12May

En forsvarstale for russen 2015

Russ

Foto: Ivar Husevåg Døskeland via Creative Commons

De siste dagene har russen fått såpass mye pepper for sin musikksmak, at det både er på sin plass og på tide at noen som har passert middagshøyden sier ett og annet godt ord om den norske ungdommen.

Årets russelåter har utvilsomt fått fortjent oppmerksomhet, ettersom mange av dem kretser rundt temaet sex, luremuser, horer og annen seksuell lettsindighet – og til tider provoserende omgang med holdninger til ufrivillig sex. Det hele anført av russemusikk-produsentene Tix & The Pøssy Project, et slags russens svar på russiske Pussy Riot.

Det som er spesielt med denne debatten om russemusikken, er den pompøse moralske indignasjon vi kan lese av foreldregenerasjonens utallige kommentarer i medier og vettløse statusoppdateringer på sosiale medier skrevet i moralsk affekt. Politikere, kommentatorer, foreldre og andre med betydelig redusert ydmykhet til egen vurderingsevne har stått i kø for å spå feminismens endelikt og vår kulturs sammenbrudd som følge av russens årvisse lek med rusmidler og tabuer. Det er alarm (!) og vel så det, på vegne av vanvittig mange gamle og gretne.

Men den moralske mediepanikken er selvsagt ikke ny, verken av dato eller innhold. Da radiosendinger ble innført i Norge på 1920-tallet, ble det bestemt at det skulle være 30 minutter stillhet i eteren mellom hvert program. Årsak: radioen var et så sterkt medium, at lytterne trengte tid for å fordøye de sterke inntrykkene. Det ble ramaskrik da Anne-Cath. Westly introduserte landets barn for forplantingslære på 1960-tallet. Jazzen, rocken, levende bilder, fargefjernsynet, hjemmevideoen og det stadig aktuelle internettet har vært og er stadig kandidater som kilder til sjelens og menneskets moralske forfall. Og i år altså: russemusikken. Gjesp.

Dagens 35-50 åringer med akutt framskreden avsky og forakt for russens soundtrack i 2015 har naturligvis enten glemt, eller velger å se helt bort fra, at de i de siste 30 år har tillatt sine barn å høre rap og hip-hop musikk. Dermed ser de også helt vekk fra det faktum at deres barn gjennom hele sin oppvekst bokstavelig talt er tutet ørene fulle av nedverdigende kvinnebeskrivelser og av rollemønstre og verdisett som er som hentet ut av den mørkeste islamistiske middelalder. R&B-artister, rappere og hip-hopere har siden 1980-tallet formidlet synet på kvinner som “hoes and bitches», som rene og pip åpne knulledukker uten hjerne eller kapasitet til annet enn å fungere som sexleketøy og eye-candy for den bevæpnede og i høyeste grad rusforherligende gangsta´n.  Altså mannen. Ironisk nok inntas disse artistene på løpende bånd i R&B-musikkens Hall of Fame. Rapper Dr. Dre har vunnet 6 Grammy-priser og er blant annet den stolte opphavsmannen til følgende poesi:

Bitches ain’t shit but hoes and tricks
Lick on these nuts and suck the dick

For umoralen blir, som alltid før, institusjonalisert. Dagens russemusikk er som et speilbilde av samtidens estetikk. Det er verken nytt eller oppsiktvekkende. Men den som tolker russens sangtekster som politiske partiprogram eller verdiplakater har forstått like lite av russefeiring og musikk som han har av sin samtid og det samfunn han omgis av. Russelåtenes tekster må kanskje først og fremst forstås som en generasjons forsøk på å finne noe som kan provosere foreldregenerasjonen, et rituelt forsøk på å gjøre seg av med barnlige ting. Vi bør kanskje erkjenne at det å overgå vår egen umoral krever litt innsats. Men russen gjør et ærlig forsøk.

I et stadig mer seksualisert og medieorientert samfunn, er det ikke så så lite ironisk at min generasjonen provoseres av de samme budskap og i de samme medier de så lenge selv har hatt definisjonsmakten over. Man kan spørre seg med hvilken moralsk ballast dagens foreldregenerasjon dømmer dagens 42.000 18-årige russ. Vi er den foreldregenerasjonen som introduserte seksualiserte klær til spedbarn.

Rusforsker Allan Sande har i din doktorgradsavhandling hevdet at den norske russefeiringen framstår som et alment gjennomgangsrituale, mellom ungdom og voksenliv. Her er både rusmidler og tabuer viktige elementer. Sande hevder russefeiringen først og fremst bør tolkes som en parodi på det samfunnet det finner sted i: Norge. Parodien blir naturligvis først fullkommen idet foreldregenerasjonen går bananas i dobbelmoralistisk hykleri. Mission accomplished.

Men voldtektene da? Vil ikke forherligende tekster om rus og sex og kvinnelige knulledukker være en oppskrift og en oppfordring til flere voldtekter? You tell me!? Rundt 80-90 prosent av alle overgrepsmenn befinner seg i alderen 20-50 år. De er altså ikke russ, men godt voksne menn (ifølge Kripos voldtektsstatistikk). Hvilke artister eller musikkgenre skal vi gjøre ansvarlig for det? Kønntri?

Så, har du ikke annet å melde enn den gamle visa om russens atferd er endetidstegn og et bevis på at verden går til helvete, så kan du like godt holde kjeft. Mener jeg for alvor at temaet ikke er verdt en debatt? Neida, det mener jeg selvsagt ikke. Men russen diskuterer selv allerede, og det er mange kloke ord som skrives og ytres. Debatten overdøves imidlertid av angstbiterske foreldre som mer og mer ser sin egen dødelighet i speilbildet av tusenvis av nakne russ i seksuell fri dressur.

Chickelacke, chickelacke, show, show, show!
Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow!
Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh!
Julekake, julekake, hjembakt brød!

Vær snille og ta godt vare på hverandre. Spør først. Bruk kondom. Og kom hjem.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

2 comments

  1. Jeg har vært kritisk til ting du har skrevet tidligere. Men dette synes jeg var en klok kommentar.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.