Livet liksom

6Jul

Et godt sted å sitte

Jeg har kastet ut den gamle lenestolen. Den var utslitt og stygg og stod i veien for meg akkurat i det øyeblikket av dagen hvor jeg kjente virketrang. Nå står minnet om far min midt i rommet og krever en forklaring. Han er død, far min. Snart tre år siden, nå i august. Min mor óg, for den del. Men hun satt aldri mye i stol. Men når hun gjorde det, satt hun i den andre. De kom i par, stolene. Akkurat som foreldre gjorde før i tiden. Men etter at mor døde, mente nok far at han hadde lite bruk for den andre.

Så bare den ene stolen ble med på flyttelasset nordover, til Bodø og Saltstraumen og hytta far min levde sine siste timer og dager og år. Bare den ene. I går bar jeg den ut. Først i dag da jeg stod opp, registrerte jeg fraværet. Av stolen. Og far min. Så jeg tok morgenkaffen på verandaen, og kikket ned på stolen som stod i gresset ved pumpehuset, klar for kassering. Og jeg tenkte på en strofe av Jaques Prevert.

– Skynd dere å trå i gresset. For en dag skal gresset spise dere.

For det var der han satt, i lenestolen. Hver morgen. Han satt litt på skrå, med ene beinet over det andre, bøyd framover som om han studerte føttene sin. Om vinteren satt han i slåbrokk, men om sommeren satt han bare i undertøyet. Han lyttet på radio, på NRK. Han tok verden til seg på morgenen, så var han ferdig med det. Kaffekoppen hans stod på bordet, og han kunne si “kaffen står på benken”. Vi snakket ikke mye, far min og jeg. Ikke om morgenen. Vi økonomiserte det ned til kjente lyder og en og annen “morn”. Det hendte han spurte om jeg hadde sovet godt. Han visste så altfor godt at søvnen aldri var min mest trofaste følgesvenn. Så svarte jeg ja, og vi var ferdige med søvn og samtaler. For en stund.

Min far mente dagene burde leves fra begynnelsen, eller i det minste så nær begynnelsen som mulig. Så når han døde, visste jeg i alle fall det. At dagene må leves. At man må trå i gresset. Og at litt kaffe og et godt sted å sitte er en god start.

17Jun

Jeg flytter til Tromsø

Pål Hivand

Pål Hivand

Jeg har besluttet å bosette meg i Tromsø, og flytter fra Karasjok til Tromsø i månedskiftet juli/august i år. Fram til oktober har jeg et engasjement som kommunikasjonsrådgiver for Sametinget. Jeg startet i Sametinget januar 2013, etter fem spennende og svært inspirerende år i Bærum kommunes eiendomsavdeling og kommunikasjonsavdeling.

Jeg valgte et engasjement i Sametinget fordi jeg savnet Nord-Norge og fordi jeg visste at i Sametinget får man arbeide innen hele bredden av kommunikasjonsfaget: Men viktigst, fordi jeg opplever at Sametingets kommunikasjonsarbeid virkelig betyr noe, både for den samiske befolkningen, storsamfunnet og det internasjonale samfunnet. Jeg har også de siste årene hatt og tatt oppdrag for konsulentselskapet Finnmark Plankontor med kurs og foredrag om kommunikasjonsrelaterte emner.

Jeg har arbeidet i Sametinget tidligere, i perioden 1999 til 2007. I perioden 2007 til 2013 fikk jeg gleden og utfordringen av å arbeide i for en av landets mest krevende kommuner, Bærum kommune. Tiden i Bærum kommune var, i likhet med min tid i Sametinget, svært lærerike og utviklende år. 

Hva har jeg gjort i Sametinget?

I Sametinget har jeg arbeidet med utvikling og gjennomføring av kommunikasjonsstrategier, utvikling og drift av nettløsninger og sosiale medier. En viktig del av arbeidet har imidlertid vært å bistå politisk og administrativ ledelse i møte med medier, publikum og samfunn. Det innebærer budskapsformulering i smått og stor, og i særdeleshet i forbindelse med skriving av kronikker og artikler, taler og innlegg.

I tidligere år i Sametinget har jeg både vært leder og nestleder i avdelinger som har hatt ansvar for kommunikasjon, og jeg har stått bak utvikling av Sametingets to første generasjoner av nettsider, i 1999 og i 2003, og var også ansvarlig for utvikling av parlamentets intranettløsninger i samme perioder.

Hva har jeg gjort i Bærum kommune?

I første omgang ble jeg ansatt som ansvarlig for kommunikasjon i byggeprosjektet Bærum Idrettspark, et fenomenalt byggeprosjekt på et tidspunkt kostnadsberegnet til 1,3 milliarder kroner. Etterhvert ble prosjektet forsinket og redusert, og jeg gled over i stillingen som digital redaktør og ansvarlig for strategisk bruk av sosiale medier i kommunikasjonsavdelingen. Det innebar blant annet etableringen av BÆRUMbeta, en utviklingsblogg for kommunikasjon i Bærum kommune. Jeg bistod blant annet i utviklingen av DIFIs veileder for bruk av sosiale medier i staten. Jobben innebar blant annet også strategisk rådgiving overfor politisk og administrativ ledelse i kommunen.

I Bærum kommune fikk vi eksperimentere og prøve og feile med bruk av sosiale medier. Målet vårt var å sikre åpenhet overfor og medvirkning fra hele kommunen. Ett av de mest spennende prosjektene var Bærum kommunes Wkipedia-stafett.

Wikipedia-stafetten og filmen om Bærum

I 2007 var det svært få artikler i Wikipedia om eller relatert til Bærum. Gjennom Wikipedia-stafetten (pdf, se side 5 i Bæringen)  klarte vi å mobilisere bæringene til å skrive om ting og tang i Bærum, noe som resulterte i mange hundre artikler om steder, veier, idrettslag, togstasjoner, fjelltopper, bedrifter, forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Når du i dag googler forhold i Bærum, er mange av treffene på Wikipedia nettopp et resultat av Wikipedia-stafetten i perioden 2007-2011.

Wikipedia-stafetten satte Bærum på nettkartet, og viktigst; vi klarte å mobilisere hundrevis av bæringer til å bruke fritiden sin på å skrive om store og små ting i kommunen. Og noe slikt hadde vi aldri klart, om det ikke var for engasjerte borgere i kommunen som donerte sin tid og sin kompetanse på smått og stort – helt gratis.

Filmen om Bærum ble forsøkt produsert i samme ånd. I samarbeid med lokalavisa Budstikka og de flinke folka i Dinamo. Vi oppfordret bæringer til å sende inn bilder, filmklipp, meninger og bidrag. Selv om det viste seg vanskelig å produsere en film på dugnad, fikk vi inn masse tips, bilder og musikk som til sist ble brukt i filmen. Alt i alt, i god delingsånd.

Hva nå, Pål?

Jeg arbeider i Sametinget fram til oktober 2014, men er lokalisert i Tromsø fra og med august. Hva jeg gjør med hensyn til jobb etter engasjementet i Sametinget utløper, er foreløpig uklart. Men hvis du har tips eller forslag, så er jeg lutter øre.

Jeg ser etter en arbeids- eller oppdragsgiver som forstår å gi vide rammer og rom til kompetente medarbeidere. I utgangspunktet ser jeg etter en arbeidsgiver/oppdragsgiver som har høye ambisjoner innen kommunikasjon og samfunnskontakt, og hvor det er anledning til å arbeide i hele bredden av kommunikasjonsfaget. Sametinget har vært velvillig nok til å gi meg tid og anledning til å starte et masterstudium innen ledelse og administrasjon ved Universitetet i Tromsø. Jeg forventer samme anledning hos en eventuelt ny arbeidsgiver. 

Jeg har vært så heldig at jeg har fått jobbe med masse flinke folk, både der jeg har hatt ansettelse og i kontakt med oppdragsgivere, kunder, brukere og publikum. Nå gleder jeg meg veldig til nye bekjentskaper og nye utfordringer.

Kontaktinfo

Du finner mer om meg på LinkedIn. Ønsker du en prat eller mer informasjon, så ta gjerne kontakt

Mobil: 932 46 605

Epost: pal.hivand@gmail.com

Facebook: https://www.facebook.com/palhivand

Twitter: PalHivand

God sommer

Jeg ønsker dere alle en riktig god sommer. Min sommer tilbringes i bil og på sykkel i Lofoten og på hytte ved Saltstraumen. Og hvis du er bilist og ser en sliten syklist langs veien, så skal du vite at jeg setter stor pris på at du deler landeveien med oss på to hjul i pedalfart.

Ha en flott sommer.

31Dec

2014: Kjære landsmenn

I want change by Banksy

“I want change” by Banksy

I ettertankens klare lys må jeg erkjenne at jeg kanskje ikke har gjort all verden for andre mennesker i 2013. Joda, jeg har ment et par ting om rettferdighet og forandring i verden. Men hva fan, meninger er som rævholl. Alle har det. Jeg mener virkelig gjort noe for verden. Jeg kjenner folk som løper ut i skogen på onsdagskvelden og redder gamle, demente damer som har satt seg i en bekk og som ville dødd om de ikke ble funnet. Selv sliter jeg med å finne nøklene når jeg skal ut av huset. Andre igjen bruker fritiden sin på å gjøre hverdagen litt mer verdig for stedets alkiser, og ordner suppe og stuebord og rene skjorter.

Ikke jeg. Det hender jeg slipper litt mynt og sedler i gryta når jeg anstrenger meg og tar ut penger i minibanken for nettopp det formålet. Men that´s it. Jeg kjøper ikke arméens verdikuponger på Coop, av prinsipp. Det gir meg ikke den samme samaritanske følelsen som å slippe penger i gryta. Og det er jo strengt tatt det jula handler om. Oss. Eller rettere sagt: meg.

Jeg har kanskje gjort et par riktige ting for mine barn, jeg håper da virkelig det. Ingen av dem har blitt narkomane i år, det er jo alltids noe man kan glede seg over. Om det skyldes min innsats er imidlertid uklart, og jeg er tilfreds dersom jeg i året som gikk ikke gjorde faren for narkomani større. Skjønt, å ta begge med på Rolling Stones konsert i Hyde Park i sommer var trolig ikke rusforebyggende.

Men jeg er fornøyd med at jeg sluttet å se på kringkastet fjernsyn. Det har gjort mitt liv bedre, uten tvil. Det vil si, hvis man er raus og ser bort fra den nå 10 måneder lange diskusjonen jeg har hatt med NRKs lisenskontor som ikke later til å forstå at man kan leve fullverdige liv uten fjernsynssignaler. Det samme kontoret stiller seg dessuten uforstående til at man da kan ha bruk for to TV-skjermer i hjemmet. Tross denne motstanden, velger jeg å holde en knapp på internettet. Jeg tror det har kommet for å bli.

Jeg er jo, som mange vet, en grinkuk som er lett å irritere. I 2013 har jeg lyktes med å irritere meg litt mindre enn tidligere. Jeg legger ikke skjul på at nettopp det har vært et satans slit, men erfaringene er i all hovedsak gode. Summen av rævholl i verden er selvsagt konstant og verdens dårskap like så. Men man kan overse mye med litt trening. Da har man enda mer tid man kan bruke å ikke gjøre en dritt for andre enn seg selv.

Jeg har dessuten frigjort meg fra en last til: offentlig debatt. Kanskje ikke helt, men jeg tror det er innenfor rekkevidde innen utgangen av 2014. Sosiale medier og kommentarfelt har, for meg som for så mange andre, mistet sin tiltrekningskraft. Jeg har fremdeles tro på at både den sosiale teknologien og filosofien om en åpen, informert og sivilisert samtale kan føre til endringer og et mer demokratisk samfunn. Problemet er at vi fremdeles er avhengig av folk. Og mange av dem er rett og slett ikke opptatt av annet enn færre muslimer og billigere svinekjøtt.

For 2014 har jeg ett mål: gjøre mer, prate mindre. Ta en mastergrad. Drikke øl med folk jeg liker, og være mindre høflig med folk og ideer jeg ikke liker. Jeg skal elske mer. Og etter å ha kommet mer enn halvveis i livet, er det på tide å innse at tullingene må få mindre plass. Trur eg.

Godt nytt år.

 

 

21Aug

Jazz og jetmotorer – til minne om far

Det var jazz og lyden av illsinte jetmotorer som fylte Bodin seremonirom i Bodø i min fars bisettelse 19. august i år. Bjørn Hivand tilbrakte det meste av sitt yrkesliv i flynavigasjonens tjeneste på flyplasser over hele landet, og fylte ører og sjel med jazz ved tilgjengelige anledninger. Jazz og jetmotorer var derfor en passende kombinasjon da han tok fatt på sin siste reise. Mens pianisten spilte min fars favoritter, tok 332-skvadronens F-16 av like ved, for å delta i månedens øvelse TopGun Friday.

Han tilbrakte nærmest hele sitt yrkesliv i flynavigasjonens og flysikkerhetens tjeneste, først og fremst i Kirkenes, Longyearbyen og på Gardermoen. Først som mangeårig ansatt i Televerket, deretter Avinor og til sist ved OSL Gardermoen. Sin tekniske utdanning hadde han fra Göteborgs Polytekniska Högskola og Flyvåpnet. Han startet sin tekniske karriere ved Flysikringstjenesten ved Høybuktmoen lufthavn, hvor han ble bestyrer i 1976. Men før han gjorde sitt endelige valg om en livslang karriere i avansert elektronikk, arbeidet han imidlertid som billakkerer, bestyrer for rekefabrikk og som håndverker.

Bjørn Hivand ble født på et småbruk på Strand i Pasvik 29. januar 1940, sønn av Eline (Kurthi) og Emil  Hivand. Hans personlighet og hans liv ble naturlig nok preget av de forhold han vokste opp under. Sør-Varanger rundt 1940 var dominert av krigens ødeleggelser, oppbygging, trange økonomiske kår og et samfunn som ikke akkurat anerkjente det etniske og kulturelle mangfoldet i befolkningen i området. Alt dette ble byggesteinene i det som karakteriserte hele hans livs reise: det skulle være bedre. Bedre for ham, for hans familie og mest av alt: for hans barn og barnebarn. Arbeid var aldri fremmed for ham. Tvert imot, det var en forutsetning for hans mål om et godt liv. Et bedre liv.

En viktig komponent i Bjørns idé om det gode liv, var friluftslivet. Han var hele sitt liv en aktiv jeger, og i yngre år også en lidenskapelig laksefisker. Etterhvert som jobb og liv førte ham bort fra Finnmark, var det fulgejakt og havfiske som overtok for laksefisket. Bare uker før sin død planla han fremdeles denne høstens jakteventyr sammen med sin trofaste følgesvenn, pointeren Silver.

Helt fra unge år var han et forbilde. Han var en moderne mann lenge før det ble moderne, en mann som deltok i husarbeid, i oppdragelsen og omsorgen av oss barna. Han tok oss på tur, han tok oss ut verden og ga oss troen på at et menneskes skjebne skapes gjennom arbeid og innsats. Min far var ikke av den generasjonen menn som snakket varmt og lenge om følelser. Min far hadde et annet språk, han kommuniserte ikke så mye ansikt til ansikt, som skulder til skulder. Til oss nærmeste sa han aldri nei, og han så aldri bort.

Min far anerkjente våre ulike veier, han respekterte våre ulike valg og han oppfordret oss alltid til å søke vår egen melodi. Han elsket jazz, og var derfor ikke ukjent med lidenskap og improvisasjon. Han var heldig nok til å oppleve kjærligheten flere ganger i løpet av livet. Han giftet seg med Sigrid (Olsen) i 1965, og mistet henne til kreften i 1999. Tre dager før sin død giftet han seg på nytt, med sin mangeårige samboer Sonja. Han etterlater seg ektefelle, to barn, to svigerdøtre og tre barnebarn.

Bjørn Hivand var et hjertegodt, sterkt og kjærlig menneske med tid og tanke for sin familie, sine venner og sine kollegaer. Om han ikke hadde vært min far, ville jeg allikevel vært stolt over å ha kjent ham. Men fordi han var min far kan jeg si det bare få på denne jorden kan si: Han vandret på jorden og etterlot avtrykk på de mennesker han møtte og det landskapet han vandret i. Heldige er vi som fikk vandre i hans fotspor.

23Nov

Holocaust, Jesus og jazz i Praha

Praha er en vakker, arkitektonisk spennede og kulturell interessant by på alle måter. Dagens by inkorporerer sentraleukropeisk kunst, kultur og historie med innslag av østeuropeisk kultur og historie. I disse dager feirer Tsjekkia sitt 20-års jubileum for frigjøringen fra det forhatte kommunistiske regimet. Praha er et møtested, hvor øst møter vest, fortid møter nåtid.

Mitt møte med Praha ble først og fremst preget av byens og landets nære politiske historie, Pinkasynagogen, Jesus og Matej Benko TrioAgharte. Fortsatt brennes lys daglig og blomstene er fortsatt friske på stedet hvor Jan Palach i protest mot invasjonen i 1968 satte fyr på seg selv.

Men min sterkeste opplevelse kom da vi skulle besøke den gamle jødiske gravlunden i den jødiske bydelen (Josefov). Pinkasynagogen fortjener spesiell omtale. Synagogen er en del av det jødiske museet, i likhet med gravlunden.

Pinka names

Jeg var ikke på forhånd forberedt på at alle innvendige vegger av synagogen var hånddekorert med 80.000 navn på Holocaust-henrettede jøder fra Praha. Å vandre gjennom to etasjer og se samtlige vegger dekket med navn, datoer og årstall ble også en reise i egne følelser og erkjennelse av hva Holocaust egentlig dreide seg om: et industrielt folkemord.

Tredje-etasjen av synagogen huset en utstilling av barnetegninger fra oppsamlingsleiren Terezin (Theresienstadt). Leiren ble hovedsakelig brukt som samlingspunkt for jøder på vei til utryddelsesleirene og som oppbevaringsleir for spesielt ressurssterke og priviligerte fanger.

Besøket i Pinkasynagogen gjorde med andre ord et dypt og inderlig inntrykk på meg. Det gjorde forøvrig også jazzklubben Agharta og The Infant Jesus i the Church of our Lady Victorious. Ikke minst det faktum at Jesus-figuren som står utstilt i kirken også har en omfattende garderobe var… uventet.

Foto “The List” av JF Sebastian (Flickr) via en Creative Commons-lisens.

8Jun

Jeg skal ikke dø. Ennå.

– Er du kjent her på sykehuset, spurte hun likefrem i telefonen. Omsorgsfullt. Hun ville forsikre seg om at jeg var i stand til å finne sykehuset, parkeringsplassen og avdelingen hvor jeg skulle undersøkes.  Det slo meg der og da at jeg nå kanskje ville bli det. Kjent.  Jeg kjente uroligheten gripe tak i mellomgulvet. Parkeringsmuligheter ved Radiumhospitalet er kunnskap jeg lett gått i graven uten – uten at jeg noen gang ville savnet den.

En måned senere er jeg blitt bedre kjent på Radiumhospitalet. Og med parkeringsmulighetene der. Jeg har kreft. I halvannen måned har jeg ventet på detaljene rundt diagnosen. Og prognosen. Den har latt vente på seg. Jeg er jo ikke alene med kreft i dette landet. Tiden har vært benyttet til katastrofetanker og høylytte utbrudd av utålmodighet; man har naturlignok ikke følelse av å ha god tid når man frykter at døden venter i skyggene utenfor.

I 2008 vant jeg kampen mot et hjerteinfarkt. 2009 skulle altså stå i kreftens tegn? Nå foreligger prognosen. All ære til legen som klarte å formulere hovedbudskapet i aller første setning av vårt møte: “du skal ikke dø. Ennå. Dette er ikke en kreftform man dør av.” Han så på meg og smilte. Stille. Det var ikke mer å si:

Du skal ikke dø. Ennå.

6Feb

Rapport fra nasjonaldagen i Oppegård og Oslo

6. februar er samenes nasjonaldag. Derfor ringte vekkerklokken kl. 0645 i dag, idet to voksne og fire barn skulle gjøres klar og transporteres til nasjonaldagsfrokost med ordfører Fabian Stang og byrådsleder Erling Lae på Oslo rådhus kl 09.00 i dag. Frokosten er et flott tiltak fra kommunens side, og gir samtidig samer i stor-Oslo en utmerket unnskyldning og anledning for å møtes. Vi samer er jo ikke tung å be når vi står overfor muligheten til å spise, prate og drikke kaffe med slekt, venner og sambygdinger.

Både Lae og Stang framhevet at samefolket har sin naturlige og høyst velkomne plass i byens mangfoldige kulturgrunnlag. Men Lae understreket at samene i Oslo godt kunne bli mer synlig og stille høyere krav overfor Oslo kommune. For ifølge Lae løper ikke samene ned dørene på rådhuset. Noe de altså ifølge byrådslederen burde gjøre i større grad.

Fra Oslo rådhus gikk familiens ferd til Kirkens hus og den offisielle åpningen av nettstedet for samisk trosopplæring:

Byturen ble avsluttet på med et høyst tradisjonelt samisk måltid på Peppes pizza. Og som alle samer kjenner til; hvor enn hyggelig det er å pynte seg og møte kjenninger, lyge og fortelle en hel dag, så er det ingen lykke som helt når opp til den som du kjenner når dagen er omme og du kan rive kofter og skjerf av kroppen.

3Feb

Det er tøft å reise seg. Igjen.

Det er tøft å reise seg. igjen. Min sann. Når en har fallt, tung og i unåde. Da er det tøft. Å reise seg. Helt. Det kan være vanskelig nok å puste dypt og regelmessig.

100.000 arbeidstakere opplever å bli mobbet på arbeidsplassen, halvparten av sine ledere. 40.000 har vurdert selvmord. Siste norske undersøkelse foretatt av Psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen dokumenterer at mobbing i arbeidslivet kan føre til såkalt posttraumatisk stresslidelse (PTSL).

Bitte Vatvedt forteller sin sterke historie til Aftenposten i dag om hvordan hun i årevis ble mobbet og trakassert på sin jobb i NRK. Hun gikk rettens vei og inngikk til sist forlik med arbeidsgiveren. Men seieren er bittersøt:

Lederne som krenket meg, er dømt, men går fri. Jeg må bære belastningen etter deres feilgrep, kanskje hele livet. Det er tøft å reise seg igjen.

Bloggen Ad:varsel er full av beretninger om mobbeoffer og folk som varslet – og fikk unngjelde. Så trist og deprimerende er historien om norske varslere og mobbing på arbeidsplassene at jeg ikke lenger orket å skrive. Mange er de som forsøker å bortforklare mobbernes opplevelser. Nå er det over ett år siden jeg publiserte på bloggen Ad:varsel.

Det er tøft å reise seg. Igjen.

29Jan

John Martyn er død

Piece by piece fra 1986John Martyn ble funnet død i dag morges. Hans musikalske arv står som en påle sammen med de få i sin generasjon av utvalgte med genuint og genialt musikalsk talent og unik produksjon.

Hele livet mitt bærer preg av en musikals rød tråd, og jeg har i stor grad har definert meg selv og mine verdier i forhold til hvilke favorittartister jeg har fulgt i mitt livet. John Martyn er en av dem. Mitt møte med Martyn var det elektroniske og popmusikalske albumet “Piece by piece“fra 1986. Et lekkert og skjørt album i grenselandet mellom elektronisk pop og jazz, og et møte som forrandret hele mitt forhold til hva popmusikk og elektronisk jazz var. Skulle være.

Men når heltene dør skjer det noe med en selv også. Så denne dagen har vært litt rar. Jeg var en svært ung og lovende mann når jeg “møtte” Martyn. Nå er han død. Og jeg er langt fra ung.

Every record I’ve made – bad, good, or indifferent – is totally autobiographical. I can look back when I hear a record and recall exactly what was going on. That’s how I write. That’s the only way I can write ! Some people keep diaries, I make records.

Sa Martyn. Siste ord er sagt. Siste hese frasering sunget:

May you never lay your head down
Without a hand to hold
May you never make your bed out in the cold

Youre just like a great and strong brother of mine
And you know that I love you true
You never talk dirty behind my back
And I know that theres those that do

Anbefaling for Spotify-brukere:

  1. Piece by piece (album): Nightline, Lonely Love, Angeline, Piece By Piece, Serendipity.
  2. The electric John Martyn (album)
  3. May you never
  4. Sweet little mysteri
  5. Fishermans dream
25Jan

Når barnet dør i magen

Aftenposten publiserte før helga en sak om barn som dør i mors mage. Brodern Espen og svigersøster Camilla som mistet sin Emil i fjor, er intervjuet i sakens anledning.  Nå venter de barn nummer to, og er selvsagt mer enn normalt spent og engstelig om dagen.

Å miste et barn skjer heldigvis sjelden, men ikke desto mindre er det en katastrofe for det ikke ubetydelig antall familier som rammes av det hvert år. Men nå skal et forskningsprosjekt avdekke årsakene til at barn dør i mors liv, hvordan kvinnene blir møtt og hvilke konsekvenser en slik hendelse har for kvinnene og deres familie fremover.

Samme dag som Aftenposten publiserte saken sin, publiserte Drammens Tidende en liknende historie. Utfallet i den saken ble ganske annerledes.

Camilla blogger om temaet på Ad:varsel.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.