ytringsfrihet

14Jan

Selbekk er Charlie. Je suis Ahmed.

Je suis Ahmed

Idiotenes rett til å ytre seg bør forsvares sterkt. Men jeg fastholder at det både er vår plikt og rett til å debattere idiotien. Aftenpostens debattredaktør foreslår Fritt Ords pris til Vebjørn Selbekk. Det er verdt en debatt.

Nå når Norge har blitt en nasjon av satirikere og karikaturtegnere, er det kanskje ikke mer enn rett og rimelig at det er kristenfundamentalisten Vebjørn Selbekk og gladmagasinet Dagen (og tidligere Magazinet) som framstår som ideologiske ledestjerner i kampen for retten til å utfordre makt, religiøse følelser og troens mange vrangforestillinger gjennom retten til frie ytringer. Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes har derfor foreslått at Fritt Ords pris for 2015 bør tildeles Vebjørn Selbekk.

Vi kan selvsagt ikke ha som premiss at ytringenes bakenforliggende motiver må være edle for at de skal omfattes av ytringsfrihetens prinsipielle og juridiske beskyttelse. Men når enhver ytring er og bør være omfattet av dette vernet, gjør vi det temmelig vanskelig for oss selv dersom det samtidig innebærer en anerkjennelse av meningens innhold og motivene for den. At retten til ytring er beskyttet er ikke det samme som at ytringen er klok, ønskelig eller nødvendigvis et resultat av en bakenforliggende og i det minste en moderat intelligent tankeprosess.

Derfor må det stadig være rom for å diskutere meningenes innhold, og motivene til den som ytrer seg. Hvis ikke reduserer vi ytringsfriheten til prinsipielle og rituelle knebøy. Hva skal vi med retten til ytring, hvis det ikke er for å sikre at vi kan debattere og underlegge mening og motiv fri kritikk. Også når det for enkelte kan oppleves både problematisk og krenkende. Få av oss lever imidlertid prinsipielle liv til daglig, og ethvert tema blir derfor ikke alltid debattert eller kritisert. Særlig prinsipielle blir vi sjelden før det blir snakk om å tåle krenkelser som ikke rammer oss selv.

I 2012 kjørte avisa Dagen en artikkelserie om radikalisering og ekstremisme i kristne miljøer. Til Minerva understreket Selbekk at et tilsvarende journalistisk fokus i Klassekampen nok ikke ville hatt noen særlig effekt. Selbekk uttalte at det i verste fall ville det ha hatt motsatt effekt, med økt radikalisering og kristenekstremisme som resultat.

Det er med andre ord ikke likegyldig hva som sies og hvem som sier det – eller anledningen ytringen faller i. Dette er ingen ny erkjennelse for oss som daglig arbeider med ytringer og offentlighet. Mange av oss som den gang forsvarte Selbekks klare rett til å publisere Muhammed-karikaturene i januar 2006, kritiserte også at det nettopp skjedde innenfor rammene av det kristenkonservative tidsskriftet Magazinet. Et tidsskrift som regelmessig problematiserte islam og påstått islamisering på bekostning av den kristne tradisjonen.

Ellers er Selbekk heller ikke fremmed for at kontroversielle ytringer også bør få konsekvenser og sanksjoner for den som ytrer seg. I saken om presten og kunstneren Gyrid Gunnes skrev Selbekk i september 2014 en oppfordring om oppsigelse av henne som prest i den norske kirke. Årsaken var flere kontroversielle stunts og kunstneriske innslag, blant annet hennes bønneprosjekt der hun under Høstutstillingen i fjor oppfordret flere om å be til Allah. Det har også falt Selbekk tungt for brystet at Gunnes konsekvent omtaler sin gud som kvinne.

Selbakk forsvarte derimot i 2004 den israelske ambassadøren Zvi Mazel som sparket i stykker et kunstverk i Historiska Museet som ambassadøren tolket som anitsemittisk. Kunstneren selv hevdet det motsatte var tilfelle. Den gang konkluderte Selbekk under overskriften ”Hatefull kunst”:

”Når betegnelsen kunst blir en forkledning for artistens eksponering av egne fordommer og hat, har man trådt over en grense.”

Og vi får i det minste tro at Selbekk vet hva han snakker om. Kort tid etter publiseringen av Muhammed-karikaturene i 2006 fremførte Selbekk sterk anger og en uforbeholden unnskyldning i samtlige norske medier. Da beklaget han publiseringen og hevdet han ikke på forhånd forstod at muslimer ville føle seg krenket og såret av publiseringen. 

I disse dager ser vi at Selbekk nok en gang har skiftet mening. Nå er han, ifølge Aftenposten, Charlie. I denne egenskapen krever han nå på vegne av det norske folk en beklagelse fra Jonas Gahr Støre for ikke å ha forsvart ytringsfriheten. I mine øyne har Støre ikke har gjort seg skyldig i annet enn et konsekvent forsvar av den absolutte retten til ytringer, uten samtidig å måtte stå inne for meninger han selv ikke har.

Selv finner jeg det svært befriende. På samme måte som den muslimske politimannen Ahmed Merabet, som løp inn i kuleregnet i Paris for å forsvare Charlie Hebdos rett til å publisere de omstridte karikaturene. Løp inn i kuleregnet. For å forsvare og dø for retten til å publisere innhold han selv trolig fant svært problematiske og krenkende.

I ettertid forstår vi at nesten ingen mener at politimannens religion er relevant for å forstå viljen til å ofre sitt liv for ytringer han selv ikke stod inne for. Islam er tydeligvis bare relevant for å forstå terroristene.

Så hvis Selbekk er Charlie, så foretrekker jeg å være Ahmed. Noe annet vil i mine øyne være idiotiens triumf.

14Apr

Digitale drittsekker

Før hadde vi bare trollene; de provokativt og rabiat usaklige som ødela ethvert forsøk på saklig debatt på ethvert forum. Nå vokser de digitale drittsekkene i antall. Det er de, som i tillegg usaklige avsporinger, bruker den elektroniske åpenheten til å terrorisere, true og forfølge mennesker.

Når det forrige uke ble lansert frivillige retningslinjer for anstendig oppførsel og redigering av nettsteder, blåste det opp til storm blant internasjonale bloggere og debattanter. Krav om anstendighet fra debattantene og ansvarlighet hos redaktørene er visstnok sensur og et alvorlig angrep på ytringsfriheten.
Read More »

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.