Internet

28Apr

Bloggerne som forsvant

Før sametingsvalget 2009 var det en interessant økning i aktiviteten på sosiale medier fra endel samiske folkevalgte  og deres støttespillere. Nå, et drøyt halvår senere, har aktiviteten mildt sagt dabbet av. Den reelle konklusjonen er vel at det aldri helt tok av.

Det var hovedsaklig NSR som viste interesse for bruk av sosiale medier i kommunikasjon med velgerne: YouTube, Twitter, Facebook og blogger. Arbeiderpartiets sametingsgruppe glimret med sitt fravær. Nettopp det siste var litt av et paradoks, når vi vet litt om hvor hardt moderpartiet og statsministeren har satset på bruk av sosiale medier de siste årene.

Norske Samers Riksforbund
NSRs oversikt over aktive politikere på sosiale medier ser imponerende ut, men en rask gjennomgang av bloggene/bloggerne viser at halvparten har liten eller ingen aktivitet etter valget:

NSR skal få litt kred for i det minste å ha forsøkt å kommunisere med personlige stemmer med velgerne, og for å ha en undrende, spørrende og inkluderende blogger i sin partileder Aili Keskitalo. Når det er sagt, bærer brorparten av nsr-bloggene preg av å være politiske agitasjonsplattformer mer enn arenaer for samtaler med velgerne. Halvparten er heller ikke oppdatert siden 2009.

Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiets  Sametingsgrupp har de siste 12 månedene publisert 14 artikler på Mitt Arbeiderparti.no. Det er hovedsaklig snakk om republisering av artikler, kronikker og pressemeldinger allerede publisert på eget nettsted eller på Sametingets nettsted. Sametingsgruppa er også passivt og uinteressert tilstede på Twitter. Ikke akkurat et spesielt imponerende signal om kommunikasjonsvilje eller velgerengasjement?

APs Helga Pedersen er forholdsvis aktiv på bloggen sin, men holder seg tematisk stramt til det som er partiets politikk – noe som i praksis gjør den statistisk og orientert mot den sosialdemokratiske menigheten.  Sametingspolitikerne i partiet er imidlertid fraværende på sosiale medier.

Jens Stoltenberg viser oss fremtiden
Men dette fraværet kan jo være en konsekvens av holdningene man har til sosiale medier i Arbeiderpartiets sametingsgruppe.

I ettertid framstår jo sametingsrepresentant Skjalg Jensen og hans voldsomme tirade mot sine politiske motstandere for bruk av sosiale medier,  som samepolitikkens svar på komiske Ali; mens han hudfletter NSRs representanter for bruk av Facebook og Twitter under Sametingets plenumsmøter, styrer Jensens partileder (og statsminister) landet i dagevis fra bilens baksete ved hjelp en iPad og sosiale medier som Twitter og Facebook.

Det kan vel hende at Stoltenberg her representerer det berømte eksemplet til etterfølgelse, og ikke Jensen?

14Feb

Farvel, Muhammed

Muhammed-tegningDet er på tide å si farvel til Muhammed, for min del i alle fall. Muhammed ble for alvor en faktor i norsk offentlighet og politikk – og i mitt liv i 2006.

For meg var situasjonen absurd, ettersom vi i  store deler av 1900-tallet kjempet mot, ymyket og krenket kristne symboler og institusjoner. Vi gjorde dette nettopp for å frigjøre oss fra religion som et instrument for undertrykkelse i Norge: mot kvinner, homofile og andre mennesker som kan oppfattes som “annerledes”.

De siste uker har igjen vært preget av amper stemning knyttet til publisering av en karakaturtegning av Muhammed. I år, som i 2006, opplever jeg det hele som et forsøk på omkamp. Et forsøk på å annulere mange tiårs kamp for frigjøring fra religiøse dogmer, påbud og begrensninger.

Muslimer demonstrerer i gatene i protest og kaller Dagbladets publisering religiøst krenkende og et ledd i den norske statens korstog mot islam. Korstog altså. Det toppet seg da islamisten Mohyeldeen Mohammad truet med terror til stor applaus på Jernbanetorget:

Når vil norske myndigheter og deres medier forstå alvoret i dette her? Kanskje ikke før det er for sent. Kanskje ikke før vi får et 11.september på norske jord. Dette er ingen trussel, det er en advarsel.

Sårede religiøse følelser skal altså gi legitimitet til at mennesker vi gir beskyttelse og trygghet, skal kunne kreve mikrofonstativ og politibeskyttelse for framføre trusler mot våre liv og vårt samfunn – nettopp fordi vi benytter oss av de friheter vi har kjempet for i tiår etter tiår? Det er et paradoks at det nettopp er de nyankomne nordmenn som har flyktet fra dikaturer og undertrykkelse som tviholder på frihetsbegrensende  verdier og dogmer.

Sist lørdag møtte jeg et fredelig demonstrasjonstog av muslimer i Oslo sentrum, også dette i forsvar for Muhammeds ære og i kamp mot det de kalte “mobbing av muslimer”.

Demo_lordag

Menn og kvinner gikk ikke sammen i toget, men hver for seg. Og samtlige kvinner gikk med tildekket hår. I Norge kan man naturligvis velge å gå atskilt og tildekket. Men man kan ikke kreve at jeg skal holde munn om det. For jeg synes ganske enkelt slikt er et tilbakeslag for kampen for kjønnenes likestilling.

Men denne dagen skulle vise seg mer paradoksal. Foran Stortinget hadde en annen gruppe muslimer samlet seg, i solidaritet med frihetsbevegelsen i Iran. De markedsførte sin underskriftskampanje for “frihet og demokrati i Iran”.

Demonstrasjon for frihet i Iran, 13.02.2010, OsloBlant deres minimumskrav var:

  • Frigjørelse av alle politiske fanger
  • Ytringsfrihet
  • Separasjon av religion og stat
  • Frie valg og anerkjennelse av folks rett til å velge etter egen fri vilje
  • Rettslig forfølgelse av ansvarlige for drap, tortur og voldtekt av fanger

Frie valg, ytringsfrihet og atskillelse mellom religion og stat er altså kravene der. Her i landet krever islamistene mindre frihet og ytringsbegrensninger, og skyver profetens krenkede ære foran seg.

Det er like lite rasisme og mobbing å tråkke på muslimers religiøse følelser som det er å tråkke på enhver annen religiøs følelse. I Norge er slikt ikke bare tillatt, men en dyd av nødvendighet for å vedlikeholde demokratiet. Et fritt samfunn styres ikke av gruppers krenkende følelser, men av argumentenes holdbarhet og de friheter som konstituerer et rettssamfunn og et demokrati. Det har man altså i voksende grad forstått i Iran, mens enkelte islamister i Norge ser ut til å leve i middelalderen.

Men det er håp for disse mørkemenn også. Det finnes nemlig samfunn og nasjoner i verden som i større grad legger til rette for korrupsjon i drosjenæringen, kvinneundertrykkelse og religiøst styresett enn hva Norge gjør. Enhver står i dette landet fritt til å søke lykken der man i størst grad opplever muligheten for den.

Farvel, Muhammed.

Når jeg skulle skrive denne artikkelen ba jeg min 11 år gamle sønn om å lage en tegning på saken, fordi han har en veldig god strek. Han laget en “Muhammed” som gråt. Tankeløst ba jeg ham om å tegne den om, til en sint mann. Men når jeg så resultatet, angret jeg. Jeg tror kanskje en gråtende Muhammed hadde vært bedre.

Uansett. Farvel, Muhammed.

Andre verdt å lese:

Hysj-politiet lenker til sider

8Feb

Vil folk delta på nett?

Iacob Christian Prebensen spør borte på NRKbeta: Vil folk egentlig delta på nett – i det vi nettoptimister kaller for produksjon av brukerskapt innhold. Prebensen tolker resultatene fra NRK Analyse/Synnovate sin undersøkelse i motsatt retning: publikums ønske om å delta aktivt i produksjon av medieinnhold er en myte skapt av mediefolk og mediehus.

Som det går frem er det mange som bruker Facebook, og laster opp bilder og videoer, mens deltakelse i tradisjonelle medier er mer begrenset.

Fordi utgangspunktet er grunnleggende forskjellig fra Facebook til Dagbladet, er sammenlikningen også irrelevant. Mens Facebook først og fremst er en plattform som gir brukeren kontroll for å bygge og vedlikehold sin egen sosiale arena, er er Dagbladets hensikt med sine blogger, forum og debattfelt fremdeles det samme som før: de utgjør en plattform for salg av reklame og generelle nyheter overfor publikum.

Men enn så lenge deltakelsen er begrenset og dertil ikke-representativ, og valgdeltakelsen er stadig like lav, hva er det egentlig som legitimeres?

Prebensen innvender med at den faktiske brukerdeltakelsen på nett er skjev og ikke representativ for befolkningen. Men dersom uinnfridde forventninger om bred deltakelse skulle legges til grunn for vurderingen av om noe er viktig eller ønskelig, ville vi måtte diskutere både demokratiet som sådann og frivillig organisasjonsliv. Kort sagt: mesteparten av det faktiske arbeidet utføres av et mindretall av oss.

I mitt yrke som offentlig kommunikasjonsrådgiver møter jeg ofte på argumenter mot å satse på sosiale medier, nettopp fordi de aktive på nett mangler legitimitet og representerer en skjev og liten del av befolkningen.

Problemet er at det samme gjelder de tradisjonelle mediene og våre tradisjonelle demokratiske institusjoner. Det er fortsatt bare en liten (og ressurssterk) del av befolkningen som skriver leserbrev eller kronikker til papiravisene, som avgir høringsuttalelser per brev eller som møter opp fysisk på rådhuset for å lese gjennom reguleringsplanene. Men ingen mener for alvor av vi skal avslutte disse forsøkene på “demokratisering” av den grunn.

Spørsmålet er ikke om folk ønsker å delta eller ikke – men hva vi kan gjøre for å øke publikums deltakelse i mediene og i den offentlige samtalen. Fordi demokratisering er av det gode – i det minste i et demokratisk samfunn. Jeg er av den oppfatning at de “gamle” mediehusene bygger på en modell som langt på vei gjør dem uegnet til å bidra til demokratisk utvikling via sosiale plattformer.

Tradisjonelle medier bygger på en 150-200 år gammel logikk hvor medieinnhold må produseres av ressurssterke organisasjoner (mediehus) med redaksjonell kontroll, fordi:

  • produksjonsteknologien er kostbar og krever store investeringer
  • det kreves spesialisert kompetanse (journalistikk mv.)
  • det er knapphet på plass i avisene/sendeflatene

Men når teknologien er nærmest gratis, ingen spesialkompetanse er krevet og plassen for publisering og lagring er ubegrenset, er også behovet for mediehusene borte – hva gjelder publikums deltakelse.

Å sammenlikne Facebook og Aftenposten, eller Wikipedia og Dagbladet er som å sammenlikne epler og pærer.

7Feb

Bloggen er klar for mobil

Jeg tar omsider min egen medisin og har klargjort bloggen for mobil. Det siste året har mitt nettbruk blitt stadig mer mobil. I dag estimerer jeg at halvparten av nettbruken min skjer via min HTC Touch HD2. Sånn sett antar jeg at du også i økende grad foretrekker at nettstedene du bruker er tilrettelagt for mobile enheter – enten denne er en ny iPhone eller en litt eldre Nokia.

Bloggen er nå klargjort med WordPress Mobile Pack på den måten at den nå automatisk gjenkjenner mobilen din og gir deg den best tilpassede mobilversjonen av nettstedet. Hvis du skulle støte på feil eller problemer, håper jeg du gir meg beskjed.

25Jan

Gøy på landet: fri motorferdsel for bygdefolk

Sametinget foreslår å gi bygdefolk større rett til motorisert ferdsel i skog og fjell, enn byfolk.  Forslaget baserer seg på et såkalt “avhengighetsprinsipp”: folk som enten er økonomisk avhengig av det eller hvor motorisert ferdsel har betydning for trivsel og livskvalitet skal i større grad enn andre få lov til å kjøre i naturen. Sametingspolitiker Marianne Balto sier til NRK:

Det gjelder først og fremst bygdefolk og de som har bosatt seg i områder på grunn av at naturen er en stor del av deres bosetningspreferanse på flere måter. Det ene er økonomiske forhold. Det andre er livskvalitet og bolyst.

Forslaget fremmes i forbindelse med arbeidet for å redusere motorisert ferdsel i utmark. Det er vel ikke “byfolk” som utgjør den store gruppen motoriserte på bygda? Å stenge ute de som utgjør det minste problemet, kan naturligvis skape et inntrykk av at man gjør noe med miljøproblemene. Men det gjør man jo ikke.  Egentlig.

Innbarka byfolk spør seg frydefullt allerede om Sametingets forslag kan brukes som argument for å redusere bygdefolks adgang til byen. For hvis byfolk ikke skal ha motorisert adgang til bygda, bør kanskje ikke bønder ha motorisert adgang til byen? Eller verre: kanskje burde bygdefolk på bytur tvinges til å bruke toget? Da ville kanskje utbygging av togtilbudet raskt bli sett på som viktig distriktspolitikk, med økte bevilgninger som konsekvens.

Og hva med utflytta samer/bygdefolk? Skal de behandles som byfolk eller bygdefolk? Flere samiske partier hevder at utflytta bysamer skal ha samme rettigheter til høsting og ferdsel i sin opprinnelige hjemkommune som de som fortsatt bor der.

22Jan

Å lage film på dugnad

Bærum kommune (min arbeidsgiver)  forsøker å lage en 10 minutters informasjonsfilm om kommunen og lokalsamfunnet – sammen med de som bor der: bæringene. Jeg synes prosjektet er vanvittig spennende, men lett er det på ingen måte.  For hvordan engasjerer man tilstrekkelig mange filmkyndige og engasjerte til å delta med egne filmklipp og egne idéer?

Tid er trolig en viktig faktor. Men tid er det vi ikke har spesielt mye av i dette prosjektet. Allerede i mai skal vi ha klar en 3 minutters preview og hele filmen skal være ferdig høsten 2010. Innbyggerne skal la seg inspirere og engasjere til å delta. Så skal idéer klekkes ut, det skal filmes, redigeres og sendes inn.

Vi visste at vi stod overfor utfordringer i det vi startet denne prosessen, men vi gjorde det allikevel. Av to grunner:

  1. Vi ønsker å teste ut ulike former for involvering og samarbeid i Bærum kommune
  2. Film blir det uansett, også om vi må filme alt selv

Men viktigst: om vi lykkes med å mobilisere tilstrekkelig mange i Bærum til å delta aktivt i filmprosjektet, så vil fortellingen om hvordan vi lagde filmen bli like viktig som selve filmproduktet. Å samarbeide om det vi kan samarbeide om med innbyggerne, blir viktigere i framtiden. Det meste av kompetansen om det vi driver med befinner seg alltid utenfor de organisasjonene vi arbeider i. I Bærum klommune er det over 10.000 ansatte, mens antall innbyggere er 110.000. Det ville være arrogant å tro at vi kommunalt ansatte representerte et større kompetansemiljø enn de 100.000 andre bæringene.

I 2007 lanserte vi en Wikipedia-stafett i Bærum: vi oppfordret bæringene til å kaste seg over Wikipedia og fylle leksikonet med lokalt stoff . I løpet av to år var antall artikler og bilder mangedoblet. Disse artiklene ville kort og godt aldri blitt produsert uten innbyggernes innsats, ettersom vi (informasjonsenheten) verken hadde kompetanse eller tid til å produsere alt.

Jeg tror derfor på samarbeid og såkallt “crowdsourcing” – også i offentlig forvaltning. Hva tror du?

Mer informasjon om filmprosjektet finner du på  BÆRUMbeta og Budstikka.no og Bærum kommunes side på Facebook.

31Dec

Bloggåret 2009 oppsummert

Kalkunen er klargjort, mandarinsausen er underveis allerede og waldorf-salaten er ferdig. Og jeg skal oppsummere bloggåret 2009. Først og fremst ble 2009 preget av stadig mindre blogging og stadig mer twittring fra min side :

  1. Januar
    Midtøsten og Kåre Willoch var tema da (som nå). Jeg blogget om Library of Congress’ bruk av Flickr, Olav Gunnar Ballos samiske konspirasjoner, og tidsriktig også om skattefradrag. Sist i januar kom jeg med råd for den som vil ha et bloggfritt liv. Og tok feil. Det er ett skritt til et bloggfritt liv: Twitter. Men ikke bare bloggen døde hen, også John Martyn tok kvelden. Og jeg gjorde mitt beste for å krenke – denne gang Gud.
  2. Februar
    Jeg oppdaget Siri Gaskis blogg og departementenes blogg om sosiale medier, og jeg fikk med glede og stolthet fyken fra den samiske avisen Ságat etter at denne artikkelen satte seg i halsen på redaktøren.  Jeg blogget også om mobbing.
  3. Mars
    Jeg var uenig med forsker som mente å registrere økende etnisk diskriminering og hetsing på nett. Jeg blogget også om den (svært norske) debatten om bruk av hijab i Politiet, og ble (igjen) nokså oppgitt over meningsløse debatter om “det samiske” – og samenes egen evne til å ødelegge for seg selv.
  4. April
    Jeg kommenterte “drittunge-saken“; med sosiale medier og makt som utgangspunkt. Og jeg blogget om mulighetene for samisk språk – igjen.
  5. Mai
    Twittret jeg meg gjennom, med unntak at en liten bloggpost om krenkelser.
  6. Juni
    I juni skjedde det er par ting: Jeg fant ut at jeg ikke skulle dø og ga liv til bloggen BÆRUMbeta.  Jeg blogget om Det samiske paradoks; hvorfor får Frp 12 prosent av stemmene til urfolksparlamentet de selv vil legge ned? Jeg blogget om samisk språk (igjen), medie-revolusjonen i Iran, og et anfall av selvinnsikt ble det også plass til. Sametinget fikk retningslinjene sine påskrevet.
  7. Juli
    Bloggen denne måneden ble først og fremst preget av bloggposten med tittelen “Dyrenyheter og døde menns ereksjoner“. Så mye mer ble det ikke skrevet i juli, men med en slik tittel var det da heller ikke nødvendig. Jeg registrerte allikevel kanskje årets beste twitter-melding av redaktør Arne Strand. Michael Jackson døde og jeg mente tydeligvis noe om det også.
  8. August
    I juli og august var familien på ferie i Irland, en kjempeflott opplevelse.
  9. September
    Ikke veldig mye skjedde på bloggen.
  10. Oktober
    Var måneden NRK Sami radio resignerte over sin egen innfallenhet og stengte sitt eget nettdebatt – ettersigende på grunn hets og rasisme. Og den samiske offentligheten sutret nok en gang over pengemangel.
  11. November
    I november blogget jeg om turen til Praha og besøket ved Pinkasynagogen.
  12. Desember
    Jeg blogget om hvordan sosiale medier kan endre maktforhold og offentlig forvaltning (hvis vi tør). Ikke minst, jeg kunngjorde årets julemusikkliste på Spotify. Og av alle ting å mene noe om: jeg slapp uforvarende en lidenskapelig kommentar om fyrverkeri.

Men nå kjører bloggen på (nest) siste versjon av WordPress, og jeg har gjenoppdaget gleden ved å blogge. Håper du følger med neste år, jeg kan love økt aktivitet her og redusert aktivitet på Twitter.

Godt nyttår, kjære leser. Kvaliteten ved bloggen er naturligvis mest mitt ansvar, men uten din deltakelse og dine kommentarer blir det tynt. Velkommen tilbake i 2010.

10Dec

Staten – det er deg!

Wikipedia viser oss hva som er mulig. Innbyggere og brukere av offentlige tjenester vil kunne produsere sine egne tjenester og sin egen informasjon sammen med offentlig forvaltning. I noen tilfeller kan forvaltningen overlate det helt og holdent til brukerne. Men vil den det da?

Kanskje. Wikipedia har siden 2001 vokst til verdens mest omfattende, mest tilgjengelige og uten sidestykke det språklig mest omfattende oppslagsverk gjennom verdenshistorien. 271 språklige utgaver inneholder samlet over 14,2 millioner artikler. Teknologien og retningslinjene Wikipedia bygger på gjør det mulig for enhver å opprette og redigere artikler på nettleksikonet uten forhåndsgodkjenning.

Inviter oss og bli best på våre behov
Så da burde selvsagt alt ligge til rette for at også den offentlige forvaltningen – staten og kommunen – åpner sine dører for innbyggernes bidrag. Enda litt nølende og temmelig forsiktig lister nå offentlige virksomheter seg ut på de sosiale plattformene på nett og tester ut tidens credo: dialog.

Men formålet med den offentlige kommunikasjonen ser ikke ut til å ha endret seg vesentlig. Den er ikke tilpasset en brukeinvolvering der målet er best mulig informasjonssynergi, der både innbyggerne og den offentlige forvaltningen sitter igjen med mer kunnskap. Fremdeles er dialogen bare et middel for å overbevise innbyggerne om at staten (eller kommunen) har rett i sine utredninger, forvaltningsvedtak og i sin vedtatte politikk. Det offentlige lytter ikke. Ikke egentlig. Innbyggerne er fremdeles umyndige i kontakt med forvaltningen.

Det ypperste av demokratiet
Vi, folket, har altså  skrevet 14,2 millioner artikler om smått og stort på ufattelige 271 språk. Ingen ansatte oss for å gjøre det,  ingen ba oss om det eller betalte oss for det. Vi bare gjorde det. Fordi vi kunne og fordi det ga oss makt til å definere vår verden, historie og vår kunnskap. Og vi syntes det var kult og vi ønsket å dele den kunnskapen og kompetansen vi hadde.

Brukerstyrt
Det er dette som er web 2.0; nettbaserte informasjonssystemer som er avanserte og brukervennlige nok til at vi brukerne tar dem i bruk uten opplæring. Gjennom disse tar vi kontroll over ulike deler av vår verden som tidligere var underlagt andres kontroll. Vi produserer og deler vårt eget medieinnhold og vår egen informasjon.

Jeg trenger ikke lenger avishusenes nyhetsprioriteringer foretatt av overflødige redaktører  for å vite hva som har skjedd i verden. Min daglige nyhetsmeny skapes av likesinnede kollegaer som villig deler gode og viktige artikler fra alle verdens medier via Google Reader, Twitter, Facebook og andre delingsmedier.

Selvgående nettgenerasjon
De fleste av oss har allerede i mange år kjøpt og administrert våre egne finanser, forsikringer og banktjenester via pc og nettbank.  Skatteetaten har de siste årene demonstrert for oss alle at selv de mest sårbare og avanserte forhold i våre liv faktisk lar seg administrere av oss selv. De mest travle blant oss kan sågar levere sin selvangivelse via mobiltelefonen mens de er på fottur i marka.

Hver og en av oss er altså nyhetsredaktører. Vi er leksikalske forfattere. Vi er rådgivere og innkjøpssjefer i egne nettbanker, og vi er våre egene regnskapsførere og revisorer.

Jeg  gjør innkjøp på  i nettbutikker som enkelt og selvsagt gir meg andre kunders råd og anbefalinger av produktene jeg selv vurderer å kjøpe. De gjør det mulig også for meg å legge igjen mine erfaringer og kommentarer av produktet jeg (omsider) kjøpte. Næringslivets og offentlig forvaltnings store utfordring er at innbyggerne nå har tilgang på avanserte verktøy og datagrunnlag  som tidligere var forbeholdt myndigheter eller spesialiserte og ressurssterke organisasjoner. Dette gjør oss (innbyggerne) i stand til å gjøre den jobben andre før gjorde for oss.  Ikke så sjelden gjør vi jobben bedre.

Vi er klare – når er du staten?
Saken er faktisk ikke at innbyggerne så gjerne ønsker å få staten eller kommunen i tale via Facebook eller Flickr eller Twitter. De ønsker å overta hele butikken. De ønsker reell makt og innflytelse. De ønsker frihet til å styre sine egne liv. Hvorfor sitter makten fremdeles stille og ansiktsløs bak nettportalene, brannmurene, tjenestebeskrivelsene og saksbehandlingsreglene og toer sine tastaturer?

Offentlige myndigheters bruk eller ikke bruk av sosiale medier handler ikke om teknologi. Den handler om makt. Og om hvem som skal ha den.

Artikkelen er opprinnelig publisert i webmagasin nr. 04/2009.

18Oct

Redaksjonelle bortforklaringer om nettdebatt

NRK Sámi radio har valgt å resignere for sin egen redaksjonelle inkompetanse og stenger nå debattfunksjonen på nettartiklene sine. Argumentasjonen for beslutningen er interessant:

  • Rasistiske utfall mot samene
  • Personangrep mot politikere

Redaktør Ravdna Buljo forklarer det slik:

Når skittkastingen og sjikanen mot enkelt personer blir på et uakseptabel nivå og vi ikke har muligheter å kontrollere alt som blir skrevet, ja da må vi godta og bli klaget innfor PFU.

Det finnes altså et akseptabelt nivå, og det har formodentlig vært innenfor rammene av dette inntil nylig. Men på grunn av manglende forhåndskontroll har det nå blitt uakseptabelt? Etter mitt skjønn var det ikke så akseptabelt tidligere heller. På NRK Sámi radios nettsider har navngitte enkeltpersoner faktisk over flere år blitt systematisk trakassert og mobbet.

Men altså ikke før redaktøren mener å spore en økende skepsis til samer generelt og samiske folkevalgte i en valgkamp som nettopp setter fokus på samer og deres politiske rettigheter, reageres det. Allerede for halvannet år siden omtalte jeg temaet i artikkelen “Doveggen i Sápmi”:

Og inntil NRK Sami radio gjør det som skal til for å heve nivået på sitt debattforum, ut over doveggens stille primalskrik, kan man ikke forvente en seriøs, offentlig samtale der.

I mellomtiden har NRK Sámi radios journalister og redaktører i hovedsak valgt å ikke delta i ordskiftet med sine lesere på artiklene, og har latt anonyme troll herje fritt i kommentarfeltet. NRK har aldri forsøkt systematisk moderering eller forhåndskontroll. NRKs grep nå er altså å stenge debattfunksjonen.

Det kaller jeg å resignere for egen inkompetanse.

Det finnes mye godt stoff om hvordan man skaper intelligent liv i nettdebatter. NRK Sámi radio har i så måte ingenting å lære oss. Men det har NRKbeta og et par andre. Man kunne begynne med å lytte.

(C) Hugh MacLeod @ gapingvoid.com

Cartoon by (c ) Hugh MacLeod via CC-license.

17Sep

Seminar for netthodene : 18. september

I morgen avholdes seminar og årsmøte i Norwegian Online News Association (NONA), med en interessant og imponerende liste over foredrag og paneldebatt. Det hele starter fredag 18. september kl. 09.00 på Litteraturhuset (Amalie Skram).

09:00 – 10:00: Kevin Anderson, digital research redaktør (tidl. bloggeredaktør), The Guardian, om nettverksjournalistikk.

10:00 – 12:00: Innovasjon i nedgangstider, paneldebatt med Kevin Anderson, Paal Nedregotten (A-pressen Interaktiv), Dag Otter Johansen (Budstikka), Eirik Solheim (NRKbeta) og Jo Christian Oterhals (VG Nett).

12:00 – 13:00: Arne H. Krumsvik: “Hvorfor utgi nettavis?”

13:00 – 14:00: Lunsj

14:00 – 16:00:  Stortingsvalget 2009: Hvordan kom partiene ut av valgkampen på nettet og hva kunne de gjort annerledes? Paneldebatt med bla. Elisabeth Skarsbø Moen (debattredaktør i VG og Frue på veggen), Heidi Nordby Lunde (Høyre), Kjetil Raknes, politisk rådgiver for Bård Vegar Solhjell (SV)  og Jørgen Helland (Valgpanelet.no /rådgiver i internettmarkedsmarkedsføring i Halogen).

16:00 – 17:00: NONAS første årsmøte. Valg av styre for neste periode, behandling av årsberetning og andre poster (mer om formaliteter som valgkomite, vedtekter osv kommer på e-post).

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.