Author: Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.
3Sep

Pressen og historien om den samiske idioten

Svenske Aftonbladet kunne i dag avsløre at “Norska samer vill kriga i ”fyra vindars mössa”“. Artikkelen illustreres interessant nok ikke med et bilde av en som bruker den samiske stjernelua, men et ordinært bilde av en nokså vanlig same i helt andre klær, iført en ordinær skinnlue. Aftonbladet kan fortelle at:

Norska försvaret tillåter soldater i turban. Nu vill samerna också få ha sina traditionsenliga kläder i krig – men får mothugg. – Soldater ska gå klädda som soldater, inte som cirkusclowner, sier Torgeir Thomassen, politiker i Fremskrittspartiet.

Premisset som presenteres for saken er altså at “de norske samene nå krever” å få bruke samiske, tradisjonelle klær i krig. Gjør vi? Neida. Én same gjør det. I den samiske avisen Ságat ble kravet fra Isak Thomas Triumf presentert som en nyhet forleden dag. Det eneste som klart kommer fram av saken er at verken Triumf eller avisen ser ut til å være i stand til å se de prinsipielle forskjellene mellom å tillate religiøse hodeplagg på den ene siden, og kulturelle markører og hverdagsklær på den andre siden.

Nuvel, så ruller altså saken videre i dag når Fremskrittspartiets og forsvarsansatte Torgeir Thomassen i Porsanger på partiets sedvanlig nøkterne vis konkluderer med at han ikke bare er imot at hijab, turban og kalott nå skal tillates som en del av den militære uniformen:

Soldater skal gå kledd som soldater, ikke som sirkusklovner. Ikke det at jeg mener samelua gjør folk til sirkusklovner, men jeg mener soldater skal gå kledd som soldater. I uniform.

Han understreker for sikkerhets skyld at han uttaler seg som folkevalgt i Porsanger, og ikke som ansatt i Forsvaret. Litt forvirrende for leseren er det kanskje da at han lar seg avbilde i full uniform og på sitt militære kontor? Men sivil altså.

Verken Ságat eller Aftonbladet ser ut til å være i stand til å reflektere over om Triumfs utspill om stjernelue kanskje kunne være humoristisk ment, eller i det minste tone ned det journalistiske gravalvoret saken omtales i, all den tid Triumf ikke representerer andre enn seg selv. Og knapt nok det. Det eksisterer intet samisk krav om symbolske kulturmarkører på Forsvarets uniform. Samekniven er for lengst innført som standard utrustning i det norske forsvaret, fordi den er et praktisk verktøy for soldater som oppholder seg mye utendørs.

Således er da også Thomassens klovneutsagn et voldsomt verbalt slag i luften: Krig er erklært mot en fiende som ikke eksisterer. Det kjedelige i denne saken er å se at selv ikke samiske medier klarer å avstå fra å spille opp ikke-saker basert på mytiske forestillinger om den den enslige samiske idioten og den formanende norske myndighetspersonen. For som Aftonbladet oppsummerer:

Nu vill samerna också få ha sina traditionsenliga kläder i krig.

Er det virkelig ikke viktigere i saker å diskutere i Norge og Sápmi, eller skal vi også i fortsettelsen bruke pressestøtten og partistøtten i dette landet til å dikte opp saker som passer best inn i forestillingen om den samiske idioten?

 

 

25Aug

Hjemmelaget snack til rødvin og kaffe

Jeg er jo kjent som en sunnhetens apostel. Det er derfor ikke mer enn rett og rimelig at jeg nå tipser dere mine trofaste og troløse lesere med hvordan man ordner seg lørdagsgodt/snack for lørdagen (for vi spiser vel ikke godt/snack i uka, gjør vi vel?):

Ta en pakke pinjekjerner, en neve eller to 4-korn-blanding, litt lin- og sesamfrø og rist i stekepanna. Gi det hele en spiseskje honning til slutt, rør rundt til en klissen masse og spre det hele tynt ut over et matpapir. Dryss litt salt (helst moldon) over. La avkjøle, og skjær deretter opp i passende posjonsbiter.

Prosessen tar tre-fire minutter. Vips, så har du et nydelig knekk-aktig snack, med smak av karamell og korn, forholdsvis kalorifattig, veldig billig og temmelig sunt. Perfekt til sterk kaffe (espresso) og rødvin.

Sunnheten kommer av masse fiber, forholdsvis lite sukker. Fibrene gjør at du ikke spiser mange bitene før du er mett. Velbekommen.

25Aug

Valles sorti et farvel til samepolitikken

03 Raimo Valle 2009

Raimo Valle 2009 (Foto: Troms Arbeiderparti)

Når regjeringen og statsråd Rigmor Aasrud bytter ut statssekretær Raimo Valle nå, ett år før stortingsvalget, er det ikke for å skape fornyelse og ny giv i norsk samepolitikk. Det er for å parkere den.

De to siste valgperiodene har regjeringen utmerket seg med en stadig mer åpenbar mangel på interesse for det samepolitiske området. Konfliktene mellom det Arbeiderparti-styrte Sametinget og Arbeiderpartiet i regjering har vært oppsiktsvekkende tydelige, og har resultert i et politisk samarbeidsklima som knapt har vært verre.

Holdningene i de indre sirkler av Arbeiderpartiet er klare: nok er nok i samepolitikken. Den samiske rettighetskampen må dempes og knebles, og Sametinget tvinges til større grad av lydighet.

Sametingets tendens til å utfordre regjeringen i sentrale spørsmål som vedrører urfolk og utenrikspolitikken, mineralutvinning, olje, gass og energi, næringsutvikling og fiskeri har provosert sentrale tillitsvalgte i partiet. Særlig provoserende har det nok vært at det nettopp er APs “regjering” på Sametinget som har ligget i vedvarende opposisjon og konflikt med regjeringen siden siste valg.

Sentrale premissgivere for Arbeiderpartiets manglende ambisjoner for norsk samepolitikk er politikkens “ånden som går” Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, stortingsrepresentant Ingalill Olsen og parlamentarisk leder Helga Pedersen. De to sistnevnte har sågar i  den siste tiden gjort seg bemerket ved å aktivt forsvare EDLs ekstreme kamp mot all samepolitikk. Ingalill Olsen framholder at EDL representerer en lovlig organisasjon i Norge:

For meg er det helt åpenbart at vi har organisasjonsfrihet her i landet. Folk må være med i de organisasjonene de ønsker å være med i.

Nja, ikke helt slik kanskje? For ifølge leder for Norske Samers Riksforbund (NSR), Aili Keskitalo, har flere NSR-medlemmer fått beskjed fra Arbeiderpartiet om at medlemskap i NSR og Arbeiderpartiet er uforenelig. Altså: ville konspirasjonsteorier om samer og ekstrem motstand mot all samepolitikk er med andre ord velkommen i arbeidernes parti, men medlemmer med tilhørighet til organisasjoner med litt mer radikal tilnærming til norsk urfolks- og samepolitikk er det ikke.

Rigmor Aasrud er ansvarlig statsråd for det samepolitiske området, og har gjentatte ganger gjort et betydelig nummer ut av sine fraværende ambisjoner innen eget politisk ansvarsområde. Når hun nå ansetter en ny statssekretær med ansvar for samepolitikk, er hun på jakt etter en person som ikke i fullt så stor grad har egne idéer på samepolitikkens vegne og som kjenner verdien av servilitet og lojalitet.

Raimo Valle forlater derfor sin post som statssekretær for samepolitikk fordi han representerer en linje som handler om økte ambisjoner for norsk samepolitikk i Arbeiderpartiet. Det passer dagens politiske ledelse dårlig for det  som etterhvert framstår som en valgkamp-strategi for nordområdene: å dempe retorikken og debatten rundt samiske rettigheter og norsk samepolitikk. Alle vet at man vinner ingen valg på urfolkspolitikk eller samiske rettigheter.

Dagens politiske klima er dessuten så kjølig for partiet at det trolig har mer å tjene på en politikk som underkommuniserer det samiske.

Så ville det selvsagt vært en skjebnens bitre ironi dersom Arbeiderpartiet tapte stortingsvalget og vant sametingsvalget i 2013 – med Raimo Valle som neste sametingspresident.

31Jul

Kan kriminelle samer slippe fengsel fordi de er samer?

ABC Nyheter kunne denne uken rapportere at kriminelle samer kan slippe fengsel. Ifølge nettavisen skal samer i all hovedsak være fritatt for fengselsstraff – fordi de er samer. Og det tok naturligvis ikke lang tid før kommentarfeltet fyltes av innsiktsfulle kommentarer fra folkedypet:

Norge framstår mer og mer som et eneste stort galehus, og det kan vi vel takke maktkåte, naive og ikke rent lite vettløse arbeiderparti-politikere for. I sitt forsøk på egen vinning, samt å tekkes gud og hvermann utenfor landets grenser, har de laget et samfunn der tilfeldighetene rår både når det kommer til rettigheter og ikke minst rettssikkerhet. Etniske nordmenn er vel snart de eneste i dette landet som står tilbake i dette galehuset uten annen rett enn å bli født og slave for maktapparatet og tilfeldige parasitter til de en dag dør.

Så er spørsmålet: har saken og dens vinkling rot i virkeligheten? Ja, rot i virkeligheten har den. I ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk heter det i artikkel 10 at:

  1. Når det fastsettes straff med hjemmel i alminnelig lovgivning overfor medlemmer av disse folk, skal det tas hensyn til deres økonomiske, sosiale og kulturelle særtrekk.
  2. 2. Fortrinnsvis skal andre straffereaksjoner enn fengsling benyttes.

Slik journalisten, advokaten Trond Biti og samfunnsdebattant Jarl Hellesvik alle presenterer saken gir ILO-konvensjonen alle kriminelle samer som en hovedregel rett til å slippe fengselsstraff. Men slik er det selvsagt ikke. Det ville være ødeleggende for den samiske kulturen, og ikke så rent lite rasistisk. Hensikten med ILO-konvensjonen er å sikre respekt for urfolks levesett og samfunnsliv i de stater som ratifiserer (underskriver) på konvensjonen. Det innebærer blant annet at konvensjonen skal sikre at ikke urfolkets kultur-, livs- og samfunnsform i seg selv utløser urimelig straff. Hensikten er altså ikke å skåne urfolk fra allminnelig retts- og straffeforfølgelse.

Forbrytelsen må altså i seg selv ha en kulturell referanse av en slik betydning at det har relevans for konvensjonens bestemmelse om straff. Noe slikt kunne tenkes å være en kulturelt viktig slaktemetode for rein. Man kan tenke seg at denne slaktemetoden anses av storsamfunnet som uønsket og ulovlig av flere grunner, men av samer sees på som et vesentlig kulturtrekk og derfor ikke burde straffes urimelig hardt. Drap, tyveri eller annen “allminnelig” kriminalitet omfattes naturligvis ikke av ILO-konvensjonens bestemmelser om straff.

I 2007 ble den indianske kvinnen Gabriel Blas i Chile dømt til 10 års fengsel for ikke å ha passet tilstrekkelig på sitt lille barn. Moren skal ha forlatt barnet for å hente inn kveg som hadde vandret fra flokken. Sønnen vandret ut av huset og ble omsider ble funnet død. I tråd med aymarisk kultur er det vanlig at selv små barn er med på arbeidet på dagtid. I området hvor de levde finnes ingen tilbud om barnehager, førskoler eller barneskoler. Ingen av disse forholdene ble hensyntatt da dommen mot kvinnen ble avsagt.

Kritikken mot Blas-dommen på 10 års fengsel retter seg mot at domstolene ikke tok hensyn til urfolkskulturen i området, som innebærer en større aksept for at barn må klare seg mer alene enn hva normalt er i storsamfunnet. Dommen tar heller ikke hensyn til at det i det aktuelle området ikke finnes organiserte ordninger for barnepass. Argumentet er altså at dommerne burde tatt større hensyn til aymara-folkets “økonomiske, sosiale og kulturelle særtrekk”.

Og det er i slike tilfeller ILO-konvensjonens artikkel 10 er ment å komme til anvendelse: når forhold i selve urfolkskulturen er relevant for domsutøvelsen, og altså ikke som et generelt forbud mot å fengsle representanter for et urfolk. Den samiske advokaten Trond Biti har ved flere anledninger forsøkt å argumentere med at artikkel 10 er en bestemmelse som gir samer (fordi de er samer) vern mot fengsling, feks ved fyllekjøring. En sak om samisk slaktemetode har vært behandlet av Høyesterett. Sakene har ikke fått medhold. Det er nå 21 år siden Norge ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk, og det finnes i dag ikke ett eneste eksempel fra noen rettsinstans på at noen samer er idømt mildere straff som følge av at “de er samer”.

Rettspraksisen i Norge synes dermed nokså klar: ABC Nyheters vinkling har ingen rot i virkeligheten. Saken i ABC Nyheter blir ikke bedre av at redaksjonen bruker Jarl Hellesvik til å analysere folkerettens bestemmelser om urfolk. Hellesvik er faglig rådgiver for organisasjonen EDL, en organisasjon som kjemper innbitt for å få opphevet Norges ratifikasjon av ILO-konvensjonen og som ellers har gjort seg til talsmenn for at samene i 100 år har konspirert om statsdannelse, maktovertakelse i Nord-Norge og planlegger etnisk rensing. Disse opplysningene kommer ikke fram i ABC Nyheters artikkel.

Jeg står derfor godt inne for min Twitter-melding om journalistikken i dette tilfellet:

26Jul

Fantejakt bør tilhøre fortiden

Debatten og hysteriet rundt sommerens besøk av noen hundretalls representanter for romfolk fra Europa interesserer meg. Jeg forstår ønsket og kravene om å beholde parker og grøntområder i byområder åpne og til fri benyttelse for folk flest og ikke som boområder for bostedsløse. Det store antallet tiggere i byene er selvsagt sjenerende. Grenseløs fattigdom og fremmedartet opptreden i vårt felles offentlige rom er krevende. Og selvsagt kan vi ikke ha regler og lovverk som gjør Norge til et sosialkontor eller fristed for Europas mest utslåtte, jeg forstår det.

Det jeg derimot ikke forstår, er raseriet og hatet. Dette voldsomme engasjementet fra folk som ofte ellers ikke engasjerer seg nevneverdig i samfunnsdebatten, men som i romfolket har funnet adressat for sin åpenbare frykt for velferdssamfunnets og statens sammenbrudd. Store deler av befolkningen går nemlig fullstendig av skaftet på grunn av tigging og camping i parker. Nettavisene og de sosiale mediene flyter over av et hat mot en folkegruppe, et hat vi knapt har sett maken til i moderne tid.

Knapt, altså. For vi har sett maken. På 1700-tallet ble det drevet organisert jakt på de reisende (romfolk, sigøynere, tatere). På gitte dager i året samlet folk seg seg og gikk gjennom gårder, småhus og skoger på jakt etter løsgjengere, banditter og andre lovbrytere. Reisende var på denne tiden fredløse, og kunne dermed fengsles eller holdes som arbeidende slaver rundt omkring på norske festninger. Å leve som reisende ble ansett som kriminelt i seg selv helt fram slutten av 1800-tallet, og reisende kunne dermed arresteres fritt og settes på tukthus eller i rene slaverianstalter.

På 1900-tallet tok politikken overfor reisende en annen form, fra kriminalomsorg til større grad av (datidens) sosialomsorg. Nå skulle samfunnets institusjoner brukes til å omdanne og utrydde sigøynerkulturen og reformere de elementer av de reisende som hadde potensiale for det. Reisende skulle kulturelt omskoleres til produktive, assimilerte samfunnsborgere. Legen og “fanteforskeren” Johan Scharffenberg argumenterte sterkt på begynnelsen på 1900-tallet for at sterilisering av hele folkegruppen var nødvendig:

Sigøynerne er en lavere rase som ikke kan omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk. (…) Vi vet meget lite om deres oprinnelse, undtagen at de er meget raseblandet, og har alle kjennetegn på bastardens mangel på balanse. De er vagabonder, tiggere, løsgjengere og forbrytere. Hele familier av dette bastardfolk fyller våre fengsler og asyler.

Men så var da heller ikke lista for å havne i fengsel og asyl lagt særlig høyt når det gjaldt nettopp dette folkeslaget. I 1928 kunne omstreifermisjonens leder Ingvald B. Carlsen delvis fornøyd rapportere at taterne var blitt…

…mer og mer fornorsket gjennom stadig tilsig av norsk blod, således at der nu ikke lenger tales om helt ”ekte tatere” her i landet. Men fremdeles bærer dog omstreiferne i de forskjellige landsdeler tydelige spor efter de  gamle rasemotsetninger. Således kan vi fremdeles støte på en del uforfalskede sigøinertyper.

Barnehaven, Svanviken arbeidskoloni

Barnehaven, Svanviken arbeidskoloni (Photo credit: Riksarkivet (National Archives of Norway))

Og misjonsleder Carlsen visste vel hva han snakket om. Omstreifermisjonen overtok “fantebarn” som var fjernet fra sine foreldre og som nå skulle vokse opp på strengt disiplinerte barnehjem eller i misjonsfamilier. Fantebarn kunne lovlig fjernes fra familien, feks dersom foreldrene ønsket å forlate Svanviken arbeidskoloni eller dersom det var mistanke om “sædelig fordærvelse”. En mistanke som permanent og i århundrer hadde heftet ved sigøynerne. I 1934 kom tvangssteriliseringsloven, som blant annet endte med en klar overrepresentasjon av tvangssteriliserte sigøynere. Anne Minkens doktorgradavhandling fra 2009, “Tatere i Norden før 1850” (pdf), gir et heslig innblikk i de nordiske lands aktive undertrykkelses- og kulturelle utryddelsespolitikk.

I 2009 kom Den norske Helsingforskomitéen med en menneskerettslig gjennomgang og rapport (pdf) om norsk romani/taterpolitikk, ikke mindre heslig. Rapporten konkluderer med systematiske brudd på menneskerettighetene overfor sigøynerne gjennom norske myndigheters politikk og praksis over lang tid:

Enkelte av sakene kan også ha omfattet brudd på det absolutte forbudet mot tortur og umenneskelig behandling (EMK art. 3). Rapporten konkluderer med at overgrepene ikke utgjorde forbrytelser mot menneskeheten i juridisk forstand, men at flere av elementene som inngår i denne internasjonale forbrytelseskategorien var til stede i den norske politikken, blant annet systematisk å frata foreldrene barna og å tvangssterilisere medlemmer av gruppen.

Tatere, sigøynere, fanter, romfolk/romani. Folkegruppen er den samme, selv om ulike nasjonale grupper har utviklet mer eller mindre særegne kulturelle og språklige trekk. Folkegruppens historie kan være vel verdt å ta med seg inn i sommerens debatt om tigging og øvrige mer eller mindre sanne beretninger om romfolkets aktiviteter i Norge.

Selvsagt skal vi fritt kunne diskutere bruk av norske velferdsordninger og hvordan vi ønsker at norske park- og uteområder skal brukes. Og selvsagt er det legitimt å diskutere forbud mot tigging. Men den hatske og opphetede debatten omkring romfolk sommeren 2012 i Norge, står på ingen måte i rimelig forhold til den utfordringen dette folket og disse menneskene representerer – verken ordensmessig, hygienisk eller økonomisk.

Vi må gjerne også diskutere EØS- og Schengen-reglenes konsekvenser på fri flyt av mennesker i det europeiske fellesskapet. Men la debatten være preget av den respekt og den ydmyket vi så lenge har manglet i vårt forhold til reisende folk. Sommerens hendelser likner så langt ubehagelig på 1700-tallets fantejakt, og det er uverdig. Både for romfolket, og for oss andre.

Og det ville vel knapt skade noen om noen og enhver i Norge tok et lite blikk på historien og tok inn over seg hvordan vi tidligere og fram til nylig behandlet dem. Det er ingenting i vår historie om og med romfolket det finnes grunn til å være stolt over. Heller ikke sommerens “fantejakt”.

11Jul

Sommerfuglvinger

Jeg er kommunikasjonsrådgiver. Jeg er skrivefør, og utdannet journalist. Jeg lever av å skrive, av å sette ord på rad og rekke. Mitt yrke er å bistå med budskap og ord. Å formulere budskap for ledere, folkevalgte og andre i retorisk nød og fortvilelse er mitt levebrød. Emilia er i nød. I sommer skal hun miste sin søster. Emilias elskede lillesøster skal dø, fem år gammel.

Jeg har en fantastisk lillesøster på fem år som fikk kreft i januar. Nyhetene ble verre og verre, og etter en lang stund tok legene mot til seg og fortalte oss at hun bare har denne sommeren igjen å leve.

Emilias ord i Aftenposten er solid hugget ut av levd liv og sørgelig erfaring. Ingen retoriske og fikse språklige grep. Ingen repeterende eller medievennlige budskap. Ingen svar på spørsmål som ikke er stilt. Bare kjærlighet fra søster til søster. Bare en storesøsters sterke og kjærlige armer som griper et lite liv i fritt fall.

Jeg derimot, kaster verdiløse ord ut i tomme luften – for betaling. Og priser meg lykkelig over skjebnen, som ga meg en sommer til å dikte framfor å miste. Men heldigst er den som har en storesøster med sommerfuglvinger.

29Jun

Samisk – maktens språk

Man oppdager fort når det er makta som snakker, for de som snakker språket er forunderlig like hverandre. Maktspråk er universelt, enten det er samisk, svensk eller syrisk dialekt man pakker sitt budskap inn i. I disse dager kan man la seg mektig imponere av den samiske maktelitens debatt om sametingspresidentens språkkunnskaper.

For sametingspresident på oppsigelse, Egil Olli, la selv lista for debatten med følgende utsagn til sine potensielle etterfølgere:

Dere får pinadø se til å lære dere samisk

NRK Nordnytt startet ballet allerede i fjor med nyheten om samene kunne ende opp med en president på Sametinget som ikke behersket samisk. Siden da har debatten gått sporadisk på sosiale medier. Denne uka kom NRK Sápmi med resultatet av en undersøkelse som viste at 7 av 10 spurte samer (i samemanntallet) mener den framtidige sametingspresidenten bør kunne samisk. NRK Sápmi hadde stilt spørsmålet: Bør den framtidige sametingspresidenten kunne samisk?

Først det siste: bør sametingspresidenten kunne samisk? Ja, selvsagt bør hun det. En sametingspresident “bør” kunne en hel rekke ting. Av alle ting en sametingspresident “bør” kunne, hvor viktig er det å kunne samisk? Se, dét spørsmålet besvares ikke av NRKs undersøkelse. Og inntil vi vet det, er egentlig NRKs spørsmål irrelevant. Først når vi vet hvor viktig det samiske språket er, av alle de krav velgerne nødvendigvis stiller til en presidentkandidat, kan vi virkelig ta stilling i debatten den framtidige sametingspresidentens språkkompetanse. Først når vi har alternativer, kan vi velge. Et ikke uvesentlig forhold i spørsmålet om hvem samene skal velge til sin president?

Denne saken gir inntrykk av å være en debatt om for eller imot samisk språk. Nærmest et filantropisk spørsmål, i det godes og menneskehetens tjeneste. Det handler om å bevare det samiske språket. Hvordan skal det da ta seg ut om ikke den øverste samiske folkevalgte og tillitsvalgte snakker samisk? Leve språket, leve kulturen.

Debatten lever på to paralelle nivå: et “bør kunne samisk” og et “bare samiskspråklige kan velges som president” – som er to helt forskjellige debatter. Min påstand er at alle  egentlig er enige om at en sametingspresident “bør” kunne samisk. Noen mener imidlertid at bare samisktalende skal kunne bli president, men de kamuflerer det som en debatt om samisk språk.

Et formalkrav om samisk språkkompetanse har ingenting med språkpolitikk å gjøre, kun med makt. Men makt skal jo, i et demokratisk system, deles og velges fritt.

Frie valg? Er så de som nå kobler demokratiske rettigheter og samisk språkkompetanse beredt til å ta konsekvensen av sitt standpunkt, og følge opp med en valgreform som gir alle som behersker samisk full stemmerett og valgbarhet ved sametingsvalg? Foreslår man i praksis en ordning for naturalisering av ikke-samer i det samiske samfunnet, der enhver som tar seg bryet med å lære seg samisk også kan få retten til å stemme og la seg velge i det samiske valgsystemet? Nei, selvsagt gjør de ikke det. Det tjener ikke makten eller formålet i denne debatten.

Dagens språkdebatt er et enkelt spørsmål om hvem som skal ha makt, og hvem som skal være forhindret fra den. For hvis man ser seg rundt i de sosiale mediene der debatten så langt har vært ført, så ser man man at den først og fremst føres av ledende politikere, mediefolk, erfarne samiske byråkrater og høyt utdannede fagfolk ved samiske institusjoner. Den føres av folk med makt i dagens samiske samfunn, av de samme som i stor grad har fått sine posisjoner som en følge av den samiske rettighetskampen de siste 20-30 årene.

Eller deres etterkommere, som nå har fått høy kompetanse innenfor sine fagområder og samisk språk. Det har de fått som et resultat av et levende samisk språk og en aktiv utdanningspolitikk som er ført først og fremst i de samiske samfunnene i indre Finnmark. Den samepolitiske og samfunnsmessige utviklingen de siste 20-30 år har vært sentrert rundt de samiske samfunnene i indre Finnmark. Det er der man tidlig klarte å etablere et samiskspråklig barnehagetilbud, et samiskspråklig skole- og utdanningstilbud. Det er der de samiske utdanningsinstitusjonene, de samiske skolene, samfunnsinstitusjonene, organisasjonene, mediebedriftene og parlamentet Sametinget er plassert – bygget systematisk opp år for år.

De aller fleste av disse institusjonene har samisk språkkompetanse som et ansettelseskrav. Alt dette er en effektiv “infrastruktur for makt”. Makt defineres, akkumuleres og makt bygges. Helt greit, helt legitimt  og en nokså naturlig utvikling.

Utfordringen er at det som kunne vært alternative samiske og samepolitiske miljøer ikke er i nærheten av en slik infrastruktur for makt. Og denne situasjonen bygger gradvis en forståelse hos de som besitter makten til definisjon og beslutninger, at de innehar denne makten i kraft av deres moralske og politiske kraft. Det er noe ved dem som gjør dem bedre skikket til makt og ledelse enn andre. Bedre enn samer som ikke behersker samisk.

For det er ikke tilfeldig at Egil Olli så tett opp til valgkampen velger å bruke sin politiske slegge på saken som truer med å politisk parkere Ollis politiske etterfølgere, Vibeke Larsen og Willy Ørnebakk. De to har fulgt Olli lojalt de siste år. Samtidig har det vært klart at de begge har vært interne kritikere av Olli, og representert politiske alternativer til det Olli har vært talsmann for de siste årene. Det er svært vanskelig å tolke Ollis utspill om språkkompetanse som noe annet enn et forsøk på å sette de to kraftig politisk på plass. Ingen av dem snakker samisk.

For også sametingspresident Egil Olli ser at de miljøer og institusjoner i den tradisjonelt maktsterke eliten i Sápmi nå utfordres av idéen av at det samiske språket ikke lenger skal være det som skiller mellom hvem som skal kunne nå maktens tinder i det samiske samfunnet – og hvem som ikke skal. Det er i den kontekst jeg leser sametingspresident Egil Ollis ord “Dere får pinadø se til å lære dere samisk”. Ingen skal være i tvil om hvem som bestemmer vilkårene.

Makten distribuerer seg ikke selv, og aldri frivillig. Den som har den vil til enhver tid mene seg utvalgt og bedre skikket og kompetent til å forvalte den, enn den som ikke har den. Den aktuelle samiske språkdebatten er derfor høyst interessant og svært viktig.

Men ikke først og fremst som en debatt om samisk språk.

24Jun

Hva om velgerne kuppet valgkampen?

Valgkamp har til nå vært partienes og de folkevalgtes arena. Velgerne derimot, har i stor grad hatt rollen som mer eller mindre passive tilskuere. Men hva om det var omvendt?

Om ikke lenge vil  partiene ha snekret sine politiske plattformer og nominert sine foretrukne kandidater. Og selv om partimedlemskap og deltakelse i nominasjons- og programarbeid er mulig for oss alle, så velger de fleste av oss å ikke delta.

Så: hva om det var annerledes? Hva om velgerne hadde en plattform der man kunne utøve programarbeid og kandidatnominasjoner utenfor partiene? I all beskjedenhet, som et lite eksperiment, forsøker jeg å lansere nettopp det. Gjennom plattformen Ideascale.com lanserer jeg nå de partiløses plattform for programarbeid og kandidatnominasjon for sametingsvalget 2013.

Sametingsvalget 2013 - velgernes plattform

Velgerforum for Sametingsvalget 2013

 

Det er to grunner for initiativet:

  • min interesse for samepolitikk
  • min interesse for ny teknologi og hvordan teknologi kan endre maktforhold

Sjekk ut velgerplattformen Sametingsvalget 2013, og fortell meg hva du synes om initiativet – enten i kommentarfeltet under her eller i form av kommentarer på selve velgerplattformen. Dersom initiativet skal lykkes, så forutsetter det velgermobilisering før partiene bestemmer seg for programmer og kandidater. Nå er det opp til deg.

18Jun

Spørsmålene vi aldri stilte foreldrene

Han har spørsmål han aldri stilte. Alle har vi uformulerte spørsmål og anklager om barndom og oppvekst. Og noen er viktigere enn andre. Noen traumer er  større enn andre. Men selv om de fleste av oss kom til kort hva traumer angår, har mange av oss allikevel relevante spørsmål vi aldri uttalte. Spørsmål som aldri ble besvart.

Hva med hun som fikk et liv med søvnforstyrrelser, som fremdeles lurer på hvorfor foreldrene bare kranglet om natten? Han som gikk kjærlighetsløs gjennom livet og lurer på hvorfor mor og far aldri ga hverandre kjærtegn eller viste sin kjærlighet offentlig? Og hva var det egentlig som var galt med onkel, han som ingen i familien ville snakke med?

(Artikkelen fortsetter nedenfor.)

I siste utgave av radioprogrammet “This american life” stilles spørsmålene som ofte aldri formuleres. Sønnen Aric Knuth stiller spørsmålet om hvorfor far aldri besvarte de mange titalls lydkassettene han sendte til sin far. Faren var i store deler av guttens barndom stasjonert utenlands i det amerikanske forsvaret. Aric lot alltid B-siden på kassetten være uinnspilt, i håp om at faren, som tidlig skilte seg fra Arics mor, skulle spille inn en hilsen og sende den tilbake til sønnen. Årene gikk, men faren svarte aldri.

Aric Knuth: I have two completely different understandings of my dad in my head. One is that dad I knew and missed and was really mad at as a kid. And one is the dad I know now. And I don’t know, I feel like maybe asking him those questions, I wanted to conjure up that younger version and see what a total jerk he was so that I could really be mad at him. It didn’t happen. And I just saw the dad that I’ve known for the past few years. And I’m not really mad at him.

Ira Glass: Right, you’re still mad at that young dad.

Aric Knuth: But he’s gone. And there’s this sweet, kind of sad, loving older guy there now.

En trist, eldre fyr, altså. På ett eller annet tidspunkt blir det for sent å anklage. På ett eller annet tidspunkt blir svarene på spørsmålene irrelevante, selv om de i seg selv er viktige nok å stille. Hvilke spørsmål vil jeg få? Og hva skal jeg svare?

Aric Knuth: Confronting your parents never works because by the time you get around to doing it, your parents are totally different people. They’re gone. And there are these different beings sitting in front of you when you confront them.

En ung mann jeg kjenner sa følgende tidlig i tenårene, i en vanskelig tid for ham og hans familie:

Man behøver ikke ha det aller verst i verden for å ha det jævlig. Like lite som man må ha det best i verden for å ha det bra.

Jeg håper faren er mann nok til å svare når spørsmålet som ligger bak den unge klokskapen blir formulert. Og jeg håper for farens del at han får forståelse for at den mannen han en gang var, er han ikke lengre. Den mannen hører fortiden til.

16Jun

Biblioteket – porten til bakgården

Eg renn ikkje ned dørene på bibliotek. Men av og til drar eg innom eit bibliotek, når eg har ein grunn god nok og anledninga byr seg. Som når du er i ein framand by og treng ein stol, eit bord og litt ro. For ein tid tilbake gjorde et det. Når eg gjorde det, og ikkje dro på ein hvilken som helst stad med trådlaust internett, så var det fordi eg stadig kan kjenne den spesielle kjensla frå barndomen når eg kjem til biblioteket.

Ein sitrande kjensle av å stå på randa av noko framand og spennande. Noko ukjend. Verda der ute, på eit vis. Verda bortanfor no og erfaringar eg enno ikkje har gjort meg. Alle desse bøkene, og så lita tid.  Alt dette kunne eg kjenne spor av i mitt eige kjensleliv og tankeunivers då eg gjekk inn. Men så skjer det noko. Få minutter etter å ha satt meg, ved bordet. På stolen. Og funne roen. På biblioteket. Då kjenner eg ei anna kjensle: irritasjon.

Irritasjon over at dei fleste bibliotek framleis er bygde over same lesten som Haakon Nyhuus hadde med seg frå USA på slutten av 1800-talet. Den gongen hadde ikkje folk flest bøker. Få hadde bokleg lærdom, og dei økonomiske tilhøva i landet var slik at få kunne regne med å få slik kunnskap innan livet tok slutt. Biblioteka bygde bru frå armod til eventyr, frå by og gard til heila resten av verda. Biblioteka romma heile verda.

Og når eg no sit der. På stolen, ved bordet. I ro. Så ser eg at biblioteket framleis kanskje gjer nettopp det. Bygger bru. For barn, flyktningar og innvandrarar. Og gamle damer og menn som vaks opp i ei tid då kunnskap og medier var ulikt fordelt. Men ikkje for oss andre. For oss er biblioteket ei ferd tilbake i tid. Eit museum.

Derfor går vi sjeldan dit. Besøk eit bibliotek ein formiddag, så ser du. Dei få som er der har ikkje anna valg. Jo, men folk er jo på jobb? Ja, men mange er ikkje. Dei vandrar rundt på kjøpesentrane, i byen og sit på café og drikk. . . vel, kaffe. Og her er vi ved kjerna i min irritasjon. Kven bestemte at det demokratiserande og kunnskapsformidlande og fantastiske biblioteket ikkje skulle endre seg i takt med tida? Kven bestemte at eit glas vatn er akkurat litt for mykje av det vi kan tilby besøkande på eit folkebibliotek?

Men altså. Eg reiser meg frå stolen, bordet og roen og går bort til den hyggelige og stillferdige mannen bak disken (ja, bibliotekarane sit framleis bak disk) og spør om trådlaust internett. Joda, smiler han og åpner den store, grøne boka på disken. Der på innsida av permen har nokon limt ein lapp med kodeord og brukarnamn. No kviskrar han dei til meg som om han røper ein statsløyndom. Eg takkar og han smiler skjelmsk. Som om vi har gjort noko litt gale.

Tilbake ved bordet ser eg meg rundt i biblioteket. Og da slår det meg: mange bibliotek er reduserte til lagerbygningar. Lagre over gammal teknologi og utdatert kunnskap. Ved nokre datamaskinar sit det folk, men ingen vandrar langs hyllene på jakt etter eventyr eller den store vide verda. Likevel er bibliotekets areal dominert av bøkene og lagerhyllene. Og til tross for Google og internett, er Deweys desimalklassifikasjonssystem framleis logikken for både lagringa og presentasjonen av kunnskap.

Så får eg lyst på ein kopp kaffe. Men då må eg ein annan stad. Då eg vaks opp var biblioteka porten til verda og framtida. No er alt for mange bibliotek den trange, knirkande porten til bakgården, lagerplassen for alt det gamle skrotet vi ikkje lenger nytter eller bryr oss om. Og det er synd. For eg elskar bibliotek, men bibliotek er ikkje for meg.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.