Tag: Arbeiderpartiet

29Nov

Ollis flertall

Norske Samers Riksforbund (NSR) vil gjerne vite om sametingspresident Egil Olli og Arbeiderpartiet har flertall i Sametinget. Det er aktualisert etter at den parlamentariske plattformen for det sittende sametingsrådet er blitt politisk ustabil.

Hva skulle hensikten med et generelt spørsmål om presidentens tillit tjene? En parlamentarisk forsamling opererer etter prinsippet om at sittende president og sametingsråd har forsamlingens tillit helt til de ikke har det lenger. Olli har selvsagt anledning til å søke akkurat det parlamentariske flertallet han selv ønsker, fra sak til sak. Det er i en slik sammenheng opposisjonen har anledning til å felle et sittende sametingsråd, dersom man mener det er hensiktsmessig.

Hva er alternativet?

Mer interessant enn om Egil Olli har flertall eller ikke – og hvem det består av – er spørsmålet om hva alternativet til sittende president og sametingsråd er? Så langt er det ingenting som tyder på at det finnes et flertall for en annen samepolitikk enn den som i dag føres av Sametingets flertall. Spillet om taburettene på Sametinget har bare interesse for de som faktisk sitter på taburettene – eller de som svært gjerne skulle ønske de gjorde det.

Den politiske realiteten er at ethvert politisk prosjekt på Sametinget i dag er avhengig av egenrådige enmannsgrupper. Enmannsgruppene har i lang tid vist en fascinerende interesse for sine egne økonomiske ordninger, enkeltsaker og særinteresser,  framfor hensynet til politisk helhet på vegne av de velgerne de til syvende og sist representerer.

Jeg ville sette pris på om partiene på Sametinget i større grad konsentrerte seg om innholdet i politikken, framfor det politiske spillet i korridorene i Karasjok.

Selv om jeg har kritisert Egil Olli sterkt for enkelte deler av presidentgjerningen, er det for meg og andre velgere ikke et helt uvesentlig poeng at nettopp Egil Olli og Arbeiderpartiet i størst grad fikk velgernes tillit blant partiene på Sametinget i siste valg. Det er ikke unaturlig om de kommende politiske forhandlinger tar utgangspunkt i nettopp dette enkle faktum.

17Jun

Helomvending – for hvem?

Finnmark Dagblad hadde i går et oppslag der om det norske arbeidet med den nordiske samekonvensjonen. Sametingspresident Egil Olli har tidligere karakterisert regjeringens arbeid i den senere tid som et svik og en krigserklæring mot Sametinget. Han har hevdet at regjeringen har foretatt en helomvending i sitt konvensjonsarbeid – noe som også var poenget i avisens framstilling.

Olli

Men så framkommer det i saken at det nå har vært nye samtaler mellom sametingspresidenten og statsråd Rigmor Åserud, og nå uttaler Olli:

Jeg trodde vi var enige, men slik var det ikke. Jeg har allerede sagt nok i denne saken. Nå er vi nødt til å se framover.

Den viktigste setningen i dette utsagnet var kanskje den i midten? I alle fall – det er ikke godt å se hvem som har helomvendt.

10Jun

Facebook på Sametinget – for alle?

Sametingsrepresentant Skjalg Jensen (Ap) har benyttet sin iPhone for å rapportere fra Sametingets og parlamentets plenumssal denne uka.

Facebook

Det er interessant å se at Jensen nå legger andre vurderinger til grunn når det gjelder sametingsrepresentantenes bruk av sosiale medier under møtene, enn tilfellet var i februar. Da brukte Jensen den samiske avisen Ságat til å hudflette opposisjonens leder Aili Keskitalo for samme aktivitet:

Han har sin sitteplass bak NSRs gruppeleder i Sametinget, Aili Keskitalo, og har fritt utsyn til hennes bruk av datamaskinen under plenumssamlingen. Og han er ikke imponert. – Det er rett og slett respektløst. Hun er på Facebook og Twitter hele tiden. Hun presser grensene for hva som er passende. Vi sitter i viktige forhandlinger, og da bør man følge med. Ved at hun gjør dette virker hun fullstendig uinteressert i det som kommer fra talerstolen. Tenk om alle 39 representantene gjorde det samme.

Ja, tenk det du. Jensen derimot, gjør det med mobiltelefonen.

9Jun

Urent pengespill i Sametinget

Arbeiderpartiets sametingsgruppe ønsker å halvere Sametingets støtte til opposisjonspartiet NSR, fra 2,6 millioner kroner til 1,3 millioner. Parlamentarisk leder i Ap, Willy Ørnebakk, mener NSR i årevis har mottatt støtte som er urimelig i forhold til andre partier.

NSR har mottatt denne støtten helt siden Sametinget ble etablert i 1989 og det er de selv som har utformet kriteriene for å oppnå tilskuddet.

Arbeiderpartiet er slett ikke, om noen skulle tro det, ukjent med tilskuddsordninger skreddersydd for sine egne, så som pressestøtten. Men nå er det altså opposisjonspartiet Norske Samers Riksforbund som skal tøyles. I rettferdighetens navn.

Javel, like regler for alle? I så fall ville det være høyst rimelig om Ap og andre norske partiene som stiller til valg i Sametinget tilgjeneliggjorde sine partiregnskap, slik at vi alle kan få regne ut hvor store bidrag de samepolitiske gruppene samlet får, direkte og indirekte, fra sine moderparti:

For dere vil vel ikke ha oss til å tro at bidraget fra Arbeiderpartiet sentralt til sametingsgruppa og samepolitisk arbeid generelt beløper seg null og niks:

  • i valgkampmateriell og innsats
  • i kurs og opplæring
  • i organisasjonsstøtte/lokallagsstøtte
  • i møtevirksomhet i regi av moderparti
  • i reklame og informasjonsarbeid

For å nevne noe. I rettferdighetens navn? Arbeiderpartiet gikk til valg på mer åpenhet, så vi venter i spenning.

Mer info
Mer om finansiering av den norske politiske partiene finner du på www.partifinansiering.no og mer på Statistisk Sentralbyrå.

26May

Muldvarpjakt og politisk bløffmakeri i Sametinget

Arbeiderpartiets sametingsgruppe har startet jakten på det flere i partigruppa og i Sametingsrådet omtaler som “muldvarp” i den politiske gruppa. NRK Sámi radio har fått tilgang på partiets e-postkorrespondanse som beskriver aktørene og jakten på “muldvarpen” i partigruppa.

Ideen om en “muldvarp” oppstod etter 12. mai da det ble avslørt i avisa Ságat at sametingspresident Egil Olli hadde hemmeligholdt kritikk av Likestillingsombudet, både for allmennheten og egen partigruppe. I artikkelen framkom det henvisninger til hemmelige kilder i Arbeiderpartiet.

Det hele har altså nå endt i offentlig skittentøysvask i partigruppa og en svært umusikalsk jakt på kilden(e) til Ságats opprinnelige avsløring av Ollis hemmelighold. Kilden(e) omtales altså som “muldvarp(er)” av sentrale tillitsvalgte i partigruppa. Sametingsråd Vibeke Larsen oppsummerer situasjonen overfor til sine egne partikamerater slik:

Den eneste aktiviteten jeg kan spore fra partigruppa, eller rettere sagt enkeltindivid i gruppa, er å stille seg til disposisjon som anonym kilde til Sagat-oppslag.

Jeg kan forstå at en (hvilken som helst) partigruppe ønsker en best mulig intern justis. Men muldvarpjakt og utdeling av slike negative personkarakteristikker hører ingen steder hjemme i et parlamentarisk system. Enhver folkevalgt i Sametinget er først og fremst ombudsmann for velgerne i sin valgkrets, bare dernest for det partiprogram man er valgt inn på. Det er ikke gitt andre folkevalgte eller partigrupper myndighet til kildejakt, muldvarpjakt eller karakterdrap på politiske kollegaer. Som et apropos: det svenske “meddelarskyddet” ville gjort muldvarpjakten ulovlig og straffbar for de involverte, dersom den hadde skjedd i det svenske Sametinget.

Konflikten har dessuten sitt opphav i en legitim politisk sak om likestilling, der sametingspresident Egil Olli beviselig har underslått kritikk fra Likestillingsombudet for velgere og egne partikamerater. Det er med andre ord høyst uklart hvem av partene som faktisk bløffer og undergraver hvem.

Den som anklager andre for sviktende moral, bør for syns skyld ha moral og samvittighet ren som nyfallen flass. Men så har altså både sametingspresident Egil Olli og sametingsråd Marianne Balto erfaring fra politisk bløffmakeri og undergraving, fra tiden da Stoltenberg II-regjeringen ble etablert i 2005.

Dagens sametingsråd er langt på vei politisk isolert, som omtalt tidligere her på bloggen, blant annet som følge av den politiske fadesen i 2005 og en lang rekke konfrontasjoner internt i partiet siden da. Med et slikt bakteppe framstår den pågående “muldvarp-jakten” like desperat som upassende.

19May

Egil Olli – politisk venneløs og isolert

Heteslagene kom tidlig til Sameland i år. Ifølge sametingspresident Egil Olli (Ap) er ikke Arbeiderpartiet lenger det rette partiet til å lede landet. Et avlyst møte om den nordiske samekonvensjonen tolker Olli som “mistillit fra regjeringen overfor Sametinget og det samiske folk. Han kaller det et  svik og brudd på avtaler mellom regjeringen og Sametinget.

Hvis de på sentralt hold ønsker krig, ja da skal de få det. Jeg er valgt til Sametinget og det er der min lojalitet nå er og nå vil jeg forlange et svar fra partileder Jens Stoltenberg om regjeringen har endret sin samepolitikk.

Helt siden Arbeiderpartiet overtok ledelsen i Sametinget, har sametingspresident Egil Olli praktisert en merkelig kommunikasjonsform, preget av beinhard konfrontasjon og ultimate krav overfor eget parti og egen regjering.  Olli har på vel ett år klart å gjøre sitt eget fylkes partileder, sitt eget partis fylkesordfører, ordførere, samt statsråder og fylkets partikamerater fra eget fylke og parti til politiske uvenner. Nå har han sågar klart å legge seg ut med deler av sin egen partigruppe på Sametinget.

Olli ser ikke ut til å klare og selge en eneste politisk hjertesak, uten å havne i politisk munnhuggeri og isolasjon. Det bærer historiene om særskilte urfolksavgifter, regler for mineralutvinning, kystfiskernes rettigheter, Finnmarkseiendommens myndighet og Sametingets myndighet alle preg av.

NRK Sámi radio rykker kommenterende ut i presidentens forsvar og spør på vegne av sin dypt indignerte sametingspresident: Hva skal vi med et sameting når det meste allikevel styres av andre? Det samme spørsmålet kan man saktens stille seg i ethvert annet tema og overfor de fleste politiske saker som gjelder kommuner og fylkeskommuner.

I en mannsalder har Olli vært lojal mot sitt eget parti. Like lenge har han trodd på at Arbeiderpartiet er det partiet som vil bringe Sametinget inn i en ny epoke.

Lojal i en mannsalder? Mon det. Olli har i sitt eget parti klart å etablere et rykte som en mann med egen agenda og en  trang til å gå egne, politiske veier. Striden rundt Olli startet lenge før han ble partiets nåværende presidentkandidat. Lojalitet i et parti med Aps historie går i høyeste grad begge veier. Lokale samarbeidsparter har lenge sett med voksende misnøye på Olli som i større og større grad har gått korteste vei til makta via regjeringskonsultasjoner, departementale møter og møter med partiledelsen i Oslo, framfor å (også) bygge opp en lokal konsensus og forståelse for samiske krav og behov.

Saken er jo at ingen samepolitiker i moderne samepolitisk historie har hatt flere kanaler eller bedre politiske forutsetninger for å utvikle norsk samepolitikk: Arbeiderpartiet leder Sametinget og landets regjering.  Ingen har hatt bedre politisk, kommunikativ og partiorganisatorisk forutsetning for å lykkes. Når Olli konsekvent mislykkes i sitt prosjekt, bør man – i alle fall teoretisk –  åpne for muligheten om at det er Olli selv som er problemet? Han ser ut til å være ute av stand til å arbeide fram politiske kompromisser, både i og utenfor eget parti.

Etterhvert som Olli har blitt mer og mer isolert og venneløs, har retorikken endret karakter. Den er steil, uforsonelig og uten snev av interesse for minnelige løsninger eller de menneskene som kan være med å skape slike løsninger. Fra å være det muliges kunst – å finne gode samepolitiske saker som har mulighet til å realiseres – har Ollis presidentskap blitt et embete for avmakt og politiske smerteskrik.

Det kan godt hende at jeg har formulert meg på en uheldig måte.

Sier Olli i etterkant. Det er i så fall ikke første gang, og neppe siste gang. Men det er ikke det som er Ollis problem. Det er hans manglende evne for å legge til rette for gode politiske løsninger som er hans problem

Han er politisk leveringudyktig og venneløs.  Det er også Ollis eget ansvar.

28Apr

Bloggerne som forsvant

Før sametingsvalget 2009 var det en interessant økning i aktiviteten på sosiale medier fra endel samiske folkevalgte  og deres støttespillere. Nå, et drøyt halvår senere, har aktiviteten mildt sagt dabbet av. Den reelle konklusjonen er vel at det aldri helt tok av.

Det var hovedsaklig NSR som viste interesse for bruk av sosiale medier i kommunikasjon med velgerne: YouTube, Twitter, Facebook og blogger. Arbeiderpartiets sametingsgruppe glimret med sitt fravær. Nettopp det siste var litt av et paradoks, når vi vet litt om hvor hardt moderpartiet og statsministeren har satset på bruk av sosiale medier de siste årene.

Norske Samers Riksforbund
NSRs oversikt over aktive politikere på sosiale medier ser imponerende ut, men en rask gjennomgang av bloggene/bloggerne viser at halvparten har liten eller ingen aktivitet etter valget:

NSR skal få litt kred for i det minste å ha forsøkt å kommunisere med personlige stemmer med velgerne, og for å ha en undrende, spørrende og inkluderende blogger i sin partileder Aili Keskitalo. Når det er sagt, bærer brorparten av nsr-bloggene preg av å være politiske agitasjonsplattformer mer enn arenaer for samtaler med velgerne. Halvparten er heller ikke oppdatert siden 2009.

Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiets  Sametingsgrupp har de siste 12 månedene publisert 14 artikler på Mitt Arbeiderparti.no. Det er hovedsaklig snakk om republisering av artikler, kronikker og pressemeldinger allerede publisert på eget nettsted eller på Sametingets nettsted. Sametingsgruppa er også passivt og uinteressert tilstede på Twitter. Ikke akkurat et spesielt imponerende signal om kommunikasjonsvilje eller velgerengasjement?

APs Helga Pedersen er forholdsvis aktiv på bloggen sin, men holder seg tematisk stramt til det som er partiets politikk – noe som i praksis gjør den statistisk og orientert mot den sosialdemokratiske menigheten.  Sametingspolitikerne i partiet er imidlertid fraværende på sosiale medier.

Jens Stoltenberg viser oss fremtiden
Men dette fraværet kan jo være en konsekvens av holdningene man har til sosiale medier i Arbeiderpartiets sametingsgruppe.

I ettertid framstår jo sametingsrepresentant Skjalg Jensen og hans voldsomme tirade mot sine politiske motstandere for bruk av sosiale medier,  som samepolitikkens svar på komiske Ali; mens han hudfletter NSRs representanter for bruk av Facebook og Twitter under Sametingets plenumsmøter, styrer Jensens partileder (og statsminister) landet i dagevis fra bilens baksete ved hjelp en iPad og sosiale medier som Twitter og Facebook.

Det kan vel hende at Stoltenberg her representerer det berømte eksemplet til etterfølgelse, og ikke Jensen?

4Feb

Kommunikasjon og lojalitet for viderekommende

Jens StoltenbergJens Stoltenberg forsøkte i går så godt han kunne å selge regjeringens gode forsett og intensjoner med det bebudede blasfemi-tillegget til straffeloven. Han klarte det ikke. Verken da eller før har noen klart å se en fornuftig eller akseptabel hensikt i å begrense ytringsfriheten (med noen unntak) når det gjelder krenkelser av religioner og religiøse følelser.

Senterpartiets Liv Signe Navarsete sier i dag at hun erkjenner at selv ikke Stoltenberg (med sine kommunikasjonsevner) klarte å formidle Sps og regjeringens budskap i går. Redaktør Harald Stanghelle var blant de i pressen som også hadde problemer med å forstå hvordan dem ellers så veltalende og argumenterende Stoltenberg klart å rote saken til med en tildels usammenhengende og forvirrende redegjørelse i går.

Men han gjorde så godt han kunne. Han stod opp og forsvarte et lovforslag (in spe) som regjeringens flertall verken ønsker eller tror på. Intensjonen bak lovforslaget var uklar og argumentasjonen som ble levert var høyst mangelfull. Stoltenberg forsvarte et lovforslag som ikke lar seg forsvare. Begrunnet det som ikke kan begrunnes.

Det vi så i går var en øvelse i kommunikasjon og lojalitet for viderekommende. I dag er lovforslaget fordampet, men bildet av en lojal statsminister står. Stoltenbergs hensikt i går var å være lojal. Lovforslaget var uansett dødt lenge før den tid.

Bildene delt av Arbeiderpartiet og er distribuert med en Creative Commons lisens.

31Dec

Godt nytt valgår

Maktskiftet på Sametinget ble forfriskende for det samepolitiske arbeidet. Og i 2009 er det sametingsvalg igjen. Blant annet.

2009 blir et spennende år. Året da arbeidsledigheten stiger, renta stuper og hvor vi skal velge oss 39 nye representanter til Sametinget. Dessverre er det nok slik at valget til Sametinget er blant de ting som vil ha minst effekt for dagliglivet ditt, enten du er same eller ikke. Hvor forfriskende maktskiftet på Sametinget er, avhenger av øynene som ser, og ikke minst hva du stemte ved forrige valg.

Men det er nå engang slik at et demokratisk system fungerer best når partiene vi skal velge mellom faktisk framstår som politiske konkurrenter – og alternativer. Derfor kan maktskiftet på Sametinget kan virke mobiliserende foran sametingsvalget neste år, i like stor grad for NSR som for Arbeiderpartiet. Fordi det nå er åpenbart for enhver at din stemme kan være med å avgjøre hvilken politikk og hvilket parti som skal styre parlamentet.

Nytt i 2009 er at Sametingets valgordning er lagt om. Det vil bli krevende både for de som har ambisjoner om å bli valgt, og for velgerne. Der man før hadde kjente, lokale størrelser å velge mellom, skal man nå velge blant lister som har flere ukjente. Valgkretsene er større og dermed kjenner vi ikke lengre (nødvendigvis) alle navnene på de politiske listene. Det gjør oss mindre avhengig av navn og ansikter, og mer avhengig av tydelig politikk. Det betyr at partier som er politisk tydelige, vil ha en fordel.

Sametinget har uansett begrenset påvirkning på vårt dagligliv. Det er kommuner og stat som produserer de livsviktige og nødvendige tjenestene til oss. Sånn sett vil vår (eventuelle) politiske misnøye i større grad rette seg mot stortings- og kommunepolitikere enn mot sametingsrepresentantene. De folkevalgte på Sametinget står overfor en viktig og vanskelig oppgave: å formidle en klar begrunnelse for hva de og Sametinget kan bidra med for å gjøre våre daglige liv bedre og enklere.

I mellomtiden har både NSR og Arbeiderpartiet tatt steget ut på internett i et forsøk på å kommunisere direkte med velgerne. NSR forsøker bloggen som virkemiddel, mens Arbeiderpartiet både blogger og microblogger via Twitter. Begge partienes innsats bærer i betydelig grad preg av at de folkevalgte ikke kjenner de mediene de nå forsøker å benytte seg av. Flere av de folkevalgte benytter bloggen og microbloggen sin til å spre ren, uforfalsket partipropaganda. Slik når man kanskje sine egne partimedlemmer, men ikke oss andre. Selv er jeg i tvil om selv partimedlemmer gidder å lese partiledernes propaganderende blogger etter at de selv har vært på partimøtet.

Men når det er sagt, så er det flere i begge leire som viser tendenser til å ville kommunisere med velgere på en ny måte. Det lover jo godt.

Godt nytt valgår, hva du enn måtte velge.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.