23May

Blogging og ordets makt | Nordnorsk Bibliotekkonferanse i Alta 2011

Jeg har stablet ord på rad og rekke hele mitt liv. Som skrivebordsdikter, som journalist, blogger og skribent – og som kommunikasjonsrådgiver. I farten klarer jeg ikke å huske når det hele startet, men det må ha vært i tenårene som emosjonelt ustabil og gradvis kjønnsmoden ungdom på Spitzbergen. Så lenge jeg kan huske har ord på rad og rekke vært en sentral del av livet. I en periode av livet også i kombinasjon med musikk. Men det var ordene som tok meg.

Torsdag (26. mai) denne uka holder jeg foredrag på Nordnorsk Bibliotekkonferanse i Alta, en konferanse som har fått tittelen “En skrivende hånd når langt / Čálli giehta olla guhkás” med ytringsfrihet som gjennomgående tema. Mitt foredrag har arbeidstittelen “Blogging og ordets makt”, og jeg er så heldig at jeg skal snakke samme dag som Amal Aden, en ung kvinne jeg har den største respekt for.

De siste årene har jeg reflektert mye rundt skjebnen til samen Magne Skåden, hjerneskadd og ute av stand til å kommunisere med sine omgivelser i 27 år av sitt liv. Fanget i sitt eget sinn, uten mulighet til å uttrykke seg, inntil han omsider ble satt fri. Ikke så rart han nå utgir bøker i et rasende tempo. Han har naturligvis mye på hjertet. Selv om mine egne erfaringer ikke på noen måte er sammenlignbare med Skådens, så slår det meg at allikevel at språket – ordene, vår evne og vår frihet til å kunne formulere oss og definere oss gjennom ytring, er helt avgjørende for oss som mennesker. Uten ord blir vi stemmeløse, usynlige og for alle praktiske formål uvesentlige. Dette blir selvsagt enda mer sant i en verden hvor kommunikasjonen er global, umiddelbar og på alle kanaler.

I en årrekke har jeg arbeidet med sosiale medier i ulike sammenhenger, og det som slår meg mer og mer at det å ha noe på hjertet blir en mer og mer sentral faktor for de som lykkes med å kommunisere. En av de som har imponert meg den siste tiden er blogger Maria Gjerpe. Et brennende engasjement for ME-syke og en evne til å formidle kunnskap og kritikk gjennom historiefortelling har resultert i et økt fokus på ME-lidelsen. Hun skriver om og kjemper for de langtidssyke, de uten store budsjetter og sterke pressgrupper. Hun er et eksempel på at budskap og kommunikasjonsevner i kombinasjon har potensiell kraft til å bryte lydmuren i samfunnet.

I desember 2005 startet jeg bloggen Ad:varsel, om varsling og ytringsfrihet i arbeidslivet. Jeg gjorde det fordi jeg fant ingen informasjon og hjelp på nett i den situasjonen jeg da befant meg i – som varsler. Jeg bestemte meg for at jeg ønsket å bidra til at andre i samme situasjon skulle stå bedre rustet. Det var blant annet bakgrunnen for at Ad:varsel i perioden 2005 – 2007 konsentrerte seg om den forestående lovbeskyttelsen av varslere. I etterkant må vi konstatere at lovbeskyttelsen aldri ble et reellt vern for norske varslere.

Så kampen fortsetter, både for Magne, Maria og meg. Og de mange der ute med historier å fortelle som vi andre behøver å høre. Det er blant annet makten i en blogg, og i ord. På sitt beste gir ordet og bloggen en stemme til de som tidligere manglet den.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

7 comments

  1. Oi. Takk! Dette var gode ord som for meg blir hedersord når de kommer fra din munn, Pål.

    Du vet; noen ganger, andre ganger oftere enn de første dagene, snubler jeg og lurer på om det jeg sier og gjør betyr noe. Jeg antar at vi alle er i de hjørnene både nå og da?
    Fører det til noen endring, det at jeg hele tiden adresserer situasjonen for de langtidssyke? En virkelig endring? Er det ikke heller bedre å bruke min erobrede egenfriskhet til å komme meg videre fra denne pølen? Temaene langtidssyke og samfunn er jo ikke akkurat det mest sexy man vil snakke om – og er det egentlig noe morro å ha en slik merkelapp klistrer til meg i alle google-evighet?

    Men det er vel det. Verdt det. Det gjør vel det. Fører til endringer. Visjoner, det å ha dem, og følge dem, er selve grunnstenen for endring, tenker jeg. Sammen med en morsmelk som lærte meg at jeg selv kan være den som lager muligheter for endring, gjør at jeg, og jeg antar andre, ikke kan oppleve noe urett uten å adressere den.

    Vi får holde hodet klart og ryggen rett, så treffer vi mål, dytter borti en ball eller to, vi som vil snakke høyt om det man ikke skal snakke så høyt om, ikke sant? Å varsle, og å endre er den eneste veien å gå, sammen med å definere hvilke verdier vi skal ha som ledestjerner og grunnstener i samfunnet vi bygger rundt oss. Slikt “koster” litt.

    • Det fortjente du. Men problemstillingen om google og egenfriskhet er relevant. Jeg måtte gå noen runder med meg selv knyttet til varsling, og jeg endte opp med å avslutte foredragsrekken knyttet til min egen varsler-sak.

      Årsaken er at jeg ikke ønsket “å være varsler” til evig tid, jeg opplevde at det satte meg i en slags offer-rolle jeg ikke ønsket å være i. Jeg legger ikke skjul på saken når jeg er ute og snakker, men fokus er på den generelle saken og ikke min egen opplevelse.

  2. Ja, det er akkurat det samme jeg tenker…

    Jeg vil ikke være i en offerrolle. Jeg er ikke et offer. Jeg er likevel ingen helt eller heltinne, men et sammensatt menneske som alle andre. Hverken mer eller mindre.

    Selvsagt vil media ha “historien”, om meg og mitt, flest mulig detaljer, men de får ikke detaljene. Jeg er rask til å snakke om prinsipper, problemer og muligheter. Jeg har også bevisst valgt å snakke mer om langtidssyke som gruppe, enn bare de ME-syke, nettopp fordi jeg vil at oppmerksomheten skal bort fra meg og min sykdom, og jeg heller vil at “samfunnet” skal se at det er noe riv ruskende galt i velferdssystemet når det kommer til langtidssyke i det hele tatt.

    Likevel – jeg skriver også om saksopplysning rundt ME. Om forskning som kommer og om holdninger.

    Mange tror jo at jeg skriver private poster. Det gjør jeg ikke. En av de veldig sjeldne er faktisk posten om hvordan jeg opplever det å være “ansikt” for en stigmatiserende sykdom.
    Jeg har aldri hatt noe behov for “å komme i avisa”, men innrømmer at når jeg først er der, skulle det jo vært for noe som viste meg som dødkul, lism 😉

  3. Jeg opplever at det er stort fokus på lesertall og det å nå ut til mange er viktig. Som blogger ønsker jeg selvsagt å bli lest, men kommentarene jeg får betyr mye mer enn antall lesere. Å få gode tilbakemeldinger betyr ganske mye, de gangene jeg får tilbakemeldinger som viser at det jeg har skrevet betyr noe for leseren, gjør noe med meg.

    Det er lett å tro at en ikke betyr noe særlig, det er et hav av bloggere der ute og hvorfor skulle min stemme bære gjennom bloggehavet? Jeg har lært at den gjør det.
    Og det er stort å få høre at en gjør en forskjell for noen. Fint om det gjelder for mange, men også stort når det gjelder for noen!

    Jeg har ikke opplevd noen negative konsekvenser av å være åpen på at jeg har ME, men det kommer kanskje? Det er noe som kanskje heller gjelder profilerte mennesker?
    http://melivetpaaslep.wordpress.com/

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.