26Feb

Samepolitikken i krise

Sametingets plenumsmøte denne uka ble et nytt studie i selvpålagt politisk avmakt. Møtet endte raskt som slike debatter ofte gjør: i en utmattende polemisk øvelse mellom Sametingsrådet og representanter for opposisjonen om politiske og byråkratiske saksbehandlingsregler og -rutiner og organisering av arbeidet for de folkevalgte.

Min gjennomgang av tingets sakslister for de senere år viser at ingen tema diskuteres oftere enn parlamentets organisering, økonomi og de folkevalgtes godtgjørelser og lønninger.

Samepolitisk universal-løsning

Vi så det allerede på onsdagens seminar om samisk språk: foredragsholderne Lars Magne Andreassen (Árran) og Jane Juuso (Isak Saba senter) sa innledningsvis mye viktig og interessant om samisk språk. Men når alt kom til alt konkluderte de begge dessverre velkjent: mer tilskudd og penger fra Sametinget til ulike prosjekter i språksentrenes regi slik at flere ansatte kan engasjeres og flere prosjekter kan igangsettes.

Universal-løsningene på enhver samepolitisk utfordring synes å være:

Sametinget vedtok også at parlamentets fem heltidsengasjerte folkevalgte ikke lenger skal inngå i plenumsforsamlingen eller i komitéene. De skal erstattes av vararepresentanter, og dette skal medføre et klarere og tydligere politisk ansvar, og styrke uavhengighetene mellom Sametingsrådet og plenum/komiteene. Altså økt grad av parlamentarisme. Opposisjonen (NSR, Flyttsamelista og FrP) var imot og mente ordningen var for kostbar (minst 1,2 mill. per år) og udemokratisk. Sametingsrådet hevder endringene vil styrke arbeidet med de samiske sakene og således er verdt pengene.

Rituelle politiske øvelser

Det har etterhvert blitt en regel at viktige samepolitiske spørsmål til reduseres til spørsmål om samisk institusjonsbygging, politisk og administrativ organisering og nye og økte tilskuddsordninger. 24. mai 2004 innførte Sametinget dagens komitéordning for å styrke det politiske arbeidet til de folkevalgte. Ett av resultatene var et dramatisk fall i antall artikler og saker i norske og samiske medier om nettopp samepolitikk og Sametinget.

Sametingets plenumssamlinger var (før komitéene) et åpent politisk verksted, der den faktiske politiske kampen mellom partiene skjedde på talerstolen og for åpen mikrofon. I dag framstår debattene i Sametinget som rituelle politiske øvelser, der de ulike posisjonene markerer seg overfor et ikke-eksisterende publikum og et fraværende pressekorps.

Manglende debatt

For selv om komitémøtene også er og har vært åpne, medførte omorganiseringen en merkbar redusert medie- og publikumsinteresse. Resultatet er at velgerne har mindre mulighet til å følge de samepolitiske debattene og beslutningsprosessene – og dermed redusert mulighet for påvirkning.

Samtidig har ingen av de samiske mediene lagt spesielt godt til rette for en folkelig samepolitisk debatt. NRK Sami radio har i perioden også lagt ned sine nettbaserte debattforum, og bare avisen Ságat ser ut til å verdsette publikum og velgernes meninger (på papir). Vi snakker i beste fall om en svært oppdelt og begrenset samisk offentlighet.

Dårlige politiske løsninger

Samepolitikkens viktigste utfordring er mangel på de gode, politiske idéene og løsningene. Partiene er små og lukkede arenaer, komitéene er i praksis lukkede arenáer, Sametingsrådet er lukket i sine drøftinger og sin saksbehandling – og Sametingets plenum er i praksis en arena for debatt over beslutninger som allerede er fattet.

I dette nokså lukkede, politiske kretsløpet vet alle, at skal man nå fram med sine forslag må de kretse rundt 1) tilskudds- og støtteordninger, 2) nye samiske institusjoner, 3) Sametingets organisering/finansiering og 4) anklager/ønsker rettet mot norske myndigheter. I et politisk miljø som ikke er åpent for avbrytelser, innsigelser og alternative forslag fra det samfunnet det er ment å betjene, framstår de dårligste idéer som bedre enn ingen idéer.

Sametinget på Facebook

Kamp om honningkrukka

Utad fortoner denne utviklingen seg som en kamp om hvilke folkevalgte og miljøer som skal få adgang til honningkrukka (pdf). For det er altså et faktum at mens samefolkets innflytelse begrenses, vokser antall folkevalgte, byråkrater og samiske institusjonsarbeidere rundt i lokalsamfunnene som lever alminnelig godt av Sametingets ordninger. De folkevalgtes engasjement for egne godtgjørelser og honorarer er lagt merke til.

I mediene har de samepolitiske sakene paradoksalt nok utviklet seg i retning av hvordan det var før, og rett etter, Sametingets opprettelse: tilfeldige, konfliktorienterte og med klare fronter mellom samer og nordmenn (etnisk). Manglende åpenhet og mulighet for påvirkning i samepolitikken har redusert medienes interesse for og prioritering av samepolitikk – og har gjort frontene hardere. For det man ikke forstår, frykter man.

Et system i krise

Sametingets visepresident Laila Susanne Vars foreslo denne uka å opprette samiske språksentre i Indre Finnmark fordi hun mener å konstatere en negativ språkutvikling blant annet i Karasjok og Kautokeino. Kanskje er det riktig observert. I alle fall er det en viktig sak.

Men Karasjok er da vitterlig det samiske lokalsamfunnet i Norge med de fleste og de største samiske institusjonene: forlaget Davvi Girjji, De samiske samlinger, Sametinget og NRK Sámi radio. Kommunen har samiskspråklige barnehager, samiskpråklige barne- og ungdomsskoler og er vertskommune for en av landets to samiske videregående skoler, flere ulike samiske helseinstitusjoner og to samiske bibliotek. For å nevne noe.

Å foreslå etablering av et språksenter med 1-3 ansatte i Karasjok for å styrke språksituasjonen i Karasjok, framstår i en slik sammenheng først og fremst som et uttrykk for akutt politisk avmakt og mangel på idéer. Og på et samepolitisk system i krise.

Artikkelen ble publisert som kronikk i Finnmarken og Finnmark Dagblad mandag 1. mars 2010.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

9 comments

  1. Interessant er det også at det har oppstått en ny type økonomi- en søknadsøkonomi. De samiske sentrene lever av å skrive søknader til de rette instanser, andre inntekter finnes ikke. Å skrive søknader er blitt en egen profesjon, det eneste som mangler er et fullverdig studieløp for det.

    • Vi hørte jo under språkseminaret at noen faktisk synes det går vel mye tid til skriving av søknader, og etterlyste tilskuddsordninger der man slapp unna med en søknad feks annenhvert år.

      Det sier litt om fokus og perspektiv. Dessverre.

      • Jeg savner en ideologisk rundvask nå. Vi har fått det meste av rettigheter, men svært få politikere har peiling på hvordan vårt samfunn skal forvaltes. Vi har et samisk folkevalgt organ som vil det beste for alle og som i sin iver etter å tilfredstille alle har opprettet nye strukturer- endel underbruk i form av samiske sentere, men også endel pengesekker med en mange forskjellige gode formål.

        Hva skal vi med sentrene? Skal dem være utleielokaler og drive med språkkurs? Skal dem være katalysatorer for lokalt samisk næringsliv? (Ingen) Skal dem være forskningssentre? (Árran) Skal dem være et sted for lyst og hygge? (Samisk Hus,Oslo)

        Om vi vår visjon om samisk selvbestemmelse skal bli virkelighet så må vi få kontroll på den samiske økonomien.

        Et av framtidens store samiske samfunnsutviklingsspørsmål er hvordan vi skal få finansiert oss selv og vårt samfunn.

        En egen samisk skattlegging kanskje?

  2. Godt observert! En viktig og svært omfattende problemstilling du utelater både i forhold til Sametinget og samisk media er at det samiske samfunn er så lite og samiske slektsforhold strekker seg så langt at man nærmest i enhver sammenheng har habilitetsutfordringer som knapt kan sies å håndteres særlig elegant. Ellers bra!..:)

  3. Interessant er det også at det har oppstått en ny type økonomi- en søknadsøkonomi. De samiske sentrene lever av å skrive søknader til de rette instanser, andre inntekter finnes ikke. Å skrive søknader er blitt en egen profesjon, det eneste som mangler er et fullverdig studieløp for det.

  4. Vi hørte jo under språkseminaret at noen faktisk synes det går vel mye tid til skriving av søknader, og etterlyste tilskuddsordninger der man slapp unna med en søknad feks annenhvert år.

    Det sier litt om fokus og perspektiv. Dessverre.

  5. Godt observert! En viktig og svært omfattende problemstilling du utelater både i forhold til Sametinget og samisk media er at det samiske samfunn er så lite og samiske slektsforhold strekker seg så langt at man nærmest i enhver sammenheng har habilitetsutfordringer som knapt kan sies å håndteres særlig elegant. Ellers bra!..:)

  6. Jeg savner en ideologisk rundvask nå. Vi har fått det meste av rettigheter, men svært få politikere har peiling på hvordan vårt samfunn skal forvaltes. Vi har et samisk folkevalgt organ som vil det beste for alle og som i sin iver etter å tilfredstille alle har opprettet nye strukturer- endel underbruk i form av samiske sentere, men også endel pengesekker med en mange forskjellige gode formål.

    Hva skal vi med sentrene? Skal dem være utleielokaler og drive med språkkurs? Skal dem være katalysatorer for lokalt samisk næringsliv? (Ingen) Skal dem være forskningssentre? (Árran) Skal dem være et sted for lyst og hygge? (Samisk Hus,Oslo)

    Om vi vår visjon om samisk selvbestemmelse skal bli virkelighet så må vi få kontroll på den samiske økonomien.

    Et av framtidens store samiske samfunnsutviklingsspørsmål er hvordan vi skal få finansiert oss selv og vårt samfunn.

    En egen samisk skattlegging kanskje?

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.