11Nov

Krigen som aldri tok slutt

Fremdeles teller vi våre døde og fremdeles graver vi opp udetonerte bomber i våre nabolag. Finnmark er fremdeles i krig.

Da Tromsø ikke fikk arrangere olympiske leker gikk landsdelens ypperste representanter av skaftet. De kalte det svik og lureri. Og mens 8000 olympisk fristrerte nordlendinger på Facebook plutselig tok til orde for en egen nordnorsk stat, fant en miljøverner sørfra tiden inne til å relansere konspirasjonsteorien om en nært forestående statsdannelse. Jeg klarte å holde kjeft da.

Men jeg gjenkjente mitt eget raseri fra tidligere da jeg leste om lokalhistoriker Arvid Pettersons bok om tvangsevakueringen av Nord-Troms og Finnmark. Petterson dokumenterer at evakueringen krevde ti ganger så mange dødsofre som hittil antatt. Da den tyske okkupasjonshæren ville tvangsevakuere finnmarkingene og brenne fylket foran den russiske hæren i 1944, oppfordret norske myndigheter i London finnmarkingene om å stikke til fjells og på annet vis unngå den tyske evakueringen.

(Saken fortsetter under faksimilen)

Faksimile Aftenposten 4.november 2008

Det ble sagt at finnmarkinger som flyktet og bidro til å undergrave den tyske evakueringen skulle få mat, medisiner og annen støtte fra allierte myndigheter. Verken mat eller medisiner eller annen hjelp kom. Befolkningen måtte klare seg selv med det lille de hadde. Tyskerne brant alt det andre: hus, husdyr, klær og nødvendige husgeråd. Jeg kan fremdeles huske mine besteforeldres forakt når de en sjelden gang snakket om det harde livet i grottene og de provisoriske hyttene.

Nå dokumenterer Arvid Petterson at antallet døde som følge av evakueringen var langt større enn tidligere antatt. Ti ganger større. Og det er vel merkelig? For dersom du oppsøker andre bokverk om krigen, eller hjemmefrontmuseet på Akershus festning, så er hver eneste eske med sigaretter og hver eneste boks med canned beef flydroppet til “gutta på skauen” gjort rede for. Vi vet alt om krigen. Sørpå.

Men først 70 år etter krigen vet vi altså hvor mange som døde under den største og mest dramatiske aksjonen i Norge under krigen: evakueringen av Nord-Troms og Finnmark. Er det ikke merkelig? Hvorfor tok det så lang tid? Og hvorfor graver befolkningen i Lakselv fremdeles opp bomber fra krigen midt i sentrum? Hvorfor må skiløpere i Karasjok fremdeles advares mot å lage bål utenfor skiløypa på grunn av udetonert sprengstoff i terrenget? Fordi det fortsatt er stor forskjell på finn og folk.

I Oslo har man hjemmefrontmuseum hvor “gutta på skauen” hylles som krigens ekte (og eneste) helter. I Finnmark levde partisanene med statlig autorisert mistanke om spionasje og forræderi til langt ut på 1990-tallet. Landets befolkning forstår fremdeles ikke at krigen i Norge ble utkjempet i Nord-Norge. Før krigen levde vi med norske myndigheters nådeløse fornorskningspolitikk overfor den samiske og finske kultur. Vi hadde en kort pause mellom 1940-45 hvor tyskerne arrangerte krig og brant ned fylket. Så fortsatte fornorskningen som vanlig flere tiår etterpå.

Og fremdeles slynges latterlige påstander om samisk statsdannelse ut fra antatt intelligente mennesker som om ingenting har skjedd de siste 70 år. Vi sloss fremdeles. Vi er fremdeles i krig.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.