Tag: Arbeiderpartiet

2Dec

Beretningen om en varslet konflikt: mineralloven

Mineralloven blir starten på nye konflikter om mineralutvinningen i Sápmi. Fordi dagens lovforslag langt på vei innebærer en annullering av 20 års kamp for samiske rettigheter.

Foto: David NilsenSametinget forkastet i forrige uke regjeringens forslag til ny minerallov. Dermed ble ikke Norge det første landet i verden som anerkjente urfolkets rettigheter til minerale ressurser og sikret forutsigbare rammer for gruveindustrien. Vi hadde en historisk anledning til å vedta en minerallov som ble akseptert av både urfolk, gruveindustrien og norske myndigheter, men benyttet den ikke.

Regjeringens nåværende lovforslag innebærer at urfolksrettigheter til ressurser knyttet til land og vann er begrenset til Finnmark. Samene vil dessuten ikke selv få forvalte sine økonomiske rettigheter, men må overlate dette til Finnmarkseiendommen (Fefo). Og samene skal heller ikke kunne ha rett til forhandlinger ved naturinngrep i samiske områder. I samiske øyne, altså langt på vei en annullering av alt man oppnådde i arbeidet med Finnmarksloven.

Noen medlemmer av Finnmark Arbeiderparti ville det slik. For inne i de mørkeste krokene av fylkespartiet lever nemlig restene av en gammel og udelikat partikultur. Et miljø der ord som ”samepolitikk” og ”urfolk” spyttes ut som var det halvkomposterte matrester endelig frigjort fra kolonihistoriens råtne tanngard. Fra disse krokene skrikes det i affekt og fistel:

Dokker må fan ikke gi nokka til saman. Gjør dokker det, da blir vi djevelsk sint og forbanna altså…

Noen gikk derfor samepolitisk bananas da statsråd Dag Terje Andersen beskrev planene om å innføre et urfolksvederlag. Slik skulle urfolket sikres sin rettmessige del fra inntektene av mineralutvinningen i de samiske områdene, noe som også ville medføre økt økonomisk selvbestemmelse for samer og Sametinget. Fylkesordfører Runar Sjåstad og deler av fagbevegelsen fikk omsider partiets nestleder Helga Pedersen til å erklære urfolksavgiften som død og begravd. Istedenfor innføres ”økt grunneieravgift”, forvaltet av Finnmarkseiendommen (Fefo) Hvorfor? Tja, det viktigste er antakelig ikke at Fefo skal forvalte pengene, men at Sametinget ikke skal det.

La meg minne om at det er samene som urfolk som har folkerettens særskilte beskyttelse av sine rettigheter til land, vann og ressurser. I praksis er den økte grunneieravgiften å regne som urfolkspolitisk tyvgods. Grunneieren Fefo og finnmarksbefolkningen er jo allerede sikret kompensasjon fra mineralvirksomheten, via ordinær grunneieravgift. I tillegg legger de altså beslag på det som hører urfolket til. Hvorfor? For å hindre noen fra å bli kjempesinte for at samene får noe.

Folkeretten sier ikke at ”urfolk har rettigheter til land og vann med mindre noen blir utrolig sinte og provoserte av det.” Men slik har vi valgt å tolke folkeretten i Finnmark. For så lenge man forhindrer Sametinget fra økonomisk selvbestemmelse, er det fremdeles flertallet av gode nordmenn som bestemmer det aller meste. Og flertallet, det har i de siste 100 år i Finnmark alltid vært Arbeiderpartiet.

Sametinget sa nei til loven fordi et ja ville betydd å akseptere at alle samiske rettigheter til land og vann etablert gjennom 20 års år kamp skulle annulleres. Og da kunne vi like godt lagt ned Sametinget.

Men da hadde det nok blitt fest selv i de mørkeste partikrokene, tenker jeg.

Foto førstesiden og i artikkel er tatt av David Nilsen og tilgjengeliggjort gjennom en Creative Commons-lisens.

18Sep

En kampanje for Jonas

Konspirasjonsteorier er moro. Her er en om Jonas Gahr Støre. Ja, ikke så mye konspirasjon som kommunikasjon kanskje. Men kan hende er det ikke så sjelden to sider av samme sak. Dagens sak i Dagsavisen viser at mange fylkesledere i Arbeiderpartiet tilkjennegir at de gjerne ser Jonas Gahr Støre som den neste lederen av partiet “når Stoltenberg en dag gir seg”.

I løpet av 48 timer har Jonas Gahr Støre altså gått fra beskjedne “ takke ja til nominasjon til Stortinget” til partileder for det samme partiet han (ennå) ikke er folkevalgt for. Ifølge Støre tok han den endelige beslutningen om å takke ja til nominasjonen sist helg. Vi andre vet naturligvis at kampen omkring Aps Støre-nominasjon i Oslo aldri hadde blitt utkjempet med mindre partiledelsen var sikre på at Støre ville stille. Skulle man risikere å nominere Støre, for så å risikere at han takket nei og således gi alle poengene og hele seieren til Kleiv Fiskvik? Neppe.

Og i løpet av de fire siste dagene – fra en ydmyk beslutning om å takke ja til å være kandindat til Stortinget– er Støre nå hovedpersonen i debatten om hva neste leder og statsministerkandidat for Arbeiderpartiet skal hete. På under en uke er alle tidligere spekulasjoner om at EU-motstander og trønder Trond Giske eller sjøsamen Helga Pedersen fra Tana noen gang blir statsministre permanent parkert.

Slikt skjer ikke tilfeldig. Like lite som det er tilfeldig at den gamle nyheten om Støres utagerende (og tvilsomme??) ungdomstid” i grenselandet mellom Høyre og Arbeiderpartiet i går var stor sak i alle medier(via VoxPopuli). For noen passet det perfekt at nettopp saken om Støres borgelige tilbøyeligheter ble nasjonalt distribuert.

Oppbyggingen av myten om superpolitiker Jonas Gahr Støre har han selv bidratt til, ved å være utenomordentlig dyktig. Samtidig er det jo åpenbart at noen der ute liker Jonas Gahr Støre. Støre virker å være hel ved, på alle måter. Men det ville være naivt å tro at den tilsynelatende tilfeldig voksende interessen for Støre er… vel, tilfeldig. Og det er neppe tilfeldig at Dagsavisen nå konsekvent omtaler landets eneste ikke-valgte parti- og “stats”leder som “Jonas” i alle sin artikler.

17Sep

Slik Arne Strand ser det…

Kommentator Arne Strand i Dagsavisen har gjennom de siste månedene kommentert pasjonert og beredt grunnen for dagens store nyhet: Jonas Gahr Støre takker ja til nominasjon for Oslo Arbeiderparti. For alle andre enn nettopp Dagsavisen og Arbeiderpartiets avisens Arne Strand framstår det hele som litt vel åpenbart.

Helt siden Dagsavisen startet sin journalistiske kampanje for Støre har det vært klart at han “hadde takket ja”. Intet galt i det, for all del. Men i denne saken lukter det vel mye “kommunikasjons- og mediestrategi” av det hele.

Men så har også Strand etterhvert gjort det til sitt varemerke å legge ørlite grann for mye drama på sine saker. Som denne kommentaren om at “kapitalismen kollapser“. Intet mindre.

Vel er dagens økonomiske utvikling dramatisk, men ryktene om at verdens ende er nær, er trolig betydelig overdrevet. Men for sikkerhets skyld har altså Arne fått nominert sin politiske superhelt Jonas. Alt er vel, og vi kan alle sove trygt.

11Sep

Dagsavisen, Jonas og “de andre”

Politisk kommentator Arne Strand i Dagsavisen lyktes omsider med å få nominert Jonas Gahr Støre til sikker plass foran stortingsvalget 2009. De siste ukene i Dagsavisen har derfor vært preget av avisens og kommentatorens intense journalistisk kampanje for Gahr Støre – og av angrepet mot den venstre-feministiske fløyen i Arbeiderpartiet.

I kampen for Gahr Støres kandidatur er prinsippet om kjønnsbalanse på sikre plasser på APs-storingslister angrepet systematisk både på nyhets- og kommentarplass. Argumenter om betydeningen av kjønnsmessig representativitet er avfeid som musealt og bakstreversk. Men nå frykter imidlertid Strand at selve demokratiet er i fare dersom ikke Stortingets sammensetning er etnisk representativt:

Velgerne har ingen ting de skulle ha sagt. Hvis partiene setter opp listene slik at vi får et storting av blekansikter, svikter partiene sitt demokratiske ansvar. Folkestyret brytes ned hvis flertallet nekter en befolkningsgruppe den innflytelse den har krav på i et representativt demokrati.

Så det Arne Strand egentlig mener, er at fargede nordmenn til nød kan representeres av hvite folkevalgte, så lenge de ikke er både hvite og kvinner? Rike hvite menn i Arbeiderpartiet derimot, representerer jo oss alle!?

4Sep

Kommunikasjonsraushet fra Arbeiderpartiet

Sametingsrådet består av representanter for Arbeiderpartiet. Nettopp fordi jeg vet det stusset jeg litt over pressemeldingen som Sametinget sendte ut. Når den ble sendt ut er uklart, ettersom den ikke er datomerket. Hvorfor den ble sendt ut som pressemelding er også noe uklart, ettersom den ikke oppgir kontaktinformasjon til den aktuelle politikeren og derfor trolig ikke genererer noen oppmerksomhet fra nettopp pressen.

Men mest interessant altså: at Arbeiderpartiets Hilde Anita Nyvoll bruker hele innledningen av sin egen pressemelding for å fortelle oss – ikke hva hun mener – men hva hennes politiske motstander Aili Keskitalo mener. Keskitalo og hennes kommunikasjonsansvarlig bør være fornøyd med det, ettersom utspillet stort sett ble marginalt omtalt. Ja, rent bortsett fra at Keskitalos kritikk av Arbeiderpartiet ble gjort til hovedinnholdet i Arbeiderpartiets egen pressemelding da.

Fiffig måte å føre en offentlig debatt på det der, å kaste pressemeldinger på hverandre. Skal man  føre en slik debatt bør man derfor sørge for at ens egne pressemeldinger inneholder ens egne meninger da.

25Feb

Ingen kommentar. Signe Kongen.

Arbeiderpartiet var i oppsisjon til Norske Samers Riksforbund fra Sametinget ble etablert i 1989 til høsten 2007. 18 år burde for de fleste være tilstrekkelig tid på å utforme egen politikk på ulike samepolitiske områder. Men noen ting tar åpenbart lengre tid. For noen.

Mange av oss husker fremdeles de verbale gladiator-kampene mellom Aps Steinar Pedersen og tidligere sametingspresident Ole-Henrik Magga i Sametingets ungdomstid på 1990-tallet. Verken Pedersen og Magga lot en eneste anledning gå fra seg, dersom de øynet en mulighet for å sette sin politiske motstander i retorisk forlegenhet. Ved et tilfelle gikk Aps representanter til et så hardt angrep på NSRs politikk, at NSR-representant Birger Nymo fra valgkrets Sør-Norge gikk på talerstolen og erklærte seg majestetsfornærmet.

Read More »

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.