7Oct

Samene og Statsbudsjettet 2016 – eller: å piske en død hest og sin syke mor

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 22.48.44

Dagen i dag stod i skrevet i Statsbudsjettets tegn. Og nyhetene i nasjonen handler naturlig nok om skattereform, NRK-lisens, oljepenger og ikke så veldig mye om bevilgninger til samiske formål. Forståelig nok, når ikke regjeringen selv finner grunn til å nevne verken Sametinget eller samiske formål under stikkord på “S” i budsjettet. Småutgifter derimot, er nevnt. Nevnt er også  Stiftelsen Arkivet, som i år får sine sårt tiltrengte og sikkert nyttige 15 millioner kroner.

Ikke engang under ansvarlig departement Kommunal- og moderniseringsdepartementet er Sametinget eller samiske formål å finne i stikkordslisten:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.48.09

Selv ikke et søk på “Sametinget” gir annet enn en megetsigende melding om at jeg er på feil spor.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.50.48

For det er altså tilsynelatende ingen dokumenter eller ord som inneholder “Sametinget”. Eller “samer”. Eller “samisk”. Men la nå dette spikkeriet ligge i flishaugen da. I et statsbudsjett på 1245 milliarder blanke norske kroner fordelt på hundrevis av sider i Statsbudsjett og Nasjonalbudsjett er det naturligvis mange små og store tiltak og satsinger som ikke når fram i regjeringens eller de nasjonale medienes hovedfokus eller førstesider. Eller søkemotorer. For det hjertet ikke er fullt av, renner som kjent heller ikke kjeften over med. Og da er det kanskje ikke mer å forvente at lokale og samiske medier sliter med å finne fram til tall, statistikker og størrelser som gir mening.

Men de skal allikevel har for forsøkene, både NRK Sápmi og iFinnmark og Avvir. De refererer pliktskyldig ved hjelp av kopi- og lim-inn funsjonene i EDB-apparatene sine. På NRK Sápmis nettsider kan vi lese:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.42.06

41 millioner kroner i tillegg altså? Inne i artikkelen må vi konstatere at 314 millioner kroner + 41 millioner kroner har blitt til 285,5 millioner kroner. Og bevilgninger til Sametinget og bevilgninger samiske formål har blitt en og samme bevilgning, mens det vitterlig er to ganske forskjellige størrelser med mange andre tall enn de som fremkommer i artikkelen.

Men legger man sammen tallene som framkommer i NRKs artikkel (som man ikke skal), så framkommer beløpet 355,6 millioner kroner – som verken er 314 millioner eller 285,5 millioner kroner som nevnes i artikkelens tittel eller innledende tekst. Men så er det da heller ikke noen av delene, eller noe annet for den del – annet enn et nokså tilfeldig og hjelpeløst resultat av en redaksjon som verken kan lese budsjetter eller legge sammen tall eller finne ut hvilke tall som bør og kan legges sammen til et meningsfult hele. Ingen av beløpene som gjengis i artikkelen gir mening å lese i den sammenheng de framkommer. Heller ikke iFinnmark klarer å gjengi budsjettets størrelse korrekt, verken til Sametinget spesifikt eller til samiske formål mer generelt.

Den samiskspråklige avisen Avvir nøyde seg med å referere en av Sametingets reaksjoner på detaljbevilgningene til samiske læremidler over Sametingets budsjett. Også i denne artikkelen framkommer løsrevne tall fra tilfeldige poster i Statsbudsjettet 2016, som gir lite mening for leseren. Men i motsetning til de andre nevnte mediene gjør Avvir aldri noe forsøk på å framstille sitt åndsverk som et selvstendig eller helhetlig journalistisk arbeid på statsbudsjettet.

For journalister og andre addisjonssvake kan det opplyses at “samiske formål” er den samlede bevilgningen fra samtlige departementer (pdf) til formål som har fått merkelappen “samiske”. Regjeringens forslag for 2016 er 900 millioner kroner. Av disse er 441 millioner kroner foreslått bevilget via Sametingets budsjett for 2016. Såfremt vi da ikke tar høyde for regjeringens egne (åpenbare) regnefeil og forsøk på selge de samme pengene flere ganger – hvilket vi for pedagogikkens skyld lar være å gjøre her.

Allerede i den første tabellen i regjeringens oversikt (se nedenfor) over bevilgninger til samiske formål kan vi konstatere at forslaget på 900.000 millioner kroner for 2016 er 34 millioner kroner mindre enn regnskapsførte bevilgninger til samiske formål i 2014. Altså altså en nominell nedgang på 2 prosent, hvis vi forutsetter at framstillingen er presis – hvilket den ofte ikke er.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 20.41.33

I den samme perioden har det naturligvis vært en årlig lønns- og prisstigning på rundt 2,5 prosent, som gjør at den reelle nedgangen i bevilgningene i disse to årene altså er betydelig større enn de 2 prosentene som framkommer av denne tabellen. Og ettersom jeg er administrativt ansatt og kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, hopper jeg her elegant over enhvert tilløp til politisk debatt og analyse om budsjettets bevilgninger burde vært større eller mindre enn de er. Det er ikke mitt anliggende her.

Men altså, grunnleggende ferdigheter i addisjon og budsjettmessige omstendigheter og historikk er det. Mitt anliggende, altså. For det er ikke slik at regjeringen (i sin uutgrunnelige godhet) plutselig i år har bevilget noen av de tall som nevnte medier så feilaktig har gjengitt. Også i fjor, og årene helt tilbake til 1989, ble det bevilget midler til Sametinget og samiske formål. Det finnes altså en historikk og mange begrunnelser for hvorfor bevilgningene gjennom årene har den størrelse og utforming som de har – og har hatt. Ikke minst, så finnes det et sameting som hvert år i egen sak om budsjettbehov og i en rekke enkeltsaker fremmer det flertallet av samiske folkevalgte mener er det samiske samfunnets behov for bevilgninger til ulike tiltak.

Disse ønskene kan og skal man selvsagt mene mye om, og det er det i sannhet mange som også gjør. Men ønskene er på ett eller annet plan også uttrykk for reelle eller oppfattede behov i og fra det samiske samfunnet. Noe også FNs rasediskrimineringskomité påpekte i høstens rapport om Norge, da komitéen adresserte systematisk manglende finansiering av samiske språk- og opplæringstiltak. I tillegg kommer helt andre behov for bevilgninger til samiske saker som av ulike andre aktører (enn Sametinget) fremmes for offentligheten og myndigheter.

Dette er helt grunnleggende kunnskaper for journalister som tar mål av seg å rapportere meningsfullt om foreslåtte bevilgninger til samiske formål eller Sametinget. Slik kunnskap og fakta er sentrale for å forstå om forslag innebærer økninger eller reduksjoner. Kunnskap er også helt avgjørende for å  rapportere om de foreslåtte bevilgninger står i forhold til de behov eller problem de er ment å løse. Uten dette faktiske bakteppet får vi isteden løsrevne, tilfeldige og tilsynelatende store millionbeløp som framstår som nyheter og rene gavepakker fra en snill og gavmild stat til et (mer eller mindre) storforlangende urfolk.

Statsbudsjettet presenteres første uken i oktober hvert eneste år av sittende regjering. Hvert eneste år. Man skal ha vært alvorlig bornert for ikke å ha fått med seg alle lekkasjer og andre tydelige tegn på at dagen for offentliggjøring av statsbudsjettet har nærmet seg. Likefullt, når det gjelder bevilgningene til Sametinget og samiske formål, så later det til å være en like stor overraskelse hver gang. Og ethvert beløp som bevilges til hva som helst presenteres av mediene uten historikk, behovsbeskrivelse, og uten forståelse for om bevilgningene er en økning, reduksjon eller ingen av delene – eller hvilke utfordringer de er ment å løse.

Hva man enn mener om samer, Sametinget og samiske budsjettbehov: en gang i året presenteres Statsbudsjettet, og med det også det økonomiske grunnlaget for norsk samepolitikk. Det er en gyllen anledning til å sette fokus på samepolitikken, enten man er for eller imot den. Det er, enten man liker det eller ikke, det viktigste dokumentet for all politikk overfor samene i Norge. Da er det absurd å lese samiske og norske medier presentere løsrevne og tilfeldige tall og summer som hver for seg og isolert ikke er feil, mens som på grunn av manglende helhet og regneferdighet, budsjettforståelse, nyanser, bakgrunn og forståelse av behovene de skal løse allikevel blir meningsløse størrelser som verken gjør journalisten eller leseren klokere.

Med samme logikk som ovennevnte medier vil man kunne hevde at regjeringen for 2016 foreslår å bevilge 1 million kroner til Sametinget. Rent faktisk foreslår altså regjeringen å bevilge 440 millioner kroner i tillegg til den ene millionen. Men det betyr jo ikke at det er feil å rapportere om den ene millionen, isolert sett. Eller er det nettopp det det er?

Og nå frykter jeg at de som hadde størst behov for denne artikkelen allerede har svart nei. I så fall er hesten død, og jeg har pisket min syke mor forgjeves. Jeg bøyer meg i så fall ydmykt i hatten.

For ordens skyld:
Jeg er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Sametinget, og denne artikkelen representerer min personlige mening alene. Den er således skrevet mot bedre vitende og med dømmekraft som sikkert kan diskuteres. Og vel så det.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

2 comments

  1. Denne kommentaren skriver jeg som journalist i Ságat óg privatperson. Jeg har desverre ikke funnet ut hvordan man turnerer mellom rollene. Beklageligvis kan det synes som jeg adresserer kommentaren til en som ikke har skrevet dette blogginnlegget, nemlig Sametingets kommunikasjonsrådgiver, så vi kan si jeg bare slenger den ut i lufta.
    Det er mange gode poenger her som er enkelt å slutte seg til. Bloggeren sparker lystig i vei mot regjeringen og journalister. Og det er sant, jeg bante og slet voldomt i går for å finne fram i dokumentene, få oversikt òg forstå. Samtidig ville bildet vært mer helhetlig om man også drøftet andre sider av samme problematikk. Journalister og kommunikasjonsfolk er motparter med forskjellige mandat. Kommunikasjonsrådgivere skal jobbe for sin oppdragsgiver/arbeidsgiver med et mål blant annet om at denne skal bli sett og bli likt i opionionen. Jeg går ut fra at det samme prinsipp gjelder for Sametingets kommunikasjonsrådgivere.
    Det hadde vært interessant å se en logg for den 10 person (jf sametinget.no) store kommunikasjonsavdelingens gjøren og laden på denne for Sametingets og samesamfunnets største og viktigste dag i året.
    Etter at statsbudsjettet ble lagt fram ble det sendt ut to pressemeldinger fra Sametinget. Helt greie, og forutsigbare, reaksjoner fra politikere. Vet ikke om kommunikasjonsrådgiverne har vært involvert i utformingen av disse.
    Jeg kan ikke se at Sametinget har gjort noe forsøk på å komme ut med oppklarende informasjon om det denne bloggposten tar opp, f.eks. dette enkle resonnement at økningen må være større enn prisstigningen for å være ei reell økning.
    Går ikke alarmen i enhver kommunikasjonsavdeling når man registrerer at befolkningen får etter deres mening upresis eller feil informasjon? Hvis det etterlatte inntrykket etter statsbudsjettet er at samiske formål har fått mer penger, men likevel sutrer, har jo betydning for selve omdømmet til både Sametinget og samene som folk.
    Journalister med så beskjeden kunnskap som beskrives her burde være en drøm for enhver kommunikasjonsrådgiver. Hvis det er slik, hvorfor ikke bruke muligheten da?

    • Mange gode poenger her Steinar, og et par av dem fortjener gode svar.

      For det første er det journalistens rolle å være journalist, og redaktørens ansvar å sørge for at redaksjonen har kompetanse og ressurser til å løse de oppgavene man blir satt til å løse. Det er altså verken offentlig forvaltning eller offentlige kommunikasjonsrådgivere som kan lastes for det mediene trykker.

      For det andre – jeg er utvilsomt kommunikasjonsrådgiver i Sametinget. Min mening og ytring er allikevel min alene – jeg faktisk er mer en bare kommunikasjonsrådgiver og ansatt i Sametinget. Når jeg dessuten presiserer at ytring står for min regning, kan ikke dette være spesielt komplisert å forholde seg til.

      For det tredje er jeg grunnleggende uenig i at journalister og offentlige kommunikasjonsrådgiver er “motparter”, men har helt klart ulikt mandat. Offentlige kommunikasjonsrådgivere jobber for en bestemt oppdragsgiver, uten tvil: publikum og den etaten man er ansatt i. Den offentlige kommunikasjonsrådgiverens primære oppgave er altså ikke å gjøre virksomheten “godt likt i opinionen”, men å følge de prinsipper som er nedfelt for forvaltningen, om likebehandling, rettssikkerhet, og således å følge de bestemmelser som følger av forvaltnings- og offentlighetsloven og prinsippene i den statlige kommunikasjonspolitikken:
      https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/statens-kommunikasjonspolitikk/id582088/

      Og dette handler i liten grad om å bli likt. Ellers synes jeg det er interessant å se at forsøksvis munter kritikk av mangelfull journalistikk snus på hodet og nå handler om Sametingets kommunikasjonsavdelings ansvar for å framstille regjeringens statsbudsjett på korrekt måte. Det blir litt å rette baker for smed.

      Men ellers er jeg enig i at situasjonen gir en kommunikasjonsavdeling anledning til å påvirke journalistikken, når situasjonen er som den er. Mitt anliggende var imidlertid at nettopp uten faglig sterke journalister og redaksjoner, er journalistikken åpen for påvirkning fra både det ene og det andre holdet. Det er altså ikke en ønskesituasjon, ei heller for en offentlig kommunikasjonsrådgiver som arbeider på vegne av fellesskapet. Demokrati og et offentlig ordskifte har best kvalitet når journalistikken er best mulig.

      Kommunikasjonsenheten i Sametinget består forøvrig av fire rådgivere, ikke 10. De resterende i avdelingen arbeider med resepsjon, guiding, bilbliotek og sentralbord-funksjoner. Dette vet du selvsagt, men lot deg allikevel friste inn i et billig retorisk poeng, Steinar.

      Når det er sagt, så gir årets erfaring med presentasjon av statsbudsjettet grunnlag for nye tanker også rundt servicen man bør tilby redaksjonene. Det hadde vært så betryggende om redaksjonene også reflekterte rundt disse spørsmålene.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.