Tag: Finnmark

10Jun

Sametinget tar seg til rette

I dag lanserer Sametingsrådet prinsippet om egne retningslinjer for mineralleting og -utvinning i samiske områder.  Sametingspresident Egil Olli har allerede uttalt seg i en pressemelding om forhandlinger mellom Sametinget og eventuelle selskaper som vil lete etter eller utvinne minerale ressurser i de samiske områdene.

 -Vi ønsker dialog og direkte forhandlinger med gruveselskaper som ønsker å utnytte mineralressurser i samiske områder.

I praksis betyr det at Sametinget langt på vei tar seg til rette, rent myndighetsmessig – både overfor Stortinget og eventuelle selskaper som ønsker å drive gruvedrift. Bakgrunnen for denne spesielle handlingen fra Sametingsrådet er at Stortinget valgte å overse Sametingets innsigelser mot  regjeringens forslag til ny minerallov.

Sametinget har ikke lovgivende makt, og kan rent juridisk ikke innføre retningslinjer som ikke Stortinget har hjemlet i lovverk. Når Sametinget allikevel gjør det, er det for å demonstrere at man fra samisk hold ikke finner seg i å bli oversett av norske myndigheter i viktige lovprosesser – slik samiske folkevalgte opplever at de er i minerallov-saken.

Både urfolkspolitisk, lokalpolitisk og rent forfatningsmessig vil dagens pressekonferanse fra Sametingsrådet være av stor interesse. Jeg vil tro en rekke mineralselskaper vil finne saken interessant også.

Oppdatert
Sametingsrådet lanserte i dag forslag til retningslinjer for mineralselskaper (pdf) i samiske områder. Regjeringen kritiserer og anmoder Sametingsrådetom å trekke forslaget. Også leder av Finnmark Arbeiderparti Ingalill Olsen kritiserer Sametinget. Fefo derimot, eiendomsselskapet i Finnmark, synes direkteforhandlinger mellom Sametinget og mineralselskapene er ok. Mineralselskapene ønsker ikke direkte forhandlinger med Sametinget.

Mer informasjon om urfolk og prosessen med ny mineralov finner du på NRK Sámi radios nettsider. Mer informasjon om dagens pressekonferanse fra Sametingsrådet finner du på Sametingets nettsider.

3Feb

Mer tilskudd, takk.

All verdens milliarder i tilskudd hjelper lite når man allikevel motsetter seg ethvert forsøk på å etablere ny industri og nye næringer i samiske områder. For poenget er vel stadig at vi skal jobbe og tjene penger? Eller?

Det er foreslått opprettet et statlig fond på 3 milliarder kroner for næringsutvikling i de samiske områdene. Beløpet kunne like gjerne vært 100 milliarder. Hovedutfordringen knyttet til næringslivet i de samiske områdene er at så få folkevalgte egentlig ønsker et fungerende næringsliv.

Gruveindustri er bannlyst. Turisme ønsker vi ikke, det er bare mas. Jakt og fiske, bærplukking, hyttebygging og motorferdsel er som kjent aktiviteter vi mener skal foreholdes fastboende i Finnmark. Og knapt nok de. Jakt– og fiskeinteresserte EU-borgere kan som kjent dra dit peppern gror, dersom de er velkomne der. Fiskeoppdrett skader villfisken i elvene og forurenser fjordene og må stanses. Olje- og gassutbygging skader miljøet og fisket i kystnære områder og må bekjempes.

Så si meg da: hva skal vi med næringsfond propp fulle av statlige milliarder øremerket for samiske næringer? Og hvilke samiske næringer snakker vi om? Trenger vi enda mer tilskudd til kystfiske i fjorder som stadig færre fisk lever i? Enda mer tilskudd til rundballemaskiner i stadig mer marginale jordbruksområder? Mer til doudji som ingen kjøper? Mer pressestøtte til samiske medier som velger å selge gamle nyheter på papir framfor ferske nyheter på nett?

Er det min påstand at ingen kjøper duodji, eller at landbruket i Tana ikke leverer melk og kjøtt til forbruk? Nei, det er ikke det. Begge næringer leverer og selger utmerkete produkter. Men verken duodji-industrien eller det arktiske landbruket skaper tilstrekkelige økonomiske verdier. Vi er inne i en sirkel hvor de samiske næringene har blitt avhengig av stadig større tilskudd og subsidier, og hvor offentlig subsidiering av det meste anses som en normal forretningsmodell. Faktisk blir vi rasende dersom noen prøver å redusere den offentlige støtten. Vi mener til og med vi har krav på den. I praksis lever vi jo da på trygd.

Finnmarkseiendommen burde ikke stenge EU-borgere og søringer ute av fylket, men invitere dem gladelig gjennom massive reklamekampanjer om å ta naturen i Finnmark i bruk. La dem (og oss) bygge hytter i tusentall og øke folketallet. Slik skaper vi en større handels- og servicenæring som også gjør det bedre for oss som allerede bor her. Slipp til gruveindustrien og grav opp gullet. Olje og gassutvinning? Ja, for svarte!

Men hva med laksefiske i elva da? Peis på, selg fiskekort til det ryker av billettautomaten. Selvsagt ønsker også jeg å kunne kaste snøret i elva og i fjellvannet jevnlig. Men mest ønsker jeg en framtid der jeg og mine barn ikke lenger behøver å leve på trygd og offentlige almisser. En framtid hvor unge samer kan se på bygdene som et mulighetenes marked, med valgfrihet knyttet til karriere, fritid og økonomi.

De siste tiårene har vi nemlig sett at det ikke har manglet risikovillig kapital for etablering av nye næringer. Det har manglet politisk vilje. Og fantasi. Forslaget om et samisk næringsfond på 3 milliarder bærer preg av det samme.

20Jan

BM: “Kritisk journalistikk ønsket”

Fylkesordfører Runar Sjåstad refser finnmarksmediene for å være for servile og ukritiske. Han ber om mer kritisk og undersøkende journalistikk. Noen bør så avgjort ta han på ordet.

Finnmark Journalistlag skal diskutere fylkets (u)kritiske journalistikk på sitt møte i Kirkenes i slutten av januar. I den anledning har fylkesordfører Sjåstad allerede fyrt gått opp med sine utspill om den tannløse og ukritiske lokalpressen. Han er mildt sagt ikke imponert over fylkets journalister og medier, som han mener mangler kompetanse:

Jeg savner et kritisk blikk. Vi har mange små redaksjoner der alle journalistene må jobbe på alle felt. Det vil si at ingen spesialiserer seg på felter som krever langsiktig fokus og kunnskap.

Generelt er det vel slik at svært mange av journalistene i Finnmark rent faktisk har formell kompetanse i journalistikk – altså sitt fag. Jeg tror kompetansesituasjonen er svært mye mer kritisk og alvorlig i politikken, der en hvilken som helst kan uttale seg om hva som helst – med den største selvfølgelighet. Ja, ikke bare uttale seg, men fatte beslutninger som får konsekvenser for svært mange liv.

I fjor foreslo fylkesordføreren å omorganisere NRK Troms og Finnmark, slik at Finnmark igjen fikk eget distriktskontor. Det er med andre ord en tilsynelatende medieinteressert folkevalgt det her er tale om? Kanskje. Vanligvis er forsøk på mediekritikk fra folkevalgte drevet av misnøye om konkrete journalistiske produkter, og sjelden prinsippene og rammebetingelsene for den.

Men når en fylkesordfører ber om å bli undersøkt og gransket, så bør noen redaktører og journalister ta han på ordet. Det første Sjåstad bør utfordres på, er hans ønske om å opptre som redaktør for NRK eller lokalpressen. For Sjåstad er så åpenbart et politisk produkt av den gamle politiske skolen i fylket, hvor lokalpressen (A-pressen) og NRK var størrelser som direkte og indirekte kunne styres mer eller mindre diskré fra fylkets sosialdemokratiske partikontorer. Fremdeles irriterer enkelte folkevalgte i Finnmark seg over at massemedienes journalistikk og organisering ikke lenger styres gjennom partipolitiske prosesser, men er overført til styrerom befolket av investorer og strateger.

Jeg er enig med Sjåstad. Vi trenger mer kritisk og undersøkende journalistikk. Men det bekymrer at unngår å forslå hva han og Finnmark fylkeskommune kan gjøre for å styrke journalistikken og dermed befolkningens mulighet til å holde seg orientert. For vi driver jo ikke journalistikk for journalistenes, redaktørenes eller fylkesordførernes del? Det er vel folket som skal informeres, til syvende og sist?

Kunne fylkeskommunen praktisert større grad av meroffentlighet og sluppet journalistene lettere til i fylkets dokumentarkiv? Naturligvis. Hvorfor foreslår ikke Sjåstad det da? Og hvorfor insisterer mediehusene i Finnmark å distribuere journalistikken på papir i det mest langstrakte og ufremkommelige fylket i landet – mens fylkets nettaviser er en vits? På statstøtte?

Det er mange ting verdt å diskutere omkring journalistikken i Finnmark. La oss ta debatten.

2Dec

Hitling av motorferdselsdebatten

HitlingHitling er intet ukjent fenomennettet. Dessverre er det heller ingen ny ting i den politiske debatten i Finnmark. Ved etableringen av Sametinget ble det i sin tid påstått at samemantallet ikke var annet enn et godt gammeldags “raseregister” i nazistisk tradisjon. Rester av dritt fra disse tidlige debattene om Sametinget dukker stadig opp, som debatten om den “samiske statsdannelsen”.

Nå er det (igjen) Fremskrittspartiet som forsøker å hitle debatten om motorferdsel ved å dra en parallell mellom Sametinget og Hitlers regime. Altaposten skriver om Frps Jan Henrik Fredriksens folkemøte i Alta:

Han hevdet at rettigheter og goder er fordelt ut fra etnisitet, og sammenlignet dagens styre av Finnmark med det Hitler og måten han ønsket å organisere samfunnet.

Ifølge Fredriksen representerer Sametinget og Finnmarksloven et hitlersk regime som er ute etter å ødelegge for befolkningen i Finnmark og deres muligheter til blant annet motorisert ferdsel i naturen. Men nesten samtidig med Fredriksen deltar også sametingspresident Egil Olli på et folkemøte i Tana der han (i likhet med Fredriksen) går til angrep på forslaget til ny motorferdsellov:

Så langt har det nasjonale synet vunnet innpass. Når stortinget vedtar ny lov, forventer vi at de også setter fokus på samiske og lokalbefolkningens verdier. Tilgang til utmarka og vidde har stor betydning for folks levekår i nord, og er faktisk avgjørende for at folk velger å bo her. Da forventer vi at dette gjenspeiles i lovverket.

Så selv om de altså tilsynelatende er nokså samstemte i sitt syn på motorferdselloven og lokalbefolkningens rettigheter, så mener altså Fredriksen allikevel at begrepet “Hitler-regime” egner seg som karakteristikk på Sametinget. Hitler?

2Dec

Beretningen om en varslet konflikt: mineralloven

Mineralloven blir starten på nye konflikter om mineralutvinningen i Sápmi. Fordi dagens lovforslag langt på vei innebærer en annullering av 20 års kamp for samiske rettigheter.

Foto: David NilsenSametinget forkastet i forrige uke regjeringens forslag til ny minerallov. Dermed ble ikke Norge det første landet i verden som anerkjente urfolkets rettigheter til minerale ressurser og sikret forutsigbare rammer for gruveindustrien. Vi hadde en historisk anledning til å vedta en minerallov som ble akseptert av både urfolk, gruveindustrien og norske myndigheter, men benyttet den ikke.

Regjeringens nåværende lovforslag innebærer at urfolksrettigheter til ressurser knyttet til land og vann er begrenset til Finnmark. Samene vil dessuten ikke selv få forvalte sine økonomiske rettigheter, men må overlate dette til Finnmarkseiendommen (Fefo). Og samene skal heller ikke kunne ha rett til forhandlinger ved naturinngrep i samiske områder. I samiske øyne, altså langt på vei en annullering av alt man oppnådde i arbeidet med Finnmarksloven.

Noen medlemmer av Finnmark Arbeiderparti ville det slik. For inne i de mørkeste krokene av fylkespartiet lever nemlig restene av en gammel og udelikat partikultur. Et miljø der ord som ”samepolitikk” og ”urfolk” spyttes ut som var det halvkomposterte matrester endelig frigjort fra kolonihistoriens råtne tanngard. Fra disse krokene skrikes det i affekt og fistel:

Dokker må fan ikke gi nokka til saman. Gjør dokker det, da blir vi djevelsk sint og forbanna altså…

Noen gikk derfor samepolitisk bananas da statsråd Dag Terje Andersen beskrev planene om å innføre et urfolksvederlag. Slik skulle urfolket sikres sin rettmessige del fra inntektene av mineralutvinningen i de samiske områdene, noe som også ville medføre økt økonomisk selvbestemmelse for samer og Sametinget. Fylkesordfører Runar Sjåstad og deler av fagbevegelsen fikk omsider partiets nestleder Helga Pedersen til å erklære urfolksavgiften som død og begravd. Istedenfor innføres ”økt grunneieravgift”, forvaltet av Finnmarkseiendommen (Fefo) Hvorfor? Tja, det viktigste er antakelig ikke at Fefo skal forvalte pengene, men at Sametinget ikke skal det.

La meg minne om at det er samene som urfolk som har folkerettens særskilte beskyttelse av sine rettigheter til land, vann og ressurser. I praksis er den økte grunneieravgiften å regne som urfolkspolitisk tyvgods. Grunneieren Fefo og finnmarksbefolkningen er jo allerede sikret kompensasjon fra mineralvirksomheten, via ordinær grunneieravgift. I tillegg legger de altså beslag på det som hører urfolket til. Hvorfor? For å hindre noen fra å bli kjempesinte for at samene får noe.

Folkeretten sier ikke at ”urfolk har rettigheter til land og vann med mindre noen blir utrolig sinte og provoserte av det.” Men slik har vi valgt å tolke folkeretten i Finnmark. For så lenge man forhindrer Sametinget fra økonomisk selvbestemmelse, er det fremdeles flertallet av gode nordmenn som bestemmer det aller meste. Og flertallet, det har i de siste 100 år i Finnmark alltid vært Arbeiderpartiet.

Sametinget sa nei til loven fordi et ja ville betydd å akseptere at alle samiske rettigheter til land og vann etablert gjennom 20 års år kamp skulle annulleres. Og da kunne vi like godt lagt ned Sametinget.

Men da hadde det nok blitt fest selv i de mørkeste partikrokene, tenker jeg.

Foto førstesiden og i artikkel er tatt av David Nilsen og tilgjengeliggjort gjennom en Creative Commons-lisens.

11Nov

Krigen som aldri tok slutt

Fremdeles teller vi våre døde og fremdeles graver vi opp udetonerte bomber i våre nabolag. Finnmark er fremdeles i krig.

Da Tromsø ikke fikk arrangere olympiske leker gikk landsdelens ypperste representanter av skaftet. De kalte det svik og lureri. Og mens 8000 olympisk fristrerte nordlendinger på Facebook plutselig tok til orde for en egen nordnorsk stat, fant en miljøverner sørfra tiden inne til å relansere konspirasjonsteorien om en nært forestående statsdannelse. Jeg klarte å holde kjeft da.

Men jeg gjenkjente mitt eget raseri fra tidligere da jeg leste om lokalhistoriker Arvid Pettersons bok om tvangsevakueringen av Nord-Troms og Finnmark. Petterson dokumenterer at evakueringen krevde ti ganger så mange dødsofre som hittil antatt. Da den tyske okkupasjonshæren ville tvangsevakuere finnmarkingene og brenne fylket foran den russiske hæren i 1944, oppfordret norske myndigheter i London finnmarkingene om å stikke til fjells og på annet vis unngå den tyske evakueringen.

(Saken fortsetter under faksimilen)

Faksimile Aftenposten 4.november 2008

Det ble sagt at finnmarkinger som flyktet og bidro til å undergrave den tyske evakueringen skulle få mat, medisiner og annen støtte fra allierte myndigheter. Verken mat eller medisiner eller annen hjelp kom. Befolkningen måtte klare seg selv med det lille de hadde. Tyskerne brant alt det andre: hus, husdyr, klær og nødvendige husgeråd. Jeg kan fremdeles huske mine besteforeldres forakt når de en sjelden gang snakket om det harde livet i grottene og de provisoriske hyttene.

Nå dokumenterer Arvid Petterson at antallet døde som følge av evakueringen var langt større enn tidligere antatt. Ti ganger større. Og det er vel merkelig? For dersom du oppsøker andre bokverk om krigen, eller hjemmefrontmuseet på Akershus festning, så er hver eneste eske med sigaretter og hver eneste boks med canned beef flydroppet til “gutta på skauen” gjort rede for. Vi vet alt om krigen. Sørpå.

Men først 70 år etter krigen vet vi altså hvor mange som døde under den største og mest dramatiske aksjonen i Norge under krigen: evakueringen av Nord-Troms og Finnmark. Er det ikke merkelig? Hvorfor tok det så lang tid? Og hvorfor graver befolkningen i Lakselv fremdeles opp bomber fra krigen midt i sentrum? Hvorfor må skiløpere i Karasjok fremdeles advares mot å lage bål utenfor skiløypa på grunn av udetonert sprengstoff i terrenget? Fordi det fortsatt er stor forskjell på finn og folk.

I Oslo har man hjemmefrontmuseum hvor “gutta på skauen” hylles som krigens ekte (og eneste) helter. I Finnmark levde partisanene med statlig autorisert mistanke om spionasje og forræderi til langt ut på 1990-tallet. Landets befolkning forstår fremdeles ikke at krigen i Norge ble utkjempet i Nord-Norge. Før krigen levde vi med norske myndigheters nådeløse fornorskningspolitikk overfor den samiske og finske kultur. Vi hadde en kort pause mellom 1940-45 hvor tyskerne arrangerte krig og brant ned fylket. Så fortsatte fornorskningen som vanlig flere tiår etterpå.

Og fremdeles slynges latterlige påstander om samisk statsdannelse ut fra antatt intelligente mennesker som om ingenting har skjedd de siste 70 år. Vi sloss fremdeles. Vi er fremdeles i krig.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.