10Feb

Vi og OL

www. torussiawithlove.no

www.torussiawithlove.no

Det er mange ting å si om de Olympiske Leker og arrangementet i vertslandet Russland i 2014. På listen over de verste ting å si, kommer dessverre verken reklamepausene i TV2s overføringer eller IOCs kritikk over de norske sørgebåndene. Ikke på listen over de mindre alvorlige ting heller.

Jeg klarer ikke å fri meg fra denne ubehagelige følelsen: det er noe grunnleggende hjelpeløst over en nasjon som forlanger at fjernsynsbildene fra det mest kostbare og kommersielle sportsarrangement i verden, må finansieres via offentlig skatt, det vil si kringkastingslisens. Hvorfor? Fordi vi sliter med synet av hva lekene handler om: penger og reklameavtaler. Og den ubehagelige følelsen blir ikke mindre av at arrangementet finner sted i et vertsland med forrakt for demokrati og menneskerettigheter, – og er organisert av en olympisk komité bestående av medlemmer som gjennom mange tiår har gjort seg negativt bemerket i dette olympiske systemet bygget på grådighet og mangel på respekt for menneskerettigheter.

Så på toppen av det hele ble langrennsjentenes sorgmarkering med armbind kritisert for å være i strid med IOCs regler. Hvilket jo var en nokså korrekt observasjon som tilfeldigvis kolliderte med sterk og uttrykt norsk sorg. For slikt passer ikke inn i IOCs strømlinjeformede og apolitiske pengemaskin, som jo OL strengt tatt er. Og det har de regler for. Med norsk deltakelse har vi altså godtatt alle disse reglene. Ikke bare i år, men i alle år. Mens serbiske snikskyttere på høydene rundt Sarajevo møysommelig likviderte den ene sivilisten etter den andre på byens gater i 1994, feiret vi gledestrålende Lillehammer OL som “the best Olympic Winter Games ever”.

Jeg forstår de norske jentene, og nærer dyp medfølelse i sorgen. Men hva med de andre? OL 2014 i Russland har 88 deltakende nasjoner, hvor blant annet Zimbabwe og Øst-Timor er med for første gang. Hva kan ikke deltakerne fra mange andre nasjoner fortelle om død, myrderier og folkemord. Antall deltakere er rundt 2800(+). Det er mange nok til at flere enn Norges lag har opplevd sorg og savn i eller i tilknytning til laget og deltakelsen i Russland.

Det er mange ting å kritisere OL i Sotsji og den olympiske organisasjonen for. Reklamepauser og kritikk av norske sørgebånd er blant de ting som bør komme langt ned på listen.

 

1Feb

Jeg reserverer meg

Kvinnersrett

Jeg har stor respekt for mennesker som lytter til egen samvittighet og setter grenser for hvilke aktiviteter de kan delta i, enten det er for seg selv eller for fellesskapet. Den respekten omhandler imidlertid ikke norske leger som forlanger aksept og lønn fra fellesskapet samtidig som de reserverer seg for å utføre grunnleggende medisinsk behandling overfor kvinner: abort, aborthenvisning og prevensjon.

Som lege ansatt i offentlig helsevesen, eller på offentlig finansiering, har du tatt på deg oppgavene innen for det vi anser som allmenne, medisinske rettigheter og tjenester for hele befolkningen. Hvis du, av samvittighetsgrunner, ikke ser deg i stand til å oppfylle disse rettighetene eller tilby tjenestene, må du finne deg annet arbeid. Så enkelt er det. Punktum.

Det medfører ikke yrkesforbud for leger med samvittighet. De kan fortsatt bli drosjesjåfører. Med mindre de også reserverer seg mot å kjøre kvinner til abortklinikker eller til fastlegen som setter inn spiraler og skriver ut angrepiller. Noen av disse vil kanskje også ha vanskeligheter med å kjøre hjem par på lørdagskvelden til samme adresse, ettersom det fort kan lede til en situasjon hvor prevensjonsbruk eller abort blir nødvendig på ett eller annet tidspunkt. Frie mennesker har dessverre en lei tendens til å gjøre valg som ikke alltid leder inn i lykka.

I så fall kan de bli rørleggere eller ta seg arbeid i avfallsetaten. Med mindre de der også reserverer seg mot å reparere vasken på legekontoret eller hente avfall på sykehus hvor det foretas inngrep som avbryter svangerskap. De kan selvsagt også være privatpraktiserende leger som reserverer seg mot abort, henvisning til abort eller til å skrive ut prevensjon. Det siste ville jeg kalle å ta et personlig ansvar for egne holdninger og egen samvittighet. Det må vi, vi som arbeider i andre yrker.

Hva med legesekretærene og resepsjonistene? Hva med soldater? Hva med alle andre gruppers samvittighet i møte med samfunnets ulike krav? Vi må alle betale prisen når egen samvittighet strider mot samfunnets lover. For egen del har jeg både avtjent verneplikt og deretter nektet videre tjeneste. Min samvittighet førte til ytterligere 6 måneders tjeneste, slik loven da foreskrev. Jeg betalte for min samvittighet med glede.

Men det er altså ikke tilstrekkelig for de norske reservasjonslegene. De insisterer å få være offentlig lønnet og i offentlig tjeneste og demonstrativt praktisere sin samvittighet mot utvalgte medisinske rettigheter som kun rammer kvinner. Rettigheter som er kjempet fram gjennom beinhard kamp i over hundre år. Grunnleggende rettigheter for kvinner i et likestilt og demokratisk samfunn; retten til å bestemme over egen kropp. Legers reservasjonsrett er igrunnen ikke annet enn en offentlig finansiert kampanje mot disse rettighetene.

Dette handler ikke om legers samvittighet, men om den gamle motstanden mot fri abort og kvinners rettigheter, bare i ny drakt og med statlig og kommunal finansiering.

Så derfor reserverer jeg meg. Jeg reserverer meg, og vil vite hvilke fastleger som ikke anerkjenner kvinners lovfestede rettigheter. Så velger jeg en som gjør det. Det handler om min samvittighet. Det er en pris jeg er villig til å betale.

Red. 2. februar:
For debattens skyld, anbefaler jeg alle å lese kronikken “Abort er vanskelig nok” på NRK Ytring.

Kjære leser, til debatten nedenfor:
Vis respekt for dine motdebattanter, selv om du ikke deler deres meninger. Enhver referanse til “fosterdrap” eller nazi-Tyskland, hvor enn subtil, blir slettet. Og husk at debatten handler om reservasjonsadgang, ikke for eller imot fri abort.

 

31Jan
Photo: United Nations

Photo: United Nations

De sa det da
jeg var yngre:

Og jentene er også med

Med sylskarp diksjon
og press i nikkersen

sa han
det
om jentene

Men det var de
ikke

De stod bak
i billig
kjoletøy
og smilte
nesten

reservert

31Jan

Den som dreper – om drap og psykiske lidelser

NRK 30. januar 2014

Slik presenterer NRK sannheten om drap og psykiske lidelser i Norge. Og det er det, stadig ifølge NRK, all grunn til å diskutere. Problemet er at NRK presenterer viktige fakta som er feil, snørr og barter blandes og det hele pakkes inn i titalls reportasjer og intervjuer med personlige tragedier så fulle av ektefølt sorg og avmakt at leseren presses inn i en aksept for premissene i artiklene som listes opp under tittelen “Drap og diagnoser”. Ofrene selv uttrykker seg i stor grad om gjerningspersonene og drapene som om de var varslede, selv om faktaene på viktige områder altså både er direkte feil eller i det minste svært upresise. Resultatet er nok en gang en demonisering av psykiske lidelser og personer rammet av dem. Eller som redaktør Gunnar Stavrum konkluderte i 2012:  Tikkende psykiatriske bomber.

Fakta: antall drap synker

I 2013 ble 46 mennesker drept i Norge. Tragiske som hvert drapstall er for offer, gjerningsperson og pårørende, var drapstallene for 2012 nær det halve av antall drepte i Norge i 1980. I samme periode er vi nå ca 800.000 flere innbyggere enn i 1980. 29 drap (2012) utgjør under 0,6 drap per 100.000 innbyggere, og drapstallene har ikke vært lavere siden 1960-tallet. Gjennomsnittlig drapsrate i verden er 7,7. For USA er tallet 17 drap per 100.000. Høyest ligger Honduras med 86 drepte per 100.000, 143 ganger høyere enn i Norge. 2013 ble ifølge rapporter fra Kripos imidlertid et år med forholdsvis stor prosentvis økning i antall drap, totalt 46. Drapstallene har foruten 2013, vært stabilt lave og synkende i 30 år.

Antall personer med alvorlige psykiske lidelser er også redusert i samme periode.

Fakta: den som dreper

Det er menn som dreper. Den typiske gjerningspersonen er en tidligere straffedømt mann som er arbeidsledig eller trygdet. De tar livet av sine partnere og ektefeller, samboere og kjærester. Eller ekspartnere. De er ofte ruset, og de dreper med kniv, kvelning eller slag, ofte i affekt. Andelen partnerdrap er høyere i Norge enn våre naboland Sverige og Finland. I 76 prosent av tilfellene kjenner gjerningsmann og offer hverandre.

Fakta: psyke drapsmenn

Ja. Drapsmenn har i mange tilfeller en (alvorlig) psykisk lidelse. Men tallene NRK presenterer er unormalt høye, og skiller seg vesentlig fra de tall man finner i internasjonale og andre norske studier. Internasjonalt opererer man med en sykdomsrate på rundt 6 prosent på drapsmenn, som altså sammenliknet med NRKs tall er svært mye lavere. Dertil kommer at drapsmenn er, som avsnittet over viser, også bærere av andre karakteristika. Når man altså justerer forekomsten av alvorlig psykisk lidelse for forekomsten av andre risikofaktorer, så er altså ikke alvorlige psykiske lidelser overrepresentert i drapsstatistikken. Det er dermed all grunn til å tvile på NRKs tall og metodene de har brukt for å komme fram til dem. Men aller viktigst; ingen forskning viser at psykiske lidelser alene kan forklare eller utgjør årsak til drap.

NRKs blindspor

Vi forstår alle at vi ikke uten videre kan hevde at menn som kjønn utgjør en særlig farlig risikofaktor vi må få bedre kontroll på i samfunnet. Til tross for at de aller fleste drap utføres av menn. Vi forstår intuitivt at kjønn ikke automatisk predikerer framtidige drapsmenn. Samfunnets forhold til rusmidler gjør dessuten at vi ikke uten videre er villige til å regulere rusbruk strengere enn vi allerede gjør, og derfor debatterer vi ikke rus og drap. Vi vet at vi ikke uten videre kan bruke arbeidsledighet eller trygd som indikasjon på framtidige drapstendenser. Samlivsbrudd og ekteskap utgjør samme utfordring. Vi går ikke bryllup og kondolerer bruden for å ha satt seg i situasjon der hun har forhøyet sjanse for å bli drept av sin ektemann. Rent statistisk har hun jo det. Menn er statistisk sett den viktigste og mest alvorlige faktor for vold mot og drap av kvinner.

Når det gjelder psykisk syke stiller saken seg annerledes, som NRKs reportasjeserie så tydelig viser. Psykiske lidelser er en faktor vi gjerne tilskriver stor forklaringsverdi når det gjelder å forstå drap og risiko. Gang på gang gjentar NRK at svært få psykisk syke dreper, for i neste avsnitt fokusere på psykiske lidelser som forklaringsfaktor. Og det på tross av at offisiell nasjonal og internasjonal statistikk ikke gir grunnlag for det. Kan det ha å gjøre med at journalister og befolkningen forøvrig har liten erfaring med og lite kunnskap om psykiske diagnoser og menneskene som lider av dem? Kan det hende at det skjeve og tildels feilaktige bildet NRK presenterer passer godt med våre delvis historisk nedarvede fordommer omkring psykisk syke? Er det derfor vi nikker anerkjennende når vi hører: pass deg for den syke?

Vi ønsker inderlig å forstå hvorfor noen velger å ta livet av et annet menneske. Sannheten er at rundt halvparten av oss vil på ett eller annet tidspunkt i livet rammes av en psykisk lidelse. Det er i det hele tatt nokså vanlig. Blant de som sitter fengslet for drap finnes også slike lidelser. Men det forklarer ikke at de dreper. NRKs voldomme fokus på nettopp psykiske lidelser og drap forandrer ikke på dette enkle faktum: vi kan ikke forutse hvem som dreper. Eller forklare hvorfor.

Vi kan til en viss grad vurdere risiko, men bare når vi tar alle relevante risikofaktorer med i vurderingen. Og selv da er vi langt fra sikre. Vi kan etablere bedre behandlingstilbud for av psykisk syke, rusmisbrukere. Vi kan følge opp voldsmenn bedre. Men vi kan ikke utvikle behandlings- og hjelpeapparatet til å være justissektorens arm for å sikre oss mot mennesker som kan eller ikke kan komme til å drepe i framtiden. Få syke vil foretrekke behandling dersom man står i fare for å behandles som en potensiell, framtidig drapsmann, og ikke som den syke og hjelpetrengende du faktisk er. Om noe, så er det tidligere voldshandlinger som kan indikere vilje til ny vold. Ikke den psykiske lidelsen pasienten er rammet av.

Jeg tror NRK har hatt de beste intensjoner. Men mangel på forskningskompetanse, elementær statistisk forståelse og manglende vilje til å etterspørre forsknings- og evidensbaserte fakta har ført prosjektet inn i et blindspor.

Tilbake står vi engstelige og lurer på om vi skal våge å gå på besøk til vår psyke nabo. Han er som følge av sin sykdom kanskje både ufør og trygdet. Og kanskje nyskilt. Hvem vet hva som kan skje?

Anbefalt lesing:

31Dec

2014: Kjære landsmenn

I want change by Banksy

“I want change” by Banksy

I ettertankens klare lys må jeg erkjenne at jeg kanskje ikke har gjort all verden for andre mennesker i 2013. Joda, jeg har ment et par ting om rettferdighet og forandring i verden. Men hva fan, meninger er som rævholl. Alle har det. Jeg mener virkelig gjort noe for verden. Jeg kjenner folk som løper ut i skogen på onsdagskvelden og redder gamle, demente damer som har satt seg i en bekk og som ville dødd om de ikke ble funnet. Selv sliter jeg med å finne nøklene når jeg skal ut av huset. Andre igjen bruker fritiden sin på å gjøre hverdagen litt mer verdig for stedets alkiser, og ordner suppe og stuebord og rene skjorter.

Ikke jeg. Det hender jeg slipper litt mynt og sedler i gryta når jeg anstrenger meg og tar ut penger i minibanken for nettopp det formålet. Men that´s it. Jeg kjøper ikke arméens verdikuponger på Coop, av prinsipp. Det gir meg ikke den samme samaritanske følelsen som å slippe penger i gryta. Og det er jo strengt tatt det jula handler om. Oss. Eller rettere sagt: meg.

Jeg har kanskje gjort et par riktige ting for mine barn, jeg håper da virkelig det. Ingen av dem har blitt narkomane i år, det er jo alltids noe man kan glede seg over. Om det skyldes min innsats er imidlertid uklart, og jeg er tilfreds dersom jeg i året som gikk ikke gjorde faren for narkomani større. Skjønt, å ta begge med på Rolling Stones konsert i Hyde Park i sommer var trolig ikke rusforebyggende.

Men jeg er fornøyd med at jeg sluttet å se på kringkastet fjernsyn. Det har gjort mitt liv bedre, uten tvil. Det vil si, hvis man er raus og ser bort fra den nå 10 måneder lange diskusjonen jeg har hatt med NRKs lisenskontor som ikke later til å forstå at man kan leve fullverdige liv uten fjernsynssignaler. Det samme kontoret stiller seg dessuten uforstående til at man da kan ha bruk for to TV-skjermer i hjemmet. Tross denne motstanden, velger jeg å holde en knapp på internettet. Jeg tror det har kommet for å bli.

Jeg er jo, som mange vet, en grinkuk som er lett å irritere. I 2013 har jeg lyktes med å irritere meg litt mindre enn tidligere. Jeg legger ikke skjul på at nettopp det har vært et satans slit, men erfaringene er i all hovedsak gode. Summen av rævholl i verden er selvsagt konstant og verdens dårskap like så. Men man kan overse mye med litt trening. Da har man enda mer tid man kan bruke å ikke gjøre en dritt for andre enn seg selv.

Jeg har dessuten frigjort meg fra en last til: offentlig debatt. Kanskje ikke helt, men jeg tror det er innenfor rekkevidde innen utgangen av 2014. Sosiale medier og kommentarfelt har, for meg som for så mange andre, mistet sin tiltrekningskraft. Jeg har fremdeles tro på at både den sosiale teknologien og filosofien om en åpen, informert og sivilisert samtale kan føre til endringer og et mer demokratisk samfunn. Problemet er at vi fremdeles er avhengig av folk. Og mange av dem er rett og slett ikke opptatt av annet enn færre muslimer og billigere svinekjøtt.

For 2014 har jeg ett mål: gjøre mer, prate mindre. Ta en mastergrad. Drikke øl med folk jeg liker, og være mindre høflig med folk og ideer jeg ikke liker. Jeg skal elske mer. Og etter å ha kommet mer enn halvveis i livet, er det på tide å innse at tullingene må få mindre plass. Trur eg.

Godt nytt år.

 

 

22Sep

Høy pris for samisk språk

En halv milliard kroner er i 20 år brukt på samiske kommuner for å “kompensere for merkostnader ved tospråklighet”. En forskningsrapport avdekker få og usikre resultater av den enorme pengebruken. Spørsmålet jeg stiller meg er: hvorfor er kostnader og tiltak knyttet til samisk språk definert som “merkostnader” i samiske kommuner, mens alle andre tjenester og tiltak bare er kostnader? Rådmann Hilda Vuolab i Karasjok formulerer logikken som ligger bak:

Vi vet at det er kostnadskrevende å betjene en kommune hvor det er to offisielle språk. Kommunene påføres ekstrautgifter, og det er også dokumentert tidligere.

Voulab er på ingen måte alene i å mene dette. Dette synet har vært rådende i regjeringen, Sametinget og alle de andre samiske kommunene gjennom 20 år. “Kompensasjon for merkostnader” er logikken som ligger bak hele tilskuddsordningen for tospråklighetsmidler.

Jeg er grunnleggende uenig i et slikt perspektiv. Ja, det er kostnadskrevende å betjene en kommune og innbyggere med gode tjenester. Punktum. Tospråklighet i seg selv er verken mer eller mindre kostnadskrevende enn veibygging, brøyting, boliger med service til uføre og handikappede, skoledrift eller gode helsetjenester. Alt koster penger, hvis man først er villig til å bruke penger på det. Prosessen fram til de prioriterte områder man velger å bruke penger på, kalles politikk.

Hvor mange folkevalgte ville våge å kalle funksjonshemmede, sosialklienter, eldre og syke for en kommunal merkostnad? Hvor mange av de samme folkevalgte ville våge å true med å avvikle eldreomsorgen eller kommunehelsetjenesten med mindre kommunen fikk “kompensert for merkostnadene”? Samisktalende innbyggere derimot, er noe selv de samiske kommunene kan kreve kompensasjon for.

Fornorskningspolitikken er langt fra over. Den drives videre av folkevalgte og kommuner som definerer sine samisktalende innbyggere som andresortering. Satsing på samisk språk er ikke noe man gjør fordi det har en lokal verdi eller fordi språket har en verdi i seg selv. Samisk språk er plunder og heft, vanskelig og kostbart. Istedenfor holder samiske kommunene sine samiskspråklige innbyggerne som gisler i en kamp for størst mulig utbetaling av statlige tilskudd. Norske kommuner har mange ulike utfordringer, avhengig av geografi, økonomi og demografi. Det er flere kommuner i landet som har utfordringer knyttet til innbyggernes språk, ettersom antall nasjonaliteter og språk i landet er økende.

De samiske kommunene på sin side er gjenstand for en systematisk fraflytting og nedgangen i elever som tar samisk som andrespråk på skolen er redusert med nærmere 40 prosent siden 2006. Kommuner som ikke finner samisktalende fagfolk å ansette, som ikke makter å tilby en god, samiskspråklig skole eller som ikke klarer å være attraktiv overfor de som ønsker å leve og bo i et tospråklig samfunn, kan umulig ha veldig store “merkostnader” knyttet til tospråklighet?

Når ikke innbyggere som ønsker en tospråklig kommune bruker sin stemme på folkevalgte og partier som er villig til å gjøre de nødvendige prioriteringene, så kan man ikke sende regningen for sin egen politiske unnfallenhet til fellesskapet med krav om mer penger. Når de samiske innbyggerne ikke lenger ser seg tjent med å bo i de samiske kommunene, vil de gradvis opphøre å være samiske kommuner. Det er en ond sirkel, og jeg frykter at pengebruken virker mot sin hensikt.

Situasjonen for samisk språk er akutt og alvorligDe samiske kommunene havner blant de lavest rangerte kommunene i landet på kommunebarometeret for 2012. Karasjok kommune er ikke unik, men får tåle å stå som et eksempel på den feilslåtte språkpolitikken. Den samiske kommunen er økonomisk skakkjørt med 22 millioner i akkumulert underskudd, satt under administrasjon av fylkesmannen (ROBEK). I samme periode har kommunen investert rundt 40 millioner kroner i nytt svømmebasseng. Ettersom svømmetilbudet er likt for norsk- og samisktalende i kommunen, så er vel dette også å anse som en  “merkostnad knyttet til tospråklighet”?

Sametinget har, etter 20 år, omsider bestemt seg for å stille strengere språkkrav til kommunene. På høy tid, vil jeg hevde. Men kan hende er det allerede for sent.

16Sep

Den samepolitiske debatten som forsvant

I uker har samiske medier og folkevalgt belyst og debattert regjeringens statssekretær med særskilt ansvar for samiske saker. Da tidligere statssekretær Raimo Valle fikk beskjed av statsråden om å rydde kontoret sitt, oppstod nemlig en nesten rørende interesse for den nye statssekretærens identitet, saksportefølje og arbeidsbetingelser. Norske Samers Riksforbunds leder, Aili Keskitalo, foreslo å oppgradere statssekretæren til en statsråd med samepolitikk som eneste ansvarsområde.

Denne interessen for hvordan regjeringen organiserer sin bemanning er det kanskje flere enn jeg som finner paradoksalt. Det er tverrpolitisk enighet (unntatt Frp) om at prinsippet om selvbestemmelse skal prioriteres høyt av Sametinget, som jo er selve instrumentet for nettopp en økt samisk selvbestemmelse i ulike saker.  Interessant nok er det bare avsatte Raimo Vallo som i denne tiden har forsøkt å si noe meningsfullt om de politiske realitetene som ligger bak skiftet av statssekretær. Han bekrefter det flere av oss har merket oss de senere årene – en økt avstand og konfliktnivå mellom Sametinget og norske myndigheter:

Etter den siste maktutredning­en så merket jeg raskt en mer restriktiv holdning til å gi samer og andre minoriteter særskilt­e rettigheter. Det merket jeg både i eget parti, i regeringen og på Stortinget.

Etter at min kjenning og tidligere nabo Ragnhild Vassvik Kalstad ble utnevnt til ny statssekretær for samiske saker, har man diskutert hennes språkkompetanse, hennes arbeidsvilkår og organisering av arbeidet med samiske saker i regjeringen. Symptomatisk nok har heller ikke Kalstad flagget noe som kan likne på politiske utspill eller meninger som kommer de store utfordringene i det samiske samfunnet i møte.

Så stor har interessen for dette temaet vært, at selv statsråd Aasrud fikk behov for å plassere skapet og gjorde det klart overfor NRK Sápmi, at der i huset (altså i departementet) var det hun som bestemte arbeidsforholdene, ansvarsområder og politikken.

Det ingen av de samepolitiske aktørene har diskutert, er norsk samepolitikk. Ingen har stilt seg eller regjeringen spørsmålet i hvilken grad regjeringen har en samepolitikk, og hva den nå egentlig består i. Man skulle tro at det ville åpne seg et rom og en anledning for de samiske folkevalgte til å sette fokus på samepolitikkens innhold, når regjeringen så ugjerne gjør det selv. Sametingsrådet med Arbeiderpartiet i ledelsen har naturligvis ingen interesse av å snakke samepolitikk i denne situasjonen, ettersom klimaet mellom Sametingsrådet og regjeringen allerede er kjølig. Når heller ikke opposisjonen eller mediene makter å sette sakene på dagsorden, så blir det nokså stille. Som det har vært en stund.

NSRs Gunn-Britt Retter er imidlertid på sporet når hun overfor NRK Sápmi ramser opp flere store og prinsipielle saker som ligger på vent eller til oppfølging i regjeringen – og som har gjort det lenge. Men Retter er først og fremst bekymret for at én statssekretær alene, med en rekke andre saker knyttet til departementets politiske portefølje, ikke skal ha tid og anledning til å “fremme samiske rettigheter på en god måte i regjeringen”. Men så er det da heller ikke statssekretærens jobb å ivareta eller fremme de samiske rettighetene, så og si på vegne av samene. Hennes jobb er å bidra til og forvalte det som er og skal være regjeringens politikk.

Med min kjennskap til Vassvik Kalstad er hun både i stand til å arbeide med og til å prioritere de sakene hun mener bør prioriteres. Men noen ny giv i samepolitikken er skiftet av statssekretær ikke et signal om. Snarere tvert imot. Aasrud var rett og slett litt lei av å ha en medarbeider som hadde egne meninger som i for stor grad gikk på tvers av det regjeringen vil: å tone ned de store, prinsippielle sakene i norsk urfolkspolitikk. Vassvik Kalstad kjenner jeg som en arbeiderpartipolitiker som er flink og godt orientert, også om samiske saker. Men i denne saken er hun først og fremst arbeiderpartipolitiker, ikke samepolitiker. Hun er først og fremst regjeringens talskvinne og rådgiver, og alldeles ikke “samenes ombud” i den norske regjeringen. Således har hun de samme ambisjoner på samepolitikkens vegne som sin sjef, Rigmor Aasrud gir uttrykk for overfor NRK Sápmi:

Tidligere statssekretær i FAD, Raimo Valle, har tidligere hevdet at han ble pålagt mer og mer arbeidsoppgaver, som ikke hadde noe relevans til det samiske. På den måten fikk han ikke nok tid til de store utfordringene som finnes i det samiske samfunnet. Til det svarer Aasrud at tidligere statssekretær Raimo Valle får mene og kommentere det han selv vil i ettertid.

Altså, ingen grunn til å vente på den samepolitiske diskusjonen fra regjeringshold.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.