2Dec

Sjøsamisk makt – og avmakt

Sjøsamene etterlyser i stadig større grad Sametingets og samepolitikkens oppmerksomhet rundt sjøsamiske rettigheter. Men sjøsamenes største hinder til politisk innflytelse, er deres historiske uvilje mot det samme system hvor politisk makt og rettigheter fordeles.

I sjøsamiske miljøer har skepsisen til de siste tiårs samepolitikk tradisjonelt stått sterkest, helt siden 1980-tallet og fram til i dag. Denne motstanden har flere årsaker, men den viktigste er fornorskningspolitikken som særlig rammet kystsamfunnene, og som i lang tid gjorde sjøsamisk kultur og identitet usynlig og lydløs – og uønsket. Sånn sett har den moderne samepolitikken lenge vært en trussel mot “borgfreden” på kysten, mellom nordmenn og samer – og samer seg i mellom.

Etterhvert som den sjøsamiske kulturen revitaliseres langs kysten i nord, oppstår konflikter og konfrontasjoner. Konfliktgrensene går mellom de sjøsamiske miljøer som krever oppmerksomhet og plass i den norske og samiske offentligheten, og de miljøer som helst ser at den sjøsamiske kulturen stille går til sitt siste hvilested. Konfliktene som oppstår brukes ikke sjelden som det avgjørende argumenten mot samisk kulturell og politisk revitalisering. Budskapet synes å være: “Hvis dere bare nå slutter med det samiske, så kan vi leve i fred og fordragelighet, slik vi alltid har gjort – side om side”.

Fred og fordragelighet? Fordrageligheten er i realiteten bygget på kravet om at så lenge samer ikke insisterer på å være samer, er det fred. Men skal dere gå i kofte, snakke samisk og undervise ungene deres om samisk kultur, historie og språk – da blir det bråk. Da blir vi sinte. For hvis det plutselig er bra å være samisk, hva er vi da – vi som enten ikke er samer – eller som har brukt hele livet på å skjule vårt samiske opphav. Straks etterpå bryter som regel helvete løs. Vi har sett det i Kåfjord, i Alta, og senest i Tromsø og Bodø. Overalt skjer det samme:

Påstander om at ikke-samer vil bli skadelidende dersom en diskriminerende politikk overfor samer opphører, påstander om at samiske rettigheter går på bekostning av ikke-samers rettigheter, konspirasjonsteorier om samisk maktovertakelse og planer om statsdannelse og den gode gamle påstanden om etniske særrettigheter.

Så kommer de sjøsamiske anklagene mot reindriften, som stadig flere mener har fått for sterkt vern og for omfattende rettigheter i forhold til – sjøsamene og andre befolkningsgrupper. Så står plutselig same mot same. Så kommer det sjøsamiske kravet til Sametinget; hvorfor hjelper ikke Sametinget oss?  Og så er det noen som sier at; se på samene, de klarer ikke å holde fred i eget hus.

Kåfjord og Tromsø var annerledes. I Tromsø organiserte sjøsamene seg nedenfra og opp – ikke ovenfra og ned. Enkeltpersoner og grupper gikk i fakkeltog, insisterte å bli hørt av Tromsøs ordfører – og ble til sist hørt av en hel nasjon. Sjøsamer langs hele kysten bør snart oppdage at den moderne samepolitikken er kommet for å bli. Sjøsamen risikerer å stå akterutseilt og alene på kaikanten, om han ikke griper til årene selv.

Sametinget og de samiske partienes oppmerksomhet har vært, og er fremdeles, i stor grad rettet mot de samiske samfunn og miljø som for lengst har anerkjent de moderne samepolitiske instrumentene. Mot de som anerkjenner prinsippet om samisk selvbestemmelse, så langt det er mulig innenfor rammene av demokratiet og nasjonen Norge.

Det var det Tromsø-saken handlet om, selv om det var det såkalte samiske språkforvaltningsområdet som utløste det hele. Saken resulterte i et lokalt engasjement og en mektig politisk organisering fra den samiske grasrota, som endte i et nasjonalt fokus på samenes sak. På sidelinjen stod Sametingets folkevalgte og bivånet overrasket en kamp de ikke var en del av.

Reindriften har åpenbart nytt godt av at de har maktet å organisere seg under organisasjonen Norske Reindriftssamers Landsforbund. Nå er det sjøsamenes tur å ta saken i egne hender og organisere seg på en måte som samler, mer enn splitter. Sjøsamene må snart forholde seg til det samepolitiske landskapet på realistisk vis, og ikke alliere seg med grupper, organisasjoner og partier som ser seg tjent med fortsatt sterke konflikter innad i det samiske samfunnet.

Politisk innflytelse og makt kommer ikke til den som ber om den, men til den som tar makten i egne hender.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

8 comments

  1. Kan ikke si jeg kjenner meg helt igjen i din beskrivelse og tolkning av “Tromsø-saken”. Byrådets tilbaketrekking av det forrige kommunestyrets søknad om innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet – samt samehets i kommentarfeltene til byens nettaviser . var utgangspunkt for demonstrasjonen.  Det er riktig at det var en grasrotaksjon, ettersom ingen samiske organisasjoner verken hadde tatt initiativ til den eller medvirket underveis. At det skulle være en sjøsamisk aksjon høres merkelig ut. Jeg kjente langt fra alle, men så mange fra Indre Finnmark, og initiativtakeren var en same fra svensk side.

    Ditt hovedpoeng er vel at “sjøsamenes største hinder til politisk innflytelse, er deres historiske uvilje mot det samme system hvor politisk makt og rettigheter fordeles.” I den grad det er Sametinget som fordeler poltisk makt og rettigheter har du rett. Men er det der den politiske makten ligger? Sjøsamene har i mye større grad (og i mye lengere tid) engasjert seg i de norske politiske partiene, og søkt innflytelse gjennom dem på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Samiske rettigheter er for mange sjøsamer ensbetydende med reindriftsretten, som de opplever gir reindriften større rettigheter enn de selv har i egne nærområder. Dettte gjelder retten til innlandsfiske og  andre rettigheter reindriften har i medhold avh reindriftsloven. Mange sjøsamer hadde et håp om at Samerettsutvalgets innstilling om Finnmark skulle bøte på dette, men det skjedde ikke, og Sametinget bidro ikke nevneverdig til at det skulle skje.

    Ja, det er riktig at mange sjøsamer har liten tiltro til Sametinget. Men la oss ikke glemme at dette også gjelder mange innlandssamer, ikke minst reindriftssamene, som overhodet ikke ønsker at reindriften skal administreres derfra. De foretrekker det nåværende systemet, der reindriften sentralt er administrert av Landbruksdepartementet, og regionalt av Reindriftsforvalt ningen i de enkelte reindriftsområdene.

    Jeg vil hevde at det du kaller “uvilje”  (og andre vil kalle begrunnet skepsis) mot Sametinget ikke er spesielt for sjøsamene, men er karakterisk for “vanlige samer” av alle kategorier. Hvis vanlige samer, som ikke engasjerer seg i samepolitikken, ikke er ansatt i Sametinget (det er mange!) eller på annen måte er involvert i dets virksomhet, ikke har tiltro til institusjonen, har Sametinget et stort legitimitetsproblem.

    • Bjarne Store-Jakobsen

      Enig i mye av det du hevder, Bård, men det er vel heller slik at reindrifta har fått rettigheter ut fra næringspolitiske vurderinger og motiver, heller enn ut fra rettigheter som samer og urfolk. Her har vel den norske statsmakta også sett sitt snitt til litt splitt og hersk. Dessuten er det grunn til å hevde at dette er gjort for å begrense samiske rettigheter til retten til å utøve en næring norske myndigheter og andre definerer som den eneste genuine samiske næring. Den samiske fiskerbonden er jo sjelden eller aldri blitt definert som utøver av en samisk næring.
      Ellers godt at Pål tar dette opp. Sjøsamene har alle muligheter til å ta makta i blant annet Sametinget og man organiserer seg riktig, har et klart mål om politisk makt og vet å definere den egentlige fiende. Når tid kommer det virkelige sjøsamiske opprøret? Marsjen i Romsa/Tromsø kan nok være en spire til en ny grasrot samebevegelse, selv om den neppe kan sies å være en sjøsamisk protestmarsj. Det er kanskje riktigere å si at bysamene nå hever sin politiske røst. 

    • Litt upresist kanskje å hevde at det som nylig skjedde i Tromsø var et sjøsamisk opprør, men jeg er usikker om bysamisk opprør er noe bedre. Det er grenser for hvor mange typer samer vi trenger ord for. Nok om det. Hovedpoenget med analysen var grasrot-aspektet, ikke typebetegnelsen på hva slags samer det var som stod bak.

      Sjøsamene har historisk sett heller ikke orientert seg mot Oslo og sentralmakten, som sjøsamer. Som (hovedsaklig norsk) medlem av Senterpartiet og og Arbeiderpartiet – men saken har sjelden vært “sjøsamisk” i noen særlig grad.

      Når det gjelder tilliten til Sametinget fra reindriftssamisk og sjøsamisk hold, er det én vesentlig, og etter mitt skjønn avgjørende, forskjell: organisering. Reindriften har i snart 100 år kjempet for sine rettigheter gjennom NRL og disse rettighetene var i stor grad etablert før etableringen av Sametinget. Reindriften har i alle år hatt en god politisk kontakt med norske myndigheter. Det har ikke sjøsamene, verken før eller etter etableringen av Sametinget. 

      Jeg forstår godt, isolert sett, reindriftens problemer med å endre ett politisk system som som for deres sak har fungert så godt.

      Så er jeg enig med deg, Bård, i at uviljen mot Sametinget fra sjøsamisk hold er “begrunnet skepsis” – jeg mente ikke å antyde annet, derfor referansen til fornorskningspolitikken.

      Jeg vil allikevel hevde at de siste 10-15 år så har den sterkeste motstanden mot den samerettslige utviklingen vært å finne å kysten. Av helt naturlige årsaker selvsagt, historien tatt i betraktning. Den gryende skepsis du finner på innlandet, mener jeg i hovedsak skyldes av Sametinget ikke helt har innfridd forventningene til de som først satte sin lit til parlamentet.

      Men det er litt av et paradoks at forventningene til Sametinget ser ut til å stige på kysten, mens forventningene tilsynelatende daler i det samiske kjerneområdet.

  2.  min foreldre-generasjon er vokst opp med samisk som morsmål. de tre-fire første skoleårene fikk de lite utbytte av, fordi undervisningen foregikk på norsk og de ble nektet å snakke sitt eget språk. de sterke kulturødeleggende virkemidlene de ble utsatt for har satt sine spor. å i 30-40 år ha få høre at “kulturen og språket ditt er ikke noe verdt” påvirker et menneskesinn. når myndighetene etter flere ti-år omsider snur, og sier “sorry, vi tok feil – kulturen din er verdt noe likevel” har man – tror jeg – skapt mentale sterke antipatier mot “det samiske”, fordi sin egen og opprinnelige kultur har måttet bli fornektet, sterkt og lenge. jeg tror at endel av årsaken til mistroen mot sametinget som politisk institusjon, kombinert med reindriftsamenes sterke krav har skapt nåsituasjonen i de tradisjonelle sjøsamiske områdene.

  3. HVEM ER JEG?av Ulf Hustad den 26. mars 2009 kl. 12:35
    Av Ulf Hustad..Jeg kan så saktens spørre. Jeg vet at min slektsbakgrunn fra 15-1600 tallet fram til nåtiden er en etnisk . Finsk, russisk,samisk, sjøsamisk,svenskadelig og helnorsk. I min bakgrunn finn det alt fra kjøpmenn, bønder, fiskere, baroner, adelig og krigere. Min slekt har bodd i Finnmark i flere hundre år. Men hvem er jeg, eller rettere sagt – hva er jeg? Nordmann, kvenfinn, sjøsame, same??? Eller flyter det svensk adelig blått blod i meg?…En ting er sikkert, jeg er norsk. Jeg er finnmarking. I over 40 år har dette vært nok for meg å vite, for å kjenne en identitet og en tilhørighet. Nå er jeg ikke sikker lenger. Jeg har i siste tiden spurt meg selv om hva jeg kjenner meg som. Den urbane moderne tilværelsen kan tidvis kjennes skremmende og fremmed for meg. Det er vel nomaden i meg som plages og ønsker seg bort til fjells eller sjøen. Samtidig setter jeg veldig pris på en del av det urbane livet. Data, kommunikasjon, utvikling etc…Jeg stortrives ved leirbålet, sove i lavu, spise tørket kjøtt, fiske i elvene. Samtidig vil jeg ikke være foruten den varme dusjen , boblebadet, eller et godt varmt hus. Jo mere jeg funderer begynner jeg å forstå at de fleste i Finnmark, om de ikke direkte kjenner slik som meg, så er det på det rene at finnmarkingenes bakgrunn er lik min. Altså må majoriteten av folk i Finnmark i likhet med meg selv begynne å kjenne seg både frustrert og tilsidesatt i forhold til debatten om rettiheter og krav. Visst kan jeg identifisere meg som same og melde meg inn i samemanntallet, da jeg som mest kjenner meg som en. Det trygger kansje mine rettigheter. Jeg får stemmerett innfor det viktige arbeidet Sametinget sysler med. På sikt kan jeg kansje få eksklusive rettigheter til land og vann. Kansje det i framtiden kan påvirke søknader for hyttetomter, vedteig, bærplukking i bestemte områder, fiskekort i attraktive elver etc.. Muliheter er der og framtiden vet ingen om. Det gjelder selvsagt å trygge både min, men også mine etterkommeres framtid.Om jeg tar til meg en slik identitet kjenner jeg at jeg gjør urett mot en eller flere deler i meg selv. Samtidig ser jeg mange faremomenter ved at en etnisk gruppe får definert eksklusive rettigheter i forhold til andre etniske grupper i samme området. Det har lett for å ende opp som et dårlig arveoppgjør. Det sår splid og setter ont blod i folk. De fleste samer jeg kjenner er redd for denne utvikling som er i gang. De ønsker ikke eksklusive rettigheter til land og vann, men trygge sine rettigheter som et folk og at deres kultur og tradisjoner får levelige vilkår. Likeså ønsker man å sikre at lokale ressurser kommer folket her opp til gode så man kan skape økonomisk trygghet og holde folk i arbeide. De ønsker ikke lengere å bli overkjørt av storsamfunnet. Dette mener også jeg selv.Tilbake til min etnisk bakgrunn. Jeg er same, men også noe mere. Jeg har norsk og kvensk bakgrunn, kanskje allermest sjøsamisk bakgrunn. Hvilken tradisjoner og rettigheter skal defineres dithen? Felles for mine bakgrunner er at det norske storsamfunnet har fortrengt dem, eller usynliggjort min egentlige bakgrunn. Fornorskningsprosessen har drabbet flere enn det samiske folket. Debatten om retten til land og vann har fått meg til å synes at dette er viktig å tenke på.Jeg er glad i Finnmark, bor ved kysten og føler sårt tilhørighet her. Men jeg kjenner også tilhørighet til viddene og stortrives blant folket der. Selv om de ulike etniske gruppene har litt ulike tradisjoner og vil beholde sin særegenhet, så er vi ET FOLK og har vært det under hele den moderne tiden. Jeg er stolt av folkeslaget i Finnmark.Det er på ingen måte noen sikkerhet at samene var de første her, det vil vi aldri kunne bevise. Det er egentlig helt uintressangt i det store sammenheng. Samfunnet er kommet alt for langt til at man kan revisere utviklingen. Vi kan kun endre den. Og her sier en STOR stemme inn i meg tuftet på demokrati og likverd at dette må vi gjøre i samforstand med hverandre ellers står folkefreden i fare.Hva er jeg? Er jeg same, sjøsame, kvenfinn, nordmann. Jeg spør meg om Sametinget vil ta hensyn til alle mine etniske bakgrunner i sin kamp for rettigheter fra storsamfunnet. Om ikke må man i såfall opprette et Kvenfinneting, et Nordmanneting for å bli hørt her i Finnmark? Og hva med den store innflytting av våre nye landsmenn russere tyrkere etc…under hvilket Ting hører de hjemme? Ja det kjennes ikke helt enkelt ut. Men hadde det ikke vært en ide å ha et felles ting, en paraplyorganisasjon som ivaretok alle kulturelle bakgrunner. Finnmarkingenes ting, ja da hadde iallefall ikk jeg stridd med mine tilhørighetsproblemer. Jeg har en flerkulturell bakgrunn og kjenner det som en ressurs. Likevel er ikke alle sider i meg alltid enig i hva jeg foretar meg og sier og vil, men jeg har likevel altid funnet fred med meg selv og det har gått stortsett bra. Nu har denne balansen begynt å rokkeres og forskyves til fordel for den ene siden i meg til bakdel for den andre…Er jeg iferd med å bli splittet? Begynner jeg å krangle med meg selv? Jeg vil ikke det, men risikoen er der om ikke alle identiterer i meg blir hørt og likverdig respektert. Ja identitet og tilhørighet er ikke altid like lett å forholde seg til, men veldig farlig å overse, neglisjere og undertrykkes.”Enighet gir styrke”, sier et ordtak. For å forbli enig med meg selv og holde styrken må jeg lytte til alle etnisiteter i meg, la alle deler i meg få vokse. Jeg spør meg igjen, vil Sametinget ivareta intressene til alle etnisiteter her i Finnmark? Om ikke så er ikke Sametinget egnet for 75% av meg og heller ikke for 75% av Finnmarks befolkning. Er risikoen for at det arbeidet Sametinget gjør på sikt vil splitte Finnmarks befolkning? Kan noen tro at en gruppe kan kreve eksklusive rettigheter til land og vann på etnisk bakgrunn, i et og samme område der flere likverdige etnisiteter har bott i flere århundrer og samtidig tro at de kan beholde freden mellom folkegruppene??? Fortell meg at jeg tar feil. Det viler et veldig stort ansvar på de samiske aktivister som bedyrer så. Et større ansvar enn noen klarer bære og samtidig beholde en ære og stolthet i seg selv og overfor sine samiske etterkommere.Tidligere ble den norske kulturen framelsket til stor skade for lokale kulturelle verdier. Lærte vi ingenting av dette? Holder vi på å gjøre samme feien om igjen, men i omvendt rekkefølge. Isåfall er det ikke rart vi finnmarkveringer er der vi er. Vi går i ring i samme spor og sloss innbyrdes i fylket, istedenfor å å samle oss mot felles mål for Finnmark…”Enighet gir styrke”..osv De som bære det største ansvaret i denne prosessen er de som utnytter sentrale myndigheters uvitenhet til egen fordel. De svikter ikke bare Finnmarks befolkning som et forlkeslag, men undergraver også muligheten til felles arbeide for oss alle her i Finnmark, i fred og fordragelighet. Vi kan i beste fall håpe på at utgangen av denne retten til land og vann prosessen, der mere nå synes være basert på en overdådig og grådig næringsintresse fra reindriftssamene, enn en etniske kulturell rettighetskamp for samene, kan sette ting på dagsorden så Finnmarks befolkning kommer seg ut av en flere århundres sovende tilstand og begynne ta tak i den politiske prosessen så denne regionen ikke for altid blir utnyttet og rensket for verdier av utenomstående sterke økonomiske spekulanter. I så måte har jeg tro på Finnmarkseiendommens eksistens og funksjon for framtiden, men her må det skje under de demokratiske spilleregler vi alle er lært opp til å følge og som kansje er det største positive bidrage storsamfunnet har gitt oss i arv. Men stemmene som skal yttre seg må være mantallsskriven i Finnmark.Ja hva er jeg? Same, sjøsame, kvenfinn. normann, eller er jeg finnmarking, eller flyter det svensk adelig blått blod…….

    • Det var langt Ulf, men jeg vil nå allikevel kommentere noen av de påstander og betraktninger du kommer med.

      Ingen i Finnmark, verken samer eller andre, har “eksklusive rettigheter” til land og vann, slik du skriver. Under Finnmarksloven, som regulerer dette, er vi alle like. Samene som folk har fått anledning til en samforvaltning av vår felles grunn i fylket, gjennom oppnevnelse av 3 medlemmer til Finnmarkseiendommen. Det er den eneste form for “eksklusive rettigheter” samer har i denne saken. Når det gjelder hyttetomter, vedteiger, bærplukking og annet er vi alle like.

      Hva gjelder de “demokratiske spillereglene” du snakker om, så er det uklart for meg hva du mener. Men de fleste som bruker det begrepet mener vanligvis avvikling av Sametinget og bortfall av samisk medbestemmelse i Finnmarkseiendommen. Da er vi tilbake til start, da flertallet til enhver tid dikterte rammebetingelsene for samisk kultur, uten at samer noen gang hadde anledning til å påvirke sin egen utvikling.

      Så spørsmålet er: anerkjenner man samene som ett folk som er beskyttet av folkeretten som urfolk, så må man da også anerkjenne at det må gjøres grep for å sikre at retten til selv- og medbestemmelse er praktisk gjennomførbar innenfor det norske demokratiet.

      Jeg aner en holdning om at “alt var bedre før” hos deg, før da samene holdt munn og visste sin plass – som regel nederst på den sosiale, kulturelle og politiske rangstigen. Det er for mange nokså smertefullt å se at samene, som for noen tiår siden var pariakasten, nå faktisk er med og bestemmer. Ikke alene, men sammen med de øvrige folkegruppene i fylket. Nordmenn er sikret sin kultur gjennom nasjonalstatens omsorg for norsk kultur. 

      Samene har ingen slik stat som ivaretar samisk kultur, den må til enhver tid sikres innenfor rammene av de landene samene bor i – og er minoriteter i. 

      Er du same? Det kan bare du avgjøre. Men det er ikke slik lenger som da jeg vokste opp i gatene i Kirkenes, at man enten måtte være det ene eller det andre. I dag kan vi være begge deler – eller mer. Man går ikke i stykker av det. 

  4. Nei Pål jeg er helt enig med deg…også holdning din om samiske rettigheter. Men om du ser litt på hva som er mitt poeng om “eksklusive rettigheter…” Det som nu er i ferd med å skje på Stjernøya, er jo nettopp det som er mitt budskap, for kunne skje. Jeg skrev dette for 13 år siden og trodde vel egentlig ikke at dette kunne skje, men. (prøvde først å korte stykket ned, men så etterhvert at det blei vanskelig.) Her går grensen for hva jeg mener er en demokratisk utvikling  for Finnmark, når kun 3% av samisk befolkning og under 1 % av Finnmarks befolkning (som er reineiere) og kun dem får eksklusive rettigheter til landområder. Vinner reineierne fram på Stjernøya har demokrati i verste fall tapt.  Jeg ville faktisk ikke sette mæ mot at Nord Norge blei definert som samisk i kulturell og økonomisk henseende og at avansen og bufferter kom på våre hender i mye større grad enn nu. Sametinget er en maktfaktor som kunnet tjent folket her oppe og likevel sikret de samiske levevilkårene, kanskje ennå bedre om folket var samlet . Men denne utviklingen som skjer fra reindriftsnæringens side er nu er et bidrag som splitter oss. Dett kan bli fatalt for sameksistensen folk imellom. Folk i Finnmark har tross alt levd i sameksistens ja kanskje på samiske bekostninger, men også på flere enn dem sin bekostning… ikke glem dette… opp i alt.  Ja samene har blitt neglisjert og deres kultur skal ha sine rettigheter også til land og vann. Men at noen få familier får eksklusive rettigheter er et feilspor. For dette er en næringskamp basert på grådighet fra reindriftsnæringen og sikrer heller ingen fordeler for samer flest. Heller tvert om så risikerer samer flest å få føle på harmen fra de parter som blir trua eller forbigått i denne “rettighetskampen”.  I så henseende er det riktig å få et Sjøsameting et Kventing og tja kanskje et Normannating på plass om det er slik man kan sikre sine og sine etterkommeres rettigheter. Men æ håper alt dette snur og at vi heller samler oss som et folk å kjemper for landsdelens rettigheter for oss alle som bor her. Har mere på hjertet, men velger å stoppe her ellers blir dette innlegget like langt som det første. 

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.