samisk

26Feb

Respektløst å twittre med velgerne?

Sametingsrepresentant Skjalg Jensen fra Arbeiderpartiet kritiserer tidligere sametingspresident Aili Keskitalo fra NSR for å ha kontakt med folkevalgte og velgere via Twitter og Facebook under Sametingets møter. Til avisa Ságat tordner han:

Det er rett og slett respektløst. Hun er på Facebook og Twitter hele tiden. Hun presser grensene for hva som er passende. Vi sitter i viktige forhandlinger, og da bør man følge med. Ved at hun gjør dette virker hun fullstendig uinteressert i det som kommer fra talerstolen. Tenk om alle 39 representantene gjorde det samme.

Tenke seg. At alle sametingsrepresentanter skulle åpnet for reell dialog og samtaler med ressurser utenfor sin egen navles omkrets og faktisk snakket direkte med fagfolk og velgere. Eller i Ailis og mitt tilfelle: potensielle velgere. Nei, slikt kan vi naturligvis ikke ha det. Da er det bedre at vi lukker politikken inne i partiene, komitéene og parlamentene og overlater det til folk som har greie på sakene. Som Skjalg Jensen.

Den ferske sametingsrepresentanten Skjalg Jensen (Ap) fra Kvalsund/Hammerfest har på den korte tiden siden sametingsvalget høsten 2009 klart å markere seg som en slags Arbeiderpartiets svar på nå avdøde FrPs Jon Alvheim. I tillegg til sitt brennende og sterke engasjement i helse- og sosialpolitikk, var Alvheim også kjent for sine regelmessige overreaksjoner, hvor han med sterkt patos “tok fullstendig avstand fra” saker han ikke var enig i.

Vi som har fulgt Jensens retoriske form siden september 2009 synes han nå står i fare for tangere Alvheim i pompøs og innholdsløs kritikk. Det kler folkevalgte spesielt dårlig.

Aili Keskitalos praksis via Twitter og hennes egen og lesverdige blogg viser en politiker med ønske om å kommunisere. Hun er en av få samiske folkevalgte som har fortsatt å blogge ETTER sametingsvalget, og viser en genuin vilje til å kommunisere med velgere og verden rundt seg. Det kan man karakterisere på mange vis, men å kalle det respektløst er tåpelig.

26Feb

Samepolitikken i krise

Sametingets plenumsmøte denne uka ble et nytt studie i selvpålagt politisk avmakt. Møtet endte raskt som slike debatter ofte gjør: i en utmattende polemisk øvelse mellom Sametingsrådet og representanter for opposisjonen om politiske og byråkratiske saksbehandlingsregler og -rutiner og organisering av arbeidet for de folkevalgte.

Min gjennomgang av tingets sakslister for de senere år viser at ingen tema diskuteres oftere enn parlamentets organisering, økonomi og de folkevalgtes godtgjørelser og lønninger.

Samepolitisk universal-løsning

Vi så det allerede på onsdagens seminar om samisk språk: foredragsholderne Lars Magne Andreassen (Árran) og Jane Juuso (Isak Saba senter) sa innledningsvis mye viktig og interessant om samisk språk. Men når alt kom til alt konkluderte de begge dessverre velkjent: mer tilskudd og penger fra Sametinget til ulike prosjekter i språksentrenes regi slik at flere ansatte kan engasjeres og flere prosjekter kan igangsettes.

Universal-løsningene på enhver samepolitisk utfordring synes å være:

Sametinget vedtok også at parlamentets fem heltidsengasjerte folkevalgte ikke lenger skal inngå i plenumsforsamlingen eller i komitéene. De skal erstattes av vararepresentanter, og dette skal medføre et klarere og tydligere politisk ansvar, og styrke uavhengighetene mellom Sametingsrådet og plenum/komiteene. Altså økt grad av parlamentarisme. Opposisjonen (NSR, Flyttsamelista og FrP) var imot og mente ordningen var for kostbar (minst 1,2 mill. per år) og udemokratisk. Sametingsrådet hevder endringene vil styrke arbeidet med de samiske sakene og således er verdt pengene.

Rituelle politiske øvelser

Det har etterhvert blitt en regel at viktige samepolitiske spørsmål til reduseres til spørsmål om samisk institusjonsbygging, politisk og administrativ organisering og nye og økte tilskuddsordninger. 24. mai 2004 innførte Sametinget dagens komitéordning for å styrke det politiske arbeidet til de folkevalgte. Ett av resultatene var et dramatisk fall i antall artikler og saker i norske og samiske medier om nettopp samepolitikk og Sametinget.

Sametingets plenumssamlinger var (før komitéene) et åpent politisk verksted, der den faktiske politiske kampen mellom partiene skjedde på talerstolen og for åpen mikrofon. I dag framstår debattene i Sametinget som rituelle politiske øvelser, der de ulike posisjonene markerer seg overfor et ikke-eksisterende publikum og et fraværende pressekorps.

Manglende debatt

For selv om komitémøtene også er og har vært åpne, medførte omorganiseringen en merkbar redusert medie- og publikumsinteresse. Resultatet er at velgerne har mindre mulighet til å følge de samepolitiske debattene og beslutningsprosessene – og dermed redusert mulighet for påvirkning.

Samtidig har ingen av de samiske mediene lagt spesielt godt til rette for en folkelig samepolitisk debatt. NRK Sami radio har i perioden også lagt ned sine nettbaserte debattforum, og bare avisen Ságat ser ut til å verdsette publikum og velgernes meninger (på papir). Vi snakker i beste fall om en svært oppdelt og begrenset samisk offentlighet.

Dårlige politiske løsninger

Samepolitikkens viktigste utfordring er mangel på de gode, politiske idéene og løsningene. Partiene er små og lukkede arenaer, komitéene er i praksis lukkede arenáer, Sametingsrådet er lukket i sine drøftinger og sin saksbehandling – og Sametingets plenum er i praksis en arena for debatt over beslutninger som allerede er fattet.

I dette nokså lukkede, politiske kretsløpet vet alle, at skal man nå fram med sine forslag må de kretse rundt 1) tilskudds- og støtteordninger, 2) nye samiske institusjoner, 3) Sametingets organisering/finansiering og 4) anklager/ønsker rettet mot norske myndigheter. I et politisk miljø som ikke er åpent for avbrytelser, innsigelser og alternative forslag fra det samfunnet det er ment å betjene, framstår de dårligste idéer som bedre enn ingen idéer.

Sametinget på Facebook

Kamp om honningkrukka

Utad fortoner denne utviklingen seg som en kamp om hvilke folkevalgte og miljøer som skal få adgang til honningkrukka (pdf). For det er altså et faktum at mens samefolkets innflytelse begrenses, vokser antall folkevalgte, byråkrater og samiske institusjonsarbeidere rundt i lokalsamfunnene som lever alminnelig godt av Sametingets ordninger. De folkevalgtes engasjement for egne godtgjørelser og honorarer er lagt merke til.

I mediene har de samepolitiske sakene paradoksalt nok utviklet seg i retning av hvordan det var før, og rett etter, Sametingets opprettelse: tilfeldige, konfliktorienterte og med klare fronter mellom samer og nordmenn (etnisk). Manglende åpenhet og mulighet for påvirkning i samepolitikken har redusert medienes interesse for og prioritering av samepolitikk – og har gjort frontene hardere. For det man ikke forstår, frykter man.

Et system i krise

Sametingets visepresident Laila Susanne Vars foreslo denne uka å opprette samiske språksentre i Indre Finnmark fordi hun mener å konstatere en negativ språkutvikling blant annet i Karasjok og Kautokeino. Kanskje er det riktig observert. I alle fall er det en viktig sak.

Men Karasjok er da vitterlig det samiske lokalsamfunnet i Norge med de fleste og de største samiske institusjonene: forlaget Davvi Girjji, De samiske samlinger, Sametinget og NRK Sámi radio. Kommunen har samiskspråklige barnehager, samiskpråklige barne- og ungdomsskoler og er vertskommune for en av landets to samiske videregående skoler, flere ulike samiske helseinstitusjoner og to samiske bibliotek. For å nevne noe.

Å foreslå etablering av et språksenter med 1-3 ansatte i Karasjok for å styrke språksituasjonen i Karasjok, framstår i en slik sammenheng først og fremst som et uttrykk for akutt politisk avmakt og mangel på idéer. Og på et samepolitisk system i krise.

Artikkelen ble publisert som kronikk i Finnmarken og Finnmark Dagblad mandag 1. mars 2010.

24Feb

Dugnad for samisk V – eller betalt per ord?

Språkarbeider Jane Juuso fra Isak Saba senter lanserte i dag idéen om etablering av et felles samisk språkverktøy på Sametingets språkseminar (pdf). Hun etterlyste mer handling og mindre byråkrati rundt samisk språk. Ett av spørsmålene hun stilte var: er det blitt slik at vi har bare har samiskspråklige miljøer der vi er villige til å betale folk for å snakke samisk? Har samisk blitt et betalt språk for samiske byråkrater?

Microbetaling (en. Wikipedia: micropayment) er i skuddet i mediebransjen, der man diskuterer hvordan man skal få journalistikken til å betale seg. Kanskje har vi kommet dithen at vi må begynne å snakke om hva som fungerer best som betalingsmodeller for bruk av samisk også? Kanskje vi skal betale samisktalende per samiske ord? Da kunne kanskje de fullt ut tospråkelig til og med leve av sin språkkompetanse.

Jeg lanserte idéen om et åpent og fellesnordisk språkforvaltningssystem høsten 2008, noe i retning av det Jane Juuso etterlyser i februar 2010. Fremskrittene innen samisk språkutvikling skjer med andre ord ikke med lysets hastighet. Men jeg tror fremdeles på et “dugnadsbasert” system, der alle samiske institusjoner fritt deler språkkompetansen med alle andre som deltar i prosjektet. Jeg tror tilstrekkelig mange ønsker å bruke samisk, både enkeltpersoner og institusjoner, men det er dessverre ikke enkelt nok.

Mange samer har en tendens til å gjøre bruk av samisk til et moralsk spørsmål: du bør snakke samisk av hensyn til din bakgrunn, dine barn og din kultur! Jeg tror imidlertid valg av språk er mye et praktisk spørsmål for de fleste av oss – vi velger det som er praktisk og enkelt for oss. Det handler tross alt om kommunikasjon. Vi må med andre ord gjøre det enklere å snakke og bruke samisk og enklere å lære.

Visepresident Laila Susanne Vars gjorde et betydelig poeng av Juusos mange poenger og mente norske myndigheter hadde noe å lære av hennes  tanker om språk. Men det har jaggu Vars og Sametinget også. Mens språkmedarbeidere etterlyser verktøy, sitter de samiske folkevalgte med hendene i fanget og overlater til den samiske grasrota og norske myndigheter å drive den samiske språkpolitikken i praksis.

Sametinget valgte selv å legge ned sitt eget Samisk språkråd, kanskje det viktigste ombudet for samisk språk de siste 25 årene. Siden da har i praksis det samiske språkutviklingsarbeidet stagnert. Jeg tror kanskje ikke flere “råd” nødvendigvis er veien å gå. Men jeg tror kanskje det er litt vel defensivt å be norske myndigheter om å ta samiskspråklige initiativ Sametinget selv ikke er villig til å ta.

Mer lesestoff i saken:

20Feb

Kritikk av et samisk selvbilde

Det samiske nyhetsorganet Ságat rapporterer at stortingsrepresentant Jan-Henrik Fredriksen (FrP) har uttalt at han slett ikke har så sterke samiske følelser. Like fullt står Fredriksen registrert i samemanntallet, hvor han i fullt alvor har underskrevet på at han “oppfatter seg som same“.

Førsteamanuensis Ánde Somby ved juridisk fakultet ved Universitetet i Tromsø og NSR-leder Aili Keskitalo raser mot stortingsrepresentanten, som Somby mener har forbrutt seg mot sameloven. På vegne av alle oss (krenkede?) samene  i denne sak, oppklarer Somby:

Lover er ikke et buffetbord, der vi plukker ut de lover man liker, og så kan unnlate å følge de lovene man ikke liker.

Og han har jo rett. Vi kan jo ikke bare velge hvilke lover vi skal følge. Men vi kan derimot velge hvilke påståtte lovbrudd vi anser som så alvorlige at vi velger å snakke om dem i avisa. Selv ville jeg valgt å kritisere Karasjok kommune for å ha brutt norsk og internasjonale lover knyttet til menneskerettighetene gjennom å ha tillatt systematisk mobbing av barn gjennom mange år. Eller norske myndigheters og Sametingets brudd på nasjonale og internasjonale lover om barns rett til opplæring. For å nevne noen utvalgte og aktuelle.

Spørsmål knyttet til samiske identitet er kompliserte og sammensatte, og ikke så rent sjelden fornekter samer sin egen bakgrunn. Så er antakelig også tilfellet for mange FrPs tillitsvalgte av samisk ætt. Århundrer med hard fornorskningspolitikk har gjort det med oss. Da kan det være på sin plass å minne om NSR-leder Keskitalo egne ord i forbindelse med arbeidet rundt samiske rettigheter:

Rettigheter kan også føre til økt samisk identitet. Utvalgets (samerettsutvalget. red.anm) arbeid er verdifullt for de mange som ikke vedkjenner seg sine samiske røtter. Husk at det er mange måter å være same på. Det er samer i byene og det er samer som ikke kan samisk.

I motsetning til Ságat og Somby har jeg aldri mistenkt Fredriksens samiske identitet for å være noe i nærheten av Sombys egen. Men på den andre siden reflekterer jeg lite om andre menneskers innerste tanker om seg selv. Det er deres sak. Mitt syn er dette: dersom man oppfyller det objektivet kravet for å stå i manntallet og man har et så sterkt ønske om å delta og påvirke det samiske samfunnet at man registrerer seg i samemanntallet og deltar i sametingsvalg (Sametinget), så anser jeg alle krav som oppfyllt.

Fredriksen og jeg står milevis fra hverandre i enhver politisk sammenheng. Men det er faktisk helt lovlig og helt legitimt å representerer et parti og et syn som innebærer nedleggelse av Sametinget. Det er ikke ens politiske syn og oppfatninger som utgjør ens etniske identitet. Og som Sametinget selv orienterer  på sine nettsider for ungdom:

Forutsetninger for en demokratisk styreform, er retten til fritt å kunne 1) motta informasjon, 2) danne seg en mening, 3) være medlem av politiske partier eller interesseorganisasjoner, 4) gi uttrykk for sine meninger offentlig og 5) delta i frie valg.

Somby og Keskitalo krever Fredriksens demokratiske rettigheter til valg innskrenket som følge av hans meninger og utsagn om seg selv. I denne saken er det ikke først og fremst Fredriksen selvbilde jeg finner merkelig.

Oppdatert 22.februar 2010:

NRK klarer kunstykket å omtale saken med tittelen “Løy seg inn i samemanntallet“. Imponerende. Østbloggen (Finnmarken) har også kommentert saken.

For ordens skyld: Jeg har tidligere arbeidet som kommunikasjonsansvarlig i Sametinget og har skrevet tekstene om demokrati og makt på www.diggi.no.

29Jun

De første positive, samiske signaler…

Sametingspresident Egil Olli (Ap) leverer med kronikken “Forpliktende melding” i Aftenposten sin offisielle karakteristikk av regjeringens samepolitiske melding. Den er oppsiktsvekkende positiv, og det er i seg selv et forfriskende utgangspunkt. Sametingets tidligere offisielle posisjoner har vært konsekvent negative overfor samtlige regjeringers utspill, være seg meldinger, lovforslag eller budsjetter.

Noen vil hevde at det skyldes partilojalitet mer enn noe annet. Men Arbeiderpartiets sametingsgruppe har den siste perioden vist atskillig mer vilje til uavhengighet fra moderpartiet og dagens linje er således også et tegn på en nyorientering i den politiske strategien. Og det var sannelig på høy tid å prøve noe annet enn sutring som samepolitisk metode.

6Feb

Samer er fruktbare

Samer er mer fruktbare enn landets øvrige befolkning. Men på den annen side har de lavere utdanning, en betydelig høyere andel eldre og de de dør tidligere. Kombinasjonen av de to siste er jo åpenbart litt uheldig. Men det oppveies kanskje av fruktbarheten…

Dette og annen spennende statistikk finner du nå i Samisk statistikk 2008 fra Statistisk Sentralbyrå. Spesielt i dag, 6. februar, samenes nasjonaldag.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.