25Mar

Penger lukter ikke. Ikke så veldig.

Straks det ble penger i samepolitikken ble alle interessert i den. Pussig sammentreff. Kanskje nettopp derfor burde vi snakke mer om penger.

Kampen om Finnmarksloven var tilsynelatende preget av debatten om Sametingets myndighet og om hvem som skulle ha hvor mange representaner i styret for Finnmarkseiendommen. Var det riktig at en minoritet skulle få avgjørende medbestemmelse for bruken av Finnmark og ressursene der? Hvis ikke, hvordan skulle man så få implementert urfolkets internasjonalt anerkjente rettigheter og retten til å bestemme over egen nåtid og framtid?

Finnmarkseiendommen ble en politisk-byråkratisk konstruksjon som tilsynelatende ivaretok begge hensyn rimelig godt – både demokrati og urfolksrett. Men viktigst av alt: man sørget for at de samiske naturressursene ikke kunne omsettes i hard valuta uten storsamfunnets og majoritetsbefolkningens godkjennelse.

Arbeiderpartiets sametingsgruppe må nødvendigvis føle seg snytt av Regjeringens helomvending i spørsmålet om urfolksavgift på mineralutvinning. For hva skjedde? Den ene dagen uttalte næringsminister Dag-Terje Andersen at “Det er mer nærliggende å tro at det er Sametinget som skal forvalte urfolksvederlaget enn grunneiervederlaget. Grunneiervederlaget skal grunneieren forvalte”. Med andre ord: det skulle svært gode argumenter til for at Sametinget IKKE skulle få forvalte urfolksvederlaget alene.

Og sametingspresidenten antok at saken var i boks, og uttalte at «urfolksavgiften skal forvaltes av Sametinget alene». Nøkkelordet her er «alene». For i det øyeblikket Sametinget har inntekter som ikke er avhengig av norske politiske partiers og myndigheters økonomiske almisser over statsbudsjettet, har man makt. Økonomisk uavhengighet er politisk valuta.

Det forstod fylkesordfører Runar Skjåstad og kalte derfor Ollis utspill for «utidig» og mente han ikke burde «forskuttere Arbeiderpartiets beslutning» i saken. Slik forsøkte Skjåstad å gjøre ufolksavgiften til et spørsmål om demokrati og rettferdighet. Og lykkes. For den neste dagen uttalte statsråd Helga Pedersen at det ble ingen urfolksavgift.

Vi har sett det før. I arbeidet med Finnmarksloven, i spørsmålet om samiske inntekter av olje og gass utvinning, vindkraft og nå – i forhold til minerale ressurser i samiske områder. Det viktigste for norske myndigheter og politikere er ikke først og fremst å slå kloa i pengene selv. Viktigst er å sørge for at samene og Sametinget ikke blir økonomisk uavhengig av storsamfunnets milde gaver.

I dag har staten overført samene myndighet til selv å utarbeide læreplaner for den samiske skolen. Samtidig sørger man for at Sametinget ikke har penger nok til å utstyre samiske skolebarn med skolebøker. Sametinget har ressurser til utrede og å påpeke manglene i det samiske samfunnet, men ikke til å løse de utfordringene som avdekkes. Det er avmakt satt i system, og de samiske folkevalgte aksepterer fremdeles at andre aktører bestemmer reglene for spillet.

Folkevalgte som opplever seg avmektig i de store politiske spørsmål, griper lett til politiske uvesentligheter. Men kampen om urfolksavgiften, og Sametingets eventuelle forvaltning av den, er bare tapt dersom man aksepterer dagens politiske spilleregler. Kanskje burde man se på regjeringens helomvendig i denne saken som starten på en ny samepolitisk orientering. Vi mangler ikke konsultasjonsprosedyrer, forvaltningsregler eller kommunikasjonskanaler. Vi mangler makt. Penger er makt.

Kanskje vi rett og slett burde snakke mer om penger?

Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.