3Feb

Mer tilskudd, takk.

All verdens milliarder i tilskudd hjelper lite når man allikevel motsetter seg ethvert forsøk på å etablere ny industri og nye næringer i samiske områder. For poenget er vel stadig at vi skal jobbe og tjene penger? Eller?

Det er foreslått opprettet et statlig fond på 3 milliarder kroner for næringsutvikling i de samiske områdene. Beløpet kunne like gjerne vært 100 milliarder. Hovedutfordringen knyttet til næringslivet i de samiske områdene er at så få folkevalgte egentlig ønsker et fungerende næringsliv.

Gruveindustri er bannlyst. Turisme ønsker vi ikke, det er bare mas. Jakt og fiske, bærplukking, hyttebygging og motorferdsel er som kjent aktiviteter vi mener skal foreholdes fastboende i Finnmark. Og knapt nok de. Jakt– og fiskeinteresserte EU-borgere kan som kjent dra dit peppern gror, dersom de er velkomne der. Fiskeoppdrett skader villfisken i elvene og forurenser fjordene og må stanses. Olje- og gassutbygging skader miljøet og fisket i kystnære områder og må bekjempes.

Så si meg da: hva skal vi med næringsfond propp fulle av statlige milliarder øremerket for samiske næringer? Og hvilke samiske næringer snakker vi om? Trenger vi enda mer tilskudd til kystfiske i fjorder som stadig færre fisk lever i? Enda mer tilskudd til rundballemaskiner i stadig mer marginale jordbruksområder? Mer til doudji som ingen kjøper? Mer pressestøtte til samiske medier som velger å selge gamle nyheter på papir framfor ferske nyheter på nett?

Er det min påstand at ingen kjøper duodji, eller at landbruket i Tana ikke leverer melk og kjøtt til forbruk? Nei, det er ikke det. Begge næringer leverer og selger utmerkete produkter. Men verken duodji-industrien eller det arktiske landbruket skaper tilstrekkelige økonomiske verdier. Vi er inne i en sirkel hvor de samiske næringene har blitt avhengig av stadig større tilskudd og subsidier, og hvor offentlig subsidiering av det meste anses som en normal forretningsmodell. Faktisk blir vi rasende dersom noen prøver å redusere den offentlige støtten. Vi mener til og med vi har krav på den. I praksis lever vi jo da på trygd.

Finnmarkseiendommen burde ikke stenge EU-borgere og søringer ute av fylket, men invitere dem gladelig gjennom massive reklamekampanjer om å ta naturen i Finnmark i bruk. La dem (og oss) bygge hytter i tusentall og øke folketallet. Slik skaper vi en større handels- og servicenæring som også gjør det bedre for oss som allerede bor her. Slipp til gruveindustrien og grav opp gullet. Olje og gassutvinning? Ja, for svarte!

Men hva med laksefiske i elva da? Peis på, selg fiskekort til det ryker av billettautomaten. Selvsagt ønsker også jeg å kunne kaste snøret i elva og i fjellvannet jevnlig. Men mest ønsker jeg en framtid der jeg og mine barn ikke lenger behøver å leve på trygd og offentlige almisser. En framtid hvor unge samer kan se på bygdene som et mulighetenes marked, med valgfrihet knyttet til karriere, fritid og økonomi.

De siste tiårene har vi nemlig sett at det ikke har manglet risikovillig kapital for etablering av nye næringer. Det har manglet politisk vilje. Og fantasi. Forslaget om et samisk næringsfond på 3 milliarder bærer preg av det samme.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.