Tekster

25Apr

Siste fra reservasjonsetaten – ukas oppsummering

Sigrun Eriksen (Krf)

Sigrun Eriksen (Krf)

Ukas oppsummering: Vel, kampen mot reserverte leger er avsluttet. Det som ikke var “diskusjonstema”, ble debattert i filler og Krfs nye abortkamp forsvant i forlegen tungetale under dagens pressekonferanse med komisk nestleder Dagrun Eriksen. Gladfundamentalisme i praksis.

Det ble også kjent denne uka at forsvarssjefen trenger flere soldater. Åpenbart for å bekjempe den invaderende hæren fra Tibet bestående av en gammel mann i kjortel og sandaler, bevæpnet med ville ideer om respekt og rettferdighet og fred.

Skråsikre kilder opplyser at Regjeringen nå vurderer å overlate styringen av landet til den kristenstalinistiske komiteen for folkets Lysfontener og Korsfestelser (Marxist-læstadianerne), altså kalt KKFFLK-ML. Forberedende arbeidsutvalg for etablering av KKFFLK-ML har allerede kontaktet Kinas myndigheter med forespørsel om fire esker standhaftige tinnsoldater med neste tankegodsskip fra Bejing.

Som gode gamle Stalin sa: idéer er farligere enn våpen. Vi lar jo ikke våre fiender ha våpen, så hvorfor skal vi tillate dem å ha idéer?

Apropos Stalin. Stortingets presidentskap ble denne uken flyttet dit skapet egentlig skal stå, innerst i kroken. Under flyttingen ble det avdekket en bunke nedstøvede demokratiske og rettsstatlige prinsipper, Disse er nå overlevert som farlig tankegods til reservasjonsetaten i Oslo kommune.

Pengene derimot. Oljefondet er nå på 5475 milliarder, altså 1.038.000 per innbygger i skrivende stund. Verdens rikeste land!

Yey! Err´e herr´er partY?

31Jan
Photo: United Nations

Photo: United Nations

De sa det da
jeg var yngre:

Og jentene er også med

Med sylskarp diksjon
og press i nikkersen

sa han
det
om jentene

Men det var de
ikke

De stod bak
i billig
kjoletøy
og smilte
nesten

reservert

28May

Jeg vil bare leve

Kulden vil ikke slippe taket. Ennå kan hun kjenne den, den lammende følelsen. Når hun hører lyden av skvulpende vann eller en mobiltelefon som ringer. Når den ringer ut, uten at noen svarer. Da blir hun kald og stille, og glemmer å puste. Og hun kan ennå kjenne sjokket i kroppen idet den siste rest av kroppsvarm luft ble presset ut av buksen av det iskalde vannet idet hun la på svøm.

– Slik er døden, tenker hun. Iskald og alene.

Pust. Rolig og jevnt. Herregud, pust. Der i vannet overrumples hun av et bilde, som morild i vannet. Et hun trodde hun hadde glemt, men som nå er klart som i et fotografi. Den falmede og håndskrevne lappen på badespeilet hjemme hos mamma.

“Huskelapp for tunge dager: Husk å puste dypt inn, og deretter ut igjen. Repetér, til det går av seg selv.”

Hun puster. Først hikstende og panisk mens hun svelger vann og kjemper mot de våte klærne som holder henne igjen som et dødens anker. Deretter roligere. Inn og ut. Først dypt inn, deretter ut. Hun teller, og oppdager at det finnes en rytme mellom åndedrag og svømmetak. En, to, tre, og fire. Om igjen.

– Jeg vil leve, sier hun til seg selv. Jeg vil leve. Kjære Gud hjelp meg, jeg vil leve.

Så slipper hun gråten til. I et kort øyeblikk ser hun tydelig gutten i naboteltet med Vålerenga-emblemet på genseren, liggende i fjæra. Og venninnen som lå lå på stien. Hun lå som om hun sov, mens den røde, klisne massen rundt henne fortalte en helt annen historie. Mobiltelefonene som ringte og lyste opp dødsmarkene på øya med lysende skjermer og slukket håp.

– Pust.  En to tre fire, roper hun til seg selv.

Hun ser båten som kommer mot henne. Hun roper, og forsøker å vinke med armen, men svelger enda mer vann i forsøket.

– Ta tak i hånden min, roper han over båtripa.

Hun stirrer på hånden hans. Det er en stor, ru arbeidsneve som kommer mot henne. Hun orker ikke. Varmen brer seg behagelig i kroppen og hun merker at hun synker. Bena vil ikke røre seg  lenger og armene flyter viljeløst i vannskorpen. Hun tenker at slik er døden. Endelig.

I dag skal de i rettssalen. Ikke hun. Hun skal møte dem etterpå, på Internasjonalen. Hun orker ikke møte morderen. Den smilende mannen i grå dress og silkeslips i midten av rettssalen og mediefokuset er ikke mannen som myrdet vennene hennes. Han er ikke massemorderen som lo etterhvert som han henrettet dem, en etter en. Han er en annen.

Hun er også. En annen. Hun er heller ikke den alle avisene og kommentatorene skriver om, som rev av seg skjorten for å forbinde den blødende gutten som satt apatisk i strandkanten. Hun løp forbi den hysteriske gutten på gressletten. Første gang hun så ham var i frokostkøen dagen før. Han hadde glist til henne idet han snek seg foran henne. Hun hadde ledd høyt.

– Jeg vil ikke dø. Mamma, jeg vil ikke dø, hadde han hulket i det hun løp forbi.

Han hadde samme genser som i køen dagen før. Han overlevde. Men minnet om han er for alltid dette. At hun løp forbi. Ikke trøstet. Ikke hjalp. Så når aviskommentatorene skriver om den nye generasjonen ledere, Utøya-generasjonen, er det ikke henne de snakker om. Rettsreferatenes historier om lederskap, kjærlighet og mot midt oppe i all død og ødeleggelse, er ikke beretningen om henne. Hun har en annen historie, og dette er ikke tiden for den.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.