14Apr

Noen har snakket sammen

Fylkesordføreren Runar Sjåstad har nå innført en praksis hvor han like gjerne instruerer Fefos styre gjennom mediene om hvilke vedtak de skal fatte. Det er så mye plunder og heft med urfolk og demokratiske systemer.

Fylkesordfører Runar Sjåstad ble grundig grinete da sametingspresident Egil Olli mente Sametinget alene skulle forvalte det såkalte urfolksvederlaget – et vederlag til samene for inngripen i samiske områder. Sjåstad furtet ikke så lenge, men fikk halt hele Arbeiderpartiet og regjeringen etter ørene i retning av et helt annet standpunkt. Få dager senere uttalte derfor statsråd Helga Pedersen at urfolksvederlag ble det ingenting av.

Nå står ønsker gruveselskapet Wega Mining å åpne gruvedrift i Kvalsund, en drift som ettersigende skal gi bygda 100 nye arbeidsplasser. Derfor instruerer Sjåstad Finnmarkseiendommen gjennom media å gi selskapet klarsignal til oppstart. Saksbehandlingen og den faglig vurderingen er altså allerede foretatt på fylkesordførerens kontor, skal vi tro fylkets primas:

For Finnmark er det veldig viktig at Wega Mining ASA får starte med gruvedrift i Kvalsund kommune, det vil åpne for flere mineralvirksomheter i fylket.

Interessant resonnement, det der. Først er det altså overflødig for fylkets grunneier (Fefo) å behandle saken, ettersom Sjåstad så åpenbart har gjort de vurderinger som er nødvendig. Dernest vil altså denne tillatelsen (automatisk?) åpne for flere gruveselskap andre steder i fylket. Nei, men da er det vel bare sånn det skal være da?

Siden det bebudede «urfolksvederlaget» fordampet internt i Arbeiderpartiet har en rekke mennesker snakket sammen. I samtalene har representanter høyt og lavt i partiet, regjeringen og representanter for mineralselskapene deltatt. Den eneste som synes å være holdt utenfor er Sametinget.

Hensikten med Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen var først og fremst å sikre urfolkets (samenes) rettigheter. Internasjonal rett om beskyttelse av urfolkets rettigheter var selve begrunnelsen for den lange prosessen. Felleseie gjennom Fefo ble valgt som praktisk løsning, også fra samisk side, for å unngå at hver eneste sak som gjaldt samiske rettigheter i fremtiden skulle utarte til en forurenset politisk slagmark. Fefo skulle være en arena for dialog mellom urfolk og majoritetsbefolkning, og ga samtidig hele fylkets befolkningen styringsmuligheter og innflytelse de ellers ikke ville hatt.

Nå tyder alt på at fylkesordføreren kun ser på Fefo som en forbedret posisjon hvorfra han kan utvise den samme arroganse overfor samiske rettigheter som før lovendringen. Det er ikke Sjåstads synspunkter om gruvedrift som er problemet, men hvordan han forfekter dem. Framfor å vise egne og Sametingets representanter i Fefos styre tillit nok til å behandle saken med den saklige nøkternhet som kreves, insisterer Sjåstad på å instruere styrets beslutninger gjennom mediene.

Fra samisk hold er det nå en gylden anledning til å se nærmere på Fefo og dets rolle i styringen av fylkets grunn og ressurser. Det er all grunn til å være skeptisk til ordningen dersom de reelle beslutningene fattes utenfor Fefos styrerom og uten reell samisk innflytelse. Ofte vil de norske og samiske interessene være sammenfallende og uten konflikt. Men et greit demokratisk prinsipp er kanskje å sørge for at samene deltar når eventuelle samiske samiske interesser skal vurderes og diskuteres?

Mineralindustrien trenger forutsigbarhet og ro internt i fylke. Men den roen skapes ikke bare av samer. Sjåstad må selv makte å holde munnen lukket fra tid til annen.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.