Internet

22Sep

Høy pris for samisk språk

En halv milliard kroner er i 20 år brukt på samiske kommuner for å “kompensere for merkostnader ved tospråklighet”. En forskningsrapport avdekker få og usikre resultater av den enorme pengebruken. Spørsmålet jeg stiller meg er: hvorfor er kostnader og tiltak knyttet til samisk språk definert som “merkostnader” i samiske kommuner, mens alle andre tjenester og tiltak bare er kostnader? Rådmann Hilda Vuolab i Karasjok formulerer logikken som ligger bak:

Vi vet at det er kostnadskrevende å betjene en kommune hvor det er to offisielle språk. Kommunene påføres ekstrautgifter, og det er også dokumentert tidligere.

Voulab er på ingen måte alene i å mene dette. Dette synet har vært rådende i regjeringen, Sametinget og alle de andre samiske kommunene gjennom 20 år. “Kompensasjon for merkostnader” er logikken som ligger bak hele tilskuddsordningen for tospråklighetsmidler.

Jeg er grunnleggende uenig i et slikt perspektiv. Ja, det er kostnadskrevende å betjene en kommune og innbyggere med gode tjenester. Punktum. Tospråklighet i seg selv er verken mer eller mindre kostnadskrevende enn veibygging, brøyting, boliger med service til uføre og handikappede, skoledrift eller gode helsetjenester. Alt koster penger, hvis man først er villig til å bruke penger på det. Prosessen fram til de prioriterte områder man velger å bruke penger på, kalles politikk.

Hvor mange folkevalgte ville våge å kalle funksjonshemmede, sosialklienter, eldre og syke for en kommunal merkostnad? Hvor mange av de samme folkevalgte ville våge å true med å avvikle eldreomsorgen eller kommunehelsetjenesten med mindre kommunen fikk “kompensert for merkostnadene”? Samisktalende innbyggere derimot, er noe selv de samiske kommunene kan kreve kompensasjon for.

Fornorskningspolitikken er langt fra over. Den drives videre av folkevalgte og kommuner som definerer sine samisktalende innbyggere som andresortering. Satsing på samisk språk er ikke noe man gjør fordi det har en lokal verdi eller fordi språket har en verdi i seg selv. Samisk språk er plunder og heft, vanskelig og kostbart. Istedenfor holder samiske kommunene sine samiskspråklige innbyggerne som gisler i en kamp for størst mulig utbetaling av statlige tilskudd. Norske kommuner har mange ulike utfordringer, avhengig av geografi, økonomi og demografi. Det er flere kommuner i landet som har utfordringer knyttet til innbyggernes språk, ettersom antall nasjonaliteter og språk i landet er økende.

De samiske kommunene på sin side er gjenstand for en systematisk fraflytting og nedgangen i elever som tar samisk som andrespråk på skolen er redusert med nærmere 40 prosent siden 2006. Kommuner som ikke finner samisktalende fagfolk å ansette, som ikke makter å tilby en god, samiskspråklig skole eller som ikke klarer å være attraktiv overfor de som ønsker å leve og bo i et tospråklig samfunn, kan umulig ha veldig store “merkostnader” knyttet til tospråklighet?

Når ikke innbyggere som ønsker en tospråklig kommune bruker sin stemme på folkevalgte og partier som er villig til å gjøre de nødvendige prioriteringene, så kan man ikke sende regningen for sin egen politiske unnfallenhet til fellesskapet med krav om mer penger. Når de samiske innbyggerne ikke lenger ser seg tjent med å bo i de samiske kommunene, vil de gradvis opphøre å være samiske kommuner. Det er en ond sirkel, og jeg frykter at pengebruken virker mot sin hensikt.

Situasjonen for samisk språk er akutt og alvorligDe samiske kommunene havner blant de lavest rangerte kommunene i landet på kommunebarometeret for 2012. Karasjok kommune er ikke unik, men får tåle å stå som et eksempel på den feilslåtte språkpolitikken. Den samiske kommunen er økonomisk skakkjørt med 22 millioner i akkumulert underskudd, satt under administrasjon av fylkesmannen (ROBEK). I samme periode har kommunen investert rundt 40 millioner kroner i nytt svømmebasseng. Ettersom svømmetilbudet er likt for norsk- og samisktalende i kommunen, så er vel dette også å anse som en  “merkostnad knyttet til tospråklighet”?

Sametinget har, etter 20 år, omsider bestemt seg for å stille strengere språkkrav til kommunene. På høy tid, vil jeg hevde. Men kan hende er det allerede for sent.

3Sep

Pressen og historien om den samiske idioten

Svenske Aftonbladet kunne i dag avsløre at “Norska samer vill kriga i ”fyra vindars mössa”“. Artikkelen illustreres interessant nok ikke med et bilde av en som bruker den samiske stjernelua, men et ordinært bilde av en nokså vanlig same i helt andre klær, iført en ordinær skinnlue. Aftonbladet kan fortelle at:

Norska försvaret tillåter soldater i turban. Nu vill samerna också få ha sina traditionsenliga kläder i krig – men får mothugg. – Soldater ska gå klädda som soldater, inte som cirkusclowner, sier Torgeir Thomassen, politiker i Fremskrittspartiet.

Premisset som presenteres for saken er altså at “de norske samene nå krever” å få bruke samiske, tradisjonelle klær i krig. Gjør vi? Neida. Én same gjør det. I den samiske avisen Ságat ble kravet fra Isak Thomas Triumf presentert som en nyhet forleden dag. Det eneste som klart kommer fram av saken er at verken Triumf eller avisen ser ut til å være i stand til å se de prinsipielle forskjellene mellom å tillate religiøse hodeplagg på den ene siden, og kulturelle markører og hverdagsklær på den andre siden.

Nuvel, så ruller altså saken videre i dag når Fremskrittspartiets og forsvarsansatte Torgeir Thomassen i Porsanger på partiets sedvanlig nøkterne vis konkluderer med at han ikke bare er imot at hijab, turban og kalott nå skal tillates som en del av den militære uniformen:

Soldater skal gå kledd som soldater, ikke som sirkusklovner. Ikke det at jeg mener samelua gjør folk til sirkusklovner, men jeg mener soldater skal gå kledd som soldater. I uniform.

Han understreker for sikkerhets skyld at han uttaler seg som folkevalgt i Porsanger, og ikke som ansatt i Forsvaret. Litt forvirrende for leseren er det kanskje da at han lar seg avbilde i full uniform og på sitt militære kontor? Men sivil altså.

Verken Ságat eller Aftonbladet ser ut til å være i stand til å reflektere over om Triumfs utspill om stjernelue kanskje kunne være humoristisk ment, eller i det minste tone ned det journalistiske gravalvoret saken omtales i, all den tid Triumf ikke representerer andre enn seg selv. Og knapt nok det. Det eksisterer intet samisk krav om symbolske kulturmarkører på Forsvarets uniform. Samekniven er for lengst innført som standard utrustning i det norske forsvaret, fordi den er et praktisk verktøy for soldater som oppholder seg mye utendørs.

Således er da også Thomassens klovneutsagn et voldsomt verbalt slag i luften: Krig er erklært mot en fiende som ikke eksisterer. Det kjedelige i denne saken er å se at selv ikke samiske medier klarer å avstå fra å spille opp ikke-saker basert på mytiske forestillinger om den den enslige samiske idioten og den formanende norske myndighetspersonen. For som Aftonbladet oppsummerer:

Nu vill samerna också få ha sina traditionsenliga kläder i krig.

Er det virkelig ikke viktigere i saker å diskutere i Norge og Sápmi, eller skal vi også i fortsettelsen bruke pressestøtten og partistøtten i dette landet til å dikte opp saker som passer best inn i forestillingen om den samiske idioten?

 

 

11Jul

Sommerfuglvinger

Jeg er kommunikasjonsrådgiver. Jeg er skrivefør, og utdannet journalist. Jeg lever av å skrive, av å sette ord på rad og rekke. Mitt yrke er å bistå med budskap og ord. Å formulere budskap for ledere, folkevalgte og andre i retorisk nød og fortvilelse er mitt levebrød. Emilia er i nød. I sommer skal hun miste sin søster. Emilias elskede lillesøster skal dø, fem år gammel.

Jeg har en fantastisk lillesøster på fem år som fikk kreft i januar. Nyhetene ble verre og verre, og etter en lang stund tok legene mot til seg og fortalte oss at hun bare har denne sommeren igjen å leve.

Emilias ord i Aftenposten er solid hugget ut av levd liv og sørgelig erfaring. Ingen retoriske og fikse språklige grep. Ingen repeterende eller medievennlige budskap. Ingen svar på spørsmål som ikke er stilt. Bare kjærlighet fra søster til søster. Bare en storesøsters sterke og kjærlige armer som griper et lite liv i fritt fall.

Jeg derimot, kaster verdiløse ord ut i tomme luften – for betaling. Og priser meg lykkelig over skjebnen, som ga meg en sommer til å dikte framfor å miste. Men heldigst er den som har en storesøster med sommerfuglvinger.

29Jun

Samisk – maktens språk

Man oppdager fort når det er makta som snakker, for de som snakker språket er forunderlig like hverandre. Maktspråk er universelt, enten det er samisk, svensk eller syrisk dialekt man pakker sitt budskap inn i. I disse dager kan man la seg mektig imponere av den samiske maktelitens debatt om sametingspresidentens språkkunnskaper.

For sametingspresident på oppsigelse, Egil Olli, la selv lista for debatten med følgende utsagn til sine potensielle etterfølgere:

Dere får pinadø se til å lære dere samisk

NRK Nordnytt startet ballet allerede i fjor med nyheten om samene kunne ende opp med en president på Sametinget som ikke behersket samisk. Siden da har debatten gått sporadisk på sosiale medier. Denne uka kom NRK Sápmi med resultatet av en undersøkelse som viste at 7 av 10 spurte samer (i samemanntallet) mener den framtidige sametingspresidenten bør kunne samisk. NRK Sápmi hadde stilt spørsmålet: Bør den framtidige sametingspresidenten kunne samisk?

Først det siste: bør sametingspresidenten kunne samisk? Ja, selvsagt bør hun det. En sametingspresident “bør” kunne en hel rekke ting. Av alle ting en sametingspresident “bør” kunne, hvor viktig er det å kunne samisk? Se, dét spørsmålet besvares ikke av NRKs undersøkelse. Og inntil vi vet det, er egentlig NRKs spørsmål irrelevant. Først når vi vet hvor viktig det samiske språket er, av alle de krav velgerne nødvendigvis stiller til en presidentkandidat, kan vi virkelig ta stilling i debatten den framtidige sametingspresidentens språkkompetanse. Først når vi har alternativer, kan vi velge. Et ikke uvesentlig forhold i spørsmålet om hvem samene skal velge til sin president?

Denne saken gir inntrykk av å være en debatt om for eller imot samisk språk. Nærmest et filantropisk spørsmål, i det godes og menneskehetens tjeneste. Det handler om å bevare det samiske språket. Hvordan skal det da ta seg ut om ikke den øverste samiske folkevalgte og tillitsvalgte snakker samisk? Leve språket, leve kulturen.

Debatten lever på to paralelle nivå: et “bør kunne samisk” og et “bare samiskspråklige kan velges som president” – som er to helt forskjellige debatter. Min påstand er at alle  egentlig er enige om at en sametingspresident “bør” kunne samisk. Noen mener imidlertid at bare samisktalende skal kunne bli president, men de kamuflerer det som en debatt om samisk språk.

Et formalkrav om samisk språkkompetanse har ingenting med språkpolitikk å gjøre, kun med makt. Men makt skal jo, i et demokratisk system, deles og velges fritt.

Frie valg? Er så de som nå kobler demokratiske rettigheter og samisk språkkompetanse beredt til å ta konsekvensen av sitt standpunkt, og følge opp med en valgreform som gir alle som behersker samisk full stemmerett og valgbarhet ved sametingsvalg? Foreslår man i praksis en ordning for naturalisering av ikke-samer i det samiske samfunnet, der enhver som tar seg bryet med å lære seg samisk også kan få retten til å stemme og la seg velge i det samiske valgsystemet? Nei, selvsagt gjør de ikke det. Det tjener ikke makten eller formålet i denne debatten.

Dagens språkdebatt er et enkelt spørsmål om hvem som skal ha makt, og hvem som skal være forhindret fra den. For hvis man ser seg rundt i de sosiale mediene der debatten så langt har vært ført, så ser man man at den først og fremst føres av ledende politikere, mediefolk, erfarne samiske byråkrater og høyt utdannede fagfolk ved samiske institusjoner. Den føres av folk med makt i dagens samiske samfunn, av de samme som i stor grad har fått sine posisjoner som en følge av den samiske rettighetskampen de siste 20-30 årene.

Eller deres etterkommere, som nå har fått høy kompetanse innenfor sine fagområder og samisk språk. Det har de fått som et resultat av et levende samisk språk og en aktiv utdanningspolitikk som er ført først og fremst i de samiske samfunnene i indre Finnmark. Den samepolitiske og samfunnsmessige utviklingen de siste 20-30 år har vært sentrert rundt de samiske samfunnene i indre Finnmark. Det er der man tidlig klarte å etablere et samiskspråklig barnehagetilbud, et samiskspråklig skole- og utdanningstilbud. Det er der de samiske utdanningsinstitusjonene, de samiske skolene, samfunnsinstitusjonene, organisasjonene, mediebedriftene og parlamentet Sametinget er plassert – bygget systematisk opp år for år.

De aller fleste av disse institusjonene har samisk språkkompetanse som et ansettelseskrav. Alt dette er en effektiv “infrastruktur for makt”. Makt defineres, akkumuleres og makt bygges. Helt greit, helt legitimt  og en nokså naturlig utvikling.

Utfordringen er at det som kunne vært alternative samiske og samepolitiske miljøer ikke er i nærheten av en slik infrastruktur for makt. Og denne situasjonen bygger gradvis en forståelse hos de som besitter makten til definisjon og beslutninger, at de innehar denne makten i kraft av deres moralske og politiske kraft. Det er noe ved dem som gjør dem bedre skikket til makt og ledelse enn andre. Bedre enn samer som ikke behersker samisk.

For det er ikke tilfeldig at Egil Olli så tett opp til valgkampen velger å bruke sin politiske slegge på saken som truer med å politisk parkere Ollis politiske etterfølgere, Vibeke Larsen og Willy Ørnebakk. De to har fulgt Olli lojalt de siste år. Samtidig har det vært klart at de begge har vært interne kritikere av Olli, og representert politiske alternativer til det Olli har vært talsmann for de siste årene. Det er svært vanskelig å tolke Ollis utspill om språkkompetanse som noe annet enn et forsøk på å sette de to kraftig politisk på plass. Ingen av dem snakker samisk.

For også sametingspresident Egil Olli ser at de miljøer og institusjoner i den tradisjonelt maktsterke eliten i Sápmi nå utfordres av idéen av at det samiske språket ikke lenger skal være det som skiller mellom hvem som skal kunne nå maktens tinder i det samiske samfunnet – og hvem som ikke skal. Det er i den kontekst jeg leser sametingspresident Egil Ollis ord “Dere får pinadø se til å lære dere samisk”. Ingen skal være i tvil om hvem som bestemmer vilkårene.

Makten distribuerer seg ikke selv, og aldri frivillig. Den som har den vil til enhver tid mene seg utvalgt og bedre skikket og kompetent til å forvalte den, enn den som ikke har den. Den aktuelle samiske språkdebatten er derfor høyst interessant og svært viktig.

Men ikke først og fremst som en debatt om samisk språk.

18Jun

Spørsmålene vi aldri stilte foreldrene

Han har spørsmål han aldri stilte. Alle har vi uformulerte spørsmål og anklager om barndom og oppvekst. Og noen er viktigere enn andre. Noen traumer er  større enn andre. Men selv om de fleste av oss kom til kort hva traumer angår, har mange av oss allikevel relevante spørsmål vi aldri uttalte. Spørsmål som aldri ble besvart.

Hva med hun som fikk et liv med søvnforstyrrelser, som fremdeles lurer på hvorfor foreldrene bare kranglet om natten? Han som gikk kjærlighetsløs gjennom livet og lurer på hvorfor mor og far aldri ga hverandre kjærtegn eller viste sin kjærlighet offentlig? Og hva var det egentlig som var galt med onkel, han som ingen i familien ville snakke med?

(Artikkelen fortsetter nedenfor.)

I siste utgave av radioprogrammet “This american life” stilles spørsmålene som ofte aldri formuleres. Sønnen Aric Knuth stiller spørsmålet om hvorfor far aldri besvarte de mange titalls lydkassettene han sendte til sin far. Faren var i store deler av guttens barndom stasjonert utenlands i det amerikanske forsvaret. Aric lot alltid B-siden på kassetten være uinnspilt, i håp om at faren, som tidlig skilte seg fra Arics mor, skulle spille inn en hilsen og sende den tilbake til sønnen. Årene gikk, men faren svarte aldri.

Aric Knuth: I have two completely different understandings of my dad in my head. One is that dad I knew and missed and was really mad at as a kid. And one is the dad I know now. And I don’t know, I feel like maybe asking him those questions, I wanted to conjure up that younger version and see what a total jerk he was so that I could really be mad at him. It didn’t happen. And I just saw the dad that I’ve known for the past few years. And I’m not really mad at him.

Ira Glass: Right, you’re still mad at that young dad.

Aric Knuth: But he’s gone. And there’s this sweet, kind of sad, loving older guy there now.

En trist, eldre fyr, altså. På ett eller annet tidspunkt blir det for sent å anklage. På ett eller annet tidspunkt blir svarene på spørsmålene irrelevante, selv om de i seg selv er viktige nok å stille. Hvilke spørsmål vil jeg få? Og hva skal jeg svare?

Aric Knuth: Confronting your parents never works because by the time you get around to doing it, your parents are totally different people. They’re gone. And there are these different beings sitting in front of you when you confront them.

En ung mann jeg kjenner sa følgende tidlig i tenårene, i en vanskelig tid for ham og hans familie:

Man behøver ikke ha det aller verst i verden for å ha det jævlig. Like lite som man må ha det best i verden for å ha det bra.

Jeg håper faren er mann nok til å svare når spørsmålet som ligger bak den unge klokskapen blir formulert. Og jeg håper for farens del at han får forståelse for at den mannen han en gang var, er han ikke lengre. Den mannen hører fortiden til.

16Jun

Biblioteket – porten til bakgården

Eg renn ikkje ned dørene på bibliotek. Men av og til drar eg innom eit bibliotek, når eg har ein grunn god nok og anledninga byr seg. Som når du er i ein framand by og treng ein stol, eit bord og litt ro. For ein tid tilbake gjorde et det. Når eg gjorde det, og ikkje dro på ein hvilken som helst stad med trådlaust internett, så var det fordi eg stadig kan kjenne den spesielle kjensla frå barndomen når eg kjem til biblioteket.

Ein sitrande kjensle av å stå på randa av noko framand og spennande. Noko ukjend. Verda der ute, på eit vis. Verda bortanfor no og erfaringar eg enno ikkje har gjort meg. Alle desse bøkene, og så lita tid.  Alt dette kunne eg kjenne spor av i mitt eige kjensleliv og tankeunivers då eg gjekk inn. Men så skjer det noko. Få minutter etter å ha satt meg, ved bordet. På stolen. Og funne roen. På biblioteket. Då kjenner eg ei anna kjensle: irritasjon.

Irritasjon over at dei fleste bibliotek framleis er bygde over same lesten som Haakon Nyhuus hadde med seg frå USA på slutten av 1800-talet. Den gongen hadde ikkje folk flest bøker. Få hadde bokleg lærdom, og dei økonomiske tilhøva i landet var slik at få kunne regne med å få slik kunnskap innan livet tok slutt. Biblioteka bygde bru frå armod til eventyr, frå by og gard til heila resten av verda. Biblioteka romma heile verda.

Og når eg no sit der. På stolen, ved bordet. I ro. Så ser eg at biblioteket framleis kanskje gjer nettopp det. Bygger bru. For barn, flyktningar og innvandrarar. Og gamle damer og menn som vaks opp i ei tid då kunnskap og medier var ulikt fordelt. Men ikkje for oss andre. For oss er biblioteket ei ferd tilbake i tid. Eit museum.

Derfor går vi sjeldan dit. Besøk eit bibliotek ein formiddag, så ser du. Dei få som er der har ikkje anna valg. Jo, men folk er jo på jobb? Ja, men mange er ikkje. Dei vandrar rundt på kjøpesentrane, i byen og sit på café og drikk. . . vel, kaffe. Og her er vi ved kjerna i min irritasjon. Kven bestemte at det demokratiserande og kunnskapsformidlande og fantastiske biblioteket ikkje skulle endre seg i takt med tida? Kven bestemte at eit glas vatn er akkurat litt for mykje av det vi kan tilby besøkande på eit folkebibliotek?

Men altså. Eg reiser meg frå stolen, bordet og roen og går bort til den hyggelige og stillferdige mannen bak disken (ja, bibliotekarane sit framleis bak disk) og spør om trådlaust internett. Joda, smiler han og åpner den store, grøne boka på disken. Der på innsida av permen har nokon limt ein lapp med kodeord og brukarnamn. No kviskrar han dei til meg som om han røper ein statsløyndom. Eg takkar og han smiler skjelmsk. Som om vi har gjort noko litt gale.

Tilbake ved bordet ser eg meg rundt i biblioteket. Og da slår det meg: mange bibliotek er reduserte til lagerbygningar. Lagre over gammal teknologi og utdatert kunnskap. Ved nokre datamaskinar sit det folk, men ingen vandrar langs hyllene på jakt etter eventyr eller den store vide verda. Likevel er bibliotekets areal dominert av bøkene og lagerhyllene. Og til tross for Google og internett, er Deweys desimalklassifikasjonssystem framleis logikken for både lagringa og presentasjonen av kunnskap.

Så får eg lyst på ein kopp kaffe. Men då må eg ein annan stad. Då eg vaks opp var biblioteka porten til verda og framtida. No er alt for mange bibliotek den trange, knirkande porten til bakgården, lagerplassen for alt det gamle skrotet vi ikkje lenger nytter eller bryr oss om. Og det er synd. For eg elskar bibliotek, men bibliotek er ikkje for meg.

3Jun

Tenkje sæ: biring frå første dagen!

Å dra fram en 17. mai-tale er kanskje ikke god latin i juni. Talene på nasjonaldagen er i de fleste tilfeller greie å forbigå i stillhet. Men en god venn gjorde meg oppmerksom på Torvild Sveens tale på årets nasjonaldag, og jeg falt i tanker. Sveens perspektiver om Biri ga gjenklang, både i egne erfaringer fra mitt livet i bygde-Norge, fra det samiske samfunnet og fra de siste dagers oppmerksomhet omkring Statistisk Sentralbyrås (SSB) mye debatterte innvandrerregnskap.

Det er så mange fræmne, blir det sagt – å henn kjæm dom frå? Ja heldigvis, si je. Det sku ha vøri dårlig stelt med Biri om vi itte sku ha hatt innfløttere her. Vi treng flere innfløttere. Je er sikker på at det kjæm. Men det kjæm å tell å utfordre oss som ha bodd her mesteparten ta livet våres. Førr viss Biri ska bli større, å ta opp kampen om innbyggera når det gjeld bya våres (og da tenkje je itte på Moelven og Brumunddal), må vi få ei bygd som sakte men sikkert endre seg tel å bli mer åpne overfor nye folk. Og så må itte folk ha bodd her i tre generasjoner før å kælle seg biringer. En biring, er en biring som bor her frå dag 1.

Fræmne? Det er ikke bare i Biri en er “fræmmen”, om en ikke er født og oppvokst der og kan spore sitt opphav tilbake i samme bygda gjennom generasjoner. Jeg bodde i Karasjok i 15 år, og opplevde å være fræmmen der til den dagen flyttebilen reiste sørover. I bygdas øyne var jeg en innflytter, en daža (ikke-same) – en fremmed. Det var ikke vedtatt noe sted, det bare var slik. Ved anledning og behov ble det tydelig formidlet. Og “fræmne” i bygda visste hva de var. Og er.

I NRK Brennpunkt-dokumentaren “Førsteretten” gjorde sametingspresident Egil Olli et betydelig nummer av at kvener “ikke er urfolk”, men snarere innvandrere fra finsk side på 1800-tallet til de nordligste områdene av Norge og Sápmi. Han anerkjente ikke kvenene som egen folkegruppe eller kvensk som eget språk. Sånn sett kunne man ikke uten videre inkludere kvenene i det samiske fellesskapet og de rettighetene som beskytter urfolket. Olli gikk lengre. Han erklærte at det ville være urimelig at innvandrere (daža: ikke-samer) i samiske områder skulle innvilges de samme rettigheter som samene selv. For samene er en opprinnelig befolkning, ikke innvandrere. Men som historiker Einar Niemi spør i samme dokumentaren (utsagnet faller 24 minutter inn i programmet):

Hvor lenge er man innvandrer i dette landet? Hvor lenge er det rimelig at man skal kalles innvandrer?

Fræmne? I SSBs såkalte innvandrerregnskap regnes man som innvandrer i flere generasjoner. Både vårt Statistiske Sentralbyrå, Aftenposten, Dagens Næringsliv og flere andre medier falt for innvandrerfokuset i beregningene. SSBs mener å kunne dokumentere at innvandrere (fræmne i tre generasjoner) aldri blir lønnsomme, i den forstand at de henter mer ut av velferdssamfunnet enn de bidrar med. Men: det samme gjelder for den opprinnelige norske befolkningen. Årsaken til at driften går rundt i landet er kort og godt: olje. Problemet med innvandrerne er enkelt sagt at de gradvis integreres til å bli like kostbare og ulønnsomme som nordmenn flest. You’re damned if you do, and you’re damned if you don’t? Eller som Kristin Clemet formulerer sin kritikk mot SSBs beregninger:

For det første er det påfallende at det (igjen) er innvandrerne som skal få skylden for et problem som egentlig har med vår velferdsstat å gjøre.

Et sentralt perspektiv i SSBs rapport er at en innvandrer ikke kun er en “innvandrer”. Også innvandrerens barn og barnebarn må finne seg i å bli inkludert i det innvandringspolitisk utgiftsregnskapet. Også de er “fræmne”. Niemis spørsmål er stadig aktuelt: Hvor lenge er det rimelig at man skal kalles innvandrer? Det er ikke likegyldig hvilke begreper vi bruker, verken om oss selv eller de “de andre”. Så hva kan vi bruke disse tallene fra SSB til? Som argument for å stenge grenseporten og kaste nøkkelen? Eller skal vi bruke kunnskapen til å bygge et samfunn som gir de beste muligheter for flest mulig av oss – enten vi er kjente eller “fræmne” for hverandre?

For den naturlige konklusjonen etter å ha lest SSBs regnskap, er at det norske folk er en  uholdbar økonomisk byrde for landet – og at nasjonen regnskap ville vært bedre tjent med at vi sendte folk – hele bunten – ut av landet. I SSBs regnskap er Norge mest lønnsom som et folketomt naturreservat på toppen av verden, kun befolket av det innleide mannskapet som er nødvendig for å tømme kontinentalsokkelen for olje og gass. Men så da?

Jeg gjør Sveens ord til mine:

Førr viss Biri ska bli større, å ta opp kampen om innbyggera når det gjeld bya våres (og da tenkje je itte på Moelven og Brumunddal), må vi få ei bygd som sakte men sikkert endre seg tel å bli mer åpne overfor nye folk. Og så må itte folk ha bodd her i tre generasjoner før å kælle seg biringer. En biring, er en biring som bor her frå dag 1.

Biring. Tenkje sæ. Frå første dag.

2May

Too big to know – bok til å bli klok av

David Weinberger har igjen begått et jordskjelv av en bok: “Too big to know“. Weinberger erkjenner at kunnskap, kunnskapsformidling og kunnskapsinstitusjoner slik vi kjenner dem fra før internettet og sosiale medier, står for fall. I innledningen til boka skriver han derfor følgende:

Google is making us stupid. The Internet loves fervid cult-driven amateurs and drives professionals out of business. The Internet represents the ascenion of yahooas, a victory lap for plagiarists, the end of culture, the beginning of a dark ages inhabited by glassy-eyed chronic masturbators who judge truth by the number of thumbs up, wisdom by the number of views, and knowledge by whatever is the most fun to believe.

Weinberger mener bare at dersom man legger tradisjonell definisjon av kunnskap og formidling til grunn, så vil det fortone seg slik. Men Weinbergers prosjekt er kulturoptimismen, og mener å se konturene av en annen kunnskap. Nettverkenes kunnskap, the wisdom of the crowds. Nettverk som omfatter mer enn de tradisjonelle kunnskapsinstitusjonene, og som omfatter hele kunnskaps- og kulturområdet, arbeidslivet og næringslivet. Der den smarteste i rommet ikke nødvendigvis er den som står i enden av rommet og underviser de andre. Der den smarteste ikke heller bare er den samlede kunnskapen av alle i rommet: den smarteste i rommet er selve rommet kunnskapen eksisterer i.

Boken er den første jeg har kjøpt via min splitter nye Kindle Touch fra Amazon. Jeg fant ingen annen bok det passet bedre å innvie min nye, digitale lesedings med. Fyldigere rapport fra boken kommer etterhvert.

Jeg fikk øynene for alvor opp for David Weinbergers perspektiver da jeg leste boken Everything is miscellaneous“. Boken handler om hvordan kunnskapsbitene (informasjonen) er blitt digitale, og hvordan det dramatisk endrer vår måte å organisere informasjon og kunnskap på. Der bøker og informasjon (bilder, lyd, video) tidligere var fysiske objekter plassert i hyller, plassert i bygninger, plassert på geografiske steder – er bokens innhold nå digitalisert, splittet opp i tema, nøkkelord, tags – og det hele er søkbart via nett på tvers av alle tidligere skiller og barrierer.

Hans konklusjon var da: vi må slutte å tenke på informasjon som om det fortsatt er fysiske objekter, men snarere som noe som flyter generisk rundt i tilværelsen tilgjengelig på en helt annen måte enn tidligere. Der vi tidligere følte behov for å katalogisere og kategorisere informasjonen, kan vi nå arkivere alt under “annet”. For alt er nå annet – everything is miscellaneous.

I sin siste bok “Too Big to Know” tar han opp tråden fra forrige, og analyserer hvordan kunnskap dannes i en verden hvor informasjon, fakta og kunnskap er tilgjengelig alltid, og hva som skjer når sosiale medier brukes for verktøy for å dele og forbedre all denne kunnskapen og informasjonen – og de konsekvenser det får for hvordan vi definerer kunnskap, kunnskapsnivåer, og -institusjoner.

 

28Oct

Voldtektsmannen – en av oss?

Politiets Fellesforbunds Arne Johannesen konfronterer innvandrerorganisasjonene og lurer på hvorfor innvandrere ikke stiller krav til sine egne i debatten om overfallsvoldtekter.

Vi må våge å diskutere det kulturelle perspektivet, og hvilket kvinnesyn vi ønsker å ha i Norge. Samfunnet må utfordre imamer og de ulike innvandrerorganisasjonene til å ta ansvar. Det er påfallende at innvandrerstemmene er fraværende når overfallsvoldtekter kommer på dagsorden.

Er de? Fraværende? Mer enn sauegjetere, butikkansatte, reindriftssamer, sunnmøringer eller menn i sin allminnelighet? Er de virkelig fraværende? Og hva betyr egentlig påstanden om at “innvandrere ikke stiller krav til sine egne”? Sine egne??

Er vi der igjen, liksom? På den ene siden skal de fortest mulig snakke norsk uten aksent, ikle seg bunad og vifte med det norske flagg i 17. mai-toget (nei, nei, ikke samisk eller somalisk). På den andre siden må de til enhver tid forvente å bli slått i hardtkorn med de verste rovdyrene blant oss. De er jo “deres egne”, må vite.

Jeg kan i farten ikke huske at Johannesen har uttalt seg en eneste gang om norske menns holdninger overfor kvinner i de mange saker hvor norske, kritthvite, kristne menn er overgripere. Norske overgripere og drapsmenn er nemlig kun et justispolitisk problem. Forbrytelser begått av ikke-norske derimot, er først og fremst et etnisk, religiøst eller kulturelt problem. Det er noe ved dem, rett og slett.

Ålreit, så er ikke-norske overrepresentert på voldsstatistikken, og det må vi selvsagt få gjort noe med. For alt jeg vet er kanskje Johannesens løsning om internering av identitetsløse en løsning på noen av våre justispolitiske utfordringer. Men åpenbart ikke alle. Og selvsagt må det mer politi til, men ikke bare i Oslos gater.  Over hele landet meldes det om sammenslåinger av lensmanns- og politidistrikter som i praksis medfører at større og større deler av landet er uten reell politibeskyttelse store deler av døgnet.

At de på bygda i større grad er norske, hvite og kristne hjelper dessverre ikke så mye. De slår ihjel koner, stjeler og kjører skolebarn ned i fylla likefullt.

For det er fremdeles våre egne – de kritthvite, kristne og norske menn som rent numerisk utgjør flertallet av rovdyrene i vårt samfunn. Det er de som dreper flest ektefeller, eks-koner og samboere. Det er i hjemmet de fleste overgrep skjer, og det er fremdeles flest norske, kristne og kritthvite hjem i dette landet. Det bør vi huske på når slike som Johannesen later som om han har kjappe og gode løsninger.

Oppdatert 29.10.2011 kl. 18:27:
Jeg anbefaler forøvrig Vampus’ innlegg med tilsvarende tema “Fy, Fabian!”

Til orientering;

Alle innlegg som omhandler debatten for-imot innvandring og flerkultur blir slettet. Diskutér gjerne temaet; hvordan vi ser på nordmenn som invidier og andre etnisiteter som grupper eller minoritet vs. majoritet langs disse linjene. Men den sedvanlige “innvandrerne kommer og tar oss” greia kan dere finnet et annet sted for.

Oppdatert: Innlegg som holder en aggressiv tone og som inneholder respektløs omtale av mot- og meddebattanter fjernes kategorisk.

Oppdatert 29.10.2001, kl.16.49: Kommentarfelt stengt for denne artikkelen. Årsaken er den voldsomme mengden drittkasting om innvandrere, undertegnede og med- og motdebattanter. Jeg velger å fylle livet med et glass vin, litt pizza  framfor å sitte foran skjermen å moderere hatske innlegg. Takk til alle som bidro og takk til deg for at du lese.

Artikkelen ligger tilgjengelig på Nyemeninger.no, og kommentarfeltet der er fremdeles åpent.

Mvh Pål H.

http://www.nyemeninger.no/

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.