8Jan

Guds joik

Den som har hørt Frode Fjellheims “Jupmelens Vuelie” (Guds joik) og ikke samtidig følt det guddommeliges tilstedeværelse, har et sørgelig musikalsk og åndelig sanseapparat. Den som har hørt den og ikke følt at den på mektig vis kan løfte menneskets håp opp i himmelrommet, trenger mer enn salmesang.

Jeg er ateist, og har derfor begrenset autoritet på det guddommelige og himmelrommet. Men jeg har ikke vært ateist hele mitt liv. Og Fjellheims komposisjon Guds joik viser meg konseptet. Jupmelen Vuelie er et musikalsk maleri av tro, lengsel og guddom.

Inga Juusos og Fjellheims “Máttarahkku” (over) er en fortelling om joikens betydning i den samiske kulturen, før og nå. Om æren i personjoiken, om å finne tilhold i en tilstand som både er jordisk, guddommelig og i ett med egen historie og eget folk – og det store utenfor.

Til tross for dette, er altså joik forbudt i den samiske kirken. Noen reagerer sterkt på dette, mens forsvarerne av forbud og praksis henviser til helvete og forskerne til fornorskningshistorien, og læstadianismen. Andre derimot forsøker å hoppe bukk over hele debatten ved å vise til  det lokale menighetsdemokratiet. Ifølge disse må være opp til de lokale menighetene å sette regler for sitt eget gudshus.

Til grunn for forbudet mot joik ligger en århundrelang forestilling om at joik er synd. Det er det denne debatten handler om: om de lokale menighetene i et statlig sanksjonert  kirkesamfunn bare kan beslutte at et vesentlig element ved samisk kultur kan være i strid med selveste Guds ord, som daværende leder av menighetsrådet i Kautokeino uttalte i 2001:

Joik er synd, og vi tillater ikke joik i kirka fordi vi følger Guds ord.

Mon det. Da David brakte paktens ark til Davidsbyen ble det feiret med sang og bukkehorn, trompeter, symbaler, harper og lyrer. Og skriften forteller at David danset og lekte seg på veien (Krøn 15,28). Sang nevnes 81 ganger i Bibelen, og aldri som synd. Joik omtales naturligvis ikke med ett ord.

Slik gjør lokale, samiske menigheter seg til bevisstløse instrumenter for undertrykkelse av en kultur de fleste andre offentlige institusjoner har forlatt. Eller som menighetsrådsmedlem Nils Henriksen i Kautokeino sier:

Vi læstadianere har ikke noe imot joik, men den passer ikke i kirken.

Min sann. Det er ikke få som gjennom historien har fått liknende beskjed fra kirkens overhoder: Du passer ikke inn. Det er således et paradoks at salmejoiken “Eatnamen Vuelie” omfavnes av kirkekor rundt i verden, unntatt i de kirkesamfunn og den kultur den er vokst ut av:

 

Lenker til musikken i artikkelen:

* Jupmelen Vuelie på Spotify | Wimp | iTunes

* Máttaráhkku på Spotify | Wimp | YouTube

 

 

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.