politikk og samfunn

7Oct

Samene og Statsbudsjettet 2016 – eller: å piske en død hest og sin syke mor

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 22.48.44

Dagen i dag stod i skrevet i Statsbudsjettets tegn. Og nyhetene i nasjonen handler naturlig nok om skattereform, NRK-lisens, oljepenger og ikke så veldig mye om bevilgninger til samiske formål. Forståelig nok, når ikke regjeringen selv finner grunn til å nevne verken Sametinget eller samiske formål under stikkord på “S” i budsjettet. Småutgifter derimot, er nevnt. Nevnt er også  Stiftelsen Arkivet, som i år får sine sårt tiltrengte og sikkert nyttige 15 millioner kroner.

Ikke engang under ansvarlig departement Kommunal- og moderniseringsdepartementet er Sametinget eller samiske formål å finne i stikkordslisten:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.48.09

Selv ikke et søk på “Sametinget” gir annet enn en megetsigende melding om at jeg er på feil spor.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.50.48

For det er altså tilsynelatende ingen dokumenter eller ord som inneholder “Sametinget”. Eller “samer”. Eller “samisk”. Men la nå dette spikkeriet ligge i flishaugen da. I et statsbudsjett på 1245 milliarder blanke norske kroner fordelt på hundrevis av sider i Statsbudsjett og Nasjonalbudsjett er det naturligvis mange små og store tiltak og satsinger som ikke når fram i regjeringens eller de nasjonale medienes hovedfokus eller førstesider. Eller søkemotorer. For det hjertet ikke er fullt av, renner som kjent heller ikke kjeften over med. Og da er det kanskje ikke mer å forvente at lokale og samiske medier sliter med å finne fram til tall, statistikker og størrelser som gir mening.

Men de skal allikevel har for forsøkene, både NRK Sápmi og iFinnmark og Avvir. De refererer pliktskyldig ved hjelp av kopi- og lim-inn funsjonene i EDB-apparatene sine. På NRK Sápmis nettsider kan vi lese:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.42.06

41 millioner kroner i tillegg altså? Inne i artikkelen må vi konstatere at 314 millioner kroner + 41 millioner kroner har blitt til 285,5 millioner kroner. Og bevilgninger til Sametinget og bevilgninger samiske formål har blitt en og samme bevilgning, mens det vitterlig er to ganske forskjellige størrelser med mange andre tall enn de som fremkommer i artikkelen.

Men legger man sammen tallene som framkommer i NRKs artikkel (som man ikke skal), så framkommer beløpet 355,6 millioner kroner – som verken er 314 millioner eller 285,5 millioner kroner som nevnes i artikkelens tittel eller innledende tekst. Men så er det da heller ikke noen av delene, eller noe annet for den del – annet enn et nokså tilfeldig og hjelpeløst resultat av en redaksjon som verken kan lese budsjetter eller legge sammen tall eller finne ut hvilke tall som bør og kan legges sammen til et meningsfult hele. Ingen av beløpene som gjengis i artikkelen gir mening å lese i den sammenheng de framkommer. Heller ikke iFinnmark klarer å gjengi budsjettets størrelse korrekt, verken til Sametinget spesifikt eller til samiske formål mer generelt.

Den samiskspråklige avisen Avvir nøyde seg med å referere en av Sametingets reaksjoner på detaljbevilgningene til samiske læremidler over Sametingets budsjett. Også i denne artikkelen framkommer løsrevne tall fra tilfeldige poster i Statsbudsjettet 2016, som gir lite mening for leseren. Men i motsetning til de andre nevnte mediene gjør Avvir aldri noe forsøk på å framstille sitt åndsverk som et selvstendig eller helhetlig journalistisk arbeid på statsbudsjettet.

For journalister og andre addisjonssvake kan det opplyses at “samiske formål” er den samlede bevilgningen fra samtlige departementer (pdf) til formål som har fått merkelappen “samiske”. Regjeringens forslag for 2016 er 900 millioner kroner. Av disse er 441 millioner kroner foreslått bevilget via Sametingets budsjett for 2016. Såfremt vi da ikke tar høyde for regjeringens egne (åpenbare) regnefeil og forsøk på selge de samme pengene flere ganger – hvilket vi for pedagogikkens skyld lar være å gjøre her.

Allerede i den første tabellen i regjeringens oversikt (se nedenfor) over bevilgninger til samiske formål kan vi konstatere at forslaget på 900.000 millioner kroner for 2016 er 34 millioner kroner mindre enn regnskapsførte bevilgninger til samiske formål i 2014. Altså altså en nominell nedgang på 2 prosent, hvis vi forutsetter at framstillingen er presis – hvilket den ofte ikke er.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 20.41.33

I den samme perioden har det naturligvis vært en årlig lønns- og prisstigning på rundt 2,5 prosent, som gjør at den reelle nedgangen i bevilgningene i disse to årene altså er betydelig større enn de 2 prosentene som framkommer av denne tabellen. Og ettersom jeg er administrativt ansatt og kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, hopper jeg her elegant over enhvert tilløp til politisk debatt og analyse om budsjettets bevilgninger burde vært større eller mindre enn de er. Det er ikke mitt anliggende her.

Men altså, grunnleggende ferdigheter i addisjon og budsjettmessige omstendigheter og historikk er det. Mitt anliggende, altså. For det er ikke slik at regjeringen (i sin uutgrunnelige godhet) plutselig i år har bevilget noen av de tall som nevnte medier så feilaktig har gjengitt. Også i fjor, og årene helt tilbake til 1989, ble det bevilget midler til Sametinget og samiske formål. Det finnes altså en historikk og mange begrunnelser for hvorfor bevilgningene gjennom årene har den størrelse og utforming som de har – og har hatt. Ikke minst, så finnes det et sameting som hvert år i egen sak om budsjettbehov og i en rekke enkeltsaker fremmer det flertallet av samiske folkevalgte mener er det samiske samfunnets behov for bevilgninger til ulike tiltak.

Disse ønskene kan og skal man selvsagt mene mye om, og det er det i sannhet mange som også gjør. Men ønskene er på ett eller annet plan også uttrykk for reelle eller oppfattede behov i og fra det samiske samfunnet. Noe også FNs rasediskrimineringskomité påpekte i høstens rapport om Norge, da komitéen adresserte systematisk manglende finansiering av samiske språk- og opplæringstiltak. I tillegg kommer helt andre behov for bevilgninger til samiske saker som av ulike andre aktører (enn Sametinget) fremmes for offentligheten og myndigheter.

Dette er helt grunnleggende kunnskaper for journalister som tar mål av seg å rapportere meningsfullt om foreslåtte bevilgninger til samiske formål eller Sametinget. Slik kunnskap og fakta er sentrale for å forstå om forslag innebærer økninger eller reduksjoner. Kunnskap er også helt avgjørende for å  rapportere om de foreslåtte bevilgninger står i forhold til de behov eller problem de er ment å løse. Uten dette faktiske bakteppet får vi isteden løsrevne, tilfeldige og tilsynelatende store millionbeløp som framstår som nyheter og rene gavepakker fra en snill og gavmild stat til et (mer eller mindre) storforlangende urfolk.

Statsbudsjettet presenteres første uken i oktober hvert eneste år av sittende regjering. Hvert eneste år. Man skal ha vært alvorlig bornert for ikke å ha fått med seg alle lekkasjer og andre tydelige tegn på at dagen for offentliggjøring av statsbudsjettet har nærmet seg. Likefullt, når det gjelder bevilgningene til Sametinget og samiske formål, så later det til å være en like stor overraskelse hver gang. Og ethvert beløp som bevilges til hva som helst presenteres av mediene uten historikk, behovsbeskrivelse, og uten forståelse for om bevilgningene er en økning, reduksjon eller ingen av delene – eller hvilke utfordringer de er ment å løse.

Hva man enn mener om samer, Sametinget og samiske budsjettbehov: en gang i året presenteres Statsbudsjettet, og med det også det økonomiske grunnlaget for norsk samepolitikk. Det er en gyllen anledning til å sette fokus på samepolitikken, enten man er for eller imot den. Det er, enten man liker det eller ikke, det viktigste dokumentet for all politikk overfor samene i Norge. Da er det absurd å lese samiske og norske medier presentere løsrevne og tilfeldige tall og summer som hver for seg og isolert ikke er feil, mens som på grunn av manglende helhet og regneferdighet, budsjettforståelse, nyanser, bakgrunn og forståelse av behovene de skal løse allikevel blir meningsløse størrelser som verken gjør journalisten eller leseren klokere.

Med samme logikk som ovennevnte medier vil man kunne hevde at regjeringen for 2016 foreslår å bevilge 1 million kroner til Sametinget. Rent faktisk foreslår altså regjeringen å bevilge 440 millioner kroner i tillegg til den ene millionen. Men det betyr jo ikke at det er feil å rapportere om den ene millionen, isolert sett. Eller er det nettopp det det er?

Og nå frykter jeg at de som hadde størst behov for denne artikkelen allerede har svart nei. I så fall er hesten død, og jeg har pisket min syke mor forgjeves. Jeg bøyer meg i så fall ydmykt i hatten.

For ordens skyld:
Jeg er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Sametinget, og denne artikkelen representerer min personlige mening alene. Den er således skrevet mot bedre vitende og med dømmekraft som sikkert kan diskuteres. Og vel så det.

26Jul

Fantejakt bør tilhøre fortiden

Debatten og hysteriet rundt sommerens besøk av noen hundretalls representanter for romfolk fra Europa interesserer meg. Jeg forstår ønsket og kravene om å beholde parker og grøntområder i byområder åpne og til fri benyttelse for folk flest og ikke som boområder for bostedsløse. Det store antallet tiggere i byene er selvsagt sjenerende. Grenseløs fattigdom og fremmedartet opptreden i vårt felles offentlige rom er krevende. Og selvsagt kan vi ikke ha regler og lovverk som gjør Norge til et sosialkontor eller fristed for Europas mest utslåtte, jeg forstår det.

Det jeg derimot ikke forstår, er raseriet og hatet. Dette voldsomme engasjementet fra folk som ofte ellers ikke engasjerer seg nevneverdig i samfunnsdebatten, men som i romfolket har funnet adressat for sin åpenbare frykt for velferdssamfunnets og statens sammenbrudd. Store deler av befolkningen går nemlig fullstendig av skaftet på grunn av tigging og camping i parker. Nettavisene og de sosiale mediene flyter over av et hat mot en folkegruppe, et hat vi knapt har sett maken til i moderne tid.

Knapt, altså. For vi har sett maken. På 1700-tallet ble det drevet organisert jakt på de reisende (romfolk, sigøynere, tatere). På gitte dager i året samlet folk seg seg og gikk gjennom gårder, småhus og skoger på jakt etter løsgjengere, banditter og andre lovbrytere. Reisende var på denne tiden fredløse, og kunne dermed fengsles eller holdes som arbeidende slaver rundt omkring på norske festninger. Å leve som reisende ble ansett som kriminelt i seg selv helt fram slutten av 1800-tallet, og reisende kunne dermed arresteres fritt og settes på tukthus eller i rene slaverianstalter.

På 1900-tallet tok politikken overfor reisende en annen form, fra kriminalomsorg til større grad av (datidens) sosialomsorg. Nå skulle samfunnets institusjoner brukes til å omdanne og utrydde sigøynerkulturen og reformere de elementer av de reisende som hadde potensiale for det. Reisende skulle kulturelt omskoleres til produktive, assimilerte samfunnsborgere. Legen og “fanteforskeren” Johan Scharffenberg argumenterte sterkt på begynnelsen på 1900-tallet for at sterilisering av hele folkegruppen var nødvendig:

Sigøynerne er en lavere rase som ikke kan omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk. (…) Vi vet meget lite om deres oprinnelse, undtagen at de er meget raseblandet, og har alle kjennetegn på bastardens mangel på balanse. De er vagabonder, tiggere, løsgjengere og forbrytere. Hele familier av dette bastardfolk fyller våre fengsler og asyler.

Men så var da heller ikke lista for å havne i fengsel og asyl lagt særlig høyt når det gjaldt nettopp dette folkeslaget. I 1928 kunne omstreifermisjonens leder Ingvald B. Carlsen delvis fornøyd rapportere at taterne var blitt…

…mer og mer fornorsket gjennom stadig tilsig av norsk blod, således at der nu ikke lenger tales om helt ”ekte tatere” her i landet. Men fremdeles bærer dog omstreiferne i de forskjellige landsdeler tydelige spor efter de  gamle rasemotsetninger. Således kan vi fremdeles støte på en del uforfalskede sigøinertyper.

Barnehaven, Svanviken arbeidskoloni

Barnehaven, Svanviken arbeidskoloni (Photo credit: Riksarkivet (National Archives of Norway))

Og misjonsleder Carlsen visste vel hva han snakket om. Omstreifermisjonen overtok “fantebarn” som var fjernet fra sine foreldre og som nå skulle vokse opp på strengt disiplinerte barnehjem eller i misjonsfamilier. Fantebarn kunne lovlig fjernes fra familien, feks dersom foreldrene ønsket å forlate Svanviken arbeidskoloni eller dersom det var mistanke om “sædelig fordærvelse”. En mistanke som permanent og i århundrer hadde heftet ved sigøynerne. I 1934 kom tvangssteriliseringsloven, som blant annet endte med en klar overrepresentasjon av tvangssteriliserte sigøynere. Anne Minkens doktorgradavhandling fra 2009, “Tatere i Norden før 1850” (pdf), gir et heslig innblikk i de nordiske lands aktive undertrykkelses- og kulturelle utryddelsespolitikk.

I 2009 kom Den norske Helsingforskomitéen med en menneskerettslig gjennomgang og rapport (pdf) om norsk romani/taterpolitikk, ikke mindre heslig. Rapporten konkluderer med systematiske brudd på menneskerettighetene overfor sigøynerne gjennom norske myndigheters politikk og praksis over lang tid:

Enkelte av sakene kan også ha omfattet brudd på det absolutte forbudet mot tortur og umenneskelig behandling (EMK art. 3). Rapporten konkluderer med at overgrepene ikke utgjorde forbrytelser mot menneskeheten i juridisk forstand, men at flere av elementene som inngår i denne internasjonale forbrytelseskategorien var til stede i den norske politikken, blant annet systematisk å frata foreldrene barna og å tvangssterilisere medlemmer av gruppen.

Tatere, sigøynere, fanter, romfolk/romani. Folkegruppen er den samme, selv om ulike nasjonale grupper har utviklet mer eller mindre særegne kulturelle og språklige trekk. Folkegruppens historie kan være vel verdt å ta med seg inn i sommerens debatt om tigging og øvrige mer eller mindre sanne beretninger om romfolkets aktiviteter i Norge.

Selvsagt skal vi fritt kunne diskutere bruk av norske velferdsordninger og hvordan vi ønsker at norske park- og uteområder skal brukes. Og selvsagt er det legitimt å diskutere forbud mot tigging. Men den hatske og opphetede debatten omkring romfolk sommeren 2012 i Norge, står på ingen måte i rimelig forhold til den utfordringen dette folket og disse menneskene representerer – verken ordensmessig, hygienisk eller økonomisk.

Vi må gjerne også diskutere EØS- og Schengen-reglenes konsekvenser på fri flyt av mennesker i det europeiske fellesskapet. Men la debatten være preget av den respekt og den ydmyket vi så lenge har manglet i vårt forhold til reisende folk. Sommerens hendelser likner så langt ubehagelig på 1700-tallets fantejakt, og det er uverdig. Både for romfolket, og for oss andre.

Og det ville vel knapt skade noen om noen og enhver i Norge tok et lite blikk på historien og tok inn over seg hvordan vi tidligere og fram til nylig behandlet dem. Det er ingenting i vår historie om og med romfolket det finnes grunn til å være stolt over. Heller ikke sommerens “fantejakt”.

1May

Retten til usselt liv…

Retten til å livnære seg av tigging, og et liv i ytterste nød, bør aldri bli en del av arbeiderbevegelsens kampsaker. Konklusjonen kom etter at jeg leste følgende kommentar på Facebook om dagens 1. mai-markeringer:

Jeg har fremdeles til gode å høre noen i denne “arbeiderklassen” si noe positivt til Europas fattigste og mest undertrykte folk, romfolket.

Det er  få, svært få i Europa, som har grunn til å slå seg på brystet for kampen de har ført for romfolkets velferd og rettigheter. Heller ikke i Norge har mange grunn til å flagge sin kamp for det utslåtte og jagede folket. Men de som bruker tilfeldige paroler fra årets 1- mai tog som grunnlag for å kritisere fagbevegelsen for manglende solidaritet og kamp for verdens utslåtte, demonstrerer først og fremst sin manglende historiekunnskap på området. Få miljøer kan gjennom de siste 100 år dokumentere en slik systematisk kamp for rettferdighet, sosial utjevning og internasjonal solidaritet som nettopp den internasjonale fagbevegelsen. De krefter som i dag representerer de mest aggressive i kampen mot romfolket i Europa, representerer på alle måter de stikk motsatte verdiene av hva den internasjonale fagbevegelsen bekjenner seg til.

Det forhindrer ikke at Norge og resten av Europa står overfor grunnleggende utfordringer når det gjelder holdninger og handlinger overfor romfolket. I Norge har vi så langt ikke kommet lenger i diskusjonen om de utslåtte enn for eller imot teltleire, offentlige toaletter eller forbud mot tigging. Debatten er en avsporing, og tåkelegger den viktige diskusjonen om inkludering. Hvor enn opptatt jeg av ethvert menneskes rett til verdighet, klarer jeg ikke å se det som fagbevegelsens oppgave å kjempe for menneskers rett til et liv i ytterste usselhet. Tigging, teltleire og avtrede i parkområder er usselt, hvor enn tillatt det måtte være i landets lover. Den som hevder kulturell og juridisk aksept av slik atferd bidrar til verdighet, menneskeverd eller sosial utjevning, har forstått lite av noen av delene.

Jeg er fast overbevist om at vi må og kan tenke annerledes, og mer grunnleggende om inkludering dersom vi skal gi de utslåtte masser rettferdighet. Verdier som likhet, brorskap og solidaritet handler ikke om toleranse for avføring i parker og tigging på landets gatehjørner. Den stadig økende andelen lutfattige og utslåtte romfolk i hovedstaden gir oss et unikt innblikk i noen av de alvorligste utfordringer denne uten tvil mest utsatte folkegruppen i Europa står overfor: utenforskapet. Romfolket gir oss et ubehagelig nært bilde av “utenfor-samfunnet”, når hele folkegrupper faller utenfor det regulerte velferdssamfunnet og arbeidslivet. Løsningene for disse ligger i et krav og en invitasjon til deltakelse, ikke det motsatte. Økende klasseskille er et voksende problem i hele Europa, og da blir kampen mot nettopp sosial dumping avgjørende for Europas fremtid.

Men i møte med det usle og stakkarslige, i avmektige øyeblikk når alternativene ikke framstår som klare og tydelige, er det lett å la seg forlede til enkle politiske løsninger. Da kan kravet om økt antall offentlige toaletter, varmestuer og økt toleranse for slumliknende teltleire fortone seg som nødvendige. Men det er og blir en avsporing, og slike krav er i bunn og grunn utslag av det stikk motsatte av toleranse og kulturelt storsinn. På den andre siden vil forbud mot tigging og sosiale ghettoer alene heller ikke løse problemet.

Løsningen for Europas fattigste og utestengte må derfor finnes innenfor rammene av en fungerende velferdsstat, i en systematisk politikk mot utenfor-samfunnet. EU har allerede i 2011 lansert en strategi for integrering av romfolk i Europa. Og Spania har i en årrekke vist vei i arbeidet med styrke rettighetene og verdigheten til romfolket. Da må vi samtidig erkjenne at velferdsstaten i seg selv står overfor noen grunnleggende utfordringer, som blir mer og mer åpenbare selv uten hjelp av romfolkets inntog i parker og på gatehjørner. I et samfunn hvor “naving” har blitt et anerkjent begrep som beskriver rause offentlig trygdeytelser til mennesker uten ønske om å arbeide, kan vi ikke godt overraskes over at utslåtte i Europa og resten av verden mener Norge framstår som attraktivt.

Fagbevegelsen har i over 100 år kjempet for et velferdssamfunn og et regulert arbeidsmarked nettopp i erkjennelsen av at felles verdier skapes gjennom arbeid og innsats etter evne – og ytelser etter behov. Men i et globalt arbeidsmarked kan vi ikke tillate oss å være naive. Verdens utslåtte, underklasser og upriviligerte står i kø for å få innpass i det norske velverdssystemet og det norske arbeidsmarkedet. I et Europa preget av sosial uro og økende etnisk undertrykking framstår den norske modellen for mange som utopia. Sosial dumping er imidlertid ikke et fremtidsscenarie, men et eksisterende og økende problem også her. Fremtidens velferdssamfunn vil stå og falle på den tilliten den har i befolkningen den skal sikre og betjene.

I dag er denne tilliten synkende. Kampen for det usle livet, hvor reisendes teltleire inngår i en slags utvidet boligpolitikk og offentlige toaletter anses som anstendige sanitærforhold for familier, bør derfor utkjempes av andre enn fagbevegelsen. Det er ikke i fagbevegelsens interesse at standarden for verdighet reduseres til usselhet.

28Jan

Mens nordlandet ranes en gang til

Kloster Cruise, et sovende selskap med base i Bærum, har i stillhet skaffet seg lete- og driverettigheter til mineralforekomster i store deler av Nord-Norge. Rettigheter som nå er solgt videre til kanadiske gruveinteresser.

Oslo og Bærum er på ingen måte ferske i dansen rundt ressursene i nord. Kommunene har vært vertskommuner for utallige selskaper som har hentet ressurser fra nord. I min hjemkommune Sør-Varanger hadde vi gruveselskapet Sydvaranger, som gjennom hele 1900-tallet hadde sitt hovedkontor i Oslo og som betalte sin selskapsskatt der, og bidro til verdiskapning og velstand på Østlandet.

Finnmarkseiendommen eies av befolkningen i Finnmark, gjennom Finnmark fylkeskommune og Sametinget. I 2010 hadde selskapet et rekordstort overskudd på 35 millioner kroner. Selskapet har per i dag en forvaltningskapitalt på over 50 millioner kroner. Det burde altså være økonomiske muskler nok til å involvere seg i sikringen av verdiene i fylkets minerale ressurser til fellesskapets beste. Istedenfor ser vi at FEFO bruker tid og ressurser på kultur- og idrettssponsing i fylket. Ikke noe galt med idrett og kultur, for all del. Tvert imot.

Men spørsmålet er jo om det er politisk fornuftig at idretts- og kultursponsingen i Finnmark overlates til selskapet Finnmarkseiendommen, mens de folkevalgte så åpenbart ikke har andre forretningsmessige eller ressursmessige ambisjoner for sitt felleseiede selskap Finnmarkseiendommen.

Med sin etterhvert imponerede forvaltningskapital kunne Finnmarkseiendommen raskt etablere seg som en aktør for å sikre lokal kontroll over minerale rettigheter og ressurser i fylket. Istedenfor ser vi altså at rettighetene sikres av aktører som har alt annet enn interessene til befolkningen i fylket i fokus. Lenge før et gram gull er tatt ut av berget, omsettes rettighetene til leting og drift for store summer på et åpent og fritt marked. Heller ikke i disse transaksjonene tilfaller en krone den befolkningen som rent faktisk sitter oppå gullåren.

Finnmark og Nord-Norge har gjennom historien vært ansett som et “terra nullus”, eierløst og derfor åpent for ran og rov fra interesser med makt og myndighet fra sør. En av de historiske konsekvensene av denne praksisen har vært at det ikke har akkumulert seg særlig finansiell makt og muskler i nord, noe som fremdeles hefter ved landsdelen. Det har heller ikke etablert seg noen kultur eller aktiv holdning til lokal verdiskapning eller industri, ettersom man jo er vant til at investeringene først og fremst skal komme fra andre landsdeler enn den man selv bebor og arbeider i.

Nå finnes altså både de økonomiske musklene og de forretningsmessige instrumentene for å ivareta de økonomiske interessene for befolkningen i Finnmark – under politisk kontroll av folkevalgte organer.

At man ikke benytter den historiske anledningen er trist. Og det finnes nok en historisk arv som gjør at både folkevalgte og lokal industri ikke så lett ser mulighetene, men holder fast ved umulighetene. Men tiden er kanskje inne for å tenke nytt?

23Dec

Tid for ømhet – julen 2011

Så er det jul. Igjen. Alt er ferdig. Alt er klart. Vi er slitne, og trenger ferie. Det var disse tankene som raste gjennom hodet mitt der jeg hastet ut av Oslo S kveldstid. Perronger og togstasjon var fylt til randen av hastende, travle unge og gamle på vei til familier – eller på vei vekk fra dem. Hva vet man egentlig? Selv hadde jeg mer enn nok med mitt og hadde blikket stivt festet på ingenting foran meg.

På sjøsiden satt hun, den rumenske kvinnen. Inntil rekkverket, øverst på trappen. Sammenkrøpet med en sigarett i munnen. Hun kastet såvidt et blikk opp på meg idet jeg passerte, og så deretter ned igjen. Det var ingen ømhet i blikket mitt. Ikke forrakt, ikke avsky, bare en grunnleggende mangel på interesse for henne og skjebnen som gjort henne nærmeste usynlig for andre mennesker. Selv her, på landets mest trafikkerte togstasjon, var det få av oss som la merke til henne.

Ved enden av trappen stanset jeg imidlertid opp, som om jeg først da registrerte at jeg hadde passert et menneske sammenkrøpet på den kalde, steinlagte trappen. Da ser jeg at hun er ikke alene. Ved siden av den sammensunkne kvinnekroppen står et barn på vel fire år. Hun står helt stille uten å røre seg, og venter. På det jeg da antar er hennes mor. Helt stille. Fire år. Klokken er åtte om kvelden, det er vinter og en fire år gammel jente står helt urørlig og venter ved siden av en mor som sitter og røyker på trappen.

Men jeg var allerede for sent ute til familiens førjulsmiddag og dro. I et land og i en by som materielt sett har det bedre enn noen andre mennesker noen gang i historien, ser vi på de fattigste og mest utslåtte blant oss først og fremst som et ordens- og sanitetsproblem. Som noe vi burde være forskånet for.

Jeg er ikke bedre enn andre, jeg gikk videre. Og det er nettopp det som illustrerer vår fattigdom: ingen av oss er det. Bedre, altså. Vi går alle forbi.

Jeg forsøker å trøste meg selv med at jeg i det minste stoppet opp, et lite sekund. At jeg ofret fireåringen en tanke. At jeg skrev om det. Fakta er at ingenting av dette hjalp det minste. Verken meg eller kvinnen. Og aller minst den fire år gamle jenta som ventet så inderlig. Hun venter fremdeles.

Så ble altså dette min julehilsen til deg som leser bloggen her. Ha en riktig god jul, og forsøk å gjøre noe viktig og meningsfullt for noen denne jula. Det kommer du helt sikkert ikke til å angre på. God jul.

27Nov

Norske terrorister er sinnsyke?

Muslimske terrorister er et produkt av islamistisk hat-retorikk. Norske terrorister derimot, kan umulig operere utfra et ideologisk bakteppe. No, sir. Forklaringen på norsk-fostret terror er å finne inne i hjernekjemien til gjerningsmannen.

I kjølvannet av 11/9 var det ingen grenser for hvor interessert de innvandringskritiske miljøene i Norge var i å finne et islam-ideologisk bakteppe for terroristenes uhyrlige handlinger. Med lys og lykte lette man i moskéer, innvandrerforeninger og blant religiøst konservative enkeltpersoner og imamer. Alle utgjorde de potensielt det ideologiske bakteppe – det tankemessige mulighetsrommet – for nye drapsmenn og terrorister. Det var all grunn til å være på vakt, for tilsynelatende var det ingen som visste hvor neste terrorist kunne dukke opp fra. Det konservative islam, det politiske islam var fienden – og terroristene bare dets frontsoldater. Det var (er?) kun et spørsmål om tid.

Norske terrorister derimot, skal vi tro de samme islam- og innvandringskritiske – er først og fremst psyke på sinnet sitt. Det er selve forklaringen, ifølge de samme islam- og innvandringskritiske røstene som lot seg høre så klart og tydelig i tiden etter 11/9. Det er ikke måte på hvor irrelevant Breiviks ideologiske tankegods er for å analysere hvorfor ABB gjorde som han gjorde.

Fremskrittspartiet gjør seg store anstrengelser disse dager for å distansere seg fra eventuelle og påståtte effekter partiets tidvise hatske retorikk som så raust er delt med det norske folk de siste 20 år. Fremskrittspartiet er hovedaktøren i det som utgjør et klima av hat mot flerkultur og fremmede. Ikke først og fremst på grunn av sin, i mange tilfeller, rettmessige systemkritikk på det innvandringspolitiske området. Men fordi vi gjennom de siste 20 årene aldri har sett partiet eller dets tillitsvalgte sette opp klare grenser mellom legitim kritikk av innvandringspolitikken og mellom det vi må kunne kalle for hat-retorikk og rasisme. Hver eneste gang en Frp-tillitsvalgt har kommet med utspill som har vært over grensen av det anstendige om etniske befolkningsgrupper, har vedkommende blitt systematisk og entusiastisk forsvart av parti og partiledelsen. Hver eneste gang.

La meg understreke: jeg anklager ikke Fremskrittspartiet for NOE av det som skjedde i sommer. Men jeg anklager partiet for å ha ført en unyansert, ensidig og negativ kampanje i over 20 år mot det vi i dag omtaler som det flerkulturelle samfunnet. Frp er et parti som gjennom sin politiske retorikk i særdeleshet har utpekt etniske minoritetsgrupper som ansvarlige for svært mange av de flerkulturelle, sosial- og kriminalpolitiske utfordringer vi står overfor som samfunn. Det har i det minste bidratt til et klima hvor det nå er politisk akseptabelt langt inn i møblerte salonger å søke syndebukker og politiske forklaringsmodeller langs etniske skillelinjer. Denne kampanjen har bidratt til å dekke over mulighetene for at det kan være andre faktorer enn “de andres” etnisitet som kan forklare noen av det moderne samfunnets flerkulturelle utfordringer.

For eksempel oss, norskingene. I tilfellet terroristen, er det ifølge de mest innvandringskritiske langt på vei utelukket at forklaringer og forståelse av uhyrlighetene kan, i det minste delvis, være å finne et sted i den norske kulturen og det norske samfunnet. Nei, han må være sinnsyk.

Så den indre lengsel etter terror som hos muslimer av mange defineres nærmest som en normaltilstand, blir hos nordmenn definert som sinnsykdom. Med andre ord; den forklaringsmodell vi benytter overfor andre etnisiteter, er per definisjon ugyldig når vi skal forklare uhyrligheter begått av nordmenn.

For nordmenn er ikke å anse som etnisk gruppe, i ordets rette forstand. Nordmenn representerer normalen, standarden vi måler de andre etniske gruppene i forhold til. Vi vil ikke høre snakk om at ABB representerer noe ved oss og vår kultur.

16Nov

NRK Brennpunkt og sametingspresidentens avskjedssøknad

NRK Brennpunkts dokumentar “Førsteretten” om samiske rettigheter på NRK 1 i går var en salig blanding av tendensiøs journalistikk á la dokumentaren Fjellfinnhua, ELDs konspirasjoner og flere relevante, kritiske spørsmål rettet mot kjernen i den moderne urfolksdebatten. På sedvanlig vis hadde Brennpunkt-redaksjonen valgt ut et knippe skrekkeksempler i kombinasjon med tendensiøs kildebruk og sammenblanding av en rekke tema som ikke nødvendigvis hører sammen. Hver for seg viktige, men ikke nødvendigvis med en sammenbindende logikk eller tematikk.

Men det mest oppsiktsvekkende med programmet, sett med samiske øyne, var imidlertid sametingspresidentens fullstendige kommunikative sammenbrudd i beste sendetid på riksdekkende fjernsyn. På spørsmål etter spørsmål knyttet til kjerneelementer i samepolitikken og urfolksretten framstod sametingspresident Egil Olli som en nølende, uklar, stotrende, uforberedt og kunnskapsløs leder for norske samer. Det etterlatte inntrykket av denne PR-katastrofen ble at de mest tendensiøse påstandene i programmet framstod som plausible sannheter. Det er svært sjelden man får anledning til å se en toppleder falle retorisk så fullstendig fra hverandre som vi var vitne til i går kveld.

Sametingspresidentens utfordringer knyttet til kommunikasjon er imidlertid ikke av ny dato. I sak etter sak har vi sett Olli kløne det til for seg selv, for Sametinget og for det samiske folk. Olli og Arbeiderpartiets sametingsgruppe gikk til sametingsvalg med løfte om at en stemme på Arbeiderpartiet ville være en stemme for en bedre samepolitisk dialog med den rød-grønne regjeringen. Siden valget i 2009 har vi med gradvis stigende undring sett at konfliktene rundt Olli og samepolitikken har vokst til et nivå hvor man nå lurer på om det i det hele tatt finnes noen form for kommunikasjon mellom Olli og sentrale myndigheter. I sak etter sak har det blitt klart at Olli ikke makter å etablere en dialog eller samarbeidsklima, selv ikke blant sine egne partikollegaer.

Og mange registrerte med vantro at sametingspresidenten for kort tid siden inviterte Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) til samarbeid, uten at verken Olli eller EDLs ledelse så ut vil å forstå hva formålet og innholdet i et slikt samarbeid ville være.

I det siste har Olli også lagt seg ut med samtlige av sine politiske samarbeidsparter på Sametinget i så stor grad at han så seg nødt til å stille kabinettspørsmål på budsjettet via media – lenge før de faktiske budsjettforhandlingene var igangsatt.

I journalistkretser har sametingspresidenten manglende kommunikasjonsevner lenge vært en snakkis. I så stor grad at enkelte journalister har følt behov for å bistå Olli i intervjusituasjoner med formuleringer, ganske enkelt fordi de sliter med å forstå og formidle hva sametingspresidenten mener og sier. Når vi vet at nettopp kommunikasjon er samepolitikkens viktigste verktøy, forstår alle i hvilken kritisk situasjon norsk samepolitikk befinner seg. Samene er en minoritet, beskyttet av et skjørt og omstridt lovverk. Samtidig registrerer jeg at det i de samepolitiske motkreftene har vokst seg stadig sterkere de senere år, særlig etter vedtaket om Finnmarksloven.

I en slik situasjon er dialog og kommunikasjon helt sentralt i Sametingets arbeid med å bygge politiske allianser med aktører i urfolks-, minoritets- og majoritetssamfunnet. Uansett beskyttelse av samer som urfolk og minoritet, vil samene alltid ha behov for politiske venner og allierte for å bevare sin kultur og samfunnsform. Da trenger man et lederskap som evner å formulere seg og nå fram til mennesker både med fornuft og følelser.

Det vi fikk dokumentert i går var fravær av lederskap. I går så vi en president som desperat ba om avløsning. Det bør han få.

Har du eksempler på godt eller dårlig kommunikasjonsarbeid fra sametingspresidentens side – eller meninger om dette – så bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor til å fortelle eller dele lenker. Jeg setter pris på dine meninger.

25Oct

Báze dearvan, Romssa (Farvel, Tromsø)

Mange vil hevde at det er en skjebnens ironi at Stortinget og Tromsø bystyre på nøyaktig samme dag behandler forslag som, dersom de vedtas, innebærer store tilbakeskritt for den samiske befolkningen. Skjebnens ironi kanskje. Men neppe tilfeldig.

Tromsø lå en god stund an til å bli den nye internasjonale multikulturelle hovedstaden i Barentsregionen og i Arktis. Folkevalgte drømte om Sápmi International Airport, samiske skilt i bybildet og innlemmelse av kommunen i det samiske språkområdet. Noen tenkte dette var slutten. Vi var mange som tenkte dette kunne være begynnelsen. På et nytt kapittel i nordnorsk historie.

Vi tok feil. Torsdag vedtar flertallet (Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre) i Tromsø bystyre å trekke søknaden om innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet. Det nye byrådet skriver i sakspapirene (pdf) at det frykter “statlig styring” og “redusert lokalstyre” dersom kommunen blir en såkalt samisk kommune.

Joda, alle tre partiene er jo forsåvidt kjent for å bekjempe byråkrati og unødvendig statlig styring. Det finnes mange offentlige lover, regler og forordninger som i større grad legger begrensninger på det lokale selvstyre og den kommunale økonomien enn de samiske språkreglene. Om målet er økt lokal selvbestemmelse og mindre statlig styring finnes altså gode alternativer. Men så vet vi alle at dette ikke er de virkelige årsakene til at bystyrets flertall vender ryggen til sin samiske historie og likeverdighet mellom norsk og samisk. Denne byen som framfor noen andre i Nord-Norge har ikledd seg mangfoldets og anti-rasismens retoriske drakt de senere år.

Kanskje nettopp derfor skriver byrådet at bystyret verken er imot samisk språk eller kulturelle tiltak overfor den samiske befolkningen:

Byrådet mener at Tromsø kommune har et ansvar overfor Tromsøs samiske befolkning og vil legge forholdene til rette for samisk språk og kultur. Byrådet vil ta vare på de eksisterende tilbudene til kommunens samiske befolkning. Dette er nedfelt i byrådets politiske plattform.

Og slik forsøker byrådet i Tromsø å dokumentere sin gode samepolitiske vilje. Men om bystyret skulle fatte vedtaket er det endelig dokumentert at frykten for “de andre” og “de fremmede” har festet sitt grep om landsdelen. Vi så det i Bodø, vi har sett det i Tromsø, Hammerfest og Kåfjord.

Vi som ser etter, ser at det samme skjer i alle byer, bygder og tettsteder der en same drister seg til å ikle seg kofte midt på formiddagen en onsdag eller (Gud forby!) skrive på samisk til likningsfunksjonæren. Man vil ikke vite av det. Holdningen ble best dokumentert i dagens iTromsø, der byråd Jonas Stein Eilertsen for næring, kultur og idrett uttaler seg. Eilertsen er bekymret for at debatten om det samiske har “bidratt til konflikt og sjikane”:

Det er bra å legge ballen død så fort som mulig. Dette er en betent sak. (…) Saken har ikke vært heldig for noen parter. Kommentarer som har vært på trykk har vært veldig ufine og helt uakseptable.

Mellom linjene i utsagnet siver det evige budskapet ut, det som det ikke finnes noen gyldige motargumenter for og som vi samene hører i alle debatter om samiske kulturelle rettigheter:

“Dere må ikke være så innmari samiske – snakke samisk og kreve rettigheter som urfolk og sånn. For da blir vi så innmari sinte og provoserte. Og det vil dere vel ikke?”

Og nei. Det vil vi ikke. Så av hensyn til alle norsktalende nordmenn i Tromsø er det viktig at nordmenn er de som definerer hva samer kan og ikke kan. For sikkerhets skyld.

25Oct

Stortingets høring om samepolitikken

Stortingets kommunal- og forvaltningskomité holder denne uken høring om norsk samepolitikk og om FrPs forslag om at  Norge trer ut av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter i selvstendige stater. Frp har for sikkerhets skyld også foreslått å nedlegge Sametinget og å avvikle Finnmarksloven og Samelovens bestemmelser om forvaltningsområde for samisk språk.

Les Frp-forslaget her.

Høringen er åpen og overføres dessuten via Stortingets nett-tv torsdag 27. november 2011 kl. 13.35.

23Oct

Sametinget: Lønn som fortjent?

Sametinget har de siste årene bevilget seg stadig rausere godtgjørelser, og holder seg nå med seks heltidspolitikere, to politiske rådgivere. Likevel produserer og behandler parlamentet bare rundt 40 politiske saker per år, samme antall som  i 2006 da Sametinget hadde to heltidspolitikere og en politisk rådgiver.  Tromsø kommune hadde  i fjor 5,6 politikerstillinger, en rådgiver og behandlet 169 politiske saker i kommunestyret. Noe er galt i Sápmi?

Neida, alt er i sin skjønneste orden, skal vi tro Sametingets særskilte parlamentariske arbeidsgruppe som har vurdert lønnsnivå og arbeidsinnsats blant parlamentets hel- og deltidspolitikere. Arbeidsgruppen konkluderer med at de folkevalgte får lønn som fortjent. Lønna står seg ettersigende godt både i forhold til arbeidsmengde og det arbeidsgruppen omtaler som “Sametingets rolle som høyeste folkevalgte organ for samene i Norge”. Ikke bare er arbeidsgruppen uenig i de siste års kritikk av de økonomiske ordningene for folkevalgte, men hevder den er basert på myter.

Blant de best gasjerte i landet

Myter? Glemt er altså  den eksterne utredningen fra 2007 som nettopp avdekket at Sametingets folkevalgte er blant de høyest desidert gasjerte folkevalgte i landet. Glemt er også professor Per Selles flengende kritikk av lønnsnivået for Sametingets folkevalgte og stadig flere heltidspolitikere i Sametinget i rapporten “Sametingets organisatoriske utfordringer – en vurdering” fra mai 2011. Selle uttaler til Dag og Tid i sommer:

Jeg har også påpekt at det sjelden eller aldri er en god demokratisk idé at de folkevalgte i betydelig grad er lønnsledende i forhold til de en skal tjene.

Begge rapportene bestilt av Sametinget. Dessverre avdekker Sametingets egen arbeidsgruppe nå først og fremst at den ikke har forstått det politiske landskapet Sametinget opererer i, eller det samfunnet det representerer. Det rause nivået på folkevalgtes godtgjørelser og arbeidsbetingelser står i kontrast til det samiske nærings- og arbeidslivet forøvrig, og påvirker i negativ grad parlamentets tillit mellom folkevalgte og velgerne, parlamentets generelle omdømme og dets politiske gjennomslagskraft. Denne utviklingen i lønn og godtgjørelser skjer forøvrig i en periode hvor de samme folkevalgte (hvert eneste år) offentlig klager over bevilgningene fra regjeringen og hvordan disse (hvert eneste år) umuliggjør en positiv utvikling for det samiske samfunnet. Som sameradiosjef Nils Johan Heatta påpeker, så er det grunn til å se nærmere på om pengebruken på de folkevalgte står i rimelig forhold til de siste års samepolitiske resultater.

Topplønn for 40 saker i året

Sametingets absolutt minste problem er at sametingspresident Egil Olli har en årslønn på 921.000 kroner. Hovedproblemet er de mange andre godt gasjerte folkevalgte, og det faktum at parlamentet  fremdeles ikke klarer å behandle mer enn rundt 40 politiske saker i året. Og det på tross av at altså Sametinget for kort tid siden brukte 8 hele uker på sine parlamentariske samlinger, har seks heltidspolitikere og to politiske rådgivere og nylig innførte en parlamentarisk styringsmodell. Åtte uker med møter for 40 saker? Sametingets store utfordring er at den politiske produksjonen og effektiviteten ikke står i forhold til de betydelige ressursene de folkevalgte bevilger seg selv. Det verste er at de folkevalgte i Sametinget verken synes å se eller forstå hvor ødeleggende et vedvarende fokus på høye godtgjørelser og gode ordninger er for Sametingets anseelse og gjennomslagskraft – både i det samiske samfunnet og i storsamfunnet. Og da hjelper det lite med all verdens arbeidsgrupper som serverer konklusjoner som ser ut til å være skrevet av de samme folkevalgte som bestilte arbeidsgruppens vurderinger.

Tromsø kommune behandlet i 2010 169 saker i kommunestyret, og hadde på det tidspunkt 5,6 heltidsstillinger til folkevalgte. Sametinget behandlet samme år 53 saker, hvorav hele 14 av disse omhandlet Sametingets interne forhold som godtgjørelser, organisering, sakslister, fritak fra verv mm. På dette tidspunktet hadde altså Sametinget flere heltidspolitikere og politiske rådgivere enn Tromsø. I mellomtiden har Sametinget innført en slags parlamentarisme, der medlemmene av Sametingsrådet (heltidspolitikerne) ikke lenger inngår i saksbehandlingen i plenum, men erstattes av vararepresentanter. Noe som igjen øker kostnadene til den politiske saksbehandlingen betydelig.  Til sammenlikning hadde Sametinget i 2006 2 heltidspolitikere og en politisk rådgiver. Da behandlet Sametinget 54 saker, hvorav 18 gjaldt parlamentets interne forhold. Så mens man over de siste fem årene har nesten tredoblet den politiske kapasiteten i Sametingsrådet, er antall saker parlamentet behandler uforandret.

Det parlamentariske selvbildet

Sammenlikningen med Tromsø kommune er ikke helt rettferdig, ettersom kommunen har en betydelig mer komplisert drift og behandler saker med større faglig spenn og krav til faglig detaljkunnskap enn det Sametinget noen gang behandler. Når det er sagt, så er selvsagt ikke Sametinget uten utfordringer. Det skal betjene alle typer saker som angår samer på alle samfunnsområder over hele landet og i forhold til alle forvaltningsnivåer. Derfor er da også Sametingets administrasjon en av landets mest effektive offentlige administrasjoner, som behandler betydelig større saksmengde per ansatt enn mange sammenliknbare forvaltningsorganer.

Allerede nå må vi kunne fastslå at parlamentarisme-modellen i Sametinget var et feilskjær. Det skulle gi klarere ansvarsforhold og økt politisk effektivitet, men har gitt lite og ingenting av noe. I praksis er Sametingets politiske aktivitet såvidt beskjeden at det framstår som ekstravagant og råflott med egne “statsråder” på fulltid for fagområder så små  og så lite direkte rettet mot brukerne som tilfellet er i dag. Og sametingspolitikernes vedvarende sammenlikning av Sametinget mot Stortinget synes først og fremst å være av symbolsk betydning. Arbeidsmengden og kompleksiteten i det politiske arbeidet i Stortinget og Sametinget kan ganske enkelt ikke sammenliknes. Kanskje er det derfor årets arbeidsgruppe bruker de nordnorske fylkeskommunene som sammenlikningsgrunnlag i sin rapport. Men også disse opererer med betydelig større budsjetter og betydelig større virksomhet rettet direkte mot sluttbrukerne enn Sametinget. Sametingets samlede budsjett i 2010 var 342 millioner kroner, mens budsjettet til Nordland fylkeskommune 5 milliarder og Troms fylkeskommune 2 milliarder kroner. Budsjettet for Tromsø kommune i 2010 var 2,5 milliarder – altså mer enn sju ganger større enn Sametingets rammer.

Vær makt og vår ære

Er dette rimelige sammenlikninger da? Nei, ikke helt. Sametinget er en unik politisk konstruksjon og har flere og mer omfattende oppgaver enn det som direkte kan leses ut fra budsjett-tall og administrative størrelser. Men det samme gjelder forøvrig de fleste av landets fylkeskommuner og kommuner. De fleste kommuner i landet har nemlig ikke råd til å holde seg med mer enn en folkevalgt på heltid; ordføreren. De folkevalgte i Sametinget derimot, insisterer for egen økonomiske del på å bli sammenliknet med de aller største og mest ressurssterke folkevalgte organer i landet, samtidig som de hvert år klager over egne budsjettrammer.

Arbeidsgruppen foreslår riktignok en ørliten innskrenking. I framtiden skal godtgjørelsene øke noe mindre enn de har økt de siste årene. Noen reell innskrenking er det derfor ikke snakk om, og den parlamentariske arbeidsgruppens argumentasjon og begrunnelser viser at den nå strammer inn reglementet mot sin vilje. Dette selvsentrerte perspektivet henger imidlertid godt sammen de siste års samepolitiske tilbakeslag hva gjelder storsamfunnets oppslutning om Finnmarksloven og de manglende politiske resultater innenfor mineralutvinning, fiskerettigheter og andre politikkområder. Vi ser også en økning i anti-samiske holdninger og uttrykk, og økt skepsis og kritikk av Sametinget og samepolitikken.

De samiske folkevalgte hadde tjent mer på forholde seg til realitetene rundt sin egen politiske virksomhet, framfor å definere sine egne lønningsposer som symbolske uttrykk for egen politisk makt og betydning. Men intet tyder på at vi kan forvente klokskap i pengespørsmål fra samiske folkevalgte med det første.

 Hva mener du? Har godtgjørelsene til de folkevalgte betydning for hva du tenker om Sametinget eller samepolitikk generelt? Kommentér gjerne nedenfor!

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.