26Feb

Respektløst å twittre med velgerne?

Sametingsrepresentant Skjalg Jensen fra Arbeiderpartiet kritiserer tidligere sametingspresident Aili Keskitalo fra NSR for å ha kontakt med folkevalgte og velgere via Twitter og Facebook under Sametingets møter. Til avisa Ságat tordner han:

Det er rett og slett respektløst. Hun er på Facebook og Twitter hele tiden. Hun presser grensene for hva som er passende. Vi sitter i viktige forhandlinger, og da bør man følge med. Ved at hun gjør dette virker hun fullstendig uinteressert i det som kommer fra talerstolen. Tenk om alle 39 representantene gjorde det samme.

Tenke seg. At alle sametingsrepresentanter skulle åpnet for reell dialog og samtaler med ressurser utenfor sin egen navles omkrets og faktisk snakket direkte med fagfolk og velgere. Eller i Ailis og mitt tilfelle: potensielle velgere. Nei, slikt kan vi naturligvis ikke ha det. Da er det bedre at vi lukker politikken inne i partiene, komitéene og parlamentene og overlater det til folk som har greie på sakene. Som Skjalg Jensen.

Den ferske sametingsrepresentanten Skjalg Jensen (Ap) fra Kvalsund/Hammerfest har på den korte tiden siden sametingsvalget høsten 2009 klart å markere seg som en slags Arbeiderpartiets svar på nå avdøde FrPs Jon Alvheim. I tillegg til sitt brennende og sterke engasjement i helse- og sosialpolitikk, var Alvheim også kjent for sine regelmessige overreaksjoner, hvor han med sterkt patos “tok fullstendig avstand fra” saker han ikke var enig i.

Vi som har fulgt Jensens retoriske form siden september 2009 synes han nå står i fare for tangere Alvheim i pompøs og innholdsløs kritikk. Det kler folkevalgte spesielt dårlig.

Aili Keskitalos praksis via Twitter og hennes egen og lesverdige blogg viser en politiker med ønske om å kommunisere. Hun er en av få samiske folkevalgte som har fortsatt å blogge ETTER sametingsvalget, og viser en genuin vilje til å kommunisere med velgere og verden rundt seg. Det kan man karakterisere på mange vis, men å kalle det respektløst er tåpelig.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

17 comments

  1. Jeg er faktisk ganske skuffet av det menige Sameting når det gjelder sosiale medier. Jeg lengter etter å lese hva som skjer i korridorene, hva er det egentlig som skjer utenfor talerstolen. At representantene twitrer og blogger skaper engasjement og debatt. Her er flere av NSRs representanter unntak, heldigvis.

    Jeg vil se flere blogger, og flere på twitter! Kanskje noen burde lage en oversikt over hvilke politikere på Sametinget som har blogg- og twitterkonto?

    (nå skyter jeg såklart meg selv i foten, for jeg var strengt tatt ikke en særlig god blogger i min tid på Sametinget – men men!)

    • Jeg deler i høyeste grad ditt syn på hvilke muligheter som ligger i de sosiale mediene for økt engasjement rundt samepolitikken – ikke minst med tanke på at vi (samer) bor så spredt. Vi trenger derfor teknologi og medier som kan bringe oss sammen og skape arenaer for politikk og samfunnsutvikling.

      NSR utpekte seg foran valget som partiet med best grep om sosiale medier, men det dabbet raskt av etter valget – med Aili og et par andre unntak. Ap og de andre glimret med sitt fravær, både før og etter valget.

      Automatisk utsending av pressemeldinger via http://twitter.com/apsameting er ikke uttrykk for et ønske om kommunikasjon. Det er god, gammeldags partipropaganda.

      Potensialet er med andre ord stort. Skjønt, det er vel grunn til moderate forventninger når vi ser Jensens (over)reaksjoner?

  2. Jeg mener Jensen har et poeng. At man nå kan bruke sosiale media 24/7 betyr ikke at man alltid bør ta seg anledning til å gjøre det. Keskitalo greier sikkert å følge med selv om hun blogger og twitrer o.l., men om de andre i kollegiet oppfatter henne som uoppmerksom og likegyldig har hun et problem ettersom det begrenser hennes gjennomslagskraft når hun skal kommunisere med de som oppfatter seg neglisjerte. Det er flott at velgerne har en kanal direkte til beslutningstakerne, men ganske unødvendig at den er åpen til enhver tid.

    • Det er litt spesielt dersom representanter for Arbeiderpartiet med sitt parlamentariske flertall, føler seg neglisjert av Keskitalo. Ap har med flertall og Sametingsrådet hele administrasjonens vel 120 ansatte til sin disposisjon i utarbeidelse av faktagrunnlag og argumentasjon for sitt syn og sine saker. Opposisjonen har betydelig mindre ressurser i sitt virke.

      Hvis Ap i tillegg føler seg oversett av opposisjonen, så sliter de med kraftig med sin politiske selvtillitt. Det er nå engang slik at representantene har adgang til å benytte seg av PC på sine plasser i sametingssalen, og da blir det litt rart dersom enkelte representanter skal refse kollegaer for bruk av programvare de selv ikke bruker.

      Når det er sagt, så kan det jo også hende at hun faktisk var nokså uinteressert i det som ble sagt av Jensen og andre, ettersom hun jo allerede har lest argumentene i sakspapirer og hørt dem framført i komiteene, hvor de politiske beslutningene allerede er fattet.

  3. Jeg er faktisk ganske skuffet av det menige Sameting når det gjelder sosiale medier. Jeg lengter etter å lese hva som skjer i korridorene, hva er det egentlig som skjer utenfor talerstolen. At representantene twitrer og blogger skaper engasjement og debatt. Her er flere av NSRs representanter unntak, heldigvis.

    Jeg vil se flere blogger, og flere på twitter! Kanskje noen burde lage en oversikt over hvilke politikere på Sametinget som har blogg- og twitterkonto?

    (nå skyter jeg såklart meg selv i foten, for jeg var strengt tatt ikke en særlig god blogger i min tid på Sametinget – men men!)

  4. Jeg deler i høyeste grad ditt syn på hvilke muligheter som ligger i de sosiale mediene for økt engasjement rundt samepolitikken – ikke minst med tanke på at vi (samer) bor så spredt. Vi trenger derfor teknologi og medier som kan bringe oss sammen og skape arenaer for politikk og samfunnsutvikling.

    NSR utpekte seg foran valget som partiet med best grep om sosiale medier, men det dabbet raskt av etter valget – med Aili og et par andre unntak. Ap og de andre glimret med sitt fravær, både før og etter valget.

    Automatisk utsending av pressemeldinger via http://twitter.com/apsameting er ikke uttrykk for et ønske om kommunikasjon. Det er god, gammeldags partipropaganda.

    Potensialet er med andre ord stort. Skjønt, det er vel grunn til moderate forventninger når vi ser Jensens (over)reaksjoner?

  5. Igjen trekker Pål Hivan mine meninger i en sånn outrert retning at det ikke er til å kjenne igjen.
    Alle som har lest dagens Ságat http://www.sagat.no/ kan se hva jeg mener.

    Å sitte i plenumssalen og Twittere eller se hva som hender på Facebook, synes jeg er respektløst. Og det er ikke bare Aili Keskitalo fra NSR som sitter i salen og surfer på nett under forhandlingene. Fem, seks av deres representanter sitter til tider med dogget blikk mot talerstolen.
    Oppmerksomheten deres er rettet mot en eller annen nettside.

    Dette er ikke et spørsmål om å lukke politikken inne i partiene, komiteene og parlamentet og overlater det til folk som har greie på sakene. Representantene har alle muligheter til å ha en åpne og reell dialog og samtaler med ressurser utenfor sin egen navles omkrets og faktisk snakket direkte med fagfolk og velgere.
    Det er alltid en mulighet for sametings representantene å forlate salen. Da kan de Twittere og Face så mye en vil.

    Jeg synes bare at dette ikke skal gjøres inn i salen.

    At jeg kler meg spesielt dårlig er ikke første gang Hivan gir meg beskjed om. Da han fortsatt jobbet i Sametinget ga han meg bud om at jeg ikke var pent nok kledd når jeg var der for å gjøre min jobb som journalist for NRK.
    Da som nå fulgte jeg ikke hans majestetiske ytringer.

    Påstanden om at jeg føler meg neglisjert og oversett av NSR kan jeg ikke skjønne hvor Hivan tar fra. Mann har aldri hatt tilgang til mitt følelses liv, og vet derfor ingenting om det. Men det viser for all verden en slumsete blogger, som har en lemfeldig innstilling til fakta.

    At min mening om respektløshet fra NSRs Sametings representanter blir kalt tåpelig, lever jeg godt med.

    Beste hilsen

    Skjalg Jensen
    🙂

  6. Jeg mener Jensen har et poeng. At man nå kan bruke sosiale media 24/7 betyr ikke at man alltid bør ta seg anledning til å gjøre det. Keskitalo greier sikkert å følge med selv om hun blogger og twitrer o.l., men om de andre i kollegiet oppfatter henne som uoppmerksom og likegyldig har hun et problem ettersom det begrenser hennes gjennomslagskraft når hun skal kommunisere med de som oppfatter seg neglisjerte. Det er flott at velgerne har en kanal direkte til beslutningstakerne, men ganske unødvendig at den er åpen til enhver tid.

  7. Det er litt spesielt representanter for Arbeiderpartiet med sitt parlamentariske flertall, føler seg neglisjert av Keskitalo. Ap har med flertall og Sametingsrådet hele administrasjonens vel 120 ansatte til sin disposisjon i utarbeidelse av faktagrunnlag og argumentasjon for sitt syn og sine saker.

    Hvis de i tillegg føler seg oversett av opposisjonen, så sliter de med kraftig med sin politiske selvtillitt. Det er nå engang slik at representantene har adgang til å benytte seg av PC på sine plasser i sametingssalen, og da blir det litt rart dersom de ferskeste representantene skal refse kollegaer for feil bruk av programvare.

    Når det er sagt, så kan det jo også hende at hun faktisk var nokså uinteressert i det som ble sagt av Jensen og andre, ettersom hun jo allerede har lest argumentene i sakspapirer og hørt dem framført i komiteene, hvor de politiske beslutningene allerede er fattet.

  8. Igjen trekker Pål Hivan mine meninger i en sånn outrert retning at det ikke er til å kjenne igjen.
    Alle som har lest dagens Ságat http://www.sagat.no/ kan se hva jeg mener.

    Å sitte i plenumssalen og Twittere eller se hva som hender på Facebook, synes jeg er respektløst. Og det er ikke bare Aili Keskitalo fra NSR som sitter i salen og surfer på nett under forhandlingene. Fem, seks av deres representanter sitter til tider med dogget blikk mot talerstolen.
    Oppmerksomheten deres er rettet mot en eller annen nettside.

    Dette er ikke et spørsmål om å lukke politikken inne i partiene, komiteene og parlamentet og overlater det til folk som har greie på sakene. Representantene har alle muligheter til å ha en åpne og reell dialog og samtaler med ressurser utenfor sin egen navles omkrets og faktisk snakket direkte med fagfolk og velgere.
    Det er alltid en mulighet for sametings representantene å forlate salen. Da kan de Twittere og Face så mye en vil.

    Jeg synes bare at dette ikke skal gjøres inn i salen.

    At jeg kler meg spesielt dårlig er ikke første gang Hivan gir meg beskjed om. Da han fortsatt jobbet i Sametinget ga han meg bud om at jeg ikke var pent nok kledd når jeg var der for å gjøre min jobb som journalist for NRK.
    Da som nå fulgte jeg ikke hans majestetiske ytringer.

    Påstanden om at jeg føler meg neglisjert og oversett av NSR kan jeg ikke skjønne hvor Hivan tar fra. Mann har aldri hatt tilgang til mitt følelses liv, og vet derfor ingenting om det. Men det viser for all verden en slumsete blogger, som har en lemfeldig innstilling til fakta.

    At min mening om respektløshet fra NSRs Sametings representanter blir kalt tåpelig, lever jeg godt med.

    Beste hilsen

    Skjalg Jensen
    🙂

  9. Jeg har lest min artikkel flere ganger Skjalg, og jeg er nokså sikker på at jeg ikke med ett eneste ord omtaler bekledningen din. Og jeg har da sitert deg ordrett, samt lenket til artikkelen jeg har hentet sitate fra. Så sakens fakta burde være godt ivaretatt?

    Alt ut over sitatene dine er artikkelen naturligvis en refleksjon over mine meninger, ikke dine. At du som sametingsrepresentant finner det opportunt å dra fram forhold fra tiden jeg var ansatt i parlamentets administrasjon, kan jeg vanskelig kommentere. Det forstår du sikkert.

    Hva angår “neglisjering”, så var det altså et tilsvar til kommentaren fra Kalle i kommentarfeltet, og alldeles ikke til deg. Men din varme forsvarer i kommentarfeltet mente altså noe i den retning, noe jeg ga _ham_et tilsvar på.

    Karakteristikken om at jeg er en “slumsete blogger med lemfeldig forhold til fakta” lever jeg naturligvis utmerket med. I mange tilfeller er det jo også sant.

    Men i denne saken er jeg usikker på hvem av oss som har et mest lemfeldig forhold til fakta – du eller jeg.

    Det er nå engang slik at dersom man skal slakte teksten man hevder seg urettmessig behandlet i, kan man i det minste ta seg bryet med å lese teksten.

    Av hensyn til fakta, i det minste. Men dette kan du jo alt om, forhenværende journalist som du jo er 🙂

  10. Hva som er “spesiellt” her er vel din anskuelse av demokratiet ettersom hvem som har flertall og hva de måtte rutte med av ressurser blir litt til side for saken, for å si det pent. Skal opposisjonen følge din tankerekke til enden kan de bare unnlate å møte opp inntil de evt. får flertall og hensikt gjennom valg 🙂

    • Nei, det mener jeg ikke. Men det er jo opposisjonens privilegium å engasjere seg i de saker de selv foretrekker. Ettersom noen vant og noen tapte valgte, må vi jo anta at de faktisk i mange sammenhenger prioriterer ulikt.

      Det ER nokså spesielt at et parlamentarisk flertallssamarbeid kritiserer opposisjonen for manglende politisk engasjement og interesse for nettopp flertalles politiske innlegg 🙂

      Stortingsrepresentantene taler stort sett for tomme saler. I Sametinget har man bestemt at representantene kan bruke datamaskiner. Det blir litt spesielt dersom flertallets sakspapirer er det eneste opposisjonen kan lese på PCene sine?

      Denne saken er ganske enkel for meg: en representant irriterer seg grønn over at noen kommuniserer på Twitter framfor å følge med på det som for ham sikkert framstår som reflekterte og gode tankerekker.

      Det er ikke respektløst. Det er politikk 🙂 Og den som har vunnet et sametingsvalg bør være raus nok til å forstå det. Demokrati er ikke bare et spørsmål om numerisk flertall vs mindretall. Det burde i det minste være grunnleggende når man diskuterer forholdene ved det parlamentet som nettopp er opprettet for å kompensere for misforholdet av makt mellom flertall (nordmenn) og urfolk (samer).

      Så får vi minne oss selv om hva saken begynte med: en representant for flertallet som irriterte seg over at enkelte av mindretallets representanter ikke lytter nøye nok når han er på talerstolen. Saken var altså ikke større enn som så.

  11. Hva som er “spesiellt” her er vel din anskuelse av demokratiet ettersom hvem som har flertall og hva de måtte rutte med av ressurser blir litt til side for saken, for å si det pent. Skal opposisjonen følge din tankerekke til enden kan de bare unnlate å møte opp inntil de evt. får flertall og hensikt gjennom valg 🙂

  12. Nei, det mener jeg ikke. Men det er jo opposisjonens privilegium å engasjere seg i de saker de selv foretrekker. Ettersom noen vant og noen tapte valgte, må vi jo anta at de faktisk i mange sammenhenger prioriterer ulikt.

    Det ER nokså spesielt at et parlamentarisk flertallssamarbeid kritiserer opposisjonen for manglende politisk engasjement og interesse for nettopp flertalles politiske innlegg 🙂

    Stortingsrepresentantene taler stort sett for tomme saler. I Sametinget har man bestemt at representantene kan bruke datamaskiner. Det blir litt spesielt dersom flertallets sakspapirer er det eneste opposisjonen kan lese på PCene sine?

    Denne saken er ganske enkel for meg: en representant irriterer seg grønn over at noen kommuniserer på Twitter framfor å følge med på det som for ham sikkert framstår som reflekterte og gode tankerekker.

    Det er ikke respektløst. Det er politikk 🙂 Og den som har vunnet et sametingsvalg bør være raus nok til å forstå det. Demokrati er ikke bare et spørsmål om numerisk flertall vs mindretall. Det burde i det minste være grunnleggende når man diskuterer forholdene ved det parlamentet som nettopp er opprettet for å kompensere for misforholdet av makt mellom flertall (nordmenn) og urfolk (samer).

    Så får vi minne oss selv om hva saken begynte med: en representant for flertallet som irriterte seg over at enkelte av mindretallets representanter ikke lytter nøye nok når han er på talerstolen. Saken var altså ikke større enn som så.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.