26Jul

Fantejakt bør tilhøre fortiden

Debatten og hysteriet rundt sommerens besøk av noen hundretalls representanter for romfolk fra Europa interesserer meg. Jeg forstår ønsket og kravene om å beholde parker og grøntområder i byområder åpne og til fri benyttelse for folk flest og ikke som boområder for bostedsløse. Det store antallet tiggere i byene er selvsagt sjenerende. Grenseløs fattigdom og fremmedartet opptreden i vårt felles offentlige rom er krevende. Og selvsagt kan vi ikke ha regler og lovverk som gjør Norge til et sosialkontor eller fristed for Europas mest utslåtte, jeg forstår det.

Det jeg derimot ikke forstår, er raseriet og hatet. Dette voldsomme engasjementet fra folk som ofte ellers ikke engasjerer seg nevneverdig i samfunnsdebatten, men som i romfolket har funnet adressat for sin åpenbare frykt for velferdssamfunnets og statens sammenbrudd. Store deler av befolkningen går nemlig fullstendig av skaftet på grunn av tigging og camping i parker. Nettavisene og de sosiale mediene flyter over av et hat mot en folkegruppe, et hat vi knapt har sett maken til i moderne tid.

Knapt, altså. For vi har sett maken. På 1700-tallet ble det drevet organisert jakt på de reisende (romfolk, sigøynere, tatere). På gitte dager i året samlet folk seg seg og gikk gjennom gårder, småhus og skoger på jakt etter løsgjengere, banditter og andre lovbrytere. Reisende var på denne tiden fredløse, og kunne dermed fengsles eller holdes som arbeidende slaver rundt omkring på norske festninger. Å leve som reisende ble ansett som kriminelt i seg selv helt fram slutten av 1800-tallet, og reisende kunne dermed arresteres fritt og settes på tukthus eller i rene slaverianstalter.

På 1900-tallet tok politikken overfor reisende en annen form, fra kriminalomsorg til større grad av (datidens) sosialomsorg. Nå skulle samfunnets institusjoner brukes til å omdanne og utrydde sigøynerkulturen og reformere de elementer av de reisende som hadde potensiale for det. Reisende skulle kulturelt omskoleres til produktive, assimilerte samfunnsborgere. Legen og “fanteforskeren” Johan Scharffenberg argumenterte sterkt på begynnelsen på 1900-tallet for at sterilisering av hele folkegruppen var nødvendig:

Sigøynerne er en lavere rase som ikke kan omdannes til en verdifull bestanddel av vårt folk. (…) Vi vet meget lite om deres oprinnelse, undtagen at de er meget raseblandet, og har alle kjennetegn på bastardens mangel på balanse. De er vagabonder, tiggere, løsgjengere og forbrytere. Hele familier av dette bastardfolk fyller våre fengsler og asyler.

Men så var da heller ikke lista for å havne i fengsel og asyl lagt særlig høyt når det gjaldt nettopp dette folkeslaget. I 1928 kunne omstreifermisjonens leder Ingvald B. Carlsen delvis fornøyd rapportere at taterne var blitt…

…mer og mer fornorsket gjennom stadig tilsig av norsk blod, således at der nu ikke lenger tales om helt ”ekte tatere” her i landet. Men fremdeles bærer dog omstreiferne i de forskjellige landsdeler tydelige spor efter de  gamle rasemotsetninger. Således kan vi fremdeles støte på en del uforfalskede sigøinertyper.

Barnehaven, Svanviken arbeidskoloni

Barnehaven, Svanviken arbeidskoloni (Photo credit: Riksarkivet (National Archives of Norway))

Og misjonsleder Carlsen visste vel hva han snakket om. Omstreifermisjonen overtok “fantebarn” som var fjernet fra sine foreldre og som nå skulle vokse opp på strengt disiplinerte barnehjem eller i misjonsfamilier. Fantebarn kunne lovlig fjernes fra familien, feks dersom foreldrene ønsket å forlate Svanviken arbeidskoloni eller dersom det var mistanke om “sædelig fordærvelse”. En mistanke som permanent og i århundrer hadde heftet ved sigøynerne. I 1934 kom tvangssteriliseringsloven, som blant annet endte med en klar overrepresentasjon av tvangssteriliserte sigøynere. Anne Minkens doktorgradavhandling fra 2009, “Tatere i Norden før 1850” (pdf), gir et heslig innblikk i de nordiske lands aktive undertrykkelses- og kulturelle utryddelsespolitikk.

I 2009 kom Den norske Helsingforskomitéen med en menneskerettslig gjennomgang og rapport (pdf) om norsk romani/taterpolitikk, ikke mindre heslig. Rapporten konkluderer med systematiske brudd på menneskerettighetene overfor sigøynerne gjennom norske myndigheters politikk og praksis over lang tid:

Enkelte av sakene kan også ha omfattet brudd på det absolutte forbudet mot tortur og umenneskelig behandling (EMK art. 3). Rapporten konkluderer med at overgrepene ikke utgjorde forbrytelser mot menneskeheten i juridisk forstand, men at flere av elementene som inngår i denne internasjonale forbrytelseskategorien var til stede i den norske politikken, blant annet systematisk å frata foreldrene barna og å tvangssterilisere medlemmer av gruppen.

Tatere, sigøynere, fanter, romfolk/romani. Folkegruppen er den samme, selv om ulike nasjonale grupper har utviklet mer eller mindre særegne kulturelle og språklige trekk. Folkegruppens historie kan være vel verdt å ta med seg inn i sommerens debatt om tigging og øvrige mer eller mindre sanne beretninger om romfolkets aktiviteter i Norge.

Selvsagt skal vi fritt kunne diskutere bruk av norske velferdsordninger og hvordan vi ønsker at norske park- og uteområder skal brukes. Og selvsagt er det legitimt å diskutere forbud mot tigging. Men den hatske og opphetede debatten omkring romfolk sommeren 2012 i Norge, står på ingen måte i rimelig forhold til den utfordringen dette folket og disse menneskene representerer – verken ordensmessig, hygienisk eller økonomisk.

Vi må gjerne også diskutere EØS- og Schengen-reglenes konsekvenser på fri flyt av mennesker i det europeiske fellesskapet. Men la debatten være preget av den respekt og den ydmyket vi så lenge har manglet i vårt forhold til reisende folk. Sommerens hendelser likner så langt ubehagelig på 1700-tallets fantejakt, og det er uverdig. Både for romfolket, og for oss andre.

Og det ville vel knapt skade noen om noen og enhver i Norge tok et lite blikk på historien og tok inn over seg hvordan vi tidligere og fram til nylig behandlet dem. Det er ingenting i vår historie om og med romfolket det finnes grunn til å være stolt over. Heller ikke sommerens “fantejakt”.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

3 comments

  1. Det såkalte raseriet utløses nok mer p.g.a. myndighetenes tafatthet og manglende lyst til å håndheve de samme lover og regler overfor horder av tilreisende som tar seg til rette og ignorerer norsk lov, lover som myndighetene håndhever nokså konsekvent uten “pardon” overfor egen befolkning. Tidligere urett kan ikke løses med å innføre ny urett og ny forskjellsbehandling.  Aslaug Haga ble vel både uthengt og straffet for å la noen bo på et stabbur noen sommermåneder, og det samme skjedde Helga Pedersen da hun lot noen bo i en masstue noen sommermåneder. Også opplever vi et politi og byråkrati som skylder på at de ikke har lovhjemmel til å gripe inn overfor hundrede personer som etablerer mer eller mindre permanente boområder i byens parker. Si opp udugelige og tafatte byråkrater, er mitt budskap.

  2. En tilnærming som er litt annerledes enn Knut Nærums bruk av ironi. Mer faktabasert, og samtidig godt kjennbar i samvittigheten. 
    Jeg tror det er nyttig for oss å bli mint om vår nære historie, og kjenne på hvor dypt vår humanisme stikker i oss. Kanskje vår humanisme kun ligger som et tynt lag helt ytterst på vår hud?
    Empati og toleranse må man øve på – hver dag, gjerne flere ganger daglig, –  Selv om man ikke kjenner at det nytter etter noen dagers/ukes øvelser. Ikke gi opp. – Kanskje man klarer å bli et tolerant menneske etter mange års øvelse:-) 

  3. Gro Kristin Solum

    Fantejakten har aldri opphørt.. Den gikk over til å gjelde andre enn taterne.. 

    De gikk over til å ta ifra foreldre generelt deres barn. Med begrunnelser som psykiske lidelser, også på de foreldre som ikke led noe slike diagnoser. 
    At folk ikke ser det, er for meg helt uforståelig. Men når noen sier sin mening om et bestemt folk så blir det slått hardt ned på.. 
    Nei, åpen øya deres folk, før dere uttaler dere om noe som helst.. 

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.