3Jun

Tenkje sæ: biring frå første dagen!

Å dra fram en 17. mai-tale er kanskje ikke god latin i juni. Talene på nasjonaldagen er i de fleste tilfeller greie å forbigå i stillhet. Men en god venn gjorde meg oppmerksom på Torvild Sveens tale på årets nasjonaldag, og jeg falt i tanker. Sveens perspektiver om Biri ga gjenklang, både i egne erfaringer fra mitt livet i bygde-Norge, fra det samiske samfunnet og fra de siste dagers oppmerksomhet omkring Statistisk Sentralbyrås (SSB) mye debatterte innvandrerregnskap.

Det er så mange fræmne, blir det sagt – å henn kjæm dom frå? Ja heldigvis, si je. Det sku ha vøri dårlig stelt med Biri om vi itte sku ha hatt innfløttere her. Vi treng flere innfløttere. Je er sikker på at det kjæm. Men det kjæm å tell å utfordre oss som ha bodd her mesteparten ta livet våres. Førr viss Biri ska bli større, å ta opp kampen om innbyggera når det gjeld bya våres (og da tenkje je itte på Moelven og Brumunddal), må vi få ei bygd som sakte men sikkert endre seg tel å bli mer åpne overfor nye folk. Og så må itte folk ha bodd her i tre generasjoner før å kælle seg biringer. En biring, er en biring som bor her frå dag 1.

Fræmne? Det er ikke bare i Biri en er “fræmmen”, om en ikke er født og oppvokst der og kan spore sitt opphav tilbake i samme bygda gjennom generasjoner. Jeg bodde i Karasjok i 15 år, og opplevde å være fræmmen der til den dagen flyttebilen reiste sørover. I bygdas øyne var jeg en innflytter, en daža (ikke-same) – en fremmed. Det var ikke vedtatt noe sted, det bare var slik. Ved anledning og behov ble det tydelig formidlet. Og “fræmne” i bygda visste hva de var. Og er.

I NRK Brennpunkt-dokumentaren “Førsteretten” gjorde sametingspresident Egil Olli et betydelig nummer av at kvener “ikke er urfolk”, men snarere innvandrere fra finsk side på 1800-tallet til de nordligste områdene av Norge og Sápmi. Han anerkjente ikke kvenene som egen folkegruppe eller kvensk som eget språk. Sånn sett kunne man ikke uten videre inkludere kvenene i det samiske fellesskapet og de rettighetene som beskytter urfolket. Olli gikk lengre. Han erklærte at det ville være urimelig at innvandrere (daža: ikke-samer) i samiske områder skulle innvilges de samme rettigheter som samene selv. For samene er en opprinnelig befolkning, ikke innvandrere. Men som historiker Einar Niemi spør i samme dokumentaren (utsagnet faller 24 minutter inn i programmet):

Hvor lenge er man innvandrer i dette landet? Hvor lenge er det rimelig at man skal kalles innvandrer?

Fræmne? I SSBs såkalte innvandrerregnskap regnes man som innvandrer i flere generasjoner. Både vårt Statistiske Sentralbyrå, Aftenposten, Dagens Næringsliv og flere andre medier falt for innvandrerfokuset i beregningene. SSBs mener å kunne dokumentere at innvandrere (fræmne i tre generasjoner) aldri blir lønnsomme, i den forstand at de henter mer ut av velferdssamfunnet enn de bidrar med. Men: det samme gjelder for den opprinnelige norske befolkningen. Årsaken til at driften går rundt i landet er kort og godt: olje. Problemet med innvandrerne er enkelt sagt at de gradvis integreres til å bli like kostbare og ulønnsomme som nordmenn flest. You’re damned if you do, and you’re damned if you don’t? Eller som Kristin Clemet formulerer sin kritikk mot SSBs beregninger:

For det første er det påfallende at det (igjen) er innvandrerne som skal få skylden for et problem som egentlig har med vår velferdsstat å gjøre.

Et sentralt perspektiv i SSBs rapport er at en innvandrer ikke kun er en “innvandrer”. Også innvandrerens barn og barnebarn må finne seg i å bli inkludert i det innvandringspolitisk utgiftsregnskapet. Også de er “fræmne”. Niemis spørsmål er stadig aktuelt: Hvor lenge er det rimelig at man skal kalles innvandrer? Det er ikke likegyldig hvilke begreper vi bruker, verken om oss selv eller de “de andre”. Så hva kan vi bruke disse tallene fra SSB til? Som argument for å stenge grenseporten og kaste nøkkelen? Eller skal vi bruke kunnskapen til å bygge et samfunn som gir de beste muligheter for flest mulig av oss – enten vi er kjente eller “fræmne” for hverandre?

For den naturlige konklusjonen etter å ha lest SSBs regnskap, er at det norske folk er en  uholdbar økonomisk byrde for landet – og at nasjonen regnskap ville vært bedre tjent med at vi sendte folk – hele bunten – ut av landet. I SSBs regnskap er Norge mest lønnsom som et folketomt naturreservat på toppen av verden, kun befolket av det innleide mannskapet som er nødvendig for å tømme kontinentalsokkelen for olje og gass. Men så da?

Jeg gjør Sveens ord til mine:

Førr viss Biri ska bli større, å ta opp kampen om innbyggera når det gjeld bya våres (og da tenkje je itte på Moelven og Brumunddal), må vi få ei bygd som sakte men sikkert endre seg tel å bli mer åpne overfor nye folk. Og så må itte folk ha bodd her i tre generasjoner før å kælle seg biringer. En biring, er en biring som bor her frå dag 1.

Biring. Tenkje sæ. Frå første dag.

28May

Jeg vil bare leve

Kulden vil ikke slippe taket. Ennå kan hun kjenne den, den lammende følelsen. Når hun hører lyden av skvulpende vann eller en mobiltelefon som ringer. Når den ringer ut, uten at noen svarer. Da blir hun kald og stille, og glemmer å puste. Og hun kan ennå kjenne sjokket i kroppen idet den siste rest av kroppsvarm luft ble presset ut av buksen av det iskalde vannet idet hun la på svøm.

– Slik er døden, tenker hun. Iskald og alene.

Pust. Rolig og jevnt. Herregud, pust. Der i vannet overrumples hun av et bilde, som morild i vannet. Et hun trodde hun hadde glemt, men som nå er klart som i et fotografi. Den falmede og håndskrevne lappen på badespeilet hjemme hos mamma.

“Huskelapp for tunge dager: Husk å puste dypt inn, og deretter ut igjen. Repetér, til det går av seg selv.”

Hun puster. Først hikstende og panisk mens hun svelger vann og kjemper mot de våte klærne som holder henne igjen som et dødens anker. Deretter roligere. Inn og ut. Først dypt inn, deretter ut. Hun teller, og oppdager at det finnes en rytme mellom åndedrag og svømmetak. En, to, tre, og fire. Om igjen.

– Jeg vil leve, sier hun til seg selv. Jeg vil leve. Kjære Gud hjelp meg, jeg vil leve.

Så slipper hun gråten til. I et kort øyeblikk ser hun tydelig gutten i naboteltet med Vålerenga-emblemet på genseren, liggende i fjæra. Og venninnen som lå lå på stien. Hun lå som om hun sov, mens den røde, klisne massen rundt henne fortalte en helt annen historie. Mobiltelefonene som ringte og lyste opp dødsmarkene på øya med lysende skjermer og slukket håp.

– Pust.  En to tre fire, roper hun til seg selv.

Hun ser båten som kommer mot henne. Hun roper, og forsøker å vinke med armen, men svelger enda mer vann i forsøket.

– Ta tak i hånden min, roper han over båtripa.

Hun stirrer på hånden hans. Det er en stor, ru arbeidsneve som kommer mot henne. Hun orker ikke. Varmen brer seg behagelig i kroppen og hun merker at hun synker. Bena vil ikke røre seg  lenger og armene flyter viljeløst i vannskorpen. Hun tenker at slik er døden. Endelig.

I dag skal de i rettssalen. Ikke hun. Hun skal møte dem etterpå, på Internasjonalen. Hun orker ikke møte morderen. Den smilende mannen i grå dress og silkeslips i midten av rettssalen og mediefokuset er ikke mannen som myrdet vennene hennes. Han er ikke massemorderen som lo etterhvert som han henrettet dem, en etter en. Han er en annen.

Hun er også. En annen. Hun er heller ikke den alle avisene og kommentatorene skriver om, som rev av seg skjorten for å forbinde den blødende gutten som satt apatisk i strandkanten. Hun løp forbi den hysteriske gutten på gressletten. Første gang hun så ham var i frokostkøen dagen før. Han hadde glist til henne idet han snek seg foran henne. Hun hadde ledd høyt.

– Jeg vil ikke dø. Mamma, jeg vil ikke dø, hadde han hulket i det hun løp forbi.

Han hadde samme genser som i køen dagen før. Han overlevde. Men minnet om han er for alltid dette. At hun løp forbi. Ikke trøstet. Ikke hjalp. Så når aviskommentatorene skriver om den nye generasjonen ledere, Utøya-generasjonen, er det ikke henne de snakker om. Rettsreferatenes historier om lederskap, kjærlighet og mot midt oppe i all død og ødeleggelse, er ikke beretningen om henne. Hun har en annen historie, og dette er ikke tiden for den.

19May

Gulat go maid mun dádjan? (Hører du hva jeg sier?)

Sverre Poranger (ja, Ánte ja) har antydet at det er foreldrene som velger språk for sine barn; gjennom hvilket språk de snakker med dem og hvilket utdanningsløp de velger for dem: samisk eller norsk. Det startet en nokså forutsigbar kamp om definisjonen av virkeligheten rundt samisk språk. Foreldre og avkom  som valgte norsk som språk, har naturligvis et behov for å forsvare sine valg.

Faksimile NRK 18. mai 2012

Faksimile NRK 18. mai 2012

Arbeiderpartiets Willy Ørnebakk mener ikke overraskende at foreldrene ikke kan klandres, og legger skylden på tidligere tiders statlige fornorskningspolitikk.

– Det er ikke riktig å gå ut og kritisere de foreldrene som føyde seg etter offentlig politikk den gangen.

Nå var det strengt tatt ikke det Porsanger gjorde. Sverre Porsanger kan sikkert beskyldes for mye (i likhet med noen av oss andre), men spesielt lite greie på samisk hverdag og den samiske språksituasjonen har han ikke. Han påpeker kun det enkle faktum at folk som i dag klager over å ha mistet språket, åpenbart ikke kan ha tatt så veldig godt vare på det. Det finnes for så vidt historiske årsaker til det, som for eksempel fornorskningspolitikken. Når det er sagt, så har det aldri noen gang i den samiske historien vært bedre anledning til å lære seg samisk enn nettopp nå. De som opplever å ha mistet språket, burde således ha rikelig anledning til å finne det igjen. Og det er det jeg opplever er Porsangers hovedpoeng:

Fornorskningspolitikken har selvsagt funnet sted, men den er jo over. Min generasjon og barna og etterkommerene etter oss, opplever jo effekten av fornorskningen. Men det er foreldrene som velger språket de vil snakke til sine barn – åkke som.

Å gjøre slike valg er nødvendigvis ingen enkel sak, men slik er det jo med de fleste valg i livet som betyr noe for oss. Selv valgte jeg å bo i Karasjok i 14 år, blant annet fordi jeg ønsket at mine barn skulle få samiskspråklig undervisning i skolen.  Mitt samiskpråklige ferdighetsnivå var og er i beste fall enkelt. Mitt morsmål er norsk, og det har sin historiske forklaring i fornorskningspolitikken. Mine besteforeldre så ingen hensikt i å lære sine barn samisk, og deres barn hadde således intet samisk språk å lære bort. Samisk var heller ikke et tilgjengelig fag på skolen, der jeg vokste opp: Kirkenes. Jeg opplever da heller ingen sorg eller tap av å ha “mistet et språk” jeg aldri behersket.

Har jeg så lært meg samisk? Noe, men bare i liten grad. Så hva klager jeg for? Jeg klager ikke. Jeg har imidlertid gitt mine barn anledning til å lære et språk jeg selv ikke behersker. I dag bor vi i Oppegård, og her får de samisk som fjernundervisning. Ikke det beste alternativet, rent språklig, men innenfor de rammene av denne diskusjonen er alt bedre enn ingenting.

Hva så med alle samene (2 av 3) som ikke snakker samisk? Tja, hvis behovet ikke er der, så er det vel ikke et problem? Og er det et behov, så finnes det i dag en løsning.

Man kan, som Ørnebakk ha blikket stivt festet på de historiske årsakene til problemene knyttet til samisk språk. Eller man kan fokusere på de potensielle løsningene. Slik jeg opplever Porsanger, er det det siste som er hans budskap:

Lær deg samisk eller la det være – det er fritt valg. Men vennligst slutt å klage! Klagingen etterlater et inntrykk av at ansvaret og løsningene ligger et annet sted enn i dine egne valg. Og det gjør de ikke.

2May

Too big to know – bok til å bli klok av

David Weinberger har igjen begått et jordskjelv av en bok: “Too big to know“. Weinberger erkjenner at kunnskap, kunnskapsformidling og kunnskapsinstitusjoner slik vi kjenner dem fra før internettet og sosiale medier, står for fall. I innledningen til boka skriver han derfor følgende:

Google is making us stupid. The Internet loves fervid cult-driven amateurs and drives professionals out of business. The Internet represents the ascenion of yahooas, a victory lap for plagiarists, the end of culture, the beginning of a dark ages inhabited by glassy-eyed chronic masturbators who judge truth by the number of thumbs up, wisdom by the number of views, and knowledge by whatever is the most fun to believe.

Weinberger mener bare at dersom man legger tradisjonell definisjon av kunnskap og formidling til grunn, så vil det fortone seg slik. Men Weinbergers prosjekt er kulturoptimismen, og mener å se konturene av en annen kunnskap. Nettverkenes kunnskap, the wisdom of the crowds. Nettverk som omfatter mer enn de tradisjonelle kunnskapsinstitusjonene, og som omfatter hele kunnskaps- og kulturområdet, arbeidslivet og næringslivet. Der den smarteste i rommet ikke nødvendigvis er den som står i enden av rommet og underviser de andre. Der den smarteste ikke heller bare er den samlede kunnskapen av alle i rommet: den smarteste i rommet er selve rommet kunnskapen eksisterer i.

Boken er den første jeg har kjøpt via min splitter nye Kindle Touch fra Amazon. Jeg fant ingen annen bok det passet bedre å innvie min nye, digitale lesedings med. Fyldigere rapport fra boken kommer etterhvert.

Jeg fikk øynene for alvor opp for David Weinbergers perspektiver da jeg leste boken Everything is miscellaneous“. Boken handler om hvordan kunnskapsbitene (informasjonen) er blitt digitale, og hvordan det dramatisk endrer vår måte å organisere informasjon og kunnskap på. Der bøker og informasjon (bilder, lyd, video) tidligere var fysiske objekter plassert i hyller, plassert i bygninger, plassert på geografiske steder – er bokens innhold nå digitalisert, splittet opp i tema, nøkkelord, tags – og det hele er søkbart via nett på tvers av alle tidligere skiller og barrierer.

Hans konklusjon var da: vi må slutte å tenke på informasjon som om det fortsatt er fysiske objekter, men snarere som noe som flyter generisk rundt i tilværelsen tilgjengelig på en helt annen måte enn tidligere. Der vi tidligere følte behov for å katalogisere og kategorisere informasjonen, kan vi nå arkivere alt under “annet”. For alt er nå annet – everything is miscellaneous.

I sin siste bok “Too Big to Know” tar han opp tråden fra forrige, og analyserer hvordan kunnskap dannes i en verden hvor informasjon, fakta og kunnskap er tilgjengelig alltid, og hva som skjer når sosiale medier brukes for verktøy for å dele og forbedre all denne kunnskapen og informasjonen – og de konsekvenser det får for hvordan vi definerer kunnskap, kunnskapsnivåer, og -institusjoner.

 

1May

Retten til usselt liv…

Retten til å livnære seg av tigging, og et liv i ytterste nød, bør aldri bli en del av arbeiderbevegelsens kampsaker. Konklusjonen kom etter at jeg leste følgende kommentar på Facebook om dagens 1. mai-markeringer:

Jeg har fremdeles til gode å høre noen i denne “arbeiderklassen” si noe positivt til Europas fattigste og mest undertrykte folk, romfolket.

Det er  få, svært få i Europa, som har grunn til å slå seg på brystet for kampen de har ført for romfolkets velferd og rettigheter. Heller ikke i Norge har mange grunn til å flagge sin kamp for det utslåtte og jagede folket. Men de som bruker tilfeldige paroler fra årets 1- mai tog som grunnlag for å kritisere fagbevegelsen for manglende solidaritet og kamp for verdens utslåtte, demonstrerer først og fremst sin manglende historiekunnskap på området. Få miljøer kan gjennom de siste 100 år dokumentere en slik systematisk kamp for rettferdighet, sosial utjevning og internasjonal solidaritet som nettopp den internasjonale fagbevegelsen. De krefter som i dag representerer de mest aggressive i kampen mot romfolket i Europa, representerer på alle måter de stikk motsatte verdiene av hva den internasjonale fagbevegelsen bekjenner seg til.

Det forhindrer ikke at Norge og resten av Europa står overfor grunnleggende utfordringer når det gjelder holdninger og handlinger overfor romfolket. I Norge har vi så langt ikke kommet lenger i diskusjonen om de utslåtte enn for eller imot teltleire, offentlige toaletter eller forbud mot tigging. Debatten er en avsporing, og tåkelegger den viktige diskusjonen om inkludering. Hvor enn opptatt jeg av ethvert menneskes rett til verdighet, klarer jeg ikke å se det som fagbevegelsens oppgave å kjempe for menneskers rett til et liv i ytterste usselhet. Tigging, teltleire og avtrede i parkområder er usselt, hvor enn tillatt det måtte være i landets lover. Den som hevder kulturell og juridisk aksept av slik atferd bidrar til verdighet, menneskeverd eller sosial utjevning, har forstått lite av noen av delene.

Jeg er fast overbevist om at vi må og kan tenke annerledes, og mer grunnleggende om inkludering dersom vi skal gi de utslåtte masser rettferdighet. Verdier som likhet, brorskap og solidaritet handler ikke om toleranse for avføring i parker og tigging på landets gatehjørner. Den stadig økende andelen lutfattige og utslåtte romfolk i hovedstaden gir oss et unikt innblikk i noen av de alvorligste utfordringer denne uten tvil mest utsatte folkegruppen i Europa står overfor: utenforskapet. Romfolket gir oss et ubehagelig nært bilde av “utenfor-samfunnet”, når hele folkegrupper faller utenfor det regulerte velferdssamfunnet og arbeidslivet. Løsningene for disse ligger i et krav og en invitasjon til deltakelse, ikke det motsatte. Økende klasseskille er et voksende problem i hele Europa, og da blir kampen mot nettopp sosial dumping avgjørende for Europas fremtid.

Men i møte med det usle og stakkarslige, i avmektige øyeblikk når alternativene ikke framstår som klare og tydelige, er det lett å la seg forlede til enkle politiske løsninger. Da kan kravet om økt antall offentlige toaletter, varmestuer og økt toleranse for slumliknende teltleire fortone seg som nødvendige. Men det er og blir en avsporing, og slike krav er i bunn og grunn utslag av det stikk motsatte av toleranse og kulturelt storsinn. På den andre siden vil forbud mot tigging og sosiale ghettoer alene heller ikke løse problemet.

Løsningen for Europas fattigste og utestengte må derfor finnes innenfor rammene av en fungerende velferdsstat, i en systematisk politikk mot utenfor-samfunnet. EU har allerede i 2011 lansert en strategi for integrering av romfolk i Europa. Og Spania har i en årrekke vist vei i arbeidet med styrke rettighetene og verdigheten til romfolket. Da må vi samtidig erkjenne at velferdsstaten i seg selv står overfor noen grunnleggende utfordringer, som blir mer og mer åpenbare selv uten hjelp av romfolkets inntog i parker og på gatehjørner. I et samfunn hvor “naving” har blitt et anerkjent begrep som beskriver rause offentlig trygdeytelser til mennesker uten ønske om å arbeide, kan vi ikke godt overraskes over at utslåtte i Europa og resten av verden mener Norge framstår som attraktivt.

Fagbevegelsen har i over 100 år kjempet for et velferdssamfunn og et regulert arbeidsmarked nettopp i erkjennelsen av at felles verdier skapes gjennom arbeid og innsats etter evne – og ytelser etter behov. Men i et globalt arbeidsmarked kan vi ikke tillate oss å være naive. Verdens utslåtte, underklasser og upriviligerte står i kø for å få innpass i det norske velverdssystemet og det norske arbeidsmarkedet. I et Europa preget av sosial uro og økende etnisk undertrykking framstår den norske modellen for mange som utopia. Sosial dumping er imidlertid ikke et fremtidsscenarie, men et eksisterende og økende problem også her. Fremtidens velferdssamfunn vil stå og falle på den tilliten den har i befolkningen den skal sikre og betjene.

I dag er denne tilliten synkende. Kampen for det usle livet, hvor reisendes teltleire inngår i en slags utvidet boligpolitikk og offentlige toaletter anses som anstendige sanitærforhold for familier, bør derfor utkjempes av andre enn fagbevegelsen. Det er ikke i fagbevegelsens interesse at standarden for verdighet reduseres til usselhet.

28Jan

Twitter. Facebook. It´s a jungle out there?

Sosiale medier er en slagmark. Og da tenker jeg ikke all faenskapen folk får seg til å gjøre mot hverandre, også på sosiale medier:  utestenging, mobbing og trakassering. Nei, jeg tenker på the “social media gurus” der ute. Alle ekspertene der ute som villig selger seg og sine rådgivingstjenester i mer eller mindre dårlig skjulte oppspill og meldinger på de sosiale mediene. De som insisterer på behovet av en samfunns- og kommunikasjonsanalyse fordi kronprinsesser eller andre har dristet seg digitalt utpå, uten en nøye og forutgående byråstrategi og planlagt “digital identitet”.

“Ekspertene” som fyller sine statusmeldinger om sine nye foredrag, sine nye rådgivningsoppdrag, ny statistikk og lenker til stadig nye medieoppslag om sosiale medier. De som i samme digitale åndedrag insisterer på at det verste du kan gjøre er å fylle statusfelt, Facebook-vegger og tweets med varepitching, salgsbudskap og skamløse kommersielle invitasjoner.

“Ekspertene” som advarer mot å framstå som elitistisk ved bare å følge likesinnede, folk fra samme bransje, fra samme klasse og sosiale lag. Selv følger de, og er først og fremst venner med, andre eksperter innen sosiale medier, kommunikasjonsfolk og toneangivende medieaktører. De deler innhold og lenker til og fra hverandre, og er nesegrust vennlige og skryter hemningsløst av hverandre i håp om at det er nettopp de som neste gang inviteres til den aller viktigste konferansen som foredragsholder – om sosiale medier. Eller neste #tweetup.

Det som kjennetegner de mest høylytte og selvutnevnte ekspertene innen sosiale medier er at de sjelden eller aldri ser ut til å ta den medisinen de så gjerne skriver ut til andre. Tran derimot, tar de i litervis.

I likhet med Vidar Kvalshaug lot jeg meg underholde over det sosiale kommentariatets intense meningsutveksling rundt kronprinsesse Mette-Marits Twitter-konto. Når man leser alle kommentarene, sleivsparkene og velkomsthilsningene skulle man tro at kronprinsessen hadde ramlet inn på en fest hun ikke var invitert til. Og det var delte meninger om hvor velkommen hun var. Så delte meninger at ekspertene kastet seg ut i de tradisjonelle mediene – aviser og nasjonens fremste radiodebatt-program Dagsnytt 18 – for å kommentere, analysere, mene og konkludere.

I motsetning til Kvalshaug tror jeg ikke den sosiale teknologien i seg selv er spesielt demokratiserende. Den har et demokratisk potensiale, javisst, men den er fremdeles avhengig av at aktører med makt er villig til å flytte på den – makten – eller dele den. For når kronprinsessen velger å dele sin “Davos poetry“, er det først og fremst et sterkt signal om makt,  status og sosial tilhørighet blant klodens mest priviligerte, og ikke så mye om kronprinsessens interesse for lyrikk. Eller for å bruke Kronprinsesse Mette-Marits egne ord:

Jeg tror Twitter er en fantastisk mulighet til å spre informasjon om spennende prosjekter som foregår rundt i verden.

Og da er vi ved sakens kjerne, ikke? Dine intensjoner og hva du har på hjertet er fremdeles viktigst. Resten er igrunnen bare kanalvalg.

28Jan

Mens nordlandet ranes en gang til

Kloster Cruise, et sovende selskap med base i Bærum, har i stillhet skaffet seg lete- og driverettigheter til mineralforekomster i store deler av Nord-Norge. Rettigheter som nå er solgt videre til kanadiske gruveinteresser.

Oslo og Bærum er på ingen måte ferske i dansen rundt ressursene i nord. Kommunene har vært vertskommuner for utallige selskaper som har hentet ressurser fra nord. I min hjemkommune Sør-Varanger hadde vi gruveselskapet Sydvaranger, som gjennom hele 1900-tallet hadde sitt hovedkontor i Oslo og som betalte sin selskapsskatt der, og bidro til verdiskapning og velstand på Østlandet.

Finnmarkseiendommen eies av befolkningen i Finnmark, gjennom Finnmark fylkeskommune og Sametinget. I 2010 hadde selskapet et rekordstort overskudd på 35 millioner kroner. Selskapet har per i dag en forvaltningskapitalt på over 50 millioner kroner. Det burde altså være økonomiske muskler nok til å involvere seg i sikringen av verdiene i fylkets minerale ressurser til fellesskapets beste. Istedenfor ser vi at FEFO bruker tid og ressurser på kultur- og idrettssponsing i fylket. Ikke noe galt med idrett og kultur, for all del. Tvert imot.

Men spørsmålet er jo om det er politisk fornuftig at idretts- og kultursponsingen i Finnmark overlates til selskapet Finnmarkseiendommen, mens de folkevalgte så åpenbart ikke har andre forretningsmessige eller ressursmessige ambisjoner for sitt felleseiede selskap Finnmarkseiendommen.

Med sin etterhvert imponerede forvaltningskapital kunne Finnmarkseiendommen raskt etablere seg som en aktør for å sikre lokal kontroll over minerale rettigheter og ressurser i fylket. Istedenfor ser vi altså at rettighetene sikres av aktører som har alt annet enn interessene til befolkningen i fylket i fokus. Lenge før et gram gull er tatt ut av berget, omsettes rettighetene til leting og drift for store summer på et åpent og fritt marked. Heller ikke i disse transaksjonene tilfaller en krone den befolkningen som rent faktisk sitter oppå gullåren.

Finnmark og Nord-Norge har gjennom historien vært ansett som et “terra nullus”, eierløst og derfor åpent for ran og rov fra interesser med makt og myndighet fra sør. En av de historiske konsekvensene av denne praksisen har vært at det ikke har akkumulert seg særlig finansiell makt og muskler i nord, noe som fremdeles hefter ved landsdelen. Det har heller ikke etablert seg noen kultur eller aktiv holdning til lokal verdiskapning eller industri, ettersom man jo er vant til at investeringene først og fremst skal komme fra andre landsdeler enn den man selv bebor og arbeider i.

Nå finnes altså både de økonomiske musklene og de forretningsmessige instrumentene for å ivareta de økonomiske interessene for befolkningen i Finnmark – under politisk kontroll av folkevalgte organer.

At man ikke benytter den historiske anledningen er trist. Og det finnes nok en historisk arv som gjør at både folkevalgte og lokal industri ikke så lett ser mulighetene, men holder fast ved umulighetene. Men tiden er kanskje inne for å tenke nytt?

11Jan

Samekulturen er et produkt av soppvekst, ifølge lærebok

Det mangler ikke på de som forsøker å bortforklare at samer utsettes for rasisme, og at den strukturelle og særegne norske undertrykkelsen av samene for lengst er et tilbakelagt stadium. Mon det? I mellomtiden må vi som engasjerer oss i saken (samene) konstatere at det biologiske (les: dna, genetisk, rase – velg fritt) perspektivet på samekulturen og samepolitikken har blitt stuerent. Nettdebattanter og NRK Brennpunkt formidler side om side, med største selvfølgelighet og i beste sendetid, perspektiver som ligger tett opp til tidligere tiders raseideologiske tankegods om folkenes opprinnelse og kultur.

I kveld ble jeg gjort oppmerksom på at biologilæreboken Bi 2 for videregående skole inneholder en nokså aparte konklusjon:

“Vi kan derfor si at at hele samekulturen hviler på en symbiose av en alge og en sopp.”

Bi 2

Faksimile av biologiboken Bi 2 for videregående skole. Foto: Åsa Kumle (med tillatelse)

Kan vi virkelig? Redusere samekulturen til spørsmål om reindrift, overbeite i Finnmark, alger og sopp? Ja, ifølge forfatterne Heidi Kristine Grønlien, Leif Ryvarden og Cato Sandberg kan vi det. Ifølge forlaget Gyldendal er boka udsikutabelt av høy kvalitet:

Bi-bøkene utgjør et faglig solid læreverk, samtidig som bøkene er skrevet med tanke på elevenes forkunnskaper.

Med tanke på elevenes forkunnskaper altså. De samme forkunnskapene som doktorgradsstipendiat Hadi Lile ved Norsk senter for menneskerettigheter slakter i sin doktorgradsavhandling. Så hva kan vi forvente av kunnskaper om samiske forhold etter videregående skole, dersom Gyldendals kvalitet på læreboka er representativ?

For forfatterne gir det hele et vitenskapelig alibi ved å framstille det hele som “naturvitenskap”. Og da må det vel være sant? Det er tidens kunnskap, holdninger og perspektiver på samekulturen som formidles norske ungdommer i videregående utdanning, i tråd med Kunnskapsløftet. Det oppsiktsvekkende “vitenskapelige” resonnementet har passert gjennom forfatternes hjerner og tastatur, gjennom forlagets konsulenter og redaktører, gjennom bokhandlere og pensumsansvarlige i skoleverket – uten at noen har reagert.

Er vi virkelig der igjen? Skal vi virkelig akseptere at samisk kultur og samfunnsliv reduseres til en symbiose mellom alger og sopp? Til reindrift alene, til gener og dna, til avstammingsmessige prosentandeler, overbeite, nordnorske språk- og rettighetskonflikter og til ville påstander om “den samiske horde”? Kan vi leve med den stadig mer åpenbare rasismen overfor samene.

Oppdatert 13. januar:
Forlaget har nå besluttet å skrive om den mest famøse setningen i neste utgave av boken. Det er en klok beslutning.

 

31Dec

Sametingspresidentens siste nyttårstale

1. nyttårsdag holder sametingspresident Egil Olli sin nyttårstale. Det bør være den siste talen Olli får holde som valgt president for samene i Norge. Det er konklusjonen min etter å ha lest kommentaren “Hvor tykt er egentlig blodet?“. Skribenten Jonnys logikk, argumenter og perspektiv er skremmende. Mer skremmende er at den logikk Jonny her gjør seg til talsmann for, er til forveksling lik den logikk sametingspresidenten gjorde seg til talsmann for i NRK Brennpunkts dokumentar “Førsteretten”.

Olli gjorde et ikke ubetydelig poeng av at han er motstander av forskning på samisk arvemateriale (dna). Han frykter at resultatene vil avdekke at det samiske arvematerialet er “utvannet”. Det vil ifølge Ollis logikk medføre at de samiske rettighetene vil bli satt under press, og samenes status som urfolk vil kunne endres som følge av forskningens resultater. Slik sett gjorde Olli samme sak som nevnte Jonny: at norsk samepolitikk handler om ren rase, dna og blodavstamming, og ikke om et samfunns kultur, historie, språk og felles verdier.

En sametingspresident som forstår så grunnleggende lite av det samfunn han opererer som øverste folkevalgte for, og som viser så liten forståelse for de voksende motkreftene det samiske samfunnet står overfor, har ingenting som president å gjøre. I mine øyne er Olli nå en så stor belastning, at han i praksis gjør mer skade enn gavn som sametingspresident.

Jonny kan jeg tilgi, endog et stykke på vei forstå. Vi er alle, til en viss grad, fanget i de fordommer vi er fostret opp med. Meg selv inkludert. Jeg vokste selv opp i et samfunn og i en tid hvor vi ble lært å nedvurdere og fornekte vår egen kultur, vårt opphav og vår egen historie. Vi lærte å ikke forholde oss til det ikke-norske. Jeg kjenner igjen den lammende frykten som kan oppstå når du oppdager at hele ditt livs erkjennelse, ditt livs kunnskap og ditt livs verdier om “de andre” ikke lenger er gyldige. Tenk deg så hvordan det er når du oppdager at “de andre” er deg selv, slik jeg måtte i tjueårene. Slik mange av oss måtte.

Og nettopp derfor nekter jeg å forstå en sametingspresident som i beste sendetid reduserer min kamp for kulturell verdighet, mitt folk, min kultur, min historie og mine barns identitet til et spørsmål om blodprosent, rase og dna. Jeg nekter å forholde meg til en president som ikke høylytt protesterer mot å bli holdt gissel av journalistisk juks og  politisk analyse basert på avstammingsteorier, slik NRK Brennpunkt gjorde.

Jeg betviler ikke et sekund på Ollis gode vilje eller ektefølte engasjement for det samiske folkets vel. Men tabbe etter tabbe har overbevist meg om at han mangler evnene som skal til for å gjøre jobben som kreves. De siste årene har jeg registrert en stadig mer aggressiv holdning mot samer og samiske tema. Sametinget, med presidenten i spissen, viser fremdeles ingen tegn på at de tar denne utviklingen med tilstrekkelig alvor. Sametinget har fått betydelig makt, og jeg forventer derfor at samiske folkevalgte nå i større grad tar ansvar for det politiske klimaet som er i ferd med å utvikle seg. Med makt følger betydelig ansvar.

Når sametingspresident Egil Olli holder sin nyttårstale 1. nyttårsdag, håper jeg derfor det er for siste gang som sametingspresident.

Innlegget er endret. Ordlyden er endret i lenken “politisk analyse basert på avstammingsteorier“. Lenken henviste tidligere til raseteori, noe det aktuelle innholdet i lenken ikke inneholder. Jeg beklager bruken av begrepet “raseteori”.

30Dec

Året 2011 på bloggen – kavalkade

Året 2011 ble et slags “samisk år” her på bloggen, med mange artikler om samiske forhold og flerkultur. Desto mindre om medier, kommunikasjon og nett, som jeg har skrevet mye om i tidligere år. Jeg var gått trøtt av skrivingen i løpet av 2010, og samiske tema var det jeg klarte å finne engasjement for i år.

I perioden januar til mars 2011 var oppsummeringen fra 2010 den eneste artikkelen som ble produsert. Skrivesperren fra 2010 rakk altså et godt stykke ut i 2011. I mars startet det som ble årets tema: samer og samiske rettigheter, i artikkelen om den samiske identiteten og hvordan denne (av enkelte) forveksles med med idéen om en samisk statsdannelse. Enkelte finner det åpenbart så vanskelig å forholde seg til samiske tema, uten samtidig å koble dette til en slags samisk territoriell løsrivelse: Den samiske fare.

2010 ble forøvrig året jeg begynte å tegne, for anledningen strektegninger rundt samiske forhold.

Jompa og samepolitikken

Ut å stjele veiskilt

I april omtalte jeg tyveri av samiske veiskilt i Bodø. Der andre lot seg provosere av tyveriene, lot jeg meg begeistre over at det faktisk finnes samiske skilt å stjele i Bodø.

I mai deltok jeg på Nordnorsk Bibliotekkonferanse og holdt et foredrag om ordets og bloggens makt, og jeg tok til ordet for å legge et kontor for Sametinget til Tromsø.

Far dør

I juni, en måned før massakeren i Oslo og på Utøya, skrev jeg en artikkel om uviljen mot det flerkulturelle Norge. Mer aktuell enn jeg kunne forestille meg, viste det seg 22/7.

Juli forsvant for meg i min fars sykdom og i kjølvannet av 22/7. Først i august tok jeg til tastaturet igjen. Far døde 10. august.

Motviljen mot flerkulturen

I september klarte jeg omsider å skrive noe om Utøya, om ettervirkningene for de mange unge og engasjerte som overlevde massakeren. På pur faen meldte jeg meg inn i Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd. Et medlemskap som straks ble annulert av EDL.

I oktober vedtok Tromsø kommunestyre å ikke delta i det samiske forvaltningsområdet for samisk språk, noe jeg kommenterte i artikkelen Farvel Tromsø. Debatten om overfallsvoldtektene i Oslo opptok meg også, særlig denne tendensen til å finne forklaringer for kriminell (og annen tvilsom) atferd i det flerkulturelle. Også Sametingets folkevalgte og deres rause godtgjørelsesordninger fikk sitt.

Følelsen av å være hatet

Årets beste artikkel (i mine øyne) var “Følelsen av å være hatet” i november. Jeg kritiserte sametingspresident Egil Ollis prestasjoner i NRK Brennpunkts “Førsteretten”. Og jeg begikk nok en artikkel om tendensen til å forklare avvik med raseteorier og fremmedkultur, en artikkel som ble skremmende aktuell da det få dager senere ble kjent at Anders Behring Breivik ble erklært sinnsyk.

I desember plukket jeg NRK Brennpunkt-dokumentaren “Førsteretten” fra hverandre, og avdekket et utall faktiske feil og journalistiske lettvintheter. Jeg kritiserte tidligere sametingspresident Ole Henrik Maggas krav om at samiske folkevalgte må kunne samisk.

Bloggåret ble avsluttet med en betraktning om ømhet og hvordan vi ser på de som er annerledes enn oss selv.

Da gjenstår bare å ønske deg et godt nytt år!

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.