28Jun

Sensur er upraktisk og dyrt

Kinas ledere føler i økende grad de negative konsekvensene av sin egen sensurpolitikk. For selv om folk flest ikke får vite om alle ting, så behøver altså landets ledere sannferdige, nøyaktige og troverdige opplysninger om verden. Fordi de (naturlig nok) ikke kan stole på rapporteringen fra mediene de selv har pålagt sensur, blir landets ledere stadig mer avhengig av såkalte neican-rapporter: interne, begrensede rapporter laget for utvalgte kinesiske tjenestemennt.

Xinhua er Kinas offentlige nyhetsbyrå og har som en av sine sentrale oppgaver å formidle neican-rapporter om de faktiske forhold ved saker som ellers holdes unna offentligheten pga. sensurreglene. Bruken av slike neican-rapporter er ifølge The Economist mangedoblet fra 2002 til 2009. Behovet for å holde seg orientert er altså økende i diktaturet.

Samtidig skriver The Economist at kinesiske ledere ofte tar neican-rapporteringen med en klype salt, ettersom rapportene er skrevet av de aller mest partilojale kommunistene i landet.

In the realm of the censored, half-censored content is king.

I den frie verden diskuterers vi intenst medienes økonomi og eventuelle levedyktige forretningsmodeller. Her er altså Kina langt foran oss: ved å sørge for at den alment tilgjengelige journalistikken er notorisk uetterretterlig og usann, har man samtidig skapt et marked for ordinær journalistikk hos de betalingsdyktige og betalingsvillige.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

One comment

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.