i alderen 20-50 år. De er altså ikke russ, men godt voksne menn (ifølge Kripos voldtektsstatistikk). Hvilke artister eller musikkgenre skal vi gjøre ansvarlig for det? Kønntri?

Så, har du ikke annet å melde enn den gamle visa om russens atferd er endetidstegn og et bevis på at verden går til helvete, så kan du like godt holde kjeft. Mener jeg for alvor at temaet ikke er verdt en debatt? Neida, det mener jeg selvsagt ikke. Men russen diskuterer selv allerede, og det er mange kloke ord som skrives og ytres. Debatten overdøves imidlertid av angstbiterske foreldre som mer og mer ser sin egen dødelighet i speilbildet av tusenvis av nakne russ i seksuell fri dressur.

Chickelacke, chickelacke, show, show, show!
Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow!
Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh!
Julekake, julekake, hjembakt brød!

Vær snille og ta godt vare på hverandre. Spør først. Bruk kondom. Og kom hjem.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.