samisk

25Oct

Stortingets høring om samepolitikken

Stortingets kommunal- og forvaltningskomité holder denne uken høring om norsk samepolitikk og om FrPs forslag om at  Norge trer ut av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter i selvstendige stater. Frp har for sikkerhets skyld også foreslått å nedlegge Sametinget og å avvikle Finnmarksloven og Samelovens bestemmelser om forvaltningsområde for samisk språk.

Les Frp-forslaget her.

Høringen er åpen og overføres dessuten via Stortingets nett-tv torsdag 27. november 2011 kl. 13.35.

23Oct

Sametinget: Lønn som fortjent?

Sametinget har de siste årene bevilget seg stadig rausere godtgjørelser, og holder seg nå med seks heltidspolitikere, to politiske rådgivere. Likevel produserer og behandler parlamentet bare rundt 40 politiske saker per år, samme antall som  i 2006 da Sametinget hadde to heltidspolitikere og en politisk rådgiver.  Tromsø kommune hadde  i fjor 5,6 politikerstillinger, en rådgiver og behandlet 169 politiske saker i kommunestyret. Noe er galt i Sápmi?

Neida, alt er i sin skjønneste orden, skal vi tro Sametingets særskilte parlamentariske arbeidsgruppe som har vurdert lønnsnivå og arbeidsinnsats blant parlamentets hel- og deltidspolitikere. Arbeidsgruppen konkluderer med at de folkevalgte får lønn som fortjent. Lønna står seg ettersigende godt både i forhold til arbeidsmengde og det arbeidsgruppen omtaler som “Sametingets rolle som høyeste folkevalgte organ for samene i Norge”. Ikke bare er arbeidsgruppen uenig i de siste års kritikk av de økonomiske ordningene for folkevalgte, men hevder den er basert på myter.

Blant de best gasjerte i landet

Myter? Glemt er altså  den eksterne utredningen fra 2007 som nettopp avdekket at Sametingets folkevalgte er blant de høyest desidert gasjerte folkevalgte i landet. Glemt er også professor Per Selles flengende kritikk av lønnsnivået for Sametingets folkevalgte og stadig flere heltidspolitikere i Sametinget i rapporten “Sametingets organisatoriske utfordringer – en vurdering” fra mai 2011. Selle uttaler til Dag og Tid i sommer:

Jeg har også påpekt at det sjelden eller aldri er en god demokratisk idé at de folkevalgte i betydelig grad er lønnsledende i forhold til de en skal tjene.

Begge rapportene bestilt av Sametinget. Dessverre avdekker Sametingets egen arbeidsgruppe nå først og fremst at den ikke har forstått det politiske landskapet Sametinget opererer i, eller det samfunnet det representerer. Det rause nivået på folkevalgtes godtgjørelser og arbeidsbetingelser står i kontrast til det samiske nærings- og arbeidslivet forøvrig, og påvirker i negativ grad parlamentets tillit mellom folkevalgte og velgerne, parlamentets generelle omdømme og dets politiske gjennomslagskraft. Denne utviklingen i lønn og godtgjørelser skjer forøvrig i en periode hvor de samme folkevalgte (hvert eneste år) offentlig klager over bevilgningene fra regjeringen og hvordan disse (hvert eneste år) umuliggjør en positiv utvikling for det samiske samfunnet. Som sameradiosjef Nils Johan Heatta påpeker, så er det grunn til å se nærmere på om pengebruken på de folkevalgte står i rimelig forhold til de siste års samepolitiske resultater.

Topplønn for 40 saker i året

Sametingets absolutt minste problem er at sametingspresident Egil Olli har en årslønn på 921.000 kroner. Hovedproblemet er de mange andre godt gasjerte folkevalgte, og det faktum at parlamentet  fremdeles ikke klarer å behandle mer enn rundt 40 politiske saker i året. Og det på tross av at altså Sametinget for kort tid siden brukte 8 hele uker på sine parlamentariske samlinger, har seks heltidspolitikere og to politiske rådgivere og nylig innførte en parlamentarisk styringsmodell. Åtte uker med møter for 40 saker? Sametingets store utfordring er at den politiske produksjonen og effektiviteten ikke står i forhold til de betydelige ressursene de folkevalgte bevilger seg selv. Det verste er at de folkevalgte i Sametinget verken synes å se eller forstå hvor ødeleggende et vedvarende fokus på høye godtgjørelser og gode ordninger er for Sametingets anseelse og gjennomslagskraft – både i det samiske samfunnet og i storsamfunnet. Og da hjelper det lite med all verdens arbeidsgrupper som serverer konklusjoner som ser ut til å være skrevet av de samme folkevalgte som bestilte arbeidsgruppens vurderinger.

Tromsø kommune behandlet i 2010 169 saker i kommunestyret, og hadde på det tidspunkt 5,6 heltidsstillinger til folkevalgte. Sametinget behandlet samme år 53 saker, hvorav hele 14 av disse omhandlet Sametingets interne forhold som godtgjørelser, organisering, sakslister, fritak fra verv mm. På dette tidspunktet hadde altså Sametinget flere heltidspolitikere og politiske rådgivere enn Tromsø. I mellomtiden har Sametinget innført en slags parlamentarisme, der medlemmene av Sametingsrådet (heltidspolitikerne) ikke lenger inngår i saksbehandlingen i plenum, men erstattes av vararepresentanter. Noe som igjen øker kostnadene til den politiske saksbehandlingen betydelig.  Til sammenlikning hadde Sametinget i 2006 2 heltidspolitikere og en politisk rådgiver. Da behandlet Sametinget 54 saker, hvorav 18 gjaldt parlamentets interne forhold. Så mens man over de siste fem årene har nesten tredoblet den politiske kapasiteten i Sametingsrådet, er antall saker parlamentet behandler uforandret.

Det parlamentariske selvbildet

Sammenlikningen med Tromsø kommune er ikke helt rettferdig, ettersom kommunen har en betydelig mer komplisert drift og behandler saker med større faglig spenn og krav til faglig detaljkunnskap enn det Sametinget noen gang behandler. Når det er sagt, så er selvsagt ikke Sametinget uten utfordringer. Det skal betjene alle typer saker som angår samer på alle samfunnsområder over hele landet og i forhold til alle forvaltningsnivåer. Derfor er da også Sametingets administrasjon en av landets mest effektive offentlige administrasjoner, som behandler betydelig større saksmengde per ansatt enn mange sammenliknbare forvaltningsorganer.

Allerede nå må vi kunne fastslå at parlamentarisme-modellen i Sametinget var et feilskjær. Det skulle gi klarere ansvarsforhold og økt politisk effektivitet, men har gitt lite og ingenting av noe. I praksis er Sametingets politiske aktivitet såvidt beskjeden at det framstår som ekstravagant og råflott med egne “statsråder” på fulltid for fagområder så små  og så lite direkte rettet mot brukerne som tilfellet er i dag. Og sametingspolitikernes vedvarende sammenlikning av Sametinget mot Stortinget synes først og fremst å være av symbolsk betydning. Arbeidsmengden og kompleksiteten i det politiske arbeidet i Stortinget og Sametinget kan ganske enkelt ikke sammenliknes. Kanskje er det derfor årets arbeidsgruppe bruker de nordnorske fylkeskommunene som sammenlikningsgrunnlag i sin rapport. Men også disse opererer med betydelig større budsjetter og betydelig større virksomhet rettet direkte mot sluttbrukerne enn Sametinget. Sametingets samlede budsjett i 2010 var 342 millioner kroner, mens budsjettet til Nordland fylkeskommune 5 milliarder og Troms fylkeskommune 2 milliarder kroner. Budsjettet for Tromsø kommune i 2010 var 2,5 milliarder – altså mer enn sju ganger større enn Sametingets rammer.

Vær makt og vår ære

Er dette rimelige sammenlikninger da? Nei, ikke helt. Sametinget er en unik politisk konstruksjon og har flere og mer omfattende oppgaver enn det som direkte kan leses ut fra budsjett-tall og administrative størrelser. Men det samme gjelder forøvrig de fleste av landets fylkeskommuner og kommuner. De fleste kommuner i landet har nemlig ikke råd til å holde seg med mer enn en folkevalgt på heltid; ordføreren. De folkevalgte i Sametinget derimot, insisterer for egen økonomiske del på å bli sammenliknet med de aller største og mest ressurssterke folkevalgte organer i landet, samtidig som de hvert år klager over egne budsjettrammer.

Arbeidsgruppen foreslår riktignok en ørliten innskrenking. I framtiden skal godtgjørelsene øke noe mindre enn de har økt de siste årene. Noen reell innskrenking er det derfor ikke snakk om, og den parlamentariske arbeidsgruppens argumentasjon og begrunnelser viser at den nå strammer inn reglementet mot sin vilje. Dette selvsentrerte perspektivet henger imidlertid godt sammen de siste års samepolitiske tilbakeslag hva gjelder storsamfunnets oppslutning om Finnmarksloven og de manglende politiske resultater innenfor mineralutvinning, fiskerettigheter og andre politikkområder. Vi ser også en økning i anti-samiske holdninger og uttrykk, og økt skepsis og kritikk av Sametinget og samepolitikken.

De samiske folkevalgte hadde tjent mer på forholde seg til realitetene rundt sin egen politiske virksomhet, framfor å definere sine egne lønningsposer som symbolske uttrykk for egen politisk makt og betydning. Men intet tyder på at vi kan forvente klokskap i pengespørsmål fra samiske folkevalgte med det første.

 Hva mener du? Har godtgjørelsene til de folkevalgte betydning for hva du tenker om Sametinget eller samepolitikk generelt? Kommentér gjerne nedenfor!

20Sep

Mitt medlemskap i EDL

Jeg har meldt meg inn i Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL). EDL har ifølge vedtektene som formål å “være en tverrpolitisk interesseorganisasjon for etnisk demokratisk likeverd og å gjøre denne allmenn tilgjengelig for informasjon og opplysning.”

Jeg vet ikke helt nøyaktig hva den høyst forvirrende formuleringen betyr, men jeg har jo i hele mitt voksne liv arbeidet for etnisk demokratisk likeverd gjennom å styrke og utvikle norsk minoritets- og urfolkspolitikk. Jeg kan derfor med hånden på hjertet si at jeg deler EDLs formål slik det er formulert i vedtektene. Og informasjon og opplysning er jeg selvsagt for, alltid.

Medlemsskapet er foreløpig ikke bekreftet av EDL, jeg er fortsatt nektet adgang til ELDs medlemssider på nett. Men betaling av medlemsavgiften har EDL akseptert.

Jeg har imidlertid blitt konfrontert av EDLs fagrådsmedlem Jarl Hellesvik på mine samepolitiske holdninger. Det har åpenbart falt ham tungt for brystet at jeg forsøker å “infiltrere” og ødelegge organisasjonen hans med mine “rasistiske” holdninger i samepolitikken (EDL og Hellesvik mener norsk samepolitikk er raseskillepolitikk i praksis). Nå vil han gjerne bruke meg i markedsføringen av EDLs politikk gjennom å skrive artikler om mitt medlemsskap. For hvem ville være bedre som “posterboy” for nettopp EDL enn nettopp meg og mine holdninger i samepolitikken?

Og ærlig skal man jo være: jeg betalte 100 kroner i medlemsavgift for å bidra til å endre EDLs politikk og i beste fall  få organisasjonen lagt ned. Et prosjekt jeg naturligvis bare har moderat tro på vil lykkes.

13Sep

Lokalvalg og samiske hjertesaker

Lokalvalget er over og i Tromsø og Hammerfest ble vinnerne de partiene som sterkest markerte motstand mot samiske saker. Det er selvsagt mulig at det er en ren tilfeldighet og uten sammenheng.

I Tromsø feide Høyre all politisk motstand til side og innkasserte en framgang på ikke mindre enn 24,6 prosentpoeng. I Høyres samarbeidsavtale med Fremskrittspartiet i Tromsøfør valget framkommer 22 punkter partene ønsker å “øke, sikre, styrke, legge til rette for og realisere”. 3 saker er imidlertid både Høyre og Fremskrittspartiet sterkt imot: eiendomsskatt, rushtidsavgift og planene om å innlemme Tromsø som en del av det samiske språkforvaltningsområdet.

I Hammerfest blåste vinden i stikk motsatt retning. Regjerende Arbeiderpartiet kunne valgnatten notere seg en framgang på 15,1 prosentpoeng – til oppsiktsvekkende 65,1 prosent. Det hele ledet av ordfører og stortingsrepresentant Alf E. Jakobsen som før valget markerte seg med forslag om å forby rein i Hammerfest og jage reindriftsnæringen fra Kvaløyaunder parolen “nok er nok”.

Kamp om ressurser

Å angripe reindriftsnæringen er politisk risikoløst, alle gjør det. Næringen er så godt som politisk venneløs, sett med både norske og samiske øyne. Årsaken er ikke, slik man kan få inntrykk av, at næringen er vrang, vanskelig og mot framskritt og utvikling. Konfliktene handler dypest sett om en legitim kamp om stadig knappere arealressurser. Reindriften er en svært arealkrevende næring, og dens behov for beitearealer kommer derfor stadig oftere i konflikt med det øvrige samfunnets ønsker om utbygging av veier, hyttefelt, turstier, turisme og kraftutbygging – for å nevne noe.  I den kampen står reindriften stort sett alene. Selv norske myndigheter, som har funnet næringen og utøverne beskyttelsesverdig gjennom nasjonale og internasjonale lover om urfolks rettigheter, finner sjelden grunn og anledning til å bidra til økt forståelse for reindriftens dilemma. Fra reindriftens side ønsker man samarbeid og et godt forhold til sine omgivelser. Men alt for ofte innebærer “et godt samarbeid” økonomisk tap og vanskeligheter for den enkelte reindriftsutøver.

I Hammerfest er nettopp det ekstra synlig, når de lokale folkevalgte gjør sitt ytterste for å definere næringen som lokalsamfunnets fremste hinder for utvikling. Reindriften på Kvaløya oppleves dypest sett å være i veien for det meste; hagestell, byliv, friluftsliv og næringsutvikling. Og ingen tiltak (flere gjerder, økt gjeting, ferdelsbegrensninger mv.) vil endre på dette. Men man kan da ikke la seg overraske over at de som har drevet reindrift på øya siden lenge før byen ble etablert, ser annerledes på saken? Til ordførerens forsvar skal det sies at Høyre allerede i 2009 foreslo Høyre å fjerne all rein fra Kvaløya:

“Hammerfest Høyre mener derfor at reindriften står i veien for en god utvikling, og kan bidra til at Hammerfestregionen går glipp av mange arbeidsplasser.”

Nei til skatt, avgift og samisk språk
I Tromsø har man reinsdyr på kommunevåpenet, og det er tilsynelatende så langt Tromsø kommune er villig til å gå når det gjelder å satse på utvikling av det samiske. Høyre setter nå nemlig et endelig punktum for diskusjonen om samiskspråklige vei- og informasjonsskilt. Tromsøværinger som lenge har levd i redsel for å bli eksponert for eller antastet av samiske bokstaver og ord i det offentlige rom, kan nå puste lettet ut. Valgvinneren Høyre forsikrer at det nå vil trekke søknaden om innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet.

Når det er sagt, så er det naturligvis fullt mulig å være for videreutvikling av den samiske kulturen og språket i Tromsø, og samtidig gjøre det Høyre har sagt de vil gjøre. Utfordringen er imidlertid at Tromsø Høyre til nå ikke har sagt noe som avslører at partiet har noen slike ambisjoner.

Er disse sakene forklaringer på til Høyres og Arbeiderpartiets framgang i Tromsø og Hammerfest? Nei ikke alene, selvsagt. Men jeg tror de, som andre viktige lokale saker, har bidratt.

Vi har sett det gang på gang. Alle gjennombrudd i norsk samepolitikk har skjedd som rikspolitiske kompromiss mellom stortingsvalg. Få lokalpartier i Norge går til valg for å styrke den samiske rettstillingen. Man vinner ganske enkelt ikke valg med samiske hjertesaker. Med mindre man altså er imot dem. Da kan de være nyttige.

24Aug

Debatt om samepolitikken – liveblogg

Følg debatten om samepolitikk fra Litteraturhuset på nett – og diskutér live her i livebloggen. Jeg starter bloggen mellom fem og seks i dag. Hashtag for Twitter er #samepol.

Oppdatert: Debatten er over, og her finner du sendingen på NRK Nett-tv.

16May

Sametinget – first we take Manhattan

Sametingsrådet ønsker å opprette et kontor i New York, mens professor Per Selle tar til orde for et sametingskontor i Tromsø. Begge deler er gode idéer, og helt i tråd med de siste års realiteter innenfor den nasjonale og internasjonale urfolks- og samepolitikken. Ikke uventet er det flere som reagerer på planene om et samisk New York-kontor, avisen iTromsø med politisk argumentasjon, mens Frps Tord Lien selvsagt raser på vegne av skattebetalerne.

Tegning av Sametinget i New York

Sametinget oppretter kontor i New York

Reaksjonene er forutsigbare, og forståelige dersom man legger sametingsrådets egen Vibeke Larsens argumentasjon til grunn: hun er sterkt misfornøyd med den norske regjeringens samepolitikk. Bedre er sametingspresident Egil Olli når han begrunner forslaget med å komme tettere på FN i forberedelsene til FNs urfolkskonferanse i New York i 2014. Målet med konferansen er å etablere en handlingsplan for implementering av FNs deklarasjon om urfolksrettigheter (pdf) i årene 2015-2030.

I en slik ramme blir Sametingets økte engasjement i forhold til FN ikke bare rimelig, men helt naturlig. Samene i Norden har politiske erfaringer, kompetanse, ressurser og gode styringsmodeller som i større grad enn i dag bør deles med de øvrige urfolkene i verden. 370 millioner mennesker i verden tilhører kategorien urfolk, og de færreste er i nærheten av samenes økonomiske, rettslige og politiske stilling i sine nasjonalstater. I så måte er Sametingets økte internasjonale engasjement ikke først og fremst et økonomisk spørsmål, men mye mer et moralpolitisk spørsmål.

Og nå: over til Tromsø

Arktisk råd har besluttet å legge sitt sekretariat til Tromsø. Den norske regjeringens nordområde-satsingen har Tromsø som sitt naturlige tyngdepunkt, hvor formålet er å redefinere nordområdene til et nytt, norsk, europeisk og globalt sentrum. Den samiske og urfolkspolitiske dimensjonen knyttet til Tromsø er åpenbar, ikke minst med tanke på Universitetet i byen.  De siste månedene har sett intense og til dels hatske debatter om bruk av samisk språk på veiskilt i Tromsø (og Bodø), etter at Arbeiderpartiet i Tromsø vedtok å innlemme Tromsø kommune i det samiske språkforvaltningsområdet.

Professor i statsvitenskap Per Selle fra Universitetet i Bergen har utredet de administrative forholdene ved Sametinget. Han har først og fremst sett på  administrasjonens organisatoriske forutsetninger for å betjene den samiske befolkningen og gjøre parlamentet best mulig i stand til å fungere som en effektiv politisk arena for samepolitikk. Blant hans mange forslag er å etablere et sametingskontor i ishavsbyen Tromsø.

Siden opprettelsen av Sametinget i 1989 har vi akseptert at samepolitikk stort sett er smått – og lokalt. Derfor har Sametinget gjennom årene opprettet ulike kontorer på steder som Nesseby, Kautokeino, Snåsa, Kåfjord, Drag – og Evenes! Formålet har vært å skape politisk legitimitet og oppmerksomhet i små samiske lokalmiljø. I disse årene har den dominerende trenden vært at samer flytter fra de samiske bygdene og inn i større byer og tettsteder som Alta, Tromsø og Oslo. Det har skjedd både på tross av, og på grunn av, Sametingets arbeid og kontorlokasjoner. Samepolitikken har i disse årene gjort det stadig enklere og lettere å være og leve som same – også i byene. Det er større aksept for samiske behov og rettigheter. Det er, ikke overraskende, også i byene vi ser den største veksten i samemanntallet – og hvor potensialet for fortsatt vekst er størst. Det er på høy tid å endre det politiske fokuset – og Sametingets organisering og arbeidsmetoder.

Å være same i 2011 er mer enn det stereotypiske bildet av reindriftssamen på vidda i Kautokeino eller den fastboende samen i Tana. Samisk kultur og samfunnsliv er i dramatisk endring i retning av det urbane og globale. Sametinget står i akutt fare for å bli  samepolitisk irrelevant dersom man ikke snart tar inn over seg det samiske folkets endrede demografi og behov. Sametingets kontor i Tromsø er en naturlig forlengelse av den moderne samepolitikken, og plasserer urfolkspolitikken der den egentlig hører hjemme –  i det nasjonale og globale storsamfunnet – og ikke bare de de små bygdene hvor det samiske er åpenbart og dominerende – og ukontroversielt.

Professor Per Selle analyserer flere viktige forhold ved Sametinget og parlamentets organisering, som ikke er tema i denne bloggposten. Men dersom du har interesse av dette, så finner du rapporten her og omtaler av rapporten i Altaposten, Aftenposten og NRK Sápmi. Her kan du lese sametingsdirektørens vurdering av Selle-rapporten. For ordens skyld og nye lesere: jeg har tidligere arbeidet (1999-2007) som informasjonsansvarlig ved Sametingets administrasjon.

 

 

 

3Apr

Hvem var først – samer eller nordmenn?

I den pågående debatten (hovedsaklig på nett) om samiske rettigheter dukker spørsmålet opp regelmessig: hvem som var først – samene eller nordmenn? Svaret på spørsmålet skal ettersigende ha betydning for hvilke rettigheter samene kan påberope seg – som urfolk. For hvem er egentlig “urfolk”, og hva slags rolle spiller det egentlig hvem som var først eller sist?

 

Bilde: Jompa sier "Fus"

Hvem er "urfolket"?

Folkerettslig og juridisk spiller det ingen rolle. Det er ikke et krav at et folk skal ha vært “først” for å få status som urfolk. Samene var etablert på Nordkalotten da grensene mellom de nåværende statene ble etablert, og det danner grunnlaget for statusen samene har som urfolk i Norge. Urfolk betyr ikke “først” – eller best, eller bedre enn andre folk. Urfolks-begrepet innebærer allikevel en anerkjennelse av at samene har noen umistelige rettigheter som folk. Urfolksbegrepet er således ment å beskytte en folkegruppes rettigheter som ikke tidligere har blitt anerkjent – innenfor rammene av nasjonalstaten. Men debatten om “hvem som var først”, er ødeleggende for samene og for det flerkulturelle Norge. Det gjør oss alle mer samiske og norske enn godt er. Og det tvinger oss alle til å se bakover i historien, istedenfor inn i fremtiden.

Det tvinger oss alle inn i en verden der det forutsettes at noe må være opprinnelig og gammelt, for å kunne være genuint og ekte. Noen hevder derfor at samer lever sine liv så likt sine norske naboer, at man knapt kan snakke om eksistensen av en samisk kultur i dag. I sin tid ble samisk kultur ansett som så primitiv, at det var til samenes beste å bli assimilert i den norske kulturen. Og nå er den altså ikke samisk nok? At den er samisk nok for samene burde vel være det avgjørende argumentet.

På samisk hold bør man imidlertid legge seg på minnet, at når man gjør debatten til et spørsmål om etnisitet, bør man ikke overraskes over at motparten gjør det samme.

Takk til Anne Berit og hennes lilla lavvu som inspirerte dagens Jompa.

1Apr

Stemmen fra Sápmi

Bilde av nettavisen til Sagat

Faksimile Ságat 1. april 2011

Tidligere kollega Anders Opdahl er nylig gitt tilliten som sjefredaktør i avisen Nordlys i Tromsø. Til avisa Ságat sier Opdahl at han vil videreutvikle avisen som den tydelige nordnorske røsten i samfunnsdebatten:

Vi er den talerstolen i nord som når best fram i den nasjonale debatten. Og det skal vi ivareta. Vi har mange dyktige samfunnskommentatorer i Nordlys.

Avisa Nordlys har mange gode kvaliteter, og har en god tradisjon på å se verden og Norge med nordnorsk perspektiv og nordnorske øyne.  Opp gjennom årene har avisa også hatt sine utmerkede penneknekter. I lys av de siste årenes utvikling innen urfolksrett og samerett i nord, mener jeg tiden er inne for at Nordlys også setter disse sakene på dagsorden i egen organisasjon.

Samiske saker har (også i Nordlys) en tendens til å behandles som nordnorske “utenrikssaker”, kuriosa eller bare godt gammelt konfliktstoff. Når hovedstaden i nord, Tromsø, nå diskuterer innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet, er det også en anledning for “hovedstadsavisa”  Nordlys til å ta et mer helhetlig ansvar for det samiske og multietniske nyhets- og kommentarstoffet i landsdelen.

Det betyr at man internt bør starte diskusjonen om hvordan man skal behandle etniske saker, samerett og urfolksstoff mer systematisk og grundig enn hva tilfellet er i dag.  Etterhvert som Sametinget vokser fram som maktfaktor og etterhvert som landsdelen framstår mer og mer som et multikulturelt landskap, fortjener også den nordnorske multikulturen et mer systematisk, grundig og kritisk blikk fra landsdelens største avis.

Den viktigste stemmen fra nord bør i større grad inkludere analyse og god journalistikk om urfolk og samer – og de  multietniske mulighetene og utfordringene i landsdelen.

30Mar

Sápmi – en identitet

Jompa og kart over Sápmi - SamelandJeg har vært i overkant opptatt av myten om den samisk staten i det siste. Det har forsåvidt et par andre aktører også. Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Jan Henrik Fredriksen uttalte for kort tid siden at han under et møte med sametingspresident Egil Olli hadde sett et klart og tydelig bevis for at samene planlegger en egen stat:

Han (Olli, red.anm) presenterte et kart over Norden hvor det allerede er tegnet et samisk kart, en egen samisk stat.

Sápmi er ikke en idé om en stat, men et faktisk, historisk samisk bosettingsområde. Det samiske begrepet “Sápmi” omfatter både det geografiske området og det samiske kulturelle fellesskapet, identiteten som ett folk. Noen skremmes åpenbart av at et ord på et språk de ikke behersker, kan ha flere betydninger. Andre skremmes av at noen av oss faktisk lever fullverdige liv med flere kulturelle og etniske identiteter. Men det gjør vi altså.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.