Tag: debatt

12May

En forsvarstale for russen 2015

Russ

Foto: Ivar Husevåg Døskeland via Creative Commons

De siste dagene har russen fått såpass mye pepper for sin musikksmak, at det både er på sin plass og på tide at noen som har passert middagshøyden sier ett og annet godt ord om den norske ungdommen.

Årets russelåter har utvilsomt fått fortjent oppmerksomhet, ettersom mange av dem kretser rundt temaet sex, luremuser, horer og annen seksuell lettsindighet – og til tider provoserende omgang med holdninger til ufrivillig sex. Det hele anført av russemusikk-produsentene Tix & The Pøssy Project, et slags russens svar på russiske Pussy Riot.

Det som er spesielt med denne debatten om russemusikken, er den pompøse moralske indignasjon vi kan lese av foreldregenerasjonens utallige kommentarer i medier og vettløse statusoppdateringer på sosiale medier skrevet i moralsk affekt. Politikere, kommentatorer, foreldre og andre med betydelig redusert ydmykhet til egen vurderingsevne har stått i kø for å spå feminismens endelikt og vår kulturs sammenbrudd som følge av russens årvisse lek med rusmidler og tabuer. Det er alarm (!) og vel så det, på vegne av vanvittig mange gamle og gretne.

Men den moralske mediepanikken er selvsagt ikke ny, verken av dato eller innhold. Da radiosendinger ble innført i Norge på 1920-tallet, ble det bestemt at det skulle være 30 minutter stillhet i eteren mellom hvert program. Årsak: radioen var et så sterkt medium, at lytterne trengte tid for å fordøye de sterke inntrykkene. Det ble ramaskrik da Anne-Cath. Westly introduserte landets barn for forplantingslære på 1960-tallet. Jazzen, rocken, levende bilder, fargefjernsynet, hjemmevideoen og det stadig aktuelle internettet har vært og er stadig kandidater som kilder til sjelens og menneskets moralske forfall. Og i år altså: russemusikken. Gjesp.

Dagens 35-50 åringer med akutt framskreden avsky og forakt for russens soundtrack i 2015 har naturligvis enten glemt, eller velger å se helt bort fra, at de i de siste 30 år har tillatt sine barn å høre rap og hip-hop musikk. Dermed ser de også helt vekk fra det faktum at deres barn gjennom hele sin oppvekst bokstavelig talt er tutet ørene fulle av nedverdigende kvinnebeskrivelser og av rollemønstre og verdisett som er som hentet ut av den mørkeste islamistiske middelalder. R&B-artister, rappere og hip-hopere har siden 1980-tallet formidlet synet på kvinner som “hoes and bitches», som rene og pip åpne knulledukker uten hjerne eller kapasitet til annet enn å fungere som sexleketøy og eye-candy for den bevæpnede og i høyeste grad rusforherligende gangsta´n.  Altså mannen. Ironisk nok inntas disse artistene på løpende bånd i R&B-musikkens Hall of Fame. Rapper Dr. Dre har vunnet 6 Grammy-priser og er blant annet den stolte opphavsmannen til følgende poesi:

Bitches ain’t shit but hoes and tricks
Lick on these nuts and suck the dick

For umoralen blir, som alltid før, institusjonalisert. Dagens russemusikk er som et speilbilde av samtidens estetikk. Det er verken nytt eller oppsiktvekkende. Men den som tolker russens sangtekster som politiske partiprogram eller verdiplakater har forstått like lite av russefeiring og musikk som han har av sin samtid og det samfunn han omgis av. Russelåtenes tekster må kanskje først og fremst forstås som en generasjons forsøk på å finne noe som kan provosere foreldregenerasjonen, et rituelt forsøk på å gjøre seg av med barnlige ting. Vi bør kanskje erkjenne at det å overgå vår egen umoral krever litt innsats. Men russen gjør et ærlig forsøk.

I et stadig mer seksualisert og medieorientert samfunn, er det ikke så så lite ironisk at min generasjonen provoseres av de samme budskap og i de samme medier de så lenge selv har hatt definisjonsmakten over. Man kan spørre seg med hvilken moralsk ballast dagens foreldregenerasjon dømmer dagens 42.000 18-årige russ. Vi er den foreldregenerasjonen som introduserte seksualiserte klær til spedbarn.

Rusforsker Allan Sande har i din doktorgradsavhandling hevdet at den norske russefeiringen framstår som et alment gjennomgangsrituale, mellom ungdom og voksenliv. Her er både rusmidler og tabuer viktige elementer. Sande hevder russefeiringen først og fremst bør tolkes som en parodi på det samfunnet det finner sted i: Norge. Parodien blir naturligvis først fullkommen idet foreldregenerasjonen går bananas i dobbelmoralistisk hykleri. Mission accomplished.

Men voldtektene da? Vil ikke forherligende tekster om rus og sex og kvinnelige knulledukker være en oppskrift og en oppfordring til flere voldtekter? You tell me!? Rundt 80-90 prosent av alle overgrepsmenn befinner seg i alderen 20-50 år. De er altså ikke russ, men godt voksne menn (ifølge Kripos voldtektsstatistikk). Hvilke artister eller musikkgenre skal vi gjøre ansvarlig for det? Kønntri?

Så, har du ikke annet å melde enn den gamle visa om russens atferd er endetidstegn og et bevis på at verden går til helvete, så kan du like godt holde kjeft. Mener jeg for alvor at temaet ikke er verdt en debatt? Neida, det mener jeg selvsagt ikke. Men russen diskuterer selv allerede, og det er mange kloke ord som skrives og ytres. Debatten overdøves imidlertid av angstbiterske foreldre som mer og mer ser sin egen dødelighet i speilbildet av tusenvis av nakne russ i seksuell fri dressur.

Chickelacke, chickelacke, show, show, show!
Bummelacke, bummelacke, bow, bow, bow!
Chickelacke, bummelacke, jazz bom bøh!
Julekake, julekake, hjembakt brød!

Vær snille og ta godt vare på hverandre. Spør først. Bruk kondom. Og kom hjem.

16Mar

Farlig, etnisk debatt?

Norut-forsker Eva Josefsen uttalte seg til NRK om det hun oppfatter som en økende tendens i å hetse samer på internett. Josefsen satte som forutsetning for å uttale seg at artikkelen med hennes uttalelser på NRKs nettsider ikke ble åpnet for kommentarer fra leserne. Artikkelen ble derfor (opprinnelig) merket med følgende presisering:

[Josefsen ville, av åpenbare årsaker, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Senere ble artikkelen endret av NRK, og lyder nå:

[Josefsen ville, for ikke å bidra til ytterligere samehets på nettet, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Det som var åpenbart på publiseringstidspunktet, er altså ikke så åpenbart lenger? Ikke bare Josefsen hevder at det nå skjer en “økning i samehets”. Også journalist Arne Store mener å registrere en slik utvikling. Felles for dem er at påstandene er generelle og at de begge legger skyld på mediet (internett igjen) og eksisterende fordommer mot samer (nordmenn).

Ingen av dem legger synlig vekt på den prinsippielle og grunnleggende debatten som føres om urfolks rettigheter i landet om dagen. I den saken står eller oppleves urfolkets rettigheter å være helt eller delvis i konflikt med rettighetene til øvrig befolkning. Debatten berører samer og nordmenn og halve fastlandsnorges landareal og ressursene som finnes der.

Fra samisk hold brukes argumentasjon om samenes etniske opphav, særtrekk og annerledeshet. Men nettopp fordi man inviterer til en debatt om rettigheter med utgangspunkt i etnisitet, bør man kanskje ikke la seg overraske over at motstanderen også bruker etnisitet i sin argumentasjon?

Selvsagt finnes det grenser. Rasisme er en slik grense. Men framfor å stenge kommentarfeltene i NRK (eller andre medier), burde man sette som krav (i slike saker i alle fall) at forskerne og journalistene selv deltar i de debattene starter. Saken framstår jo nå som en journalistisk “hit and run”. Tilstedeværelse i egne kommentarfelt ville i større grad kunne fungere modererende og oppdragende av de (relativt) få debattantene som har problemer med folkeskikk og saklig argumentasjon.

Her har forskeren latt seg bruke til et billig tabloid oppslag basert på en digital medieangst og uvitenskapelige antakelser om stort volum av samehets. Og journalisten har latt seg bruke av forskeren til å stenge kommentarfelt og dermed gi forskeren moralsk “rett” i sine påstander. For som journalisten og NRK opprinnelig forklarte oss:

[Josefsen ville, av åpenbare årsaker, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Åpenbare årsaker, altså. Og dermed fikk ikke jeg lagt inn denne kommentaren til artikkelen. Og alt dette, av hensyn til samene? Av hensyn til meg?

Neppe.


For uinnvidde lesere: skribenten er same.

9Dec

Invitasjon til samtale. I all offentlighet.

Jeg setter dagsorden. Jeg bestemmer hva du skal snakke om. Meg er gitt all makt. Og det aksepterer du. Det er ikke min feil.

For snart 20 år siden lot jeg meg fascinere av at den samiske offentligheten ble dominert og styrt av journalistene og redaktørene. Og lite har endret seg på disse årene. Fremdeles er det bladsmørerne som styrer ordet i Sápmi.

I samisk kultur er det vanlig å tie når man er uenig. Altså; den som tier, samtykker ikke! Men på den andre siden; den som samtykker holder som regel også kjeft. Og slikt blir det naturligvis ikke mye offentlig debatt av. Med unntak av noen ufarlige saker og tema som hvor vi stort sett er enige – og hvor vår kritikk stort sett rammer folk og myndigheter utenfor det samiske samfunnet. I saker hvor vi er uenige derimot, holder vi mye kjeft. Offentlig.

Det er ikke lenge siden samiske akademikere kritiserte NRK Sámi radio for å være for kritiske. Med andre ord: ikke skal journalistikken være for kritisk og ikke skal vi debattere de vanskelige sakene heller. De samiske mediene har i mange tiår enveiskommunisert med sine lyttere. Alt i alt har dette ført til at vi i dag har en offentlig samtale med mye hvisking i krokene, internt i partiene og innestengt på møterommene. Vi har en semi-offentlig samtale som aldri løftes helt ut til de den angår: samene. De samiske enveismediene har ufortjent fått monopol på å definere hva vi skal snakke om.

Da jeg startet denne spalten i Ságat hadde jeg derfor ingen illusjoner om et stort folkelig engasjement eller offentlig debatt. Men jeg hadde forventet at noen flere tok kontakt med meg enn hva tilfellet har vært. Jeg forventet at noen forsøkte å selge inn en hjertesak, et tema eller en argumentasjonsrekke. Jeg hadde forventet at i alle fall folkevalgte ville ta en telefon.

Men i løpet av trekvart år som kommentator i Ságat har jeg altså ikke mottatt en eneste direkte henvendelse. Jeg synes det er rart at folk som lever av sine politiske meninger ikke forsøker å overbevise meg. Hvorfor føler ikke flere et behov for å føre en offentlig samtale om politikk som velgerne kan følge med på – og kanskje til og med delta i? Kan det være fordi en offentlig debatt om politikk allikevel ikke er så viktig – fordi alle beslutninger til syvende og sist gjøres i rom og på arenaer der folk flest allikevel ikke har innflytelse?

Mange sitter pent på stolen og venter på at journalisten skal ringe og invitere dem inn i samtalen. Men denne makten bør ikke jeg eller andre journalister få ha alene. Nå vil jeg gjerne dele den med deg, enten du er folkevalgt eller ikke. Nå vil jeg høre dine meninger. Er du misfornøyd med medias fokus? Hva har sa du gjort til å endre medienes oppmerksomhet? Eller sitter du og venter på invitasjon fra de samme journalistene du kritiserer?

Hvilke saker synes fortjener mer oppmerksomhet og mer debatt? Noe jeg bør holde munn om? Hva diskuteres for lite? For mye? Dersom du du skriver kommentarene i kommentarfeltet her, kan du samtidig se alle de andre som også mener noe om saken.

Du er nå nok en gang invitert inn i den offentlige samtalen. Hvorfor finner du deg i det?

Artikkelen er skrevet til ukentlig spalte i den samiske avisen Ságat.
 
10Oct

Når mediene sensurerer mediekritikken

NRK Sámi radio likte dårlig at debattanten i NRKs eget nettforum Torget kritiserte journalistene for dårlig journalistikk. Derfor valgte redaksjonen å slette innlegg skrevet av person bak nicket “lorden”. Redaksjonen forklarer avgjørelsen slik:

Vi skal ikke forhindre noen i å fremme meninger og synspunkter om våre journalister, men usanne påstander om navngitte medarbeidere, er ikke akseptable. Det første innlegget til “lorden” hadde en påstand som både er feilaktig og uriktig.

Sensuren skjedde under debatten “Hvem bør styre Sametinget?” på NRK Torget. Bak nicket “Lorden” kritiseres en journalist for å ha vært partisk og uetterrettelig i rapporteringen fra komitébehandlingen av saken om Sametingsrådets institusjonsmelding. En sak som ledet til sametingspresident Egil Ollis kabinettspørsmål.

Det er paradoksale i saken er at NRK slipper leserne anonymt til i debatt og forum, for så å sensurere meningene som fremmes. Spesielt merkelig framstår saken fordi den sensurerte kritikken nettopp rammer mediet og journalistene selv, og altså ingen uskyldig tredjeperson. Jeg registrerer at redaksjonen omtaler de slettede innleggene som uriktige og feilaktige påstander. Altså, ikke så ulikt de påstander som altså ble fremmet mot journalist og NRK innledningsvis.

Åpenhet i mediene var nettopp tema under gårsdagens åpne dag under Redaktørforeningens høstmøte. Både blogger Iskwew og redaktør Geir Arne Bore blogget om teamet. Men det er altså ikke i mediebransjens festsaler vi aller mest trenger en debatt om åpenhet, dialogen med leserne og om medienes holdninger til sine lesere. Det er i de enkelte mediene.

Og tiden er moden. For fremdeles hersker en forståelse av at leserne er konsumenter, og ikke egentlig deltakere eller berørte i den journalistiske prosessen. Før man involverer leseren og anser henne som likeverdig, kan vi ikke håpe på en dialog som kan berike leseren, journalistikken og mediekritikken.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.