samisk

7Oct

Samene og Statsbudsjettet 2016 – eller: å piske en død hest og sin syke mor

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 22.48.44

Dagen i dag stod i skrevet i Statsbudsjettets tegn. Og nyhetene i nasjonen handler naturlig nok om skattereform, NRK-lisens, oljepenger og ikke så veldig mye om bevilgninger til samiske formål. Forståelig nok, når ikke regjeringen selv finner grunn til å nevne verken Sametinget eller samiske formål under stikkord på “S” i budsjettet. Småutgifter derimot, er nevnt. Nevnt er også  Stiftelsen Arkivet, som i år får sine sårt tiltrengte og sikkert nyttige 15 millioner kroner.

Ikke engang under ansvarlig departement Kommunal- og moderniseringsdepartementet er Sametinget eller samiske formål å finne i stikkordslisten:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.48.09

Selv ikke et søk på “Sametinget” gir annet enn en megetsigende melding om at jeg er på feil spor.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.50.48

For det er altså tilsynelatende ingen dokumenter eller ord som inneholder “Sametinget”. Eller “samer”. Eller “samisk”. Men la nå dette spikkeriet ligge i flishaugen da. I et statsbudsjett på 1245 milliarder blanke norske kroner fordelt på hundrevis av sider i Statsbudsjett og Nasjonalbudsjett er det naturligvis mange små og store tiltak og satsinger som ikke når fram i regjeringens eller de nasjonale medienes hovedfokus eller førstesider. Eller søkemotorer. For det hjertet ikke er fullt av, renner som kjent heller ikke kjeften over med. Og da er det kanskje ikke mer å forvente at lokale og samiske medier sliter med å finne fram til tall, statistikker og størrelser som gir mening.

Men de skal allikevel har for forsøkene, både NRK Sápmi og iFinnmark og Avvir. De refererer pliktskyldig ved hjelp av kopi- og lim-inn funsjonene i EDB-apparatene sine. På NRK Sápmis nettsider kan vi lese:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.42.06

41 millioner kroner i tillegg altså? Inne i artikkelen må vi konstatere at 314 millioner kroner + 41 millioner kroner har blitt til 285,5 millioner kroner. Og bevilgninger til Sametinget og bevilgninger samiske formål har blitt en og samme bevilgning, mens det vitterlig er to ganske forskjellige størrelser med mange andre tall enn de som fremkommer i artikkelen.

Men legger man sammen tallene som framkommer i NRKs artikkel (som man ikke skal), så framkommer beløpet 355,6 millioner kroner – som verken er 314 millioner eller 285,5 millioner kroner som nevnes i artikkelens tittel eller innledende tekst. Men så er det da heller ikke noen av delene, eller noe annet for den del – annet enn et nokså tilfeldig og hjelpeløst resultat av en redaksjon som verken kan lese budsjetter eller legge sammen tall eller finne ut hvilke tall som bør og kan legges sammen til et meningsfult hele. Ingen av beløpene som gjengis i artikkelen gir mening å lese i den sammenheng de framkommer. Heller ikke iFinnmark klarer å gjengi budsjettets størrelse korrekt, verken til Sametinget spesifikt eller til samiske formål mer generelt.

Den samiskspråklige avisen Avvir nøyde seg med å referere en av Sametingets reaksjoner på detaljbevilgningene til samiske læremidler over Sametingets budsjett. Også i denne artikkelen framkommer løsrevne tall fra tilfeldige poster i Statsbudsjettet 2016, som gir lite mening for leseren. Men i motsetning til de andre nevnte mediene gjør Avvir aldri noe forsøk på å framstille sitt åndsverk som et selvstendig eller helhetlig journalistisk arbeid på statsbudsjettet.

For journalister og andre addisjonssvake kan det opplyses at “samiske formål” er den samlede bevilgningen fra samtlige departementer (pdf) til formål som har fått merkelappen “samiske”. Regjeringens forslag for 2016 er 900 millioner kroner. Av disse er 441 millioner kroner foreslått bevilget via Sametingets budsjett for 2016. Såfremt vi da ikke tar høyde for regjeringens egne (åpenbare) regnefeil og forsøk på selge de samme pengene flere ganger – hvilket vi for pedagogikkens skyld lar være å gjøre her.

Allerede i den første tabellen i regjeringens oversikt (se nedenfor) over bevilgninger til samiske formål kan vi konstatere at forslaget på 900.000 millioner kroner for 2016 er 34 millioner kroner mindre enn regnskapsførte bevilgninger til samiske formål i 2014. Altså altså en nominell nedgang på 2 prosent, hvis vi forutsetter at framstillingen er presis – hvilket den ofte ikke er.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 20.41.33

I den samme perioden har det naturligvis vært en årlig lønns- og prisstigning på rundt 2,5 prosent, som gjør at den reelle nedgangen i bevilgningene i disse to årene altså er betydelig større enn de 2 prosentene som framkommer av denne tabellen. Og ettersom jeg er administrativt ansatt og kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, hopper jeg her elegant over enhvert tilløp til politisk debatt og analyse om budsjettets bevilgninger burde vært større eller mindre enn de er. Det er ikke mitt anliggende her.

Men altså, grunnleggende ferdigheter i addisjon og budsjettmessige omstendigheter og historikk er det. Mitt anliggende, altså. For det er ikke slik at regjeringen (i sin uutgrunnelige godhet) plutselig i år har bevilget noen av de tall som nevnte medier så feilaktig har gjengitt. Også i fjor, og årene helt tilbake til 1989, ble det bevilget midler til Sametinget og samiske formål. Det finnes altså en historikk og mange begrunnelser for hvorfor bevilgningene gjennom årene har den størrelse og utforming som de har – og har hatt. Ikke minst, så finnes det et sameting som hvert år i egen sak om budsjettbehov og i en rekke enkeltsaker fremmer det flertallet av samiske folkevalgte mener er det samiske samfunnets behov for bevilgninger til ulike tiltak.

Disse ønskene kan og skal man selvsagt mene mye om, og det er det i sannhet mange som også gjør. Men ønskene er på ett eller annet plan også uttrykk for reelle eller oppfattede behov i og fra det samiske samfunnet. Noe også FNs rasediskrimineringskomité påpekte i høstens rapport om Norge, da komitéen adresserte systematisk manglende finansiering av samiske språk- og opplæringstiltak. I tillegg kommer helt andre behov for bevilgninger til samiske saker som av ulike andre aktører (enn Sametinget) fremmes for offentligheten og myndigheter.

Dette er helt grunnleggende kunnskaper for journalister som tar mål av seg å rapportere meningsfullt om foreslåtte bevilgninger til samiske formål eller Sametinget. Slik kunnskap og fakta er sentrale for å forstå om forslag innebærer økninger eller reduksjoner. Kunnskap er også helt avgjørende for å  rapportere om de foreslåtte bevilgninger står i forhold til de behov eller problem de er ment å løse. Uten dette faktiske bakteppet får vi isteden løsrevne, tilfeldige og tilsynelatende store millionbeløp som framstår som nyheter og rene gavepakker fra en snill og gavmild stat til et (mer eller mindre) storforlangende urfolk.

Statsbudsjettet presenteres første uken i oktober hvert eneste år av sittende regjering. Hvert eneste år. Man skal ha vært alvorlig bornert for ikke å ha fått med seg alle lekkasjer og andre tydelige tegn på at dagen for offentliggjøring av statsbudsjettet har nærmet seg. Likefullt, når det gjelder bevilgningene til Sametinget og samiske formål, så later det til å være en like stor overraskelse hver gang. Og ethvert beløp som bevilges til hva som helst presenteres av mediene uten historikk, behovsbeskrivelse, og uten forståelse for om bevilgningene er en økning, reduksjon eller ingen av delene – eller hvilke utfordringer de er ment å løse.

Hva man enn mener om samer, Sametinget og samiske budsjettbehov: en gang i året presenteres Statsbudsjettet, og med det også det økonomiske grunnlaget for norsk samepolitikk. Det er en gyllen anledning til å sette fokus på samepolitikken, enten man er for eller imot den. Det er, enten man liker det eller ikke, det viktigste dokumentet for all politikk overfor samene i Norge. Da er det absurd å lese samiske og norske medier presentere løsrevne og tilfeldige tall og summer som hver for seg og isolert ikke er feil, mens som på grunn av manglende helhet og regneferdighet, budsjettforståelse, nyanser, bakgrunn og forståelse av behovene de skal løse allikevel blir meningsløse størrelser som verken gjør journalisten eller leseren klokere.

Med samme logikk som ovennevnte medier vil man kunne hevde at regjeringen for 2016 foreslår å bevilge 1 million kroner til Sametinget. Rent faktisk foreslår altså regjeringen å bevilge 440 millioner kroner i tillegg til den ene millionen. Men det betyr jo ikke at det er feil å rapportere om den ene millionen, isolert sett. Eller er det nettopp det det er?

Og nå frykter jeg at de som hadde størst behov for denne artikkelen allerede har svart nei. I så fall er hesten død, og jeg har pisket min syke mor forgjeves. Jeg bøyer meg i så fall ydmykt i hatten.

For ordens skyld:
Jeg er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Sametinget, og denne artikkelen representerer min personlige mening alene. Den er således skrevet mot bedre vitende og med dømmekraft som sikkert kan diskuteres. Og vel så det.

16Sep

Den samepolitiske debatten som forsvant

I uker har samiske medier og folkevalgt belyst og debattert regjeringens statssekretær med særskilt ansvar for samiske saker. Da tidligere statssekretær Raimo Valle fikk beskjed av statsråden om å rydde kontoret sitt, oppstod nemlig en nesten rørende interesse for den nye statssekretærens identitet, saksportefølje og arbeidsbetingelser. Norske Samers Riksforbunds leder, Aili Keskitalo, foreslo å oppgradere statssekretæren til en statsråd med samepolitikk som eneste ansvarsområde.

Denne interessen for hvordan regjeringen organiserer sin bemanning er det kanskje flere enn jeg som finner paradoksalt. Det er tverrpolitisk enighet (unntatt Frp) om at prinsippet om selvbestemmelse skal prioriteres høyt av Sametinget, som jo er selve instrumentet for nettopp en økt samisk selvbestemmelse i ulike saker.  Interessant nok er det bare avsatte Raimo Vallo som i denne tiden har forsøkt å si noe meningsfullt om de politiske realitetene som ligger bak skiftet av statssekretær. Han bekrefter det flere av oss har merket oss de senere årene – en økt avstand og konfliktnivå mellom Sametinget og norske myndigheter:

Etter den siste maktutredning­en så merket jeg raskt en mer restriktiv holdning til å gi samer og andre minoriteter særskilt­e rettigheter. Det merket jeg både i eget parti, i regeringen og på Stortinget.

Etter at min kjenning og tidligere nabo Ragnhild Vassvik Kalstad ble utnevnt til ny statssekretær for samiske saker, har man diskutert hennes språkkompetanse, hennes arbeidsvilkår og organisering av arbeidet med samiske saker i regjeringen. Symptomatisk nok har heller ikke Kalstad flagget noe som kan likne på politiske utspill eller meninger som kommer de store utfordringene i det samiske samfunnet i møte.

Så stor har interessen for dette temaet vært, at selv statsråd Aasrud fikk behov for å plassere skapet og gjorde det klart overfor NRK Sápmi, at der i huset (altså i departementet) var det hun som bestemte arbeidsforholdene, ansvarsområder og politikken.

Det ingen av de samepolitiske aktørene har diskutert, er norsk samepolitikk. Ingen har stilt seg eller regjeringen spørsmålet i hvilken grad regjeringen har en samepolitikk, og hva den nå egentlig består i. Man skulle tro at det ville åpne seg et rom og en anledning for de samiske folkevalgte til å sette fokus på samepolitikkens innhold, når regjeringen så ugjerne gjør det selv. Sametingsrådet med Arbeiderpartiet i ledelsen har naturligvis ingen interesse av å snakke samepolitikk i denne situasjonen, ettersom klimaet mellom Sametingsrådet og regjeringen allerede er kjølig. Når heller ikke opposisjonen eller mediene makter å sette sakene på dagsorden, så blir det nokså stille. Som det har vært en stund.

NSRs Gunn-Britt Retter er imidlertid på sporet når hun overfor NRK Sápmi ramser opp flere store og prinsipielle saker som ligger på vent eller til oppfølging i regjeringen – og som har gjort det lenge. Men Retter er først og fremst bekymret for at én statssekretær alene, med en rekke andre saker knyttet til departementets politiske portefølje, ikke skal ha tid og anledning til å “fremme samiske rettigheter på en god måte i regjeringen”. Men så er det da heller ikke statssekretærens jobb å ivareta eller fremme de samiske rettighetene, så og si på vegne av samene. Hennes jobb er å bidra til og forvalte det som er og skal være regjeringens politikk.

Med min kjennskap til Vassvik Kalstad er hun både i stand til å arbeide med og til å prioritere de sakene hun mener bør prioriteres. Men noen ny giv i samepolitikken er skiftet av statssekretær ikke et signal om. Snarere tvert imot. Aasrud var rett og slett litt lei av å ha en medarbeider som hadde egne meninger som i for stor grad gikk på tvers av det regjeringen vil: å tone ned de store, prinsippielle sakene i norsk urfolkspolitikk. Vassvik Kalstad kjenner jeg som en arbeiderpartipolitiker som er flink og godt orientert, også om samiske saker. Men i denne saken er hun først og fremst arbeiderpartipolitiker, ikke samepolitiker. Hun er først og fremst regjeringens talskvinne og rådgiver, og alldeles ikke “samenes ombud” i den norske regjeringen. Således har hun de samme ambisjoner på samepolitikkens vegne som sin sjef, Rigmor Aasrud gir uttrykk for overfor NRK Sápmi:

Tidligere statssekretær i FAD, Raimo Valle, har tidligere hevdet at han ble pålagt mer og mer arbeidsoppgaver, som ikke hadde noe relevans til det samiske. På den måten fikk han ikke nok tid til de store utfordringene som finnes i det samiske samfunnet. Til det svarer Aasrud at tidligere statssekretær Raimo Valle får mene og kommentere det han selv vil i ettertid.

Altså, ingen grunn til å vente på den samepolitiske diskusjonen fra regjeringshold.

6Sep

Den kjedelige samepolitikken

Ordfører og sametingsrepresentant Knut Roger Hanssen (H) kjeder seg sånn med samepolitikken at han helst vil slippe. Så kjedelig og meningsløs synes han det er å være Høyres representant i samenes folkevalgte parlament, at han har søkt om å få slippe ombudsplikten for å kunne konsentrere seg om ordførerjobben.

Den erfaringen jeg har gjort er at det ikke er lett å være på en enmannsliste. Man har ikke den helhetlig oversikten. Man sitter i en komité, men har ikke noe nettverk eller miljø å jobbe i hvis man ikke er med i en gruppe. Hvertfall hvis man ikke er i flertallsgrupperingen.

Nå hører det med til sannheten at Hanssen knapt har satt sine ben i den komitéen har er medlem av. Politisk eller intellektuell ensomhet kan selvsagt være fryktelig kjedelig, det kan sikkert flere enn Hansen skrive under på. Redaktøren for Nordlys, Anders Opdahl, gjorde nettopp det. Han ga uttrykk for at Sametinget nå var blitt så kjedelig at landsdelsavisen Nordlys ikke lenger klarer å mobilisere redaksjonell interesse nok til å formidle hva som skjer på Sametinget.

Sametinget må markere seg i storsamfunnet også utenfor plenumssamlingene, det tror jeg de må bli flinkere til. Da er det helt naturlig at vi vil bruke mer krefter på å dekke hverdagen i Sametinget i Karasjok.

Sametingets virksomhet og samepolitikkens innhold er saktens verdt både en og to debatter, både om dens fokus, aktualitet og annet. Men nettopp folkevalgte Hanssen og sjefredaktør Opdahl er mennesker som, mer enn de aller fleste andre, besitter posisjoner, ressurser og anledning til å gjøre den samepolitiske debatten spennende, aktuell og interessant. Det er rett og slett vanskelig å se hvem andre som er i bedre posisjon til å gjøre den mer interessant, enn nettopp pressen og de folkevalgte selv. Men når de samme herrene høylytt og i all offentlighet sutrer og resignerer for sin egen mangel på interesse for den  politikk de samtidig kritiserer, blir også den kritikk de bærer til torgs irrelevant.

Hanssen er forøvrig  ikke den første representant som har kommet på bedre andre tanker etter å ha blitt innvalgt som fast representant på Sametinget. Omkring 10 personer har fått lengre permisjoner eller er fritatt for ombudsplikten siden etableringen av Sametinget 1989. Steinar Pedersen og Berit Oskal Eira fikk lengre permisjoner da de ble utnevnt til statssekretærer, et par stykker fordi de ble ansatt i Sametinget (ansettelse og verv som folkevalgt er forbudt ved lov) og et par til fikk fritak fordi deres verv som folkevalgt kom i konflikt med tilbud om jobber som journalister.

Men ingen har så langt fått fritak på grunn av manglende interesse. Det blir i så fall en helt ny og svært interessant utvikling innenfor det samepolitiske området, og således har både Hanssen og Opdahl fått det som de vil. Vi venter i spenning.

25Aug

Valles sorti et farvel til samepolitikken

03 Raimo Valle 2009

Raimo Valle 2009 (Foto: Troms Arbeiderparti)

Når regjeringen og statsråd Rigmor Aasrud bytter ut statssekretær Raimo Valle nå, ett år før stortingsvalget, er det ikke for å skape fornyelse og ny giv i norsk samepolitikk. Det er for å parkere den.

De to siste valgperiodene har regjeringen utmerket seg med en stadig mer åpenbar mangel på interesse for det samepolitiske området. Konfliktene mellom det Arbeiderparti-styrte Sametinget og Arbeiderpartiet i regjering har vært oppsiktsvekkende tydelige, og har resultert i et politisk samarbeidsklima som knapt har vært verre.

Holdningene i de indre sirkler av Arbeiderpartiet er klare: nok er nok i samepolitikken. Den samiske rettighetskampen må dempes og knebles, og Sametinget tvinges til større grad av lydighet.

Sametingets tendens til å utfordre regjeringen i sentrale spørsmål som vedrører urfolk og utenrikspolitikken, mineralutvinning, olje, gass og energi, næringsutvikling og fiskeri har provosert sentrale tillitsvalgte i partiet. Særlig provoserende har det nok vært at det nettopp er APs “regjering” på Sametinget som har ligget i vedvarende opposisjon og konflikt med regjeringen siden siste valg.

Sentrale premissgivere for Arbeiderpartiets manglende ambisjoner for norsk samepolitikk er politikkens “ånden som går” Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, stortingsrepresentant Ingalill Olsen og parlamentarisk leder Helga Pedersen. De to sistnevnte har sågar i  den siste tiden gjort seg bemerket ved å aktivt forsvare EDLs ekstreme kamp mot all samepolitikk. Ingalill Olsen framholder at EDL representerer en lovlig organisasjon i Norge:

For meg er det helt åpenbart at vi har organisasjonsfrihet her i landet. Folk må være med i de organisasjonene de ønsker å være med i.

Nja, ikke helt slik kanskje? For ifølge leder for Norske Samers Riksforbund (NSR), Aili Keskitalo, har flere NSR-medlemmer fått beskjed fra Arbeiderpartiet om at medlemskap i NSR og Arbeiderpartiet er uforenelig. Altså: ville konspirasjonsteorier om samer og ekstrem motstand mot all samepolitikk er med andre ord velkommen i arbeidernes parti, men medlemmer med tilhørighet til organisasjoner med litt mer radikal tilnærming til norsk urfolks- og samepolitikk er det ikke.

Rigmor Aasrud er ansvarlig statsråd for det samepolitiske området, og har gjentatte ganger gjort et betydelig nummer ut av sine fraværende ambisjoner innen eget politisk ansvarsområde. Når hun nå ansetter en ny statssekretær med ansvar for samepolitikk, er hun på jakt etter en person som ikke i fullt så stor grad har egne idéer på samepolitikkens vegne og som kjenner verdien av servilitet og lojalitet.

Raimo Valle forlater derfor sin post som statssekretær for samepolitikk fordi han representerer en linje som handler om økte ambisjoner for norsk samepolitikk i Arbeiderpartiet. Det passer dagens politiske ledelse dårlig for det  som etterhvert framstår som en valgkamp-strategi for nordområdene: å dempe retorikken og debatten rundt samiske rettigheter og norsk samepolitikk. Alle vet at man vinner ingen valg på urfolkspolitikk eller samiske rettigheter.

Dagens politiske klima er dessuten så kjølig for partiet at det trolig har mer å tjene på en politikk som underkommuniserer det samiske.

Så ville det selvsagt vært en skjebnens bitre ironi dersom Arbeiderpartiet tapte stortingsvalget og vant sametingsvalget i 2013 – med Raimo Valle som neste sametingspresident.

31Jul

Kan kriminelle samer slippe fengsel fordi de er samer?

ABC Nyheter kunne denne uken rapportere at kriminelle samer kan slippe fengsel. Ifølge nettavisen skal samer i all hovedsak være fritatt for fengselsstraff – fordi de er samer. Og det tok naturligvis ikke lang tid før kommentarfeltet fyltes av innsiktsfulle kommentarer fra folkedypet:

Norge framstår mer og mer som et eneste stort galehus, og det kan vi vel takke maktkåte, naive og ikke rent lite vettløse arbeiderparti-politikere for. I sitt forsøk på egen vinning, samt å tekkes gud og hvermann utenfor landets grenser, har de laget et samfunn der tilfeldighetene rår både når det kommer til rettigheter og ikke minst rettssikkerhet. Etniske nordmenn er vel snart de eneste i dette landet som står tilbake i dette galehuset uten annen rett enn å bli født og slave for maktapparatet og tilfeldige parasitter til de en dag dør.

Så er spørsmålet: har saken og dens vinkling rot i virkeligheten? Ja, rot i virkeligheten har den. I ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk heter det i artikkel 10 at:

  1. Når det fastsettes straff med hjemmel i alminnelig lovgivning overfor medlemmer av disse folk, skal det tas hensyn til deres økonomiske, sosiale og kulturelle særtrekk.
  2. 2. Fortrinnsvis skal andre straffereaksjoner enn fengsling benyttes.

Slik journalisten, advokaten Trond Biti og samfunnsdebattant Jarl Hellesvik alle presenterer saken gir ILO-konvensjonen alle kriminelle samer som en hovedregel rett til å slippe fengselsstraff. Men slik er det selvsagt ikke. Det ville være ødeleggende for den samiske kulturen, og ikke så rent lite rasistisk. Hensikten med ILO-konvensjonen er å sikre respekt for urfolks levesett og samfunnsliv i de stater som ratifiserer (underskriver) på konvensjonen. Det innebærer blant annet at konvensjonen skal sikre at ikke urfolkets kultur-, livs- og samfunnsform i seg selv utløser urimelig straff. Hensikten er altså ikke å skåne urfolk fra allminnelig retts- og straffeforfølgelse.

Forbrytelsen må altså i seg selv ha en kulturell referanse av en slik betydning at det har relevans for konvensjonens bestemmelse om straff. Noe slikt kunne tenkes å være en kulturelt viktig slaktemetode for rein. Man kan tenke seg at denne slaktemetoden anses av storsamfunnet som uønsket og ulovlig av flere grunner, men av samer sees på som et vesentlig kulturtrekk og derfor ikke burde straffes urimelig hardt. Drap, tyveri eller annen “allminnelig” kriminalitet omfattes naturligvis ikke av ILO-konvensjonens bestemmelser om straff.

I 2007 ble den indianske kvinnen Gabriel Blas i Chile dømt til 10 års fengsel for ikke å ha passet tilstrekkelig på sitt lille barn. Moren skal ha forlatt barnet for å hente inn kveg som hadde vandret fra flokken. Sønnen vandret ut av huset og ble omsider ble funnet død. I tråd med aymarisk kultur er det vanlig at selv små barn er med på arbeidet på dagtid. I området hvor de levde finnes ingen tilbud om barnehager, førskoler eller barneskoler. Ingen av disse forholdene ble hensyntatt da dommen mot kvinnen ble avsagt.

Kritikken mot Blas-dommen på 10 års fengsel retter seg mot at domstolene ikke tok hensyn til urfolkskulturen i området, som innebærer en større aksept for at barn må klare seg mer alene enn hva normalt er i storsamfunnet. Dommen tar heller ikke hensyn til at det i det aktuelle området ikke finnes organiserte ordninger for barnepass. Argumentet er altså at dommerne burde tatt større hensyn til aymara-folkets “økonomiske, sosiale og kulturelle særtrekk”.

Og det er i slike tilfeller ILO-konvensjonens artikkel 10 er ment å komme til anvendelse: når forhold i selve urfolkskulturen er relevant for domsutøvelsen, og altså ikke som et generelt forbud mot å fengsle representanter for et urfolk. Den samiske advokaten Trond Biti har ved flere anledninger forsøkt å argumentere med at artikkel 10 er en bestemmelse som gir samer (fordi de er samer) vern mot fengsling, feks ved fyllekjøring. En sak om samisk slaktemetode har vært behandlet av Høyesterett. Sakene har ikke fått medhold. Det er nå 21 år siden Norge ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk, og det finnes i dag ikke ett eneste eksempel fra noen rettsinstans på at noen samer er idømt mildere straff som følge av at “de er samer”.

Rettspraksisen i Norge synes dermed nokså klar: ABC Nyheters vinkling har ingen rot i virkeligheten. Saken i ABC Nyheter blir ikke bedre av at redaksjonen bruker Jarl Hellesvik til å analysere folkerettens bestemmelser om urfolk. Hellesvik er faglig rådgiver for organisasjonen EDL, en organisasjon som kjemper innbitt for å få opphevet Norges ratifikasjon av ILO-konvensjonen og som ellers har gjort seg til talsmenn for at samene i 100 år har konspirert om statsdannelse, maktovertakelse i Nord-Norge og planlegger etnisk rensing. Disse opplysningene kommer ikke fram i ABC Nyheters artikkel.

Jeg står derfor godt inne for min Twitter-melding om journalistikken i dette tilfellet:

24Jun

Hva om velgerne kuppet valgkampen?

Valgkamp har til nå vært partienes og de folkevalgtes arena. Velgerne derimot, har i stor grad hatt rollen som mer eller mindre passive tilskuere. Men hva om det var omvendt?

Om ikke lenge vil  partiene ha snekret sine politiske plattformer og nominert sine foretrukne kandidater. Og selv om partimedlemskap og deltakelse i nominasjons- og programarbeid er mulig for oss alle, så velger de fleste av oss å ikke delta.

Så: hva om det var annerledes? Hva om velgerne hadde en plattform der man kunne utøve programarbeid og kandidatnominasjoner utenfor partiene? I all beskjedenhet, som et lite eksperiment, forsøker jeg å lansere nettopp det. Gjennom plattformen Ideascale.com lanserer jeg nå de partiløses plattform for programarbeid og kandidatnominasjon for sametingsvalget 2013.

Sametingsvalget 2013 - velgernes plattform

Velgerforum for Sametingsvalget 2013

 

Det er to grunner for initiativet:

  • min interesse for samepolitikk
  • min interesse for ny teknologi og hvordan teknologi kan endre maktforhold

Sjekk ut velgerplattformen Sametingsvalget 2013, og fortell meg hva du synes om initiativet – enten i kommentarfeltet under her eller i form av kommentarer på selve velgerplattformen. Dersom initiativet skal lykkes, så forutsetter det velgermobilisering før partiene bestemmer seg for programmer og kandidater. Nå er det opp til deg.

19May

Gulat go maid mun dádjan? (Hører du hva jeg sier?)

Sverre Poranger (ja, Ánte ja) har antydet at det er foreldrene som velger språk for sine barn; gjennom hvilket språk de snakker med dem og hvilket utdanningsløp de velger for dem: samisk eller norsk. Det startet en nokså forutsigbar kamp om definisjonen av virkeligheten rundt samisk språk. Foreldre og avkom  som valgte norsk som språk, har naturligvis et behov for å forsvare sine valg.

Faksimile NRK 18. mai 2012

Faksimile NRK 18. mai 2012

Arbeiderpartiets Willy Ørnebakk mener ikke overraskende at foreldrene ikke kan klandres, og legger skylden på tidligere tiders statlige fornorskningspolitikk.

– Det er ikke riktig å gå ut og kritisere de foreldrene som føyde seg etter offentlig politikk den gangen.

Nå var det strengt tatt ikke det Porsanger gjorde. Sverre Porsanger kan sikkert beskyldes for mye (i likhet med noen av oss andre), men spesielt lite greie på samisk hverdag og den samiske språksituasjonen har han ikke. Han påpeker kun det enkle faktum at folk som i dag klager over å ha mistet språket, åpenbart ikke kan ha tatt så veldig godt vare på det. Det finnes for så vidt historiske årsaker til det, som for eksempel fornorskningspolitikken. Når det er sagt, så har det aldri noen gang i den samiske historien vært bedre anledning til å lære seg samisk enn nettopp nå. De som opplever å ha mistet språket, burde således ha rikelig anledning til å finne det igjen. Og det er det jeg opplever er Porsangers hovedpoeng:

Fornorskningspolitikken har selvsagt funnet sted, men den er jo over. Min generasjon og barna og etterkommerene etter oss, opplever jo effekten av fornorskningen. Men det er foreldrene som velger språket de vil snakke til sine barn – åkke som.

Å gjøre slike valg er nødvendigvis ingen enkel sak, men slik er det jo med de fleste valg i livet som betyr noe for oss. Selv valgte jeg å bo i Karasjok i 14 år, blant annet fordi jeg ønsket at mine barn skulle få samiskspråklig undervisning i skolen.  Mitt samiskpråklige ferdighetsnivå var og er i beste fall enkelt. Mitt morsmål er norsk, og det har sin historiske forklaring i fornorskningspolitikken. Mine besteforeldre så ingen hensikt i å lære sine barn samisk, og deres barn hadde således intet samisk språk å lære bort. Samisk var heller ikke et tilgjengelig fag på skolen, der jeg vokste opp: Kirkenes. Jeg opplever da heller ingen sorg eller tap av å ha “mistet et språk” jeg aldri behersket.

Har jeg så lært meg samisk? Noe, men bare i liten grad. Så hva klager jeg for? Jeg klager ikke. Jeg har imidlertid gitt mine barn anledning til å lære et språk jeg selv ikke behersker. I dag bor vi i Oppegård, og her får de samisk som fjernundervisning. Ikke det beste alternativet, rent språklig, men innenfor de rammene av denne diskusjonen er alt bedre enn ingenting.

Hva så med alle samene (2 av 3) som ikke snakker samisk? Tja, hvis behovet ikke er der, så er det vel ikke et problem? Og er det et behov, så finnes det i dag en løsning.

Man kan, som Ørnebakk ha blikket stivt festet på de historiske årsakene til problemene knyttet til samisk språk. Eller man kan fokusere på de potensielle løsningene. Slik jeg opplever Porsanger, er det det siste som er hans budskap:

Lær deg samisk eller la det være – det er fritt valg. Men vennligst slutt å klage! Klagingen etterlater et inntrykk av at ansvaret og løsningene ligger et annet sted enn i dine egne valg. Og det gjør de ikke.

11Jan

Samekulturen er et produkt av soppvekst, ifølge lærebok

Det mangler ikke på de som forsøker å bortforklare at samer utsettes for rasisme, og at den strukturelle og særegne norske undertrykkelsen av samene for lengst er et tilbakelagt stadium. Mon det? I mellomtiden må vi som engasjerer oss i saken (samene) konstatere at det biologiske (les: dna, genetisk, rase – velg fritt) perspektivet på samekulturen og samepolitikken har blitt stuerent. Nettdebattanter og NRK Brennpunkt formidler side om side, med største selvfølgelighet og i beste sendetid, perspektiver som ligger tett opp til tidligere tiders raseideologiske tankegods om folkenes opprinnelse og kultur.

I kveld ble jeg gjort oppmerksom på at biologilæreboken Bi 2 for videregående skole inneholder en nokså aparte konklusjon:

“Vi kan derfor si at at hele samekulturen hviler på en symbiose av en alge og en sopp.”

Bi 2

Faksimile av biologiboken Bi 2 for videregående skole. Foto: Åsa Kumle (med tillatelse)

Kan vi virkelig? Redusere samekulturen til spørsmål om reindrift, overbeite i Finnmark, alger og sopp? Ja, ifølge forfatterne Heidi Kristine Grønlien, Leif Ryvarden og Cato Sandberg kan vi det. Ifølge forlaget Gyldendal er boka udsikutabelt av høy kvalitet:

Bi-bøkene utgjør et faglig solid læreverk, samtidig som bøkene er skrevet med tanke på elevenes forkunnskaper.

Med tanke på elevenes forkunnskaper altså. De samme forkunnskapene som doktorgradsstipendiat Hadi Lile ved Norsk senter for menneskerettigheter slakter i sin doktorgradsavhandling. Så hva kan vi forvente av kunnskaper om samiske forhold etter videregående skole, dersom Gyldendals kvalitet på læreboka er representativ?

For forfatterne gir det hele et vitenskapelig alibi ved å framstille det hele som “naturvitenskap”. Og da må det vel være sant? Det er tidens kunnskap, holdninger og perspektiver på samekulturen som formidles norske ungdommer i videregående utdanning, i tråd med Kunnskapsløftet. Det oppsiktsvekkende “vitenskapelige” resonnementet har passert gjennom forfatternes hjerner og tastatur, gjennom forlagets konsulenter og redaktører, gjennom bokhandlere og pensumsansvarlige i skoleverket – uten at noen har reagert.

Er vi virkelig der igjen? Skal vi virkelig akseptere at samisk kultur og samfunnsliv reduseres til en symbiose mellom alger og sopp? Til reindrift alene, til gener og dna, til avstammingsmessige prosentandeler, overbeite, nordnorske språk- og rettighetskonflikter og til ville påstander om “den samiske horde”? Kan vi leve med den stadig mer åpenbare rasismen overfor samene.

Oppdatert 13. januar:
Forlaget har nå besluttet å skrive om den mest famøse setningen i neste utgave av boken. Det er en klok beslutning.

 

31Dec

Sametingspresidentens siste nyttårstale

1. nyttårsdag holder sametingspresident Egil Olli sin nyttårstale. Det bør være den siste talen Olli får holde som valgt president for samene i Norge. Det er konklusjonen min etter å ha lest kommentaren “Hvor tykt er egentlig blodet?“. Skribenten Jonnys logikk, argumenter og perspektiv er skremmende. Mer skremmende er at den logikk Jonny her gjør seg til talsmann for, er til forveksling lik den logikk sametingspresidenten gjorde seg til talsmann for i NRK Brennpunkts dokumentar “Førsteretten”.

Olli gjorde et ikke ubetydelig poeng av at han er motstander av forskning på samisk arvemateriale (dna). Han frykter at resultatene vil avdekke at det samiske arvematerialet er “utvannet”. Det vil ifølge Ollis logikk medføre at de samiske rettighetene vil bli satt under press, og samenes status som urfolk vil kunne endres som følge av forskningens resultater. Slik sett gjorde Olli samme sak som nevnte Jonny: at norsk samepolitikk handler om ren rase, dna og blodavstamming, og ikke om et samfunns kultur, historie, språk og felles verdier.

En sametingspresident som forstår så grunnleggende lite av det samfunn han opererer som øverste folkevalgte for, og som viser så liten forståelse for de voksende motkreftene det samiske samfunnet står overfor, har ingenting som president å gjøre. I mine øyne er Olli nå en så stor belastning, at han i praksis gjør mer skade enn gavn som sametingspresident.

Jonny kan jeg tilgi, endog et stykke på vei forstå. Vi er alle, til en viss grad, fanget i de fordommer vi er fostret opp med. Meg selv inkludert. Jeg vokste selv opp i et samfunn og i en tid hvor vi ble lært å nedvurdere og fornekte vår egen kultur, vårt opphav og vår egen historie. Vi lærte å ikke forholde oss til det ikke-norske. Jeg kjenner igjen den lammende frykten som kan oppstå når du oppdager at hele ditt livs erkjennelse, ditt livs kunnskap og ditt livs verdier om “de andre” ikke lenger er gyldige. Tenk deg så hvordan det er når du oppdager at “de andre” er deg selv, slik jeg måtte i tjueårene. Slik mange av oss måtte.

Og nettopp derfor nekter jeg å forstå en sametingspresident som i beste sendetid reduserer min kamp for kulturell verdighet, mitt folk, min kultur, min historie og mine barns identitet til et spørsmål om blodprosent, rase og dna. Jeg nekter å forholde meg til en president som ikke høylytt protesterer mot å bli holdt gissel av journalistisk juks og  politisk analyse basert på avstammingsteorier, slik NRK Brennpunkt gjorde.

Jeg betviler ikke et sekund på Ollis gode vilje eller ektefølte engasjement for det samiske folkets vel. Men tabbe etter tabbe har overbevist meg om at han mangler evnene som skal til for å gjøre jobben som kreves. De siste årene har jeg registrert en stadig mer aggressiv holdning mot samer og samiske tema. Sametinget, med presidenten i spissen, viser fremdeles ingen tegn på at de tar denne utviklingen med tilstrekkelig alvor. Sametinget har fått betydelig makt, og jeg forventer derfor at samiske folkevalgte nå i større grad tar ansvar for det politiske klimaet som er i ferd med å utvikle seg. Med makt følger betydelig ansvar.

Når sametingspresident Egil Olli holder sin nyttårstale 1. nyttårsdag, håper jeg derfor det er for siste gang som sametingspresident.

Innlegget er endret. Ordlyden er endret i lenken “politisk analyse basert på avstammingsteorier“. Lenken henviste tidligere til raseteori, noe det aktuelle innholdet i lenken ikke inneholder. Jeg beklager bruken av begrepet “raseteori”.

12Dec

Homonettverket roter. Igjen.

“Nettverk for homofile og lesbiske samer” er igjen ute og kjører. Til tross for (i samisk sammenheng) store bevilgninger, klarer organisasjonen fremdeles ikke å dokumentere noen aktivitet eller bruken av de etterhvert nokså store offentlige bevilgningene.

Det er ikke første gang. Helt siden etableringen av det samiske “homonettverket” tilbake i 2002 har det stormet rundt organisasjonen med regelmessighet, med de samme tema: pengebruk og aktivitet. Det som i begynnelsen var organisert som et enkeltpersonsforetak rundt hovedpersonen Risten Ravna Heatta, er underveis endret til en ideell organisasjon. Uten at det later til å ha endret driftspraksisen nevneverdig, for det er stadig er det den samme personen som styrer virksomheten i organisasjonen, tilsynelatende fremdeles i ensom majestet.

Sametinget burde nå erkjenne at mangelen på seriøsitet i organisasjonen først og fremst skader de samiske homofiles sak. Og det er fremdeles etter mange år et åpent spørsmål hvor mange samiske homofile dette “nettverket” representerer. Da jeg for fire år skrev om en liknende sak, opererte “organisasjonen” ikke med medlemslister, men med “epost-lister”. Å sende epost fram og tilbake mellom samiske homser og homo-sakens støttespillere er vel strengt tatt et slags nettverksarbeid. Men noen kjent form for formell organisering er det knapt.

NRK Sápmi har valgt “Samisk homonettverk i stampe” som tittel for dagens artikkel. Sannheten er vel at dette nettverket har befunnet seg i konstant stampe siden etableringen. Det beste som nå kan skje er at Sametinget gjør alvor av sine trusler, og dermed avvikler ordningen med å finansiere nettverkslederens private interesser og kampanjer. For dette handler til syvende og sist ikke bare om homonettverkets omdømme, men i like stor grad om Sametingets og det samiske samfunnets omdømme.

En slik beslutning vil kunne skape et rom for andre seriøse og mer demokratiske aktører som kan tenkes å har et engasjement for de samiske, homofiles sak.

Og er det noe homofile samer nå hadde fortjent, så er det et positivt fokus på sin egentlige sak: seksuell likestilling. En sak som har kommet fullstendig i skyggen av hovedpersonen Heatta og organisasjonens økonomiske krumspring gjennom mange år.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.