19May

Gulat go maid mun dádjan? (Hører du hva jeg sier?)

Sverre Poranger (ja, Ánte ja) har antydet at det er foreldrene som velger språk for sine barn; gjennom hvilket språk de snakker med dem og hvilket utdanningsløp de velger for dem: samisk eller norsk. Det startet en nokså forutsigbar kamp om definisjonen av virkeligheten rundt samisk språk. Foreldre og avkom  som valgte norsk som språk, har naturligvis et behov for å forsvare sine valg.

Faksimile NRK 18. mai 2012

Faksimile NRK 18. mai 2012

Arbeiderpartiets Willy Ørnebakk mener ikke overraskende at foreldrene ikke kan klandres, og legger skylden på tidligere tiders statlige fornorskningspolitikk.

– Det er ikke riktig å gå ut og kritisere de foreldrene som føyde seg etter offentlig politikk den gangen.

Nå var det strengt tatt ikke det Porsanger gjorde. Sverre Porsanger kan sikkert beskyldes for mye (i likhet med noen av oss andre), men spesielt lite greie på samisk hverdag og den samiske språksituasjonen har han ikke. Han påpeker kun det enkle faktum at folk som i dag klager over å ha mistet språket, åpenbart ikke kan ha tatt så veldig godt vare på det. Det finnes for så vidt historiske årsaker til det, som for eksempel fornorskningspolitikken. Når det er sagt, så har det aldri noen gang i den samiske historien vært bedre anledning til å lære seg samisk enn nettopp nå. De som opplever å ha mistet språket, burde således ha rikelig anledning til å finne det igjen. Og det er det jeg opplever er Porsangers hovedpoeng:

Fornorskningspolitikken har selvsagt funnet sted, men den er jo over. Min generasjon og barna og etterkommerene etter oss, opplever jo effekten av fornorskningen. Men det er foreldrene som velger språket de vil snakke til sine barn – åkke som.

Å gjøre slike valg er nødvendigvis ingen enkel sak, men slik er det jo med de fleste valg i livet som betyr noe for oss. Selv valgte jeg å bo i Karasjok i 14 år, blant annet fordi jeg ønsket at mine barn skulle få samiskspråklig undervisning i skolen.  Mitt samiskpråklige ferdighetsnivå var og er i beste fall enkelt. Mitt morsmål er norsk, og det har sin historiske forklaring i fornorskningspolitikken. Mine besteforeldre så ingen hensikt i å lære sine barn samisk, og deres barn hadde således intet samisk språk å lære bort. Samisk var heller ikke et tilgjengelig fag på skolen, der jeg vokste opp: Kirkenes. Jeg opplever da heller ingen sorg eller tap av å ha “mistet et språk” jeg aldri behersket.

Har jeg så lært meg samisk? Noe, men bare i liten grad. Så hva klager jeg for? Jeg klager ikke. Jeg har imidlertid gitt mine barn anledning til å lære et språk jeg selv ikke behersker. I dag bor vi i Oppegård, og her får de samisk som fjernundervisning. Ikke det beste alternativet, rent språklig, men innenfor de rammene av denne diskusjonen er alt bedre enn ingenting.

Hva så med alle samene (2 av 3) som ikke snakker samisk? Tja, hvis behovet ikke er der, så er det vel ikke et problem? Og er det et behov, så finnes det i dag en løsning.

Man kan, som Ørnebakk ha blikket stivt festet på de historiske årsakene til problemene knyttet til samisk språk. Eller man kan fokusere på de potensielle løsningene. Slik jeg opplever Porsanger, er det det siste som er hans budskap:

Lær deg samisk eller la det være – det er fritt valg. Men vennligst slutt å klage! Klagingen etterlater et inntrykk av at ansvaret og løsningene ligger et annet sted enn i dine egne valg. Og det gjør de ikke.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

3 comments

  1. Det første i sakens kjerne er jo å definere problemstillingen. I artikkelen om Sverre Porsanger kommer det ikke frem om problemet er;
    1. At foreldre under fornorskningsperioden burde lært barna samisk,
    eller
    2. Om foreldre som selv ikke kan samisk, burde strekke seg lenger for å lære barna (og muligens seg selv) samisk.

    Det kan virke som den samme problemstillingen, men forskjellen ligger i tidsperspektivet. Det er ingen tvil om fornorskningspolitikken eksistens og dens omfang.
    Mener Porsanger at foreldre, selv under den hardeste fornorskningspolitikken, (1) likevel burde ha lært barna sine samisk? Eller (2) at foreldre som pga. fornorskningspolitikken ikke kan samisk, burde strekke seg lenger for å sikre at barna deres (og de selv) lærer samisk?

    Således ligger forskjellen mellom 2 generasjoner. Den ene hvor foreldre kunne samisk, men valgte å ikke lære det videre. Den andre hvor foreldre ikke kan samisk fordi de ikke lærte det. Her er sistnevnte generasjon en direkte konsekvens av førstnevnte.

    Hvis vi diskuterer rundt den 1. problemstillingen, så er det utvilsomt litt drøyt å pålegge alt ansvaret på foreldre for å ikke lære barnet samisk, selv om mange gjorde det til tross for fornorskningspolitikken. De som på den tiden lærte seg/berhersket norsk, anså det som viktigere for deres å barn å lære seg norsk til trengsel for samisk.

    (Anvisningene i neste avsnitt er av personlig resonnering)

    Jeg har ofte lurt på hvorfor mine foreldre lærte meg samisk selv om de også var vokst opp under fornorskingspolitikken (iallefall var deres foreldre det). Grunnen til det tenker jeg, er at at mine besteforeldre ikke behersket norsk godt nok til å kunne kommunisere med det til hverdags, og således ble den ikke nødvendig. Men mine foreldre kan begge godt norsk for det om, slik som alle i deres generasjon. Motsetningen til dette vil jo være de som behersket norsk på den tiden lærte det videre til sine barn, fremfor samisk. Dette er ikke ment som en bagatellisering på bakgrunn av språkkunnskaper på fornorskningstiden, ei heller som en demografisk unnskyldning (noen steder var hardere rammet av fornorskningspolitikken enn andre).

    Den 2. problemstillingen er kanskje mer aktuell for debatt i dag enn den første. Dette er fordi at faktum for språktapet allerede er begrunnet, og fordi det er deres barn som står for videreføringen av det samiske språket, Men hva slags unnskyldning har De for å ikke lære seg samisk, eller i det minste sørge for at barna deres lærer samisk?

    I dagens samfunn kan det virke litt for tiltaksløst å skylde på fornorskningspolitikken for at man ikke kan samisk (slik jeg forstår Porsanger). Fordi det idag er flere muligheter for å kunne tilegne seg språket. Både via kurs og fjernundervisning. Nylig var det en sak om ei tanajente som tok permisjon (dog ulønnet) for å lære seg samisk.
    Dette viser at hvis viljen er der, så er det muligheter. Kanskje det for denne generasjonen er på tide å slutte å unnskylde seg med fornorskingspolitikken som forankring for at man ikke behersker “morsmålet”?

    Hvis man føler at tapet er stort nok, så er det lite unnskyldninger igjen for å ikke gjøre noe med det.
    Hvis Porsanger, med sine uttalelser sikter til den 2. problemstillingen, så kan man lettere forenes med de synspunkter, synes jeg.

     

    • Bures Mun.
      Jeg opplever ikke at Porsanger anklager foreldre, verken før eller nå. Jeg finner ingen moralsk pekefinger i det han sier. Han konstaterer at valget gjøres av foreldrene, og at selv under fornorskningstiden var det en god del som faktisk valgte samisk for sine barn.

      Når jeg på twitter sier “lær deg samisk eller hold kjeft” så er det selvsagt i overkant provoserende, men hovedpoenget mitt består: du kan velge (i dag) om du vil lære deg samisk. Å ikke ville, er helt ok. For mange vil omkostningene oppleves som for store, og man må jo ikke lære samisk. Men retten til å klage på at du ikke kan samisk står i direkte forhold til egen innsats og vilje til å lære.

      Er tilbudet til samiskundervisning i Norge godt nok i dag? På ingen måte, utenfor Indre Finnmark er det i mange tilfeller en daglig kamp for foreldre som vil ha samiskundervisning for sine barn. Mange taper også denne kampen.

      Hvorfor skrev jeg dette? Fordi å gjøre seg til offer for historiske omstendigheter som ikke lenger finnes, gjør at både ansvar pulveriseres og løsninger som kan avhjelpe situasjonen skyves ut i framtiden på ubestemt tid. I mellomtiden dør språket ut og avmakten vedvarer. Begge deler utarmer den samiske kulturen.

  2. Det heter “dajan”. (Ikke “dadjan”.)

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.