25Dec

Jul på trappa

3994455809_5c9426a7e8_o

Lille julaften satt han der, slik han ofte gjør. Med sine to-tre sedvanlige øl, og sin rulletobakk. På trappa. Jeg hadde hastverk, jeg skulle nå posten og hadde for anledningen parkert ulovlig. Derfor skjøv jeg ytterdøra opp med all kraft, og var i full fart ut da jeg så ham.

Døra smalt i veggen, like foran føttene hans. Men han så ikke opp. Han stirret som vanlig ned i sementen og på rullingsen mellom gule fingre. I farten la jeg merke til at at det sedvanlige lange og tynne, grå håret var dekket av en ny lue. Det var -9 grader. Jeg vet, for jeg sjekket på telefonen straks jeg var tilbake i bilen. Og der og da tenkte jeg: for en julehistorie!

Det er ikke første gang vi møtes. Vi møtes ikke ofte, men regelmessig her på trappa til Sametingets kontor i Tromsø. Han sittende med sine to øl, og jeg på vei ut for ett eller annet ærend.

– Hvordan er dagen i reisebransjen, sa han en dag.

– Jeg arbeider for Sametinget, vi holder til i andre etasje, svarte jeg.

Det ble starten på en samtale om samiske artister og kunstnere han hevdet å ha arbeidet med i yngre, og utvilsomt bedre år. Siden den dagen har vi hilst på hverandre når vi har møtt hverandre på trappa, og ønsket hverandre en fin dag.

Lille julaften satt han der, igjen. Og jeg tenkte at dette kunne bli en fin julehistorie. For jeg elsker julen. Først og fremst elsker jeg denne forestillingen om at vi i julen er ekstra snille og oppmerksomme mot hverandre. Vi hilser på folk vi ikke kjenner når vi møter dem, sier god jul til ungdommen i kassa på Ica og velter oss i denne inderlige, varme følelsen av julestemning. Og vi elsker det. Og jeg sa vitterlig god jul til min venn på trappa, slik jula krever? Jeg inviterte ham ikke hjem, til dusj og mat han utvilsomt hadde fortjent. For det ville jo brutt med hele tanken bak “Piken med svovelstikkene”?

Så gikk jeg. Og her sitter jeg altså og skriver årets julehistorie. Om ham som satt på en iskald trapp og drakk øl på lillejulaften, og som jeg ikke gjorde det grann for.

Men poenget er: jeg tenkte virkelig over hva jeg kunne gjort for ham. Jeg kunne invitert ham hjem, gitt ham en dusj og et måltid han nok ikke ville glemt. En ålreit seng og rene laken. Jeg kunne hentet ham og kjørt ham “hjem”igjen. Alt dette kunne jeg gjort, uten nevneverdig offer eller komplikasjoner.

Og jeg blir nesten rørt av min egen hjertegodhet. Og først da er det egentlig jul.

 

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.