14Jan

Selbekk er Charlie. Je suis Ahmed.

Je suis Ahmed

Idiotenes rett til å ytre seg bør forsvares sterkt. Men jeg fastholder at det både er vår plikt og rett til å debattere idiotien. Aftenpostens debattredaktør foreslår Fritt Ords pris til Vebjørn Selbekk. Det er verdt en debatt.

Nå når Norge har blitt en nasjon av satirikere og karikaturtegnere, er det kanskje ikke mer enn rett og rimelig at det er kristenfundamentalisten Vebjørn Selbekk og gladmagasinet Dagen (og tidligere Magazinet) som framstår som ideologiske ledestjerner i kampen for retten til å utfordre makt, religiøse følelser og troens mange vrangforestillinger gjennom retten til frie ytringer. Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes har derfor foreslått at Fritt Ords pris for 2015 bør tildeles Vebjørn Selbekk.

Vi kan selvsagt ikke ha som premiss at ytringenes bakenforliggende motiver må være edle for at de skal omfattes av ytringsfrihetens prinsipielle og juridiske beskyttelse. Men når enhver ytring er og bør være omfattet av dette vernet, gjør vi det temmelig vanskelig for oss selv dersom det samtidig innebærer en anerkjennelse av meningens innhold og motivene for den. At retten til ytring er beskyttet er ikke det samme som at ytringen er klok, ønskelig eller nødvendigvis et resultat av en bakenforliggende og i det minste en moderat intelligent tankeprosess.

Derfor må det stadig være rom for å diskutere meningenes innhold, og motivene til den som ytrer seg. Hvis ikke reduserer vi ytringsfriheten til prinsipielle og rituelle knebøy. Hva skal vi med retten til ytring, hvis det ikke er for å sikre at vi kan debattere og underlegge mening og motiv fri kritikk. Også når det for enkelte kan oppleves både problematisk og krenkende. Få av oss lever imidlertid prinsipielle liv til daglig, og ethvert tema blir derfor ikke alltid debattert eller kritisert. Særlig prinsipielle blir vi sjelden før det blir snakk om å tåle krenkelser som ikke rammer oss selv.

I 2012 kjørte avisa Dagen en artikkelserie om radikalisering og ekstremisme i kristne miljøer. Til Minerva understreket Selbekk at et tilsvarende journalistisk fokus i Klassekampen nok ikke ville hatt noen særlig effekt. Selbekk uttalte at det i verste fall ville det ha hatt motsatt effekt, med økt radikalisering og kristenekstremisme som resultat.

Det er med andre ord ikke likegyldig hva som sies og hvem som sier det – eller anledningen ytringen faller i. Dette er ingen ny erkjennelse for oss som daglig arbeider med ytringer og offentlighet. Mange av oss som den gang forsvarte Selbekks klare rett til å publisere Muhammed-karikaturene i januar 2006, kritiserte også at det nettopp skjedde innenfor rammene av det kristenkonservative tidsskriftet Magazinet. Et tidsskrift som regelmessig problematiserte islam og påstått islamisering på bekostning av den kristne tradisjonen.

Ellers er Selbekk heller ikke fremmed for at kontroversielle ytringer også bør få konsekvenser og sanksjoner for den som ytrer seg. I saken om presten og kunstneren Gyrid Gunnes skrev Selbekk i september 2014 en oppfordring om oppsigelse av henne som prest i den norske kirke. Årsaken var flere kontroversielle stunts og kunstneriske innslag, blant annet hennes bønneprosjekt der hun under Høstutstillingen i fjor oppfordret flere om å be til Allah. Det har også falt Selbekk tungt for brystet at Gunnes konsekvent omtaler sin gud som kvinne.

Selbakk forsvarte derimot i 2004 den israelske ambassadøren Zvi Mazel som sparket i stykker et kunstverk i Historiska Museet som ambassadøren tolket som anitsemittisk. Kunstneren selv hevdet det motsatte var tilfelle. Den gang konkluderte Selbekk under overskriften ”Hatefull kunst”:

”Når betegnelsen kunst blir en forkledning for artistens eksponering av egne fordommer og hat, har man trådt over en grense.”

Og vi får i det minste tro at Selbekk vet hva han snakker om. Kort tid etter publiseringen av Muhammed-karikaturene i 2006 fremførte Selbekk sterk anger og en uforbeholden unnskyldning i samtlige norske medier. Da beklaget han publiseringen og hevdet han ikke på forhånd forstod at muslimer ville føle seg krenket og såret av publiseringen. 

I disse dager ser vi at Selbekk nok en gang har skiftet mening. Nå er han, ifølge Aftenposten, Charlie. I denne egenskapen krever han nå på vegne av det norske folk en beklagelse fra Jonas Gahr Støre for ikke å ha forsvart ytringsfriheten. I mine øyne har Støre ikke har gjort seg skyldig i annet enn et konsekvent forsvar av den absolutte retten til ytringer, uten samtidig å måtte stå inne for meninger han selv ikke har.

Selv finner jeg det svært befriende. På samme måte som den muslimske politimannen Ahmed Merabet, som løp inn i kuleregnet i Paris for å forsvare Charlie Hebdos rett til å publisere de omstridte karikaturene. Løp inn i kuleregnet. For å forsvare og dø for retten til å publisere innhold han selv trolig fant svært problematiske og krenkende.

I ettertid forstår vi at nesten ingen mener at politimannens religion er relevant for å forstå viljen til å ofre sitt liv for ytringer han selv ikke stod inne for. Islam er tydeligvis bare relevant for å forstå terroristene.

Så hvis Selbekk er Charlie, så foretrekker jeg å være Ahmed. Noe annet vil i mine øyne være idiotiens triumf.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

6 comments

  1. Har vi noen kilder til at han løp inn i kuleregnet og var en praktiserende muslim?

    • På pressekonferansen familien holdt, uttalte hans bror:
      “My brother was a Muslim, and he was killed by people who pretend to be Muslims. They are terrorists – that’s it.”

      Praktiserende? Han var på syklende patrulje i nabolaget og ble tilkalt til gjerningsstedet. Jeg tror “løp inn i kuleregnet” er et dekkende begrep for det som skjedde der, behørig dekket i verdens medier .

      • Så en syklende politimann, som var i nærheten og derfor ble tilkalt til gjerningsstedet, “løp inn i kuleregnet” for å beskytte de han var uenig med.

        For det første vet vi absolutt ingenting om han tok seg nær av tegningene. Ved å anta det så sier du at muslimer er en homogen gruppe som alle følte seg krenket av tegningene. Det er en generalisering som du ville/burde protestert vilt mot dersom den ble brukt for å omtale muslimer i negative ordelag. For alt du vet kan han tilmed ha vært en sekulær muslim, det finnes faktisk en del av dem også.

        For det andre er det langt fra sikkert at politimannen visste hva nøyaktig hva som hadde skjedd, ei heller at det var muslimske gjerningsmenn. Han hadde vel ikke akkurat lange tiden til å tenke seg om. Det skulle altså noe til at han, som politimann, ikke dro til et åsted han ble beordret å dra til. Det er ikke en heroisk gjerning i utgangspunktet. Det var hans plikt som politimann.

        Kort sagt så er det litt av noen tråder som blir bundet sammen. Om en advokat brukte tilsvarende løse indisier i en rettssak ville han trolig blitt ledd høyt av. Men hva gjør man ikke for å skape en helt, hva gjør man ikke for å få muligheten til å kalle seg Ahmed.

        • Beklager sein respons Ludvig, men jeg har vært på reise.

          Nei, vi vet ikke om han tok seg nær av tegningene. Men ettersom han ifølge sin familie var en praktiserende muslim, så kan vi nok anta det uten at det medfører en alt for stor risiko for feiltakelse. Det er ingen generalisering, det er en antakelse. Forbeholdet ligger i bruken av begrepet “trolig” før “selv fant svært problematisk og krenkende”.

          Hva politimannen visste og ikke visste, mener jeg er nokså irrelevant. Han var nok kjent med hvor han var i byen og kjent med hvem som holdt til i bygget.

          Jeg kjenner ikke instruksene for politiet i Paris inngående, men jeg finner det ikke trolig at den uten videre pålegger politimenn å engasjerer seg alene med håndvåpen mot tre menn med automatvåpen – uten at det foreligger tilstrekkelig forsterkninger. Politimann eller ikke, den som er villig til å ofre sitt liv for å beskytte andre menneskers liv og helse og rett til ytring er i min bok en helt – uavhengig av yrkesvalg og absolutt helt uavhengig av religion.

          Så var det vel egentlig ikke noe av det overfor som var ditt egentlige anliggende? Jeg antar din siste setning var det saken dreide seg om for det: å kalle seg Ahmed.

          Jeg skriver og signerer i det minste under mitt eget navn, slik jeg i sin tid også publiserte Muhammed-karikaturene i eget navn i 2006. De ynkeligste av oss klarer imidlertid ikke å signere en kommentar på en blogg uten å måtte skjule seg bak et anonymt nick. Jeg tenker du har lite å lære bort til oss andre, både om ytringer og om heroisme.

  2. Kloke ord. Jeg synes det blir ganske rart å gi prisen til Selbekk. For meg virker det som han forsvarer ytringsfriheten selektivt, og da blir det ganske dobbelmoralsk. Ja det kan nesten virke som hans forsvar for ytringsfriheten egentlig handler om noe annet. Dette gjelder også andre enn Selbekk, feks Hege Storhaug er varm forsvarer av ytringsfriheten så sant det ikke dreier seg om muslimer som bruker ytringsfriheten til en fredelig demonstrasjon:
    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/En-stigende-uro-6275410.html

    Jeg er enig med Støre: Det går an å to tanker i hodet samtidig – jeg forsvarer retten til å ytre seg, men jeg kan samtidig ta klar avstand fra det som blir ytret.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.