11Sep

Når bygdedyret bryr seg

Photo:  Olli Henze via Flickr / Creative Commons.

Photo: Olli Henze via Flickr / Creative Commons.

Unge og gamle mennesker gjør av og til ukloke, ubetenksomme og taktløse ting. Da får vi håpe at vi har mot til å korrigere hverandre på en raus og høflig måte. Men raushet er sjelden resultatet når unge menneskers feilgrep publiseres på Facebook.

Denne uken skjedde det at to unge jenter lo og fjollet og tok mobilbilder av en overstadig beruset mann som satt utenfor butikken i Karasjok. Atferden ble påtalt av en forbipasserende, som også tok jentenes atferd opp med en av deres foresatte som var tilstede. Den forbipasserende besluttet deretter å legge følgende ut på bygdas Facebook-side med nærmere 2000 medlemmer:

Æ blir kvalm av enkelte folk i bygda. Det sitter en beruset kar utenfor Rema 1000. Istedenfor å hjelpe ham, så tar noen ungdommer bilde av han og ler av han. Mens bestemora står og ser på og snakker med en dame. Æ ringte akkurat for at han sku få hjelp! Skjerp dere folkens vi e bedre enn som så…

En umiddelbar og forståelig reaksjon på to unge menneskers ubetenksomme atferd overfor en av samfunnets utslåtte. Men i det øyeblikket man overfører øyeblikkets intense følelser og moralske fordømmelse til tastatur, skjerm og Facebook, så skjer det noe ekkelt. Da blir et øyeblikks dumskap og tilgivelige feilgrep til utilgivelig mangel på medmenneskelighet og uttrykk for en utbredt mobbekultur.

For når man publiserer sitt indre følelsesliv og sinne, mister man også kontrollen over reaksjonene. De som leser kjenner på egen frustrasjon over noe liknende de har opplevd. Derfor kan man ned gjennom hele kommentarfeltet lese oppdemmet sinne og frustrasjon fra hele bygda over mange ting og andre menneskers feiltrinn. Det deles ut heiarop til de sterkeste fordømmelsene og det skrives negative karakteristikker, med store bokstaver og et betydelig antall utropstegn. Både de to jentene og ungdom generelt får gjennomgå. Fordømmelsene renner over i hverandre til en pøl av fryd og oppdemmet misnøye som til slutt antar skikkelse av et beist av et bygdedyr.

 

Og meldingen til oss alle er klar og tydelig: ditt feilgrep og et øyeblikks svakhet kan når som helst bli gjenstand for bygdas kollektive avstraffelse gjennom gapestokken på Facebook. Til skrekk og advarsel, mener de ivrigste.

Bare bygdedyret bestemmer hva som er akseptabel eller uakseptabel atferd, og bygdedyret bestemmer straffen. Bygdedyret bryr seg ikke med rimelige proporsjoner, tilgivelse eller nyanser. Bygdedyret ser i svart/hvitt. Du er enten med oss eller mot oss. For noen må si ifra, mener bygdedyret mens folkemengden utbryter: korsfest, korsfest!

Skjermbilde-2015-09-10-kl.-22.52.45

Et annet sted i bygda sitter to unge jenter som var ubetenksomme og ufølsomme i et lite øyeblikk av sine unge liv. De stirrer inn i bygdedyrets frådende kjeft på skjermen foran seg. De lurer kanskje på hva de skal gjøre nå. Hvordan skal de møte blikkene på skolen, i bygda og blant venner? Hvordan kunne det de gjorde ende i vekten av et helt lokalsamfunns sterke fordømmelse, for en unnlatelsessynd som strengt tatt alle de som passerte den fulle mannen foran butikken gjorde seg skyldige i: et øyeblikks mangel på empati.

Mitt råd til jentene er å ikke gjøre noe dumt eller overilet. Panikken, skammen eller redselen dere eventuelt føler nå vil gå over. Husk at et øyeblikks feilgrep ikke definerer hvem dere er eller hvem dere kan bli. Noen er glad i dere. Snakk med dem.

Vi vet lite om de mennesker vi har rundt oss, om hvilke ressurser de har til rådighet og i hvilken grad de har mennesker som støtter, hjelper og veileder dem trygt. Det gjelder fulle menn og i like stor grad unge tankeløse. Raushet, folkeskikk og medmenneskelighet er viktige verdier i et ethvert lokalsamfunn. Men bygdedyret har lite å lære oss om slikt.

 

Ja, folk bryr seg. Men hva er det vi inviterer til at de skal bry seg om?

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

5 comments

  1. Godt reflektert, Pål. Veldig godt.

  2. Godt skrevet, og reflektert, men for meg synes det som om hele saken ble misoppfattet.
    Skal ikke skrive altfor langt her, siden jeg skriver fra mobil, og det blir da litt vanskelig å skrive oversiktelige kommentarer.

    Så for å gjøre det kortest mulig:

    For det første så var det nok aller mest den foresattes reaksjon som var den berømte dråpen, som fikk personen til å føle avsky og skrive om det i sosiale medier.

    En annen sak, er jo at du selv gjør mye av det samme i ditt blogginnlegg som du kritiserer andre for.
    Nemlig å sette folk i en offentig gapestokk, folk som viser empati og faktisk tør å si fra der de fleste andre hadde tiet.
    Vedkommende som la ut det du skriver om er også et ungt menneske , som blir hengt ut for å bry seg om andre mennesker.
    Så jeg mener du skriver litt mot deg selv her, selv om du velger å bruke bygdedyret som referanse.

    Jeg synes det er flott at mennesker, spesielt unge mennesker viser empati og tør å si fra om slike ting, og jeg håper ikke ditt blogginnlegg skremmer andre fra å gjøre det samme.

    Det kan jo faktisk være folk der ute som nå lar være , i frykt for å bli hengt ut som bygdedyr på en ganske godt besøkt blogg.

    Tenk litt på det.

    Ha en fin helg.

    • Øystein, takk for at du kommenterer.

      Misoppfatningen…
      Jeg legger ikke noen spesiell vekt på det innledende innlegget eller de følelser som foranlediger det, noe som presiseres eksplisitt i min kommentar. Jeg forstår den opplevde frustrasjon, inntil et visst punkt. Men når man ender opp med en offentlig ytring om det man opplever, og en tolkning av det, intrer litt andre regler. Da må man regne med at man kan bli imøtegått, kritisert og irettesatt.

      Hva som var “dråpen”, er mindre interessant. Det faktum at ens foresatte ikke er på høyde med situasjonen eller svarer til skribentens forventninger i dette tilfellet, kan altså ikke lastes de unge jentene – som var ett av mine hovedpoeng. Jentene kan altså ikke stå ansvarlig for annet enn sine egne holdninger og handlinger. Her sauses det hele sammen til “folk som gjør oss kvalme”.

      Øystein, og dette mener jeg inderlig: en tekst som innledes med “Æ blir kvalm av enkelte folk i bygda” framstår ikke først og fremst som en tekst om et menneske som viser empati eller som et innlegg om å bry seg om andre mennesker. I den grad vedkommende oppfatter å bli hengt ut, eller av andre oppfattes å bli hengt ut, så er det altså ikke fordi vedkommende “bryr seg om andre mennesker” – men det motsatte. Mitt poeng: hvis medmenneskelighet var poenget, var ikke det mulig uten et publikum på Facebook og påfølgende hat mot de unge jentene?

      Og i forlengelsen av det du skriver: hvis min kommentar har stoppet andre i å skrive slikt om sine medmennesker, så anser jeg min kommentar som høyst vellykket. Jeg er altså på ingen måte mot empati og forsvar av og hjelp til mer eller mindre utslåtte mennesker i samfunnet. Snarere tvert imot. Jeg er derimot en sterk motstander av vilkårlig uthenging og jakt på syndebukker via sosiale medier og internett.

      Jeg vil tilføye at du ikke kan ha lest artikkelen min spesielt godt. Det er altså ikke vedkommendes innledende kommentar som er mitt anliggende, men det faktum at man mister kontrollen over hva som skjer i et kommentarfelt når man tømmer seg og sin frustrasjon på internett. Summen av det hele kan fort bli et “bygdedyr”.

      Avslutningsvis, Øystein. Jeg er også tilfreds med at unge (og gamle) mennesker viser empati. Hvorfor man ikke kan være et slikt menneske uten å kringkaste sin egen fortreffelighet på internett og forvente samfunnets applaus, er fremdeles et mysterium for meg. I så måte presenterer din tekst et forsvar for gapestokken og uthenging på nett.

      Øystein, forskjellen på mitt innlegg og det innlegget som er temaet for denne debatten, er at de to unge jentene som er sakens kjerne aldri søkte plass i offentligheten. Det gjorde derimot vedkommende som ytret seg om sin kvalme om jentene. Det er en vesentlig forskjell. At du ikke anerkjenner denne store forskjellen, er nok årsaken til at du og jeg står på forskjellige planeter i denne saken.

      Og: når man ytrer seg i offentlighet foran et publikum på 2000 innbyggere, må man altså forvente å bli imøtegått. Om man ikke ønsker det, så bør man nøye tenke over hvordan man formulerer seg – og hvor man gjør det. De unge jentene søkte aldri bygdas oppmerksomhet.

  3. Et godt innlegg som systematiserer og plasserer disse “hva er lurt/ikke lurt å gjøre” godt.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.