Uncategorized

25Dec

Jul på trappa

3994455809_5c9426a7e8_o

Lille julaften satt han der, slik han ofte gjør. Med sine to-tre sedvanlige øl, og sin rulletobakk. På trappa. Jeg hadde hastverk, jeg skulle nå posten og hadde for anledningen parkert ulovlig. Derfor skjøv jeg ytterdøra opp med all kraft, og var i full fart ut da jeg så ham.

Døra smalt i veggen, like foran føttene hans. Men han så ikke opp. Han stirret som vanlig ned i sementen og på rullingsen mellom gule fingre. I farten la jeg merke til at at det sedvanlige lange og tynne, grå håret var dekket av en ny lue. Det var -9 grader. Jeg vet, for jeg sjekket på telefonen straks jeg var tilbake i bilen. Og der og da tenkte jeg: for en julehistorie!

Det er ikke første gang vi møtes. Vi møtes ikke ofte, men regelmessig her på trappa til Sametingets kontor i Tromsø. Han sittende med sine to øl, og jeg på vei ut for ett eller annet ærend.

– Hvordan er dagen i reisebransjen, sa han en dag.

– Jeg arbeider for Sametinget, vi holder til i andre etasje, svarte jeg.

Det ble starten på en samtale om samiske artister og kunstnere han hevdet å ha arbeidet med i yngre, og utvilsomt bedre år. Siden den dagen har vi hilst på hverandre når vi har møtt hverandre på trappa, og ønsket hverandre en fin dag.

Lille julaften satt han der, igjen. Og jeg tenkte at dette kunne bli en fin julehistorie. For jeg elsker julen. Først og fremst elsker jeg denne forestillingen om at vi i julen er ekstra snille og oppmerksomme mot hverandre. Vi hilser på folk vi ikke kjenner når vi møter dem, sier god jul til ungdommen i kassa på Ica og velter oss i denne inderlige, varme følelsen av julestemning. Og vi elsker det. Og jeg sa vitterlig god jul til min venn på trappa, slik jula krever? Jeg inviterte ham ikke hjem, til dusj og mat han utvilsomt hadde fortjent. For det ville jo brutt med hele tanken bak “Piken med svovelstikkene”?

Så gikk jeg. Og her sitter jeg altså og skriver årets julehistorie. Om ham som satt på en iskald trapp og drakk øl på lillejulaften, og som jeg ikke gjorde det grann for.

Men poenget er: jeg tenkte virkelig over hva jeg kunne gjort for ham. Jeg kunne invitert ham hjem, gitt ham en dusj og et måltid han nok ikke ville glemt. En ålreit seng og rene laken. Jeg kunne hentet ham og kjørt ham “hjem”igjen. Alt dette kunne jeg gjort, uten nevneverdig offer eller komplikasjoner.

Og jeg blir nesten rørt av min egen hjertegodhet. Og først da er det egentlig jul.

 

10Feb

Vi og OL

www. torussiawithlove.no

www.torussiawithlove.no

Det er mange ting å si om de Olympiske Leker og arrangementet i vertslandet Russland i 2014. På listen over de verste ting å si, kommer dessverre verken reklamepausene i TV2s overføringer eller IOCs kritikk over de norske sørgebåndene. Ikke på listen over de mindre alvorlige ting heller.

Jeg klarer ikke å fri meg fra denne ubehagelige følelsen: det er noe grunnleggende hjelpeløst over en nasjon som forlanger at fjernsynsbildene fra det mest kostbare og kommersielle sportsarrangement i verden, må finansieres via offentlig skatt, det vil si kringkastingslisens. Hvorfor? Fordi vi sliter med synet av hva lekene handler om: penger og reklameavtaler. Og den ubehagelige følelsen blir ikke mindre av at arrangementet finner sted i et vertsland med forrakt for demokrati og menneskerettigheter, – og er organisert av en olympisk komité bestående av medlemmer som gjennom mange tiår har gjort seg negativt bemerket i dette olympiske systemet bygget på grådighet og mangel på respekt for menneskerettigheter.

Så på toppen av det hele ble langrennsjentenes sorgmarkering med armbind kritisert for å være i strid med IOCs regler. Hvilket jo var en nokså korrekt observasjon som tilfeldigvis kolliderte med sterk og uttrykt norsk sorg. For slikt passer ikke inn i IOCs strømlinjeformede og apolitiske pengemaskin, som jo OL strengt tatt er. Og det har de regler for. Med norsk deltakelse har vi altså godtatt alle disse reglene. Ikke bare i år, men i alle år. Mens serbiske snikskyttere på høydene rundt Sarajevo møysommelig likviderte den ene sivilisten etter den andre på byens gater i 1994, feiret vi gledestrålende Lillehammer OL som “the best Olympic Winter Games ever”.

Jeg forstår de norske jentene, og nærer dyp medfølelse i sorgen. Men hva med de andre? OL 2014 i Russland har 88 deltakende nasjoner, hvor blant annet Zimbabwe og Øst-Timor er med for første gang. Hva kan ikke deltakerne fra mange andre nasjoner fortelle om død, myrderier og folkemord. Antall deltakere er rundt 2800(+). Det er mange nok til at flere enn Norges lag har opplevd sorg og savn i eller i tilknytning til laget og deltakelsen i Russland.

Det er mange ting å kritisere OL i Sotsji og den olympiske organisasjonen for. Reklamepauser og kritikk av norske sørgebånd er blant de ting som bør komme langt ned på listen.

 

31Jan

Den som dreper – om drap og psykiske lidelser

NRK 30. januar 2014

Slik presenterer NRK sannheten om drap og psykiske lidelser i Norge. Og det er det, stadig ifølge NRK, all grunn til å diskutere. Problemet er at NRK presenterer viktige fakta som er feil, snørr og barter blandes og det hele pakkes inn i titalls reportasjer og intervjuer med personlige tragedier så fulle av ektefølt sorg og avmakt at leseren presses inn i en aksept for premissene i artiklene som listes opp under tittelen “Drap og diagnoser”. Ofrene selv uttrykker seg i stor grad om gjerningspersonene og drapene som om de var varslede, selv om faktaene på viktige områder altså både er direkte feil eller i det minste svært upresise. Resultatet er nok en gang en demonisering av psykiske lidelser og personer rammet av dem. Eller som redaktør Gunnar Stavrum konkluderte i 2012:  Tikkende psykiatriske bomber.

Fakta: antall drap synker

I 2013 ble 46 mennesker drept i Norge. Tragiske som hvert drapstall er for offer, gjerningsperson og pårørende, var drapstallene for 2012 nær det halve av antall drepte i Norge i 1980. I samme periode er vi nå ca 800.000 flere innbyggere enn i 1980. 29 drap (2012) utgjør under 0,6 drap per 100.000 innbyggere, og drapstallene har ikke vært lavere siden 1960-tallet. Gjennomsnittlig drapsrate i verden er 7,7. For USA er tallet 17 drap per 100.000. Høyest ligger Honduras med 86 drepte per 100.000, 143 ganger høyere enn i Norge. 2013 ble ifølge rapporter fra Kripos imidlertid et år med forholdsvis stor prosentvis økning i antall drap, totalt 46. Drapstallene har foruten 2013, vært stabilt lave og synkende i 30 år.

Antall personer med alvorlige psykiske lidelser er også redusert i samme periode.

Fakta: den som dreper

Det er menn som dreper. Den typiske gjerningspersonen er en tidligere straffedømt mann som er arbeidsledig eller trygdet. De tar livet av sine partnere og ektefeller, samboere og kjærester. Eller ekspartnere. De er ofte ruset, og de dreper med kniv, kvelning eller slag, ofte i affekt. Andelen partnerdrap er høyere i Norge enn våre naboland Sverige og Finland. I 76 prosent av tilfellene kjenner gjerningsmann og offer hverandre.

Fakta: psyke drapsmenn

Ja. Drapsmenn har i mange tilfeller en (alvorlig) psykisk lidelse. Men tallene NRK presenterer er unormalt høye, og skiller seg vesentlig fra de tall man finner i internasjonale og andre norske studier. Internasjonalt opererer man med en sykdomsrate på rundt 6 prosent på drapsmenn, som altså sammenliknet med NRKs tall er svært mye lavere. Dertil kommer at drapsmenn er, som avsnittet over viser, også bærere av andre karakteristika. Når man altså justerer forekomsten av alvorlig psykisk lidelse for forekomsten av andre risikofaktorer, så er altså ikke alvorlige psykiske lidelser overrepresentert i drapsstatistikken. Det er dermed all grunn til å tvile på NRKs tall og metodene de har brukt for å komme fram til dem. Men aller viktigst; ingen forskning viser at psykiske lidelser alene kan forklare eller utgjør årsak til drap.

NRKs blindspor

Vi forstår alle at vi ikke uten videre kan hevde at menn som kjønn utgjør en særlig farlig risikofaktor vi må få bedre kontroll på i samfunnet. Til tross for at de aller fleste drap utføres av menn. Vi forstår intuitivt at kjønn ikke automatisk predikerer framtidige drapsmenn. Samfunnets forhold til rusmidler gjør dessuten at vi ikke uten videre er villige til å regulere rusbruk strengere enn vi allerede gjør, og derfor debatterer vi ikke rus og drap. Vi vet at vi ikke uten videre kan bruke arbeidsledighet eller trygd som indikasjon på framtidige drapstendenser. Samlivsbrudd og ekteskap utgjør samme utfordring. Vi går ikke bryllup og kondolerer bruden for å ha satt seg i situasjon der hun har forhøyet sjanse for å bli drept av sin ektemann. Rent statistisk har hun jo det. Menn er statistisk sett den viktigste og mest alvorlige faktor for vold mot og drap av kvinner.

Når det gjelder psykisk syke stiller saken seg annerledes, som NRKs reportasjeserie så tydelig viser. Psykiske lidelser er en faktor vi gjerne tilskriver stor forklaringsverdi når det gjelder å forstå drap og risiko. Gang på gang gjentar NRK at svært få psykisk syke dreper, for i neste avsnitt fokusere på psykiske lidelser som forklaringsfaktor. Og det på tross av at offisiell nasjonal og internasjonal statistikk ikke gir grunnlag for det. Kan det ha å gjøre med at journalister og befolkningen forøvrig har liten erfaring med og lite kunnskap om psykiske diagnoser og menneskene som lider av dem? Kan det hende at det skjeve og tildels feilaktige bildet NRK presenterer passer godt med våre delvis historisk nedarvede fordommer omkring psykisk syke? Er det derfor vi nikker anerkjennende når vi hører: pass deg for den syke?

Vi ønsker inderlig å forstå hvorfor noen velger å ta livet av et annet menneske. Sannheten er at rundt halvparten av oss vil på ett eller annet tidspunkt i livet rammes av en psykisk lidelse. Det er i det hele tatt nokså vanlig. Blant de som sitter fengslet for drap finnes også slike lidelser. Men det forklarer ikke at de dreper. NRKs voldomme fokus på nettopp psykiske lidelser og drap forandrer ikke på dette enkle faktum: vi kan ikke forutse hvem som dreper. Eller forklare hvorfor.

Vi kan til en viss grad vurdere risiko, men bare når vi tar alle relevante risikofaktorer med i vurderingen. Og selv da er vi langt fra sikre. Vi kan etablere bedre behandlingstilbud for av psykisk syke, rusmisbrukere. Vi kan følge opp voldsmenn bedre. Men vi kan ikke utvikle behandlings- og hjelpeapparatet til å være justissektorens arm for å sikre oss mot mennesker som kan eller ikke kan komme til å drepe i framtiden. Få syke vil foretrekke behandling dersom man står i fare for å behandles som en potensiell, framtidig drapsmann, og ikke som den syke og hjelpetrengende du faktisk er. Om noe, så er det tidligere voldshandlinger som kan indikere vilje til ny vold. Ikke den psykiske lidelsen pasienten er rammet av.

Jeg tror NRK har hatt de beste intensjoner. Men mangel på forskningskompetanse, elementær statistisk forståelse og manglende vilje til å etterspørre forsknings- og evidensbaserte fakta har ført prosjektet inn i et blindspor.

Tilbake står vi engstelige og lurer på om vi skal våge å gå på besøk til vår psyke nabo. Han er som følge av sin sykdom kanskje både ufør og trygdet. Og kanskje nyskilt. Hvem vet hva som kan skje?

Anbefalt lesing:

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.