25May

Jeg er ikke redd

Photo: csullens

Photo: csullens via Flickr/Creative Commons (https://www.flickr.com/photos/csullens/5158156516)

Jeg blir eldre, og denne tanken slår meg oftere enn tidligere: jeg er ikke redd. Jeg er for eksempel ikke redd om natten. Etter at jeg forstod at det ikke skjuler seg blodtørstige isbjørner i mørket har jeg aldri engstet meg, slik jeg gjorde i barndommen for mørket mellom gatelyset ved porten og inngangsdøren i Triangelveien i Kirkenes. Men takket være den imaginære glupske isbjørnen som ventet der i skyggene, fikk jeg i ung alder en daglig dose kardiotrening gjennom vinterhalvåret. Jeg løp for livet, og det fantes etterhvert ikke den isbjørn i verden som kunne ta meg i fart. Om sommeren skjedde det sjeldnere, og bare når vi hadde vært på nepeslang hos den sinteste i nabolaget. Også da løp vi for livet. Men for det meste spilte vi fotball, og det var ingenting å være redd for.

Etterhvert flyttet vi til Johan Knutzens gate, nede ved sjøen. Der var det, såvidt jeg vet,  ingen isbjørner. Huset stod imidlertid plassert på en diger, tysk bunker. Som det mildt bekymrede barn jeg tross alt var, ble jeg  overbevist om at det vandret halvdøde tyske soldater rundt og tok barn på høst- og vinterkveldene. Og gatelysene hjalp ingenting. Utenfor den gule lyskjeglens rekkevidde kunne jeg både ane og høre dem. De hveste på tysk og skulle ta meg. Jeg kastet meg på sykkelen og raste ned bakkene med dødsforrakt, hoppet av ved trappen i vill fart og løp for livet opp de lange trappene på bunkeren: I mellomtiden suste sykkelen videre for seg selv, inntil den traff garasjeporten med et smell.

Faren for halvdøde nazister i fjæra viste seg etterhvert å være betydelig overdrevet, og jeg er atskillig mindre redd for rovdyr og tyskere  i dag. Faktisk har de fleste av mine bekymringer gjennom livet vist seg å være helt bortkastet. Jeg vet det nå, etter mange år med bekymringer og levd liv. Nå er jeg ikke redd for noenting, nesten. Jeg er for eksempel ikke spesielt redd for døden. Ikke at jeg har det travelt med å dø, snarere tvert imot. Men jeg er mye mer redd for ikke å leve livet fullt ut. Jeg innrømmer at jeg er litt engstelig for elg. Etter at jeg kjørte ihjel en ung ku en mørk vinterkveld, og smadret min søsters bil i avlivingsprosessen, så har jeg fått et litt mer anstrengt forhold til elg enn jeg hadde tidligere. Og mitt forhold til katter er uforandret. Jeg hater katter, og har et bestemt inntrykk av at det er gjensidig. Så altså, katter og elg.

Jeg er redd for barna mine. Riktignok på en litt annen måte enn jeg er redd for nazister, katter og andre rovdyr. Men altså, redd på den måten at jeg bekymrer meg for dem. Det er det selvsagt ingen grunn til. De er voksne, flinke og velfungerende menn. Gudbevaremegvel.

Jeg gleder meg over at de ikke ser ut til å ha utviklet angst for verken nazister, katter, studielån, folk sørfra eller offentlige tjenestemenn. Eller tannleger. For livet er kort, og natten er gudsjammerlig lang. Min mor var redd. Hun var redd for eksem, tannleger, tyskere og flått. Alle burde, ifølge min mor, ta tran og drikke askeavkok og nypete. I store mengder. Hun var mindre redd for kjederøyking, rulletobakk og kjøring uten bilbelte. Ifølge mine foreldre kunne disse aktivitetene med fordel kombineres. Jeg var mye bilsyk som barn. Men det var ingenting å være redd for, sa mine foreldre. De var opptatt av trekken. For før sa folk at man måtte passe seg for trekken. Og vi ble truet med julig om vi ikke holdt oss unna de titalls tusen tyske granater og bomber som lå delvis nedgravd rundt omkring i mitt barndoms Kirkenes.

Som barn var jeg derimot ikke spesielt redd, verken for sprengstoff eller juling. Det medførte ofte at vi sprengte ting i luften. Her om dagen hørte jeg meg selv fortelle min eldste sønn om fornuften av å dekke til halsen nå i vårluften. Jeg vil ikke gå så langt som å si at jeg er redd for trekken, men en viss respekt kan ikke skade. For trekken altså. Og i retrospekt, kanskje også udetonert sprengstoff. Det er helt uproblematisk å ha moderat respekt for ting som eksploderer eller som kan medføre halsonde.

Men bortsett fra det, så er det lite å være redd for. Redsel fører stort sett bare til engstelse for livet selv. Legg til anger, og du har oppskriften for et helt liv bortkastet. Så, vær ikke redd. Og ikke kast sykkelen fra deg i fart. Ta vare på sykkelen din, så tar den var på deg. Nesten litt som med unger.

Men pass deg for trekken. Og ting som eksploderer. Det er mer enn nok. Og skulle det, mot formodning, dukke opp en halvdød nazist ut av mørket, så slå på lyset.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

2 comments

  1. Takk, Pål! Jeg føyer til lillesøsteren til det å være redd; å grue seg. Om de sammen vennligst kan forlate lokalet går vi ufortrødent videre.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.