2Feb

Pressestøtten – en kort historisk oppsummering

Denne artikkelen er første i årets utgave av “artikler som bidrar til at pressestøtten fjernes”, og har sitt utgangspunkt i A-presse veteranen Einar Olsens intervju med fagbladet Journalisten tidligere i år. Olsen var sentral redaktør i A-pressen da pressestøtten ble innført i 1968, og toppsjef i konsernet da pressestøtten ble omdefinert slik at blant annet Arbeiderbladet (Dagsavisen) mottok betydelig mer pressestøtte enn tidligere.

Ordningen ble innført i 1969 som en rent politisk støtte. Det dreide seg om å sikre flere aviser på hvert enkelt sted, men det viktige her er at det dreide seg om aviser med forskjellig politisk grunnsyn. Etter hvert som partipressen ble avviklet, falt etter mitt syn grunnlaget for statsstøtten bort.

Som Jan Otto Hauge påpeker var den nye pressestøtteordningen fra 1974 (Lex Arbeiderbladet) et resultat av en ren politisk hestehandel mellom Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Det lå ingen prinsippielle tanker om fri ytring eller meningsbærende mediemangfold til grunn da. Bare et ønske om å kynisk bruke daværende partipresse som instrument i utøvelsen av politisk makt.

I 40 år har staten finansiert journalistikk (politikk?) på papir, og det er dessverre intet som tyder på snarlig endring. Det produseres stadig mer aparte argumentasjon og ville forretningsmessige konstruksjoner for nettopp å beholde og utvide statsstøtten for døde medier (papirmedier) og mediehus.

Olsen og Hauge har i alle fall forsøkt å minne oss om at ytringsfrihet og mediemangfold knapt har noe med saken å gjøre – verken da eller nå.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.