Tag: Dagbladet

8Feb

Vil folk delta på nett?

Iacob Christian Prebensen spør borte på NRKbeta: Vil folk egentlig delta på nett – i det vi nettoptimister kaller for produksjon av brukerskapt innhold. Prebensen tolker resultatene fra NRK Analyse/Synnovate sin undersøkelse i motsatt retning: publikums ønske om å delta aktivt i produksjon av medieinnhold er en myte skapt av mediefolk og mediehus.

Som det går frem er det mange som bruker Facebook, og laster opp bilder og videoer, mens deltakelse i tradisjonelle medier er mer begrenset.

Fordi utgangspunktet er grunnleggende forskjellig fra Facebook til Dagbladet, er sammenlikningen også irrelevant. Mens Facebook først og fremst er en plattform som gir brukeren kontroll for å bygge og vedlikehold sin egen sosiale arena, er er Dagbladets hensikt med sine blogger, forum og debattfelt fremdeles det samme som før: de utgjør en plattform for salg av reklame og generelle nyheter overfor publikum.

Men enn så lenge deltakelsen er begrenset og dertil ikke-representativ, og valgdeltakelsen er stadig like lav, hva er det egentlig som legitimeres?

Prebensen innvender med at den faktiske brukerdeltakelsen på nett er skjev og ikke representativ for befolkningen. Men dersom uinnfridde forventninger om bred deltakelse skulle legges til grunn for vurderingen av om noe er viktig eller ønskelig, ville vi måtte diskutere både demokratiet som sådann og frivillig organisasjonsliv. Kort sagt: mesteparten av det faktiske arbeidet utføres av et mindretall av oss.

I mitt yrke som offentlig kommunikasjonsrådgiver møter jeg ofte på argumenter mot å satse på sosiale medier, nettopp fordi de aktive på nett mangler legitimitet og representerer en skjev og liten del av befolkningen.

Problemet er at det samme gjelder de tradisjonelle mediene og våre tradisjonelle demokratiske institusjoner. Det er fortsatt bare en liten (og ressurssterk) del av befolkningen som skriver leserbrev eller kronikker til papiravisene, som avgir høringsuttalelser per brev eller som møter opp fysisk på rådhuset for å lese gjennom reguleringsplanene. Men ingen mener for alvor av vi skal avslutte disse forsøkene på “demokratisering” av den grunn.

Spørsmålet er ikke om folk ønsker å delta eller ikke – men hva vi kan gjøre for å øke publikums deltakelse i mediene og i den offentlige samtalen. Fordi demokratisering er av det gode – i det minste i et demokratisk samfunn. Jeg er av den oppfatning at de “gamle” mediehusene bygger på en modell som langt på vei gjør dem uegnet til å bidra til demokratisk utvikling via sosiale plattformer.

Tradisjonelle medier bygger på en 150-200 år gammel logikk hvor medieinnhold må produseres av ressurssterke organisasjoner (mediehus) med redaksjonell kontroll, fordi:

  • produksjonsteknologien er kostbar og krever store investeringer
  • det kreves spesialisert kompetanse (journalistikk mv.)
  • det er knapphet på plass i avisene/sendeflatene

Men når teknologien er nærmest gratis, ingen spesialkompetanse er krevet og plassen for publisering og lagring er ubegrenset, er også behovet for mediehusene borte – hva gjelder publikums deltakelse.

Å sammenlikne Facebook og Aftenposten, eller Wikipedia og Dagbladet er som å sammenlikne epler og pærer.

23Jan

Dagbladet – et liv etter avisdøden

Dagbladet er døende, hevdes det med god grunn. Også jeg har for lengst erklært Dagblad-døden som nært forestående. Redaktører og journalister forlater i disse dager det synkende skipet i takt med mediehusets røde regnskapstall.

Men det finnes, tror jeg, et liv etter døden. I dag fikk jeg et glimt av det gode, gamle Dagbladet. Avisen med et bankende sosialt hjerte, hvor engasjement, skrivekunst og journalistisk skikkelighet og vesentlighet står sentralt. Dagens reportasje “Den usynlige” i Magasinet representerer en journalistikk jeg mer enn gjerne betaler for, også på papir.

En fantastisk og rørende historie skrevet av journalist Bernt Jakob Oksnes om “den usynlige” Jan Erik Fosshaug som tilsynelatende ikke har noen kjente, venner  eller familie i det han faller død om på Bentsebrugata i Oslo. Det kan virke som om han heller ikke har satt ett eneste spor etter seg i løpet av sine 60 år på jorden.

Dagbladet tar oss med på respektfull reise i de deler av Fosshaugs liv som er mulig å oppspore og gjenfortelle etter hans død. Jeg må innrømme at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake når jeg leste.

Så til de det måtte vedkomme i Havnelageret i tiden som kommer: dette er journalistikk jeg er villig til å betale for.

Oppdatert 28. januar:
Saken ble omtalt særskilt i Dagbladet og i fagbladet Journalisten og vakte betydelig oppmerksomhet både blant andre journalister og leserne.

14Jun

FOST, e-post og ulovlig overvåking…

Jeg stusset da jeg leste Dbs oppfordring til tidligere ansatte i Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FOST) om å ta kontakt med avisen for å “nyansere bildet av tjenesten”. Som vel noen fått med seg er tjenesten tiltalt siktet for ulovlig overvåking av datatrafikk og under etterforskning av Kripos.

Dermed er mye som kan tyde på at verken e-post eller nettbaserte kontaktskjema er blant de foretrukne kommunikasjonskanalene når tidligere etterretningsfolk skal kontakte journalister…

fost_db.jpg

19Jan

Db.no: tabloid papirpedagogikk overført til nettet?

Dagbladet har utviklet sitt publiseringssystem “Labrador” som gir redaksjonen større og friere kontroll over titler, bilder og presentasjon enn tidligere. Jeg har fulgt førstesiden gjennom dagen i dag, og har sett den variere fra vannvittig store titler over det meste av siden, til mer moderate størrelser.

Hensikten med den nye presentasjonsstilen er å gjøre førstesiden mer levende og redaksjonens prioritering mer synlig for leserne. Flinkere folk på grafikk og web kan uttale seg om det tekniske, så det skal jeg la ligge. Det jeg stusser på er den journalistiske pedagogikken som ligger bak omleggingen.

Store titler, fargekontraster og bildebruk er veldig meningsfullt for en tabloid løssalgsavis av papir, der den står og konkurrerer med andre aviser i avisstativet utenfor kiosken. På gata. Men på skjerm? For det første er db.no gratis, og behøver derfor ikke selge seg billig til meg som leser – jeg leser om jeg finner den interessant. Og for det andre behøver ikke db.no rope og skrike til meg – jeg sitter bare 30 cm unna skjermen.

Jeg tror hovedvalget bak førstesiden db.no er feil. Jeg verken vil eller behøver vite hva redaksjonen, redaktøren eller journalisten synes er viktige eller prioriterte saker. Jeg behøver finne saker som apellerer til mine interesser, ikke redaksjonssjefens. Når jeg må scrolle tre ganger for å lese 3 saker, så har avisen gjort det unødvendig vanskelig for meg – og seg selv.

Jeg finner ganske enkelt ingen mening i å bruke tabloid papirpedagogikk på nett. Det er ikke fontens størrelse som avgjør om vi leser saken. Når en 19 tommers skjerm ikke lenger er stor nok til formidling av en eneste sak, så blir denne type presentasjon nokså meningsløs:

Dagbladets førsteside kl. 22.45 19. januar 2009.

Til sammenlikning klarer min favorittavis The Guardian å presentere meg for 25 saker før jeg må scrolle på en 19-tommers skjerm. Mellom The Guardian og db.no ligger et hav av muligheter.

The Guardian

The Guardian gir meg muligheter til å scanne og velge. Db.no gjør ikke. Jeg vil selv vurdere og klikke på det jeg vil lese. Db.no insisterer på at redaksjonen skal gjøre dette journalistiske valget for meg. Det er en skrekkelig dårlig idé og i strid med filosofien om brukermedvirkning på nettet.

Db.no har også tidligere ryddet menyer og artikler for innholdselementer som leserne allikevel ikke klikket på. Men at vi ikke klikker, betyr ikke at vi ikke ønsker valgmuligheter. Det betyr bare at vi ønsker andre valgmuligheter enn vi blir presentert for.

13Nov

Bloggeren vs. journalisten. Eller omvendt kanskje?

Dagbladets Jan Omdahl kommenterer den nye medievirkeligheten og det åpenbart metajournalistiske i at bloggeren og forfatteren Ida Jackson publiserer vurderinger av journalister fra intervjuer hun har deltatt i. Spesielt interessant blir det jo unektelig når intervjuobjektets vurdering publiseres før journalistens intervju med sitt objekt.

Men det er Omdahls konklusjon som for meg best illustrerer at verken mediekommenterende journalister eller bloggere helt har tatt inn over seg at de grunnleggende forutsetningene for journalistikk er endret:

En slik mulighet til å drive «motprogrammering» i mediesfæren har selvsagt sine problematiske sider. Den vil utvilsomt bli misbrukt av enkelte som trives dårlig i medienes søkelys. Mediekritikk ført i pennen av dem som er gjenstand for journalistikken har selvsagt ikke samme objektive tyngde som kritikk fra en uavhengig instans.

Og den kan utvilsomt gjøre forfattere og andre medie- og skriveføre i stand til å skape mer buzz og oppmerksomhet rundt sine produktlanseringer enn tidligere. Omdahl mener utviklingen også kan gjøre det vanskeligere å nå fram med sannhet gjennom samfunnsgavnlig kritisk journalistikk:

Likevel er dette en utvikling vi som driver journalistikk, spesielt på nettet, skal være glade for. Den kritiske journalistikken har alt å vinne på et mer transparent mediesamfunn, der også medienes og journalistenes arbeidmetoder blir gjenstand for kritikk i større grad enn det som har vært vanlig til nå.

Min innsigelse til Omdahls argumentasjonsrekke er at det ikke lenger er åpenbart om det er journalisten eller intervjuobjektet som representerer det “journalistiske” og det “samfunnsgavnlig kritiske”.  Når han skriver “vi som driver journalistikk”, så er det ikke lenger så åpenbart hvem denne “vi” er. Jeg antar Omdahl refererer til de tradisjonelle journalistene: lauget, medlemmene av redaktørforeningene, journalistlagene, presseforbundet og de ansatte i mediehusene. Men en så snever og tradisjonell definisjon synes ikke lenger helt dekkende.

Faktisk  produseres stadig mer av det sanne journalistiske, samfunsgavnlige og kritiske av personer som er uavhengige av de tradisjonelle mediehusene og medieorganisasjonene. Og det å ta til motmæle mot søppeljournalistikk kan ikke lenger avfeies som “motprogrammering” eller “angrep på journalistikken”.

I Omdahls nettbaserte og “transparente mediesamfunn” vil den journalistiske integritet og kvaliteten ikke lenger kunne påberopes summarisk av personer med medlemsskap i en medieorganisasjon eller ansatte i et mediebedrift. Journalistisk troverdighet vil måtte avgjøres av kildevalg, kildebruk, sannhet, kvalitet, og etterprøvbarhet – over tid.

Bloggeren Ida Jacksons artikler er ikke revolusjonerende, ettersom mange bloggere daglig dekonstruerer tradisjonell journalistikk. Det nye ligger i hennes bidrag til at de tradisjonelle mediene nå åpent og oftere erkjenner at den digitale virkeligheten endrer rammebetingelsene og selve kjernen i faget journalistikk:

Og når sterke samfunnskrefter med sterke særinteresser begynner å imøtegå journalistikken allerede før den er publisert, har mediene fått en ny utfordring i det digitale domenet.

Slik sett er det ikke gitt om det er avisens opprinnelige artikkel, Ida Jacksons artikkel om artikkelen, Dagbladets artikkel om Ida Jaksons artikkel om artikkelen – eller Omdahls medieanalyse av det hele som representerer det journalistiske i denne saken.

Dagbladets innsats i å bygge sin journalistiske troverdighet har som kjent ikke vært så imponerende den siste tiden. Røkke/Gundersen- og Spetalen- sakene kan stå som eksempler på det. Virrvarrs/Ida Jacksons journalistikk om mangt og meget den siste tiden kan du sjekke selv her. Jeg vil spesielt anbefale hennes innsiktsfulle rapporter fra norsk psykiatri.

20Sep

Er det egentlig sunt?

Avisenes kommentarfelt er ofte helt uinteressante, men i dag fant jeg en kommentar som nesten var like god som artikkelen den var haleheng til. Elin Ørjasæter slakter Dagbladet i en glitrende kommentar og beskylder avisen for systematisk bruk av usannheter, overdrivelser og søppeljournalistiske metoder. Anonym kommentator “Fjettulf” har følgende kommentar:

 Verden er litt rar. Momsfritak og statsstøtte til Dagbladet men moms på frukt og grønnsaker. Sunt valg?

Til orientering utgjør den direkte pressestøtten, momsfritaket og NRK-lisensen omkring 6,2 milliarder kroner årlig. Momsfritaket alene utgjør omkring 2 milliarder kroner, som Dagbladet får sin del av. Dagbladet har forresten etikk-redaktør. Visste du det? Dagbladet hadde i 2004 fire saker i PFU. I 2006 var antall klagesaker økt til 10, mens for 2007 var antall klager 14. Har han resultatavtale, tror du?

Selv har jeg altså sluttet å kjøpe Dagbladet, og jeg handler frukten “momsfritt” på Kiwi. Det er sunnere.

Til Knut:
Jeg vet jeg lovte å ikke irritere meg over Dagbladet. Sorry. Jeg gjør så godt jeg kan, men det er ikke lett. Til slutt blir jeg nok nykter, skal du se.

9Sep

Har Dagbla’-redaktøren mistet forstanden?

Dagbladet klager konkurrentene VG og Dagsavisen inn for Pressens Faglige Utvalg for å ha bedrevet feilaktig og uetisk journalistikk. Kort fortalt: VG og Dagsavisen har i sommer rikt illustrert og omtalt Dagbladets journalistiske og forretningsmessige kamp for tilværelsen. En kamp Dagbladet ser ut til å tape. Og dette mener altså nyhetsredaktør Peter Raaum burde gitt Dagbladet rett til å tilsvar. Ja, han mener sågar avisene må tvinges til å trykke korreksjoner på sine artikler.Dagbladet klager VG til PFU

Du verden. Etter mitt ringe skjønn gir dette grunnlag for å spørre om vi nå skal anse det som dokumentert at Dagbla’-redaktøren har mistet sin journalistiske forstand. Alle som har opplevd en tabloid redaksjon radbrekke innhold man selv har inngående kunnskaper om, vet at sannheten og korrekte fakta som regel tøyes til det ukjenkjennelige – til det slutt bare er et fikenblad av sannhet og korrekte fakta igjen. Nå skal altså Dagbladet, ikke akkurat et fyrtårn for saklighet, omtanke og korrekte fakta, klage kollegaer og konkurrenter inn for PFU for mangel på etikk?

Hadde jeg sittet med en kaffekopp, så hadde jeg insistert på å sette kaffen i vranghalsen. En ting er at Dagbladets ledelse har overbevist seg selv om fornuften i å anklage VG og Dagsavisen for journalistiske grep Dagbladet selv er den fremste eksponent for. Men hvor i all verden kommer vrangforestillingen fra om at den døende avisen har noe som helst å vinne på den slik oppsiktsvekkende beslutning.Dagbladet bekrefter med PFU-klagen at avisen er desperat og i akutt mangel på gangsyn og opplag. Og redaksjonen ender dessverre opp med å bekrefte de samme ryktene avisen ønsker å avlive.

Men for all del,  dersom Dagbladet skal forelese i journalistisk etikk, skal vi lytte nøye. For med de mange hundretalls ganger Dagbladet er klaget inn for PFU selv, må de jo ha lært noe?Og om det allikevel ikke er noe å lære, så blir vi garantert underholdt når horene skal forelese på seminar om trofasthet – for horebukkene.

Oppdatert:
Jeg fikk et spørsmål om jeg mener medier generelt bør avstå fra klager til PFU, eller om min kritikk bare gjelder Dagbladet. Jeg mener mediene generelt bør avstå fra å bruke PFU til det som her framstår som en ren forretningsmessig konflikt mellom mediebedrifter, mer enn en reell uenighet om journalistikk.

Andre mediers etiske mangler kan dokumenteres gjennom ordinær mediekritikk og -journalistikk. Ens egen etiske ryggsøyle bør være tydelig i ens egen journalistikk, og ikke presenteres som påstander om andres unnfallenhet gjennom PFU.Ifølge Journalisten ønsker ikke PFU selv å behandle konflikter mellom mediene, men har ifølge Per-Edgar Kokkvold heller ikke mandat til å avvise saken.

8Sep

Hvorfor jeg kjøpte Dagbladet i dag…

Jeg var nødt. Jeg hastet inn på Narvesen i Sandvika, sikkert litt flakkende i blikket, og kikket meg rådvill rundt. Det kunne blitt Aftenposten, men valget fallt på Dagbladet. Så, i dag kjøpte jeg altså papirutgaven av en riksavis. Det er veldig lenge siden sist. Men har man ikke mynt og skal parkere bil ved myntautomat, så må man veksle. Kl. 0700 om morgenen er det erfaringsmessig smått med veksel i kassene, så da må man kjøpe noe for få mynt tilbake. Som sagt, så gjort.

Dette ble kanskje ikke den dype analysen av papiravisenes dødende forretningsmodeller som jeg hadde tenkt. Eller så var det nettopp det det gjorde.

I den anledning anbefales Undercurrents pågående prosjekt om hvordan finansiere nettjournalistikken. Har du tips, så legg dem inn i kommentarfeltet der.

21Aug

Dersom NRK hadde Twingly…

Nå har VG og Dagbladet fått twingly-søk som nederst i artiklene viser hvilke bloggere som lenker og (forhåpentligvis) skriver om innholdet på nettutgavene av våre to tabloider. Men som NRK Beta både blogger og tweeter, så burde selvsagt folkekanalen NRK med sine ulike lokalkontor og divisjoner fått albuen ut av sin egen bakende og tilbudt det for lenge siden.

Hvorfor? Spesielt av hensyn til de mange lokale redaksjonene. Fordi lenking er en måte å skaffe trafikk fra egne og andres communities – og en gylden anledning til å bygge opp slike “lokalsamfunn” på nett på steder hvor de ikke finnes. Jeg tror manglende brukeraktivitet rundt lokalkontorene er det som fremdeles gjør at enkelte av dem lever i skyggen av sine konkurrenter: lokalavisene.

Twingly er selvsagt ikke alt. Men det er noe. Og jeg vet at jeg ville levert et betydelig antall lenker ukentlig til enkeltartikler på NRK Sami radio – en NRK tjeneste som ellers ikke opplever “lenkestorm”, antar jeg. Vel, nå har altså jeg også sagt det.

5Aug

Dagbladet og jeg – del 2

Først i dag oppdaget jeg et merkelig fenomen i forholdet mellom Dagbladet og meg. Jeg har omtalt dette forholdet tidligere, men altså i dag ble skruen ytterligere skrudd til. Jeg har nemlig fått aversjoner mot å lenke til Dagbladet. Eller rettere sagt; jeg vurderer å slutte og pinge Twingly.

Tidligere har det jo gått en lang og uinteressant debatt om Dagbladets bruk av Twingly. Uinteressant fordi den har vært fullstendig polarisert: helt for eller helt mot. Men i dag, mens jeg arbeidet med en bloggpost, oppdaget jeg at jeg plutselig ikke hadde lyst til å lenke til Dagbladet.

På den aktuelle artikkelen var allerede seks idiotiske blogger representert via Twingly. Jeg kjente at jeg ikke likte selskapet jeg var i ferd med å havne i. Så verken den påtenkte bloggposten eller lenken så dagens lys. Poenget er ikke egentlig Dagbladet eller hvilken artikkel det var.

Poenget er at det nå er så mange møkkablogger som kontinuerlig pinger Dagbladets artikler, at det nærmest er blitt et kvalitetstegn å ikke være lenket opp på Dagbladets artikler. Blogglenkene er i ferd med å bli ren støy og gir bare sjelden leseren merverdi i forhold til den opprinnelige artikkelen.

Ja, jeg er kanskje en snobb. Men Dagbladet burde, som med sitt kommentarsystem, vurdere om blogglenkene uredigert på sikt gir avisa det omdømme og den merverdien som man opprinnelig var ute etter. Jeg tror nemlig ikke jeg er den eneste snobben der ute.

Oppdatert tirsdag 5. august kl. 1943:

Tallenes tale fra Google Statistic viser twingly-boosten fra Dagbladet for 29. juli etter post #1 i føljetongen om Dagbladet. De påfølgende to toppene i statistikken skyldes posten “Svindlerne i bloggosfæren“. Konklusjonen er dersom det er trafikk du er ute etter, så er det langt bedre å blogge om blogging enn å pinge Dagbladet.

statistikk_juli_2008.jpg

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.