23Oct

Journalisten er død. Leve journalistikken.

Twitter/abrennaTo saker fra dagens mediedebatter har fått meg til å endelig innse at journalisten ikke er en døende yrkesgruppe. Den er allerede stein død. Journalistikken derimot, er det fremdeles godt håp for. Journalistenes eget Norsk Journalistlag (NJ) insisterer på (sitt stadig prinsippielle syn om) at leserkommentarer og debattinnlegg må forhåndsredigeres – også i forbundets eget fagblad Journalisten.no. NJ blir således (ufrivillig) eksemplet på hvordan vi tillater at likene forpester den offentlige medieebatten.

Når Anders Brenna i digi.no i anledning saken i dag frustrasjonstwittrer at journalistikken må reddes fra journalistene, så setter han pennen på saken: liket av journalisten har allerede begynt å stinke og gode krefter bør nå sørge for at ikke også journalistikken forpestes og lider samme skjebne.

Forhåndsredigering handler om privilegier som plass, kostbart papir og produksjonsmidler. Når vi nå kan publisere gratis på nett i ubegrensede mengder, er det heller ingen grunn for journalisten (eller redaktøren) til å tviholde på forhåndsredigeringen. Forhåndsredigering er vel intet prinsipp, men en ren praktisk ordning for å sile publiseringsverdig fra ikke-publiseringsverdig materiale i kanaler hvor plassen er begrenset – og hvor risiko for investeringer og arbeidsplasser skal minimeres. Mener norske journalister at ytringsfrihet og-muligheter alltid må reguleres av fordi vi alltid har gjort det slik – nærmest av gammel vane?

Tull. Hva da med redaktøransvaret? Bare tull, det også. Heller ikke redaktøransvaret er prinsippielt, men en juridisk og praktisk ordning for å regulere medienes og redaktørenes privilegier: kildevernet, innsynet, inngangsbillettene, pressefriheten, pressestøtten osv. Alle de privilegier som forsvarer å bygge opp kostnadskrevende organisasjoner som kan drive med journalistikk. Mediefolk og mediehus har en rekke juridiske og økonomiske privilegier som andre innbyggere ikke har. Som blogger kan jeg ikke beskytte mine kilder bak et juridisk kildevern. En journalist kan. Redaktøransvaret er statens og bransjens motsvar på bransjens rettslige og økonomiske privilegier.

I dag har nesten enhvert menneske fri og gratis tilgang til produksjonsmidler for journalistikk. Vi behøver ikke mediehusenes teknologi, økonomi, redigering,  kompetanse eller forhåndskontroll. Vi behøver ikke journalister eller redaktører i tradisjonell forstand – eller store, kostnadskrevende organisajoner. Hva da med pressens privilegier? Hva med kildevernet? Pressestøtten? Fritt ord har allerede tar til orde for å bevilge pressestøtte direkte til skribentene! Det er nå på høy tid å diskutere hvorfor en Dagblad-journalist skal ha sterkere juridisk vern for sin journalistikk, enn det jeg skal ha på hivand.no – eller for Ad:varsel. Hvorfor skal journalister som arbeider i Vårt Land/Dagsavisen støttes med 75 statlige millioner, mens borgerjournalistiske iNorden ikke mottar en krone?

I Aftenposten har det skapt ramaskrik blant journalistene at ledelsen har anmodet alle ansatte i Aftenposten om å skrive brukeranmeldelser. Ifølge journalist og klubbleder Gunnar Kagge er det betenkelig at “en hvilken som helst journalist anmelder hva som helst”:

Om et bud skriver om en konsert eller restaurant er noe helt annet enn om en journalist gjør det. Vi vil ikke nekte våre medlemmer å skrive slike anmeldelser, men vi ber dem tenke godt etter før de eventuelt gjør det.

Og slik møter man sitt arrogante ego midt i døra. Journalister og ledelse har i mange tiår ligget i konflikt med avisens grafikere – en annen fullstendig overflødig yrkesgruppe siden 1980-tallet. Men grafikere har tviholdt på sine privilegier gjennom lov- og avtaleverk, og har i praksis forhindret og forsinket den teknologiske utviklingen av mediehusene med 30 år. Jeg husker tiden da jeg som fotograferende journalist avtalemessig var forhindret fra å redigere bildet på data. Det skulle grafikerne gjøre. Nå er det altså journalistenes tur. Men de ser det ikke. Ikke selv.

Det er ikke så lenge siden norske redaktører sikret seg lovbeskyttelse av redaktøransvaret. Det er grunn til å anta at nettopp denne lovbestemmelsen, den politiske oppfatningen av pressestøtten, journalistenes krav om forhåndsredigering og en rekke andre krav gjør utviklingen av de nye mediene ekstra vanskelig og treg. For hva er nå et “blad eller tidsskrift” i lovens forstand? Og hvor hensiktsmessig er eventuelt den endelige definisjonen, sett i lys av medieutviklingen?

Prinsippielt, sier de? Sett i lys av den teknologiske, sosiale og mediemessige utviklingen – hvor lurt er det å stadig styrke den formelle makten til å definere seg selv og sine juridiske og økonomiske privilegier – for en yrkesgruppe og bransje som i bunn og grunn er stein død?

Det lurer jeg på.

Inspirasjon til artikkelen ble hentet fra NRKbeta og Anders Brenna – begge gode kilder til klokskap og refleksjon omkring medier, teknologi og journalistikk. Som utfyllende (mer) lesing anbefaler jeg min egen “En dødsannonse for redaktøren?” og redaktør Geir Arne Bores “Et forsvar for ledelse

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

20 comments

  1. Hey!?! Hva er det jeg sier? Jeg er jo selv journalist…

    Likevel står jeg inne for hva jeg skrev. Pressen er så opptatt av å redde de døende papiravisene at de/vi glemmer å redde vårt eget fag.

  2. Hey!?! Hva er det jeg sier? Jeg er jo selv journalist…

    Likevel står jeg inne for hva jeg skrev. Pressen er så opptatt av å redde de døende papiravisene at de/vi glemmer å redde vårt eget fag.

  3. Haha, jeg synes det var så godt sagt. Mye kortere og mye mer to-the-point enn avhandlingen over 🙂

  4. Har mistet tilliten til Journalisten etter at redaktøren der nærmere midnatt sendte mail til enslig, kvinnelig debattant med forespørsmål om ikke vedkommende kunne tenke over hvorvidt kommentarene heller passet andre steder enn i journalisten… Alle kommentarer ble forhåndsgodkjent før publisering. Redaktøren kunne jo bare ha unnlatt å publisere det han ikke likte? Eller ble det for mye arbeide å redigere? Maktdemonstrasjon fra redaktøren?

    • Da vet vi det. Hvorvidt debattantene er enslige kvinner eller ikke, har vel strengt tatt ikke så mye med noe å gjøre. Ellers synes jeg vel at denne kommentaren hadde passet bedre…. et annet sted?

  5. Har mistet tilliten til Journalisten etter at redaktøren der nærmere midnatt sendte mail til enslig, kvinnelig debattant med forespørsmål om ikke vedkommende kunne tenke over hvorvidt kommentarene heller passet andre steder enn i journalisten… Alle kommentarer ble forhåndsgodkjent før publisering. Redaktøren kunne jo bare ha unnlatt å publisere det han ikke likte? Eller ble det for mye arbeide å redigere? Maktdemonstrasjon fra redaktøren?

  6. Da vet vi det. Hvorvidt debattantene er enslige kvinner eller ikke, har vel strengt tatt ikke så mye med noe å gjøre. Ellers synes jeg vel at denne kommentaren hadde passet bedre…. et annet sted?

  7. Hvor da? I journalisten.no?:-) Den slags åpenhet gjelder kun i festtaler der.

  8. Enslig kvinne eller ei kan absolutt ha betydning når det gjelder sensur og munnkurv, særlig hvis vedkommende i tillegg er trygdet. Kvinner har til alle tider blitt undertrykket. Av menn. For hvor mange menn har fått slike henvendelser?

    Slik henvendelse sendes neppe til en av gutta.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.