Alvorlig talt!

11Sep

Når bygdedyret bryr seg

Photo:  Olli Henze via Flickr / Creative Commons.

Photo: Olli Henze via Flickr / Creative Commons.

Unge og gamle mennesker gjør av og til ukloke, ubetenksomme og taktløse ting. Da får vi håpe at vi har mot til å korrigere hverandre på en raus og høflig måte. Men raushet er sjelden resultatet når unge menneskers feilgrep publiseres på Facebook.

Denne uken skjedde det at to unge jenter lo og fjollet og tok mobilbilder av en overstadig beruset mann som satt utenfor butikken i Karasjok. Atferden ble påtalt av en forbipasserende, som også tok jentenes atferd opp med en av deres foresatte som var tilstede. Den forbipasserende besluttet deretter å legge følgende ut på bygdas Facebook-side med nærmere 2000 medlemmer:

Æ blir kvalm av enkelte folk i bygda. Det sitter en beruset kar utenfor Rema 1000. Istedenfor å hjelpe ham, så tar noen ungdommer bilde av han og ler av han. Mens bestemora står og ser på og snakker med en dame. Æ ringte akkurat for at han sku få hjelp! Skjerp dere folkens vi e bedre enn som så…

En umiddelbar og forståelig reaksjon på to unge menneskers ubetenksomme atferd overfor en av samfunnets utslåtte. Men i det øyeblikket man overfører øyeblikkets intense følelser og moralske fordømmelse til tastatur, skjerm og Facebook, så skjer det noe ekkelt. Da blir et øyeblikks dumskap og tilgivelige feilgrep til utilgivelig mangel på medmenneskelighet og uttrykk for en utbredt mobbekultur.

For når man publiserer sitt indre følelsesliv og sinne, mister man også kontrollen over reaksjonene. De som leser kjenner på egen frustrasjon over noe liknende de har opplevd. Derfor kan man ned gjennom hele kommentarfeltet lese oppdemmet sinne og frustrasjon fra hele bygda over mange ting og andre menneskers feiltrinn. Det deles ut heiarop til de sterkeste fordømmelsene og det skrives negative karakteristikker, med store bokstaver og et betydelig antall utropstegn. Både de to jentene og ungdom generelt får gjennomgå. Fordømmelsene renner over i hverandre til en pøl av fryd og oppdemmet misnøye som til slutt antar skikkelse av et beist av et bygdedyr.

 

Og meldingen til oss alle er klar og tydelig: ditt feilgrep og et øyeblikks svakhet kan når som helst bli gjenstand for bygdas kollektive avstraffelse gjennom gapestokken på Facebook. Til skrekk og advarsel, mener de ivrigste.

Bare bygdedyret bestemmer hva som er akseptabel eller uakseptabel atferd, og bygdedyret bestemmer straffen. Bygdedyret bryr seg ikke med rimelige proporsjoner, tilgivelse eller nyanser. Bygdedyret ser i svart/hvitt. Du er enten med oss eller mot oss. For noen må si ifra, mener bygdedyret mens folkemengden utbryter: korsfest, korsfest!

Skjermbilde-2015-09-10-kl.-22.52.45

Et annet sted i bygda sitter to unge jenter som var ubetenksomme og ufølsomme i et lite øyeblikk av sine unge liv. De stirrer inn i bygdedyrets frådende kjeft på skjermen foran seg. De lurer kanskje på hva de skal gjøre nå. Hvordan skal de møte blikkene på skolen, i bygda og blant venner? Hvordan kunne det de gjorde ende i vekten av et helt lokalsamfunns sterke fordømmelse, for en unnlatelsessynd som strengt tatt alle de som passerte den fulle mannen foran butikken gjorde seg skyldige i: et øyeblikks mangel på empati.

Mitt råd til jentene er å ikke gjøre noe dumt eller overilet. Panikken, skammen eller redselen dere eventuelt føler nå vil gå over. Husk at et øyeblikks feilgrep ikke definerer hvem dere er eller hvem dere kan bli. Noen er glad i dere. Snakk med dem.

Vi vet lite om de mennesker vi har rundt oss, om hvilke ressurser de har til rådighet og i hvilken grad de har mennesker som støtter, hjelper og veileder dem trygt. Det gjelder fulle menn og i like stor grad unge tankeløse. Raushet, folkeskikk og medmenneskelighet er viktige verdier i et ethvert lokalsamfunn. Men bygdedyret har lite å lære oss om slikt.

 

Ja, folk bryr seg. Men hva er det vi inviterer til at de skal bry seg om?

25May

Jeg er ikke redd

Photo: csullens

Photo: csullens via Flickr/Creative Commons (https://www.flickr.com/photos/csullens/5158156516)

Jeg blir eldre, og denne tanken slår meg oftere enn tidligere: jeg er ikke redd. Jeg er for eksempel ikke redd om natten. Etter at jeg forstod at det ikke skjuler seg blodtørstige isbjørner i mørket har jeg aldri engstet meg, slik jeg gjorde i barndommen for mørket mellom gatelyset ved porten og inngangsdøren i Triangelveien i Kirkenes. Men takket være den imaginære glupske isbjørnen som ventet der i skyggene, fikk jeg i ung alder en daglig dose kardiotrening gjennom vinterhalvåret. Jeg løp for livet, og det fantes etterhvert ikke den isbjørn i verden som kunne ta meg i fart. Om sommeren skjedde det sjeldnere, og bare når vi hadde vært på nepeslang hos den sinteste i nabolaget. Også da løp vi for livet. Men for det meste spilte vi fotball, og det var ingenting å være redd for.

Etterhvert flyttet vi til Johan Knutzens gate, nede ved sjøen. Der var det, såvidt jeg vet,  ingen isbjørner. Huset stod imidlertid plassert på en diger, tysk bunker. Som det mildt bekymrede barn jeg tross alt var, ble jeg  overbevist om at det vandret halvdøde tyske soldater rundt og tok barn på høst- og vinterkveldene. Og gatelysene hjalp ingenting. Utenfor den gule lyskjeglens rekkevidde kunne jeg både ane og høre dem. De hveste på tysk og skulle ta meg. Jeg kastet meg på sykkelen og raste ned bakkene med dødsforrakt, hoppet av ved trappen i vill fart og løp for livet opp de lange trappene på bunkeren: I mellomtiden suste sykkelen videre for seg selv, inntil den traff garasjeporten med et smell.

Faren for halvdøde nazister i fjæra viste seg etterhvert å være betydelig overdrevet, og jeg er atskillig mindre redd for rovdyr og tyskere  i dag. Faktisk har de fleste av mine bekymringer gjennom livet vist seg å være helt bortkastet. Jeg vet det nå, etter mange år med bekymringer og levd liv. Nå er jeg ikke redd for noenting, nesten. Jeg er for eksempel ikke spesielt redd for døden. Ikke at jeg har det travelt med å dø, snarere tvert imot. Men jeg er mye mer redd for ikke å leve livet fullt ut. Jeg innrømmer at jeg er litt engstelig for elg. Etter at jeg kjørte ihjel en ung ku en mørk vinterkveld, og smadret min søsters bil i avlivingsprosessen, så har jeg fått et litt mer anstrengt forhold til elg enn jeg hadde tidligere. Og mitt forhold til katter er uforandret. Jeg hater katter, og har et bestemt inntrykk av at det er gjensidig. Så altså, katter og elg.

Jeg er redd for barna mine. Riktignok på en litt annen måte enn jeg er redd for nazister, katter og andre rovdyr. Men altså, redd på den måten at jeg bekymrer meg for dem. Det er det selvsagt ingen grunn til. De er voksne, flinke og velfungerende menn. Gudbevaremegvel.

Jeg gleder meg over at de ikke ser ut til å ha utviklet angst for verken nazister, katter, studielån, folk sørfra eller offentlige tjenestemenn. Eller tannleger. For livet er kort, og natten er gudsjammerlig lang. Min mor var redd. Hun var redd for eksem, tannleger, tyskere og flått. Alle burde, ifølge min mor, ta tran og drikke askeavkok og nypete. I store mengder. Hun var mindre redd for kjederøyking, rulletobakk og kjøring uten bilbelte. Ifølge mine foreldre kunne disse aktivitetene med fordel kombineres. Jeg var mye bilsyk som barn. Men det var ingenting å være redd for, sa mine foreldre. De var opptatt av trekken. For før sa folk at man måtte passe seg for trekken. Og vi ble truet med julig om vi ikke holdt oss unna de titalls tusen tyske granater og bomber som lå delvis nedgravd rundt omkring i mitt barndoms Kirkenes.

Som barn var jeg derimot ikke spesielt redd, verken for sprengstoff eller juling. Det medførte ofte at vi sprengte ting i luften. Her om dagen hørte jeg meg selv fortelle min eldste sønn om fornuften av å dekke til halsen nå i vårluften. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg er redd for trekken, men en viss respekt kan ikke skade. For trekken altså. Og i retrospekt, kanskje også udetonert sprengstoff. Det er helt uproblematisk å ha moderat respekt for ting som eksploderer eller som kan medføre halsonde.

Men bortsett fra det, så er det lite å være redd for. Redsel fører stort sett bare til engstelse for livet selv. Legg til anger, og du har oppskriften for et helt liv bortkastet. Så, vær ikke redd. Og ikke kast sykkelen fra deg i fart. Ta vare på sykkelen din, så tar den var på deg. Nesten litt som med unger.

Men pass deg for trekken. Og ting som eksploderer. Det er mer enn nok. Og skulle det, mot formodning, dukke opp en halvdød nazist ut av mørket, så slå på lyset.

12May

En forsvarstale for russen 2015

Russ

Foto: Ivar Husevåg Døskeland via Creative Commons

De siste dagene har russen fått såpass mye pepper for sin musikksmak, at det både er på sin plass og på tide at noen som har passert middagshøyden sier ett og annet godt ord om den norske ungdommen.

Årets russelåter har utvilsomt fått fortjent oppmerksomhet, ettersom mange av dem kretser rundt temaet sex, luremuser, horer og annen seksuell lettsindighet – og til tider provoserende omgang med holdninger til ufrivillig sex. Det hele anført av russemusikk-produsentene Tix & The Pøssy Project, et slags russens svar på russiske Pussy Riot.

Det som er spesielt med denne debatten om russemusikken, er den pompøse moralske indignasjon vi kan lese av foreldregenerasjonens utallige kommentarer i medier og vettløse statusoppdateringer på sosiale medier skrevet i moralsk affekt. Politikere, kommentatorer, foreldre og andre med betydelig redusert ydmykhet til egen vurderingsevne har stått i kø for å spå feminismens endelikt og vår kulturs sammenbrudd som følge av russens årvisse lek med rusmidler og tabuer. Det er alarm (!) og vel så det, på vegne av vanvittig mange gamle og gretne.

Men den moralske mediepanikken er selvsagt ikke ny, verken av dato eller innhold. Da radiosendinger ble innført i Norge på 1920-tallet, ble det bestemt at det skulle være 30 minutter stillhet i eteren mellom hvert program. Årsak: radioen var et så sterkt medium, at lytterne trengte tid for å fordøye de sterke inntrykkene. Det ble ramaskrik da Anne-Cath. Westly introduserte landets barn for forplantingslære på 1960-tallet. Jazzen, rocken, levende bilder, fargefjernsynet, hjemmevideoen og det stadig aktuelle internettet har vært og er stadig kandidater som kilder til sjelens og menneskets moralske forfall. Og i år altså: russemusikken. Gjesp.

Dagens 35-50 åringer med akutt framskreden avsky og forakt for russens soundtrack i 2015 har naturligvis enten glemt, eller velger å se helt bort fra, at de i de siste 30 år har tillatt sine barn å høre rap og hip-hop musikk. Dermed ser de også helt vekk fra det faktum at deres barn gjennom hele sin oppvekst bokstavelig talt er tutet ørene fulle av nedverdigende kvinnebeskrivelser og av rollemønstre og verdisett som er som hentet ut av den mørkeste islamistiske middelalder. R&B-artister, rappere og hip-hopere har siden 1980-tallet formidlet synet på kvinner som “hoes and bitches», som rene og pip åpne knulledukker uten hjerne eller kapasitet til annet enn å fungere som sexleketøy og eye-candy for den bevæpnede og i høyeste grad rusforherligende gangsta´n.  Altså mannen. Ironisk nok inntas disse artistene på løpende bånd i R&B-musikkens Hall of Fame. Rapper Dr. Dre har vunnet 6 Grammy-priser og er blant annet den stolte opphavsmannen til følgende poesi:

Bitches ain’t shit but hoes and tricks
Lick on these nuts and suck the dick

For umoralen blir, som alltid før, institusjonalisert. Dagens russemusikk er som et speilbilde av samtidens estetikk. Det er verken nytt eller oppsiktvekkende. Men den som tolker russens sangtekster som politiske partiprogram eller verdiplakater har forstått like lite av russefeiring og musikk som han har av sin samtid og det samfunn han omgis av. Russelåtenes tekster må kanskje først og fremst forstås som en generasjons forsøk på å finne noe som kan provosere foreldregenerasjonen, et rituelt forsøk på å gjøre seg av med barnlige ting. Vi bør kanskje erkjenne at det å overgå vår egen umoral krever litt innsats. Men russen gjør et ærlig forsøk.

I et stadig mer seksualisert og medieorientert samfunn, er det ikke så så lite ironisk at min generasjonen provoseres av de samme budskap og i de samme medier de så lenge selv har hatt definisjonsmakten over. Man kan spørre seg med hvilken moralsk ballast dagens foreldregenerasjon dømmer dagens 42.000 18-årige russ. Vi er den foreldregenerasjonen som introduserte seksualiserte klær til spedbarn.

Rusforsker Allan Sande har i din doktorgradsavhandling hevdet at den norske russefeiringen framstår som et alment gjennomgangsrituale, mellom ungdom og voksenliv. Her er både rusmidler og tabuer viktige elementer. Sande hevder russefeiringen først og fremst bør tolkes som en parodi på det samfunnet det finner sted i: Norge. Parodien blir naturligvis først fullkommen idet foreldregenerasjonen går bananas i dobbelmoralistisk hykleri. Mission accomplished.

Men voldtektene da? Vil ikke forherligende tekster om rus og sex og kvinnelige knulledukker være en oppskrift og en oppfordring til flere voldtekter? You tell me!? Rundt 80-90 prosent av alle overgrepsmenn befinner seg i alderen 20-50 år. De er altså ikke russ, men godt voksne menn (ifølge Kripos voldtektsstatistikk). Hvilke artister eller musikkgenre skal vi gjøre ansvarlig for det? Kønntri?

Så, har du ikke annet å melde enn den gamle visa om russens atferd er endetidstegn og et bevis på at verden går til helvete, så kan du like godt holde kjeft. Mener jeg for alvor at temaet ikke er verdt en debatt? Neida, det mener jeg selvsagt ikke. Men russen diskuterer selv allerede, og det er mange kloke ord som skrives og ytres. Debatten overdøves imidlertid av angstbiterske foreldre som mer og mer ser sin egen dødelighet i speilbildet av tusenvis av nakne russ i seksuell fri dressur.

Chickelacke, chickelacke, show, show, show!
Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow!
Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh!
Julekake, julekake, hjembakt brød!

Vær snille og ta godt vare på hverandre. Spør først. Bruk kondom. Og kom hjem.

11Nov

Nakenbading og avkledd lederskap

Forsvarets fremste oppgave er å sikre freden, ikke først og fremst intimhygienen.

Kvinner i Forsvaret

Illustrasjonsfoto: Metziker on https://www.flickr.com/photos/metziker/ (CC) Some Rights Reserved.

Klagenemnda for disiplinærsaker i Forsvaret (PDF) opphevde for en uke siden refsen mot offiseren som tvang Alice Asplund til felles nakenbading på feltøvelse ved 132. luftving  i Bodø i 2011. Nemda kom til at offiseren bare fulgte tidligere praksis for felthygiene og Forsvarets regelverk. Nemda fastslår også at det er urimelig å forvente at offiseren burde forstått jentas opplevde fortvilelse eller krenkelse av å måtte bade naken og vaske underlivet sitt sammen rundt 30 mannlige soldater og 4 mannlige befalingsmenn.

Urimelig, der altså. Asplund ba instendig om å få slippe ydmykelsen. Hun foreslo alternativer til felles nakenbading. Hun ba om å få beholde BH og truse på. Hun gråt. Ingenting av dette var altså ifølge offiseren og nemnda tydelige nok signaler fra den kvinnelige soldaten om at grensene for bluferdighet eller personlig integritet ble krenket. Hvilke andre kommunikasonsformer hadde soldaten da til rådighet, der hun stod halvnaken og ble kommandert til å kle av seg sitt siste fikenblad av verdighet? Spørsmålet besvares ikke. Krenkelsen av den kvinnelige soldaten var egentlig aldri ikke tema for nemnda. Det var heller ikke lederskap eller klokskap. Nemnda begrenset seg til regelverk.

Kritikerne ut av skyggen

Når klagenemnda nå har opphevet refsen og i praksis godkjent lederskapet som ble utøvd på den famøse øvelsen i 2011, dukker også gamle patriarkalske spøkelser opp i så vel det nasjonale kommentariatet og i nettavisenes kommentarfelt. I avisa Nordland (og fagbladet Journalisten ) forsvarer kommentator Anki Gerhardsen offiseren for å ha fulgt ordrer og instrukser for felthygiene, og mener den påståtte krenkelsen neppe kan være noe å ta på vei for sammenliknet med de redsler og prøvelser soldater i krig utsettes for. Således står altså ikke den enorme medieomtalen i forhold til hendelsens bagatellmessige karakter.

Den ellers oppvakte Astrid Meland i VG konstaterer at det ikke foreligger planer om innføring av dusj i felt, og at krig og øvelse er ubehagelige greier og sånn må det være. Under tittelen “Få se på dåsa di!” konkluderer Christian Kristiansen at å være soldat er aseksuelt, og at bluferdighet og integritet knyttet til kjønn er Forsvaret uvedkommende. Han skriver:

“Når du har sett dåsa til mg2`ern din mange nok ganger så vil den (forhåpentligvis) miste sin magi.”

Kvinner er ikke menn

Logikken synes altså å være at kjerringer må manne seg opp til å “vaske dåsa si” i påsyn av mannlige befal og medsoldater uten å gråte. De som ikke klarer det, har heller ikke noe som soldat i det norske Forsvaret å gjøre. Resonnementet følger interessant nok samme mønster som alle andre argumenter som gjennom årene er brukt mot kvinner i Forsvaret: at de ikke er menn. Nå er vi altså kommet til renhold av kvinnens kjønnsorgan. I så måte kan optimistene kanskje håpe på at vi nå har kommet til en av de aller siste skansene mot kvinner i uniform.

Jeg holder imidlertid ikke pusten. Seksuell trakassering og overgrep av medsoldater er nå den største årsaken til at kvinnelige soldater i den amerikanske hæren lider av posttraumatisk stresslidelse. Jenter i det norske Forsvaret oppgir riktig nok høyere trivsel enn sine mannlige kollegaer, men andelen kvinnelige soldater som rapporterer om seksuell trakassering har økt jevnt de siste årene, 23 prosent i 2012. Hver femte kvinne som slutter i Forsvaret oppgir mobbing eller seksuell trakassering som årsak.

Hva så med påstandene om at felles nakenbading og underlivsvask er bagateller i forhold til de påkjenninger man risikerer å bli utsatt for i krig? Sammenliknet med krigens redsler, lemlestelse og død vil de fleste etiske problemstillinger i fredstid være for uviktige bagateller å regne. Og skulle vi følge denne logikken helt ut, så finnes det knapt noen grenser for hva vi burde påføre frivillige og vernepliktige av krenkelser for å forberede dem på krigens faenskap.

Fred er ikke krig

Men Asplund var ikke i krig. Hun var på øvelse under frivillig verneplikt, i et demokratisk og fredelig land preget av likestilling på de fleste samfunnsområder. Hvis vi ikke finner grunn til å praktisere likestilling og likeverd her i fredstid, hvorfor sendte vi i årevis soldater til Afghanistan for å krige for likestilling der?

Selvsagt må soldater trene for krig. Men det finnes mange slags soldater og roller i Forsvaret. Det er mange ulike oppgaver som skal løses og mange ulike krav til egnethet og kompetanse. Ikke riktig alle innebærer nærkontakt med fiende, eller et krevende liv i felt som jeger i Forsvarets Spesialkommando (FSK). Det finnes i dag ikke kvinnelige medlemmer av FSK, men det skyldes andre forhold enn enhetens høye krav til intimhygiene.

Den kompleksitet som møter våre væpnede styrker, hjemme og ute, taler for et størst mulig mangfold blant våre soldater og befal. Ledere i Forsvaret skal lede mennesker inn og ut av krevende situasjoner, og dagens sikkerhetssituasjon stiller langt større krav til kompetanse enn bare effektive metoder for å ta livet av fienden med egne hender.

Lederskap i Forsvaret

Det må derfor kunne forventes at de samme lederne er i stand til å reflektere rundt etikk, lederskap og egne handlinger. I særlig grad i fredlige og hverdagslige situasjoner, som hygienetiltak i felt i fredstid. Det man øver på i fredstid, skal man praktisere i strid. Ønsker man å utvikle ledere som forstår å lede i komplekse omgivelser og virkeligheter, må man øve på det, og tillate feil. Således kunne hendelsen i Bodø vært en kilde til læring, både for den omtalte offiseren, soldatene og Forsvaret som organisasjon.

Det ble den aldri. Forsvarets ledelse, med forsvarsministeren i spissen, sørget så raskt som mulig for at offiseren ble utpekt som det personifiserte symbolet for alt som er galt med holdninger og verdier i organisasjonen. Og dermed unngikk toppledelsen en mer grunleggende debatt om verdier og lederskap i Forsvaret. Det er leit.

For det er ikke slik kritikerne nevnt her hevder, at vi trener soldater for krig alene. De fleste av våre soldater vil aldri oppleve krig, og en viktig del av hensikten med Forsvaret er å sørge for at de aldri gjør det. Forsvaret ivaretar dessuten viktige funksjoner i fredstid, som opprettholdelse av befolkningens trygghet, suverenitetshevdelse, sikkerhetsfunksjoner, etterretning, humanitær bistand og opplæring. Forsvaret er vår forsikringspolice i NATO-alliansen, som er garantien for forsvaret av Norge hvis vi blir angrepet.

Ledelse gjennom verdier

Og med denne rollen både i freds- og krigstid er det som Ingrid Margrethe Gjerde, oberst og sjef for Krigsskolen på Linderud, sier:

“Dette handler egentlig ikke om kvinner og kjønnsnøytral verneplikt. I alt vi gjør må vi vurdere om det er i tråd med våre kjerneverdier, som respekt for mennesket. ”

Mennesket altså. Begge kjønn.

8Jun

Kvinner, minoriteter og naturens orden

Foto: Ramesh Lalwani via CC-license.

Protest desember 2012 etter voldtekt på buss.

Kvinnehatet vi stadig ser dokumentert via nyhetsinnslag om voldtekter, mishandling, trusler og drap, er ikke etnisk betinget. Det er ikke religiøse eller nasjonale fenomen. Det er åpenbart globalt, og det er ikke tilfeldig. Det er knyttet til en stadig mer synlig ideologi om naturens orden, innpakket i begreper med -ismer eller -fobier.

På Facebook og andre sosiale nettverk sirkulerer nå bildet av de to indiske søskenbarna på 14 og 16 år som ble brutalt voldtatt av flere indiske menn i Uttar Pardesh i India. De ble funnet døde ett døgn etter de ble meldt savnet, hengt i samme tre utenfor landbyen Katra Shahadatganj. Det er ikke første gang India er gjenstand for oppmerksomhet knyttet til seksualisert vold, voldtekter og drap på kvinner. I 2012 ble en 23-årig kvinne gjengvoldtatt ombord i en offentlig buss i New Dehli. I fjor ble fire unge jenter gjengvoldtatt av åtte menn etter å ha blitt bortført fra sin skole. Samme år ble en fem år gammel jente bortført og systematisk voldtatt og mishandlet av en 22 år gammel nabo.

Det er åpenbart at India har et problem med sine menn, og deres holdninger til kvinner. Samtidig er det ikke lenge siden 22 år gamle Elliot Rodger publiserte sitt manifest om hatet mot kvinner, etniske minoriteter og deretter likviderte 6 kvinner og menn i Isla Vista i California. Det samme hatet så vi dokumentert i manifest og vitnemål fra massedrapsmann Anders Behring Breivik. Hat mot etniske minoriteter, likestilling og det fargerike fellesskapet ser ut til å være uløselig knyttet sammen over hele verden.

Det er en idé om at raser og kjønn er ment å eksistere i en naturlig orden, der noen er underordnet og andre er overordnet. En idé som også, men ikke tilfeldigvis, kommer til uttrykk i det hinduistiske kastesystemet. Over hele verden ser vi liknende, der liknende ideologier og trosforestillinger ender i en dystopisk forestilling om den moderne tid, der etnisk og kjønnsmessig likestilling, likeverd og mangfold tolkes som “endetidstegn”.

Det skjer her også. Menn voldtar og dreper kvinner i Norge. Kvinner som er synlige i norsk offentlighet har forlengst dokumentert at  hets og trusler på liv og helse fra norske menn er prisen de betaler. Når etniske minoriteter og kvinner daglig møter hets og trusler i nettets kommentarfelt, skrives det stadig nye kommentarer om fenomenets eksistens, mens løsningsforslagene lar vente på seg. Det ropes på mer redigering og nye tekniske løsninger mot den anonyme mobben i kommentarfeltene. Vi må snart erkjenne at problemet også her, er mer grunnleggende enn som så.

Så snart temaer som anti-feminisme og etnisk hets bringes på bane i Norge, svarer gjerne hvite menn med kommentarartikler om behov for mobilisering av motytringer og -argumenter. De maner fryktløst til kamp mot hatske ytringer og holdninger som aldri rammer dem selv, og til en kamp de selv  verken er eller har til hensikt å være en del av.

Utfordringen ved kun et prinsipielt syn på ytringsfrihet er at det oftest ender som forsvar for kun de mest ekstreme og hatske meninger. Det er og blir et paradoks at de som forsvarer den absolutte ytringsfriheten og viser til den innebygde moderasjonen som kun en helt åpen og offentlig arena kan tilby, kun er synlige når de forsvarer de usleste og mest hatske ytringene.

Det etterlater et inntrykk av at de som utsettes for hets og hat kun har seg selv å takke, ettersom de ikke tar tilstrekkelig til motmæle eller er i stand til å produsere og formidle gode nok argumenter som vinner gehør i debatten. For den prinsipielle ytringsfrihetens riddere gjelder naturens lov også for ordskiftet: survival of the fittest. De skiller skarpt mellom ideologi og handling, mellom hat og vold.

Og slik rasjonaliserer vi hatet som en del av ytringskulturen, og slik distanserer vi oss fra det ubehagelige, volden som følger naturlig av hatet.

 

 

 

 

 

1Feb

Jeg reserverer meg

Kvinnersrett

Jeg har stor respekt for mennesker som lytter til egen samvittighet og setter grenser for hvilke aktiviteter de kan delta i, enten det er for seg selv eller for fellesskapet. Den respekten omhandler imidlertid ikke norske leger som forlanger aksept og lønn fra fellesskapet samtidig som de reserverer seg for å utføre grunnleggende medisinsk behandling overfor kvinner: abort, aborthenvisning og prevensjon.

Som lege ansatt i offentlig helsevesen, eller på offentlig finansiering, har du tatt på deg oppgavene innen for det vi anser som allmenne, medisinske rettigheter og tjenester for hele befolkningen. Hvis du, av samvittighetsgrunner, ikke ser deg i stand til å oppfylle disse rettighetene eller tilby tjenestene, må du finne deg annet arbeid. Så enkelt er det. Punktum.

Det medfører ikke yrkesforbud for leger med samvittighet. De kan fortsatt bli drosjesjåfører. Med mindre de også reserverer seg mot å kjøre kvinner til abortklinikker eller til fastlegen som setter inn spiraler og skriver ut angrepiller. Noen av disse vil kanskje også ha vanskeligheter med å kjøre hjem par på lørdagskvelden til samme adresse, ettersom det fort kan lede til en situasjon hvor prevensjonsbruk eller abort blir nødvendig på ett eller annet tidspunkt. Frie mennesker har dessverre en lei tendens til å gjøre valg som ikke alltid leder inn i lykka.

I så fall kan de bli rørleggere eller ta seg arbeid i avfallsetaten. Med mindre de der også reserverer seg mot å reparere vasken på legekontoret eller hente avfall på sykehus hvor det foretas inngrep som avbryter svangerskap. De kan selvsagt også være privatpraktiserende leger som reserverer seg mot abort, henvisning til abort eller til å skrive ut prevensjon. Det siste ville jeg kalle å ta et personlig ansvar for egne holdninger og egen samvittighet. Det må vi, vi som arbeider i andre yrker.

Hva med legesekretærene og resepsjonistene? Hva med soldater? Hva med alle andre gruppers samvittighet i møte med samfunnets ulike krav? Vi må alle betale prisen når egen samvittighet strider mot samfunnets lover. For egen del har jeg både avtjent verneplikt og deretter nektet videre tjeneste. Min samvittighet førte til ytterligere 6 måneders tjeneste, slik loven da foreskrev. Jeg betalte for min samvittighet med glede.

Men det er altså ikke tilstrekkelig for de norske reservasjonslegene. De insisterer å få være offentlig lønnet og i offentlig tjeneste og demonstrativt praktisere sin samvittighet mot utvalgte medisinske rettigheter som kun rammer kvinner. Rettigheter som er kjempet fram gjennom beinhard kamp i over hundre år. Grunnleggende rettigheter for kvinner i et likestilt og demokratisk samfunn; retten til å bestemme over egen kropp. Legers reservasjonsrett er igrunnen ikke annet enn en offentlig finansiert kampanje mot disse rettighetene.

Dette handler ikke om legers samvittighet, men om den gamle motstanden mot fri abort og kvinners rettigheter, bare i ny drakt og med statlig og kommunal finansiering.

Så derfor reserverer jeg meg. Jeg reserverer meg, og vil vite hvilke fastleger som ikke anerkjenner kvinners lovfestede rettigheter. Så velger jeg en som gjør det. Det handler om min samvittighet. Det er en pris jeg er villig til å betale.

Red. 2. februar:
For debattens skyld, anbefaler jeg alle å lese kronikken “Abort er vanskelig nok” på NRK Ytring.

Kjære leser, til debatten nedenfor:
Vis respekt for dine motdebattanter, selv om du ikke deler deres meninger. Enhver referanse til “fosterdrap” eller nazi-Tyskland, hvor enn subtil, blir slettet. Og husk at debatten handler om reservasjonsadgang, ikke for eller imot fri abort.

 

12Sep

Å dø med verdighet – på TV

Rørende og verdig. Slik karakteriserte NRK-korrespondenten minnemarkeringen for ofrene etter 11. september-terroren ved Ground Zero i går kveld. TV, radio, nett- og papiraviser har de siste dagene vært fylt av beretninger og gjenfortellinger av de uhyggelige hendelsene 11. september 2001.

2973 uskyldige personer døde i terrorangrepet på World Trade Center. I går ble dagen markert over store deler av verden med ulike typer minnearrangementer, samtlige overført og behørig dekket av lokale og globale medier. Fjernsynskanalene fylte sendeskjemaene i dagene rundt minnedagen med dokumentarer relatert til hendelsene. Om igjen og om igjen har vi sett de ikoniske bildene av passasjerflyene som rammer tårnene. Og det skulle selvsagt bare mangle om vi ikke skulle markere det mest spektakulære og største terrorangrepet på vestlig jord  – og så mange uskyldige døde.

Men det slår meg allikevel at det hele handler veldig mye om fjernsyn og medienes dramaturgi. 9/11 er et terroranslag som er dramaturgisk og kulturelt tilpasset fjernsynsoverføringer og moderne medier. Vi fyller hendelsene med så mye bilder, så mange ord, så mye oppmerksomhet og så mange symboler at det hele antar en religiøs dimensjon. Det er svært rørende, det er de døde verdig – og det er oss sørgende verdig.

Når det gjelder de mange tusener, titusener og hundretusener av sivile som har mistet livet som en direkte konsekvens av norsk, amerikansk og annen vestlig krigføring de siste 10 årene – og årene før det – er saken annerledes. De er de virkelige ofrene i vår “krig mot terror”. Deres død, hvor enn tragisk og utilsiktet, er på sett og vis nødvendig. For oss. For vår trygghet og vår opplevelse av mening etter 9/11.

For når en bombe fra den vestlige koalisjonen faller på landsbyens moské, som for anledningen er fylt av uskyldige brudepar, barn og andre ikke-stridende i Kandahar i Afghanistan, etterfølges den som regel av den øredøvende stillheten som kjennetegner brå død og fravær av medier. Kanskje følger en motvillig alliert bortforklaring og beklagelse noen dager senere. Ingen kameralys, ingen flagg, ingen fiffig vignettmusikk, ingen bilder av sorgtyngede og påtatt alvorlige fjernsynsreportere. Ingen bøyde hoder og ingen tente lys.

Det er i det hele tatt lite rørende og lite verdighet i uskyldige muslimer som dør utenfor kamera. Vi kaller det “krigen mot terror”, og den utkjempes i all hovedsak i den arabiske verden. For selv om islamistisk terror utgjorde en ørliten prosentdel (1,4 %) av alle terrorangrep i Europa i 2010, er det altså kampen mot islamistisk terror som utgjør frontlinjen i vår kamp mot terror. 98,6 prosent av alle terrorangrep i Europa i 2010 ble utført av separatistiske eller venstre-ekstreme eller anarkistiske terrorister, ifølge Europols “Terrorism Situation and Trend Report 2011”. Islamistisk terror utgjorde altså en statistisk parantes. Sannheten er at  islamistisk terror i hovedsak rammer muslimer gjennom terroraksjoner i utført i muslimske land.

De uskyldige ofrene for vestlig krigføring dør i mørke, der det bare ytterst sjelden tennes et kameralys eller stearinlys. Ifølge nettstedet Costsofwar.orgs svært moderate anslag, er minst 137.000 sivile, uskyldige drept i krigen mot terror, hovedsaklig i Irak, Afghanistan og Pakistan. Trolig svært mange flere. Og en stor del av disse er drept av vestlige bomber, kuler og i allierte militære operasjoner.

Men det er krigshistoriene de ikke forteller, og vi ikke vil høre.

—-

Fram til 17. september 2011 er John Pilgers dokumentar “The war you don’t see” tilgjengelig på NRKs nettsider. En film verdt å se, en fortelling om den krigen du ikke får se. Medaljens bakside.

10Sep

Fagbevegelsen etter Adecco-skandalen

Adecco-skandalen satte fart i debatten om offentlig og privat omsorg. Skal offentlig virksomhet konkurranseutsettes (privatiseres), eller er for eksempel omsorgs- og velferdstjenester av en slik karakter at de ikke bør på anbud? Selv har jeg i årevis stått støtt på sosialdemokratiets ideologi om offentlig velferd, naturligvis svært preget av en oppvekst i industrisamfunn som Kirkenes og Longyearbyen. Erfaringene fra arbeidslivet – i all hovedsak fra offentlig sektor – rimer imidlertid dårlig med ungdomstidens ideologiske absolutter.

Vi som tror på nytten og nødvendigheten av en sterk fagbevegelse, og på (i det minste delvis) offentlig tjenesteproduksjon, må på ett eller annet tidspunkt ta inn over oss at offentlig eierskap og offentlige tjenester per definisjon og alene ikke garanterer for et humant og rettferdig arbeidsliv eller kvalitativt gode tjenester til innbyggerne/brukerne. Eksemplene er for mange og for grove til å leve i en slik villfarelse. Adecco-saken og selskapets grove utbytting av arbeidstakere var ikke et eksempel på hvorfor konkurranseutsetting av velferd er feil eller uegnet. Saken er  først og fremst et eksempel på hvordan det går når deler av fagbevegelsen forelsker seg i egen ideologi om offentlig eierskap og tjenesteproduksjon – og totalt mister interessen for sine medlemmer i privat sektor.

Les resten av innlegget på Dagsavisens NyeMeninger.no

9Sep

EDL jukser med medlemstall

Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) jukser med medlemstall – og det i full offentlighet på egne nettsider. I går kl. 20.22 oppga EDL å ha 2247 medlemmer. I dag kl. 08.22 var  antall medlemmer vokst til 2284.  En ikke så lite imponerende økning i løpet av natten, altså. Men før jeg kom så langt som til å publisere denne artikkelen, var medlemstallet økt til 2286!

4. mars 2011 oppga EDL 686 medlemmer på nettsiden. Jeg vet, for det var jeg som skrev inn dette tallet som fotnote i Wikipedia-artikkelen om EDL. På seks måneder har altså antall medlemmer av EDL økt med rundt 333 prosent – altså mer enn tredoblet, innenfor en periode hvor vi har avviklet tre sommermåneder?

Tøys. Dikt og forbannet løgn, er det.

Oppdatert:
Og når jeg en time senere skulle legge inn et bildebevis her, så var faktisk medlemstallet økt til 2287. Skulle du sett.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

EDL.no - antall medlemmer 2287

Bilde hentet fra edl.no 09.09.2011 kl. 09.37

Oppdatert 10.09.2011:
Jeg vil gratulere EDL.no. Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd passerte  kl. 07.40 i dag 2360 medlemmer ifølge organisasjonens nettsider. Med denne farten i medlemsrekrutteringen er EDL dobbelt så stor som Finnmark Arbeiderparti innen neste helg. Ja, faktisk er EDL allerede større enn de fleste fylkeslag i Arbeiderpartiet – for å bruke det partiet som trolig har flest medlemmer som eksempel.

 

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.