Tag: avisdød

5Feb

Når løsningen er svaret på en helt annet utfordring…

Seth Godin setter fingeren rett i såret i sin artikkel om dengang telefonen ødela markedet for telegrafisk kommunikasjon. Telefonen var aldri en “forbedret telegraf”. Telefonen gjorde noe helt og fullstendig annet enn telegrafen, men den tilfredsstilte samtidig det grunnleggende behovet for kommunikasjon – og overflødiggjorde dermed telegrafen.

I mediehusenes jakt på nye forretningsmodeller og den nye journalistikken ligger trolig svaret utenfor de rammer som redaktører og bransjefolk vanligvis tenker, noe Per Edvard Kokkvolds bønn om mer pressestøtte best illustrerer. Spørsmålet han og mediehusene bør stille seg, er om ikke dagens pressestøtte og dagens mediehus forhindrer den åpenbart nødvendige fornyelsen av journalistikken.

Det har ikke manglet på latterliggjørende kommentarer om verdens plate- og filmbransje fra journalister og redaktører de siste årene. Sjelden (eller aldri)  ser vi det samme kritiske blikk rettes mot mediene eller mediehusene selv. For det er vel et paradoks at mediehusene leter med lys og lykte etter måter å finansiere den journalistikken og den mediestrukturen som leserne så ettertrykkelig sier de ikke ønsker?

Dagbladet omstiller og fornyer seg, alt for å møte den nye tid – eller avisdøden som den også kalles. Interessant nok velger Dagbladet (igjen) å gjøre sine endringer innomhus. NRK har som kjent NRKbeta der (en del av) statskanalens fornyelse skjer i full offentlighet og i tildels nært samarbeid med leserne og brukerne av tjenestene. Dagbladet gjør åpenbart noen riktige grep og implementerer interessant nok elementer fra sosiale nettverk.

Men i likhet med Helge Øgrim tror jeg Dagbladet undervurderer sine egne støttespillere – og nettjournalistikkens støttespillere. Journalistikken dør ikke med papiret. Men den endrer dramatisk karakter. Paul Bradshaw er medieblogger og foreleser i nettjournalistikk ved Birmingham City University og deltar i dag på IJs seminar “Newsroom innovation”. Til Journalisten sier han:

Det handler om å skape en personlig identitet på nett. En identitet som gjør at man blir en person andre føler de kan relatere seg til, som de kan stole på, som de kan ha et forhold til. For å få til det er journalister nødt til å begynne å dele mer av tanker, innsikt og tips – å gi mer av seg selv rett og slett.

For å avslutte der jeg begynte: løsningen her er altså svaret på det spørsmål bransjen ennå ikke tør å stille. Og ett av dem er åpenbart: hva skal vi med papiret?

23Oct

Journalisten er død. Leve journalistikken.

Twitter/abrennaTo saker fra dagens mediedebatter har fått meg til å endelig innse at journalisten ikke er en døende yrkesgruppe. Den er allerede stein død. Journalistikken derimot, er det fremdeles godt håp for. Journalistenes eget Norsk Journalistlag (NJ) insisterer på (sitt stadig prinsippielle syn om) at leserkommentarer og debattinnlegg må forhåndsredigeres – også i forbundets eget fagblad Journalisten.no. NJ blir således (ufrivillig) eksemplet på hvordan vi tillater at likene forpester den offentlige medieebatten.

Når Anders Brenna i digi.no i anledning saken i dag frustrasjonstwittrer at journalistikken må reddes fra journalistene, så setter han pennen på saken: liket av journalisten har allerede begynt å stinke og gode krefter bør nå sørge for at ikke også journalistikken forpestes og lider samme skjebne.

Forhåndsredigering handler om privilegier som plass, kostbart papir og produksjonsmidler. Når vi nå kan publisere gratis på nett i ubegrensede mengder, er det heller ingen grunn for journalisten (eller redaktøren) til å tviholde på forhåndsredigeringen. Forhåndsredigering er vel intet prinsipp, men en ren praktisk ordning for å sile publiseringsverdig fra ikke-publiseringsverdig materiale i kanaler hvor plassen er begrenset – og hvor risiko for investeringer og arbeidsplasser skal minimeres. Mener norske journalister at ytringsfrihet og-muligheter alltid må reguleres av fordi vi alltid har gjort det slik – nærmest av gammel vane?

Tull. Hva da med redaktøransvaret? Bare tull, det også. Heller ikke redaktøransvaret er prinsippielt, men en juridisk og praktisk ordning for å regulere medienes og redaktørenes privilegier: kildevernet, innsynet, inngangsbillettene, pressefriheten, pressestøtten osv. Alle de privilegier som forsvarer å bygge opp kostnadskrevende organisasjoner som kan drive med journalistikk. Mediefolk og mediehus har en rekke juridiske og økonomiske privilegier som andre innbyggere ikke har. Som blogger kan jeg ikke beskytte mine kilder bak et juridisk kildevern. En journalist kan. Redaktøransvaret er statens og bransjens motsvar på bransjens rettslige og økonomiske privilegier.

I dag har nesten enhvert menneske fri og gratis tilgang til produksjonsmidler for journalistikk. Vi behøver ikke mediehusenes teknologi, økonomi, redigering,  kompetanse eller forhåndskontroll. Vi behøver ikke journalister eller redaktører i tradisjonell forstand – eller store, kostnadskrevende organisajoner. Hva da med pressens privilegier? Hva med kildevernet? Pressestøtten? Fritt ord har allerede tar til orde for å bevilge pressestøtte direkte til skribentene! Det er nå på høy tid å diskutere hvorfor en Dagblad-journalist skal ha sterkere juridisk vern for sin journalistikk, enn det jeg skal ha på hivand.no – eller for Ad:varsel. Hvorfor skal journalister som arbeider i Vårt Land/Dagsavisen støttes med 75 statlige millioner, mens borgerjournalistiske iNorden ikke mottar en krone?

I Aftenposten har det skapt ramaskrik blant journalistene at ledelsen har anmodet alle ansatte i Aftenposten om å skrive brukeranmeldelser. Ifølge journalist og klubbleder Gunnar Kagge er det betenkelig at “en hvilken som helst journalist anmelder hva som helst”:

Om et bud skriver om en konsert eller restaurant er noe helt annet enn om en journalist gjør det. Vi vil ikke nekte våre medlemmer å skrive slike anmeldelser, men vi ber dem tenke godt etter før de eventuelt gjør det.

Og slik møter man sitt arrogante ego midt i døra. Journalister og ledelse har i mange tiår ligget i konflikt med avisens grafikere – en annen fullstendig overflødig yrkesgruppe siden 1980-tallet. Men grafikere har tviholdt på sine privilegier gjennom lov- og avtaleverk, og har i praksis forhindret og forsinket den teknologiske utviklingen av mediehusene med 30 år. Jeg husker tiden da jeg som fotograferende journalist avtalemessig var forhindret fra å redigere bildet på data. Det skulle grafikerne gjøre. Nå er det altså journalistenes tur. Men de ser det ikke. Ikke selv.

Det er ikke så lenge siden norske redaktører sikret seg lovbeskyttelse av redaktøransvaret. Det er grunn til å anta at nettopp denne lovbestemmelsen, den politiske oppfatningen av pressestøtten, journalistenes krav om forhåndsredigering og en rekke andre krav gjør utviklingen av de nye mediene ekstra vanskelig og treg. For hva er nå et “blad eller tidsskrift” i lovens forstand? Og hvor hensiktsmessig er eventuelt den endelige definisjonen, sett i lys av medieutviklingen?

Prinsippielt, sier de? Sett i lys av den teknologiske, sosiale og mediemessige utviklingen – hvor lurt er det å stadig styrke den formelle makten til å definere seg selv og sine juridiske og økonomiske privilegier – for en yrkesgruppe og bransje som i bunn og grunn er stein død?

Det lurer jeg på.

Inspirasjon til artikkelen ble hentet fra NRKbeta og Anders Brenna – begge gode kilder til klokskap og refleksjon omkring medier, teknologi og journalistikk. Som utfyllende (mer) lesing anbefaler jeg min egen “En dødsannonse for redaktøren?” og redaktør Geir Arne Bores “Et forsvar for ledelse

8Sep

Hvorfor jeg kjøpte Dagbladet i dag…

Jeg var nødt. Jeg hastet inn på Narvesen i Sandvika, sikkert litt flakkende i blikket, og kikket meg rådvill rundt. Det kunne blitt Aftenposten, men valget fallt på Dagbladet. Så, i dag kjøpte jeg altså papirutgaven av en riksavis. Det er veldig lenge siden sist. Men har man ikke mynt og skal parkere bil ved myntautomat, så må man veksle. Kl. 0700 om morgenen er det erfaringsmessig smått med veksel i kassene, så da må man kjøpe noe for få mynt tilbake. Som sagt, så gjort.

Dette ble kanskje ikke den dype analysen av papiravisenes dødende forretningsmodeller som jeg hadde tenkt. Eller så var det nettopp det det gjorde.

I den anledning anbefales Undercurrents pågående prosjekt om hvordan finansiere nettjournalistikken. Har du tips, så legg dem inn i kommentarfeltet der.

16Jul

Papiravisen lever. Ikke lenge.

WAN newspaper campaignWorld Association of Newspapers har funnet ut at tiden er moden for en global reklamekampanje for å understreke overfor all verdens avislesere at ryktet om papiravisens død er overdrevet. Betydelig overdrevet, åpenbart:

WAN has just added a new advertisement to its global initiative to promote the power of the newspaper and to rectify some of the absurd and damaging claims being made about its imminent demise. (…) Newspapers around the globe are invited to download and use this advertisements, which provide the true facts about our dynamic industry.

Påstandene om at papirproduktet er døende er ifølge WAN både “feil” og “absurd”. Nå oppfordrer WAN alle aviser til å bidra til å spre fakta om den “dynamiske” avisindustrien.

I likhet med Jarvis’ Buzzmachine lar jeg meg fascinere av den journalistiske arrogansen som gjennomsyrer annonsen: “ditt bidrag er ikke ønsket. Vi har søkt, skrevet, redigert og plassert alt for deg. Din jobb er å betale, holde kjeft og bla videre.”

Du vet med sikkerhet at papiravisen er død i det øyeblikket mediehusene trykker annonser i papiravisene for å overbevise leserne om papiravisens fortreffelighet – samtidig som alle målinger viser at stadig flere foretrekker digitale medier som gir grunnlag for dialog og interaksjon.

Beklager folkens, men papiravisen er død.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.