Tag: internett

16Apr

Skremmende om datalagringsdirektivet

Forsvarsdepartementet har levert sin høringsuttalelse (pdf) om det mye omtalte datalagringsdirektivet, og innholdet er skremmende lesing. Departementet skriver at dersom uvedkommende får adgang til det samlede materialet, kan man raskt kartlegge bevegelsesmønstre og rutiner til sentrale samfunns- og myndighetsaktører.

Tenk deg dersom tyske okkupasjonsstyrker hadde hatt tilgang til slik informasjon i dagene før og etter 9. april 1940. Da hadde de kunnet kartlegge og forutse vikte samfunnsaktørers bevegelser i dagene rundt okkupasjonen. Kort fortalt; Forsvarsdepartementet konkluderer at når opplysningene om hele nasjonens mobil- og datatrafikk skal lagres i et register, vil effekten kunne bli at registerets eksistens kan true nasjonens sikkerhet.

Eksempler på dette kan være logging av informasjon om elektronisk kommunikasjon for personell i spesielle funksjoner og stillinger (for eksempel ledere og sentrale saksbehandlere i departementer og direktorater, Forsvaret, Etterretningstjenesten, POlitiet, PST, samt andre sentrale beslutningstakere).Dersom uvedkommende skulle klare å ta seg inn i databasene og få tilgang til store mengder oppsamlet informasjon, vil det på grunnlag av ulike søk og sammenstillinger kunne utledes svært mye.

Les også:

8Feb

Vil folk delta på nett?

Iacob Christian Prebensen spør borte på NRKbeta: Vil folk egentlig delta på nett – i det vi nettoptimister kaller for produksjon av brukerskapt innhold. Prebensen tolker resultatene fra NRK Analyse/Synnovate sin undersøkelse i motsatt retning: publikums ønske om å delta aktivt i produksjon av medieinnhold er en myte skapt av mediefolk og mediehus.

Som det går frem er det mange som bruker Facebook, og laster opp bilder og videoer, mens deltakelse i tradisjonelle medier er mer begrenset.

Fordi utgangspunktet er grunnleggende forskjellig fra Facebook til Dagbladet, er sammenlikningen også irrelevant. Mens Facebook først og fremst er en plattform som gir brukeren kontroll for å bygge og vedlikehold sin egen sosiale arena, er er Dagbladets hensikt med sine blogger, forum og debattfelt fremdeles det samme som før: de utgjør en plattform for salg av reklame og generelle nyheter overfor publikum.

Men enn så lenge deltakelsen er begrenset og dertil ikke-representativ, og valgdeltakelsen er stadig like lav, hva er det egentlig som legitimeres?

Prebensen innvender med at den faktiske brukerdeltakelsen på nett er skjev og ikke representativ for befolkningen. Men dersom uinnfridde forventninger om bred deltakelse skulle legges til grunn for vurderingen av om noe er viktig eller ønskelig, ville vi måtte diskutere både demokratiet som sådann og frivillig organisasjonsliv. Kort sagt: mesteparten av det faktiske arbeidet utføres av et mindretall av oss.

I mitt yrke som offentlig kommunikasjonsrådgiver møter jeg ofte på argumenter mot å satse på sosiale medier, nettopp fordi de aktive på nett mangler legitimitet og representerer en skjev og liten del av befolkningen.

Problemet er at det samme gjelder de tradisjonelle mediene og våre tradisjonelle demokratiske institusjoner. Det er fortsatt bare en liten (og ressurssterk) del av befolkningen som skriver leserbrev eller kronikker til papiravisene, som avgir høringsuttalelser per brev eller som møter opp fysisk på rådhuset for å lese gjennom reguleringsplanene. Men ingen mener for alvor av vi skal avslutte disse forsøkene på “demokratisering” av den grunn.

Spørsmålet er ikke om folk ønsker å delta eller ikke – men hva vi kan gjøre for å øke publikums deltakelse i mediene og i den offentlige samtalen. Fordi demokratisering er av det gode – i det minste i et demokratisk samfunn. Jeg er av den oppfatning at de “gamle” mediehusene bygger på en modell som langt på vei gjør dem uegnet til å bidra til demokratisk utvikling via sosiale plattformer.

Tradisjonelle medier bygger på en 150-200 år gammel logikk hvor medieinnhold må produseres av ressurssterke organisasjoner (mediehus) med redaksjonell kontroll, fordi:

  • produksjonsteknologien er kostbar og krever store investeringer
  • det kreves spesialisert kompetanse (journalistikk mv.)
  • det er knapphet på plass i avisene/sendeflatene

Men når teknologien er nærmest gratis, ingen spesialkompetanse er krevet og plassen for publisering og lagring er ubegrenset, er også behovet for mediehusene borte – hva gjelder publikums deltakelse.

Å sammenlikne Facebook og Aftenposten, eller Wikipedia og Dagbladet er som å sammenlikne epler og pærer.

29Jun

Dugnad for samisk – del IV (en samisk språktragedie)

Forlagsdirektør Synnøve Solbakken-Härkönen foreslår nå å gi ut en moderne og tidsriktig versjon av Konrad Nielsens enestående samiske ordbøker fra 1930-tallet. Hun mener ny bruk av tradisjonelle samiske begreper kan berike moderne det samiske språket. Det har hun sikkert rett i.

Men idéen er skrekkelig dårlig, til tross sin gode intensjon. Leder av Sametingets språkstyre, Rolf Olsen, mener å vite at Nilsens ordbøker allerede er språklig modernisert av Universitetet i Helsinki, men ennå ikke utgitt. Olsen mener saken illustrerer behovet for et nordisk kompetanse- og informasjonssenter for samisk språk.

To av de mest sentrale aktørene for samisk språk i Norge foreslår i praksis tre katastrofalt dårlige forslag:

  • å modernisere språket i Konrad Nilsens ordbøker (3 bind)
  • trykke nye og modernisert ordbøker på papir
  • etablere et nordisk kompetansesenter for samisk språk

Dersom språkrøkten av Kondrad Nilsens ordbøker allerede er foretatt , er det selvsagt ingen grunn til å gjøre jobben en gang til. Men det er da heller ingen grunn til å trykke de tre voluminøse bindene av ordboken. Et slikt bokverk vil måtte koste omkring 1.500-2.500 kroner. Ingen andre enn helt spesielt interesserte vil være interessert i betale slike summer for et språklig oppslagsverk.

Samisk på nett

Vi er allerede vant til å ha oppslagsverkene våre via nett. Jeg kjenner nemlig ingen som kjøper ordbøker for morsmålet på papir lengre, og skal man nå yngre brukere (som vel må være et mål) må den moderniserte ordskatten være søkbar og lett tilgjengelig på nett. Sametingets nettbaserte ordbase er et studium i alminnelig ubrukelighet.

Det må da være et mål at det skal være mulig å bruke samisk uten at det skal koste penger? En åpen, gratis og omfattende samisk orddatabase på nett er innen rekkevidde dersom aktørene vil. Men det kan virke som om aktørene innenfor samisk språk er mer opptatt av å bevare og utvikle sine organisasjoner og administrasjoner, mer enn det samiske språket. Det finnes enorme språkressurser, for den som vil samordne og tilgjengeliggjøre.

Samisk språkbyråkrati

Forslaget om et “nordisk kompetansesenter for samisk språk” er imidlertid det som gjør meg mest oppgitt. De tre sametingene har egne administrative enheter for samiske språksaker. I tillegg har vi altså det norske Sametingets språkstyre (som Olsen leder) og en nordisk språknemd for samisk språk underlagt de tre sametingenes samarbeidsorgan Samisk parlamentarisk råd.

Den nordiske språknemden har sågar opprettet et nordisk nettforum (kostnadsfritt) for nettopp debatt og utveksling av informasjon omkring samisk språk i Norden. Så hvorfor trenger vi “nordisk kompetansesenter for samisk språk”? Hva trenger vi trykte ordbøker til, når utfordringene våre er digitale? Hvem tar utfordringen med å koordinere språkmiljøene og de mange språklige ressursene som finnes?

Og hva skyldes denne særegne samiske trangen til mer byråkrati og administrasjon? Hva er det som gjør at et av verdens minste språk og kulturer oppretter flere offentlig finansierte organisasjoner som konkurrerer med hverandre i mål og hensikt?

Det er jo ikke mangel på ord som er problemet i samisk, det er mangel på tilgjengelighet på de arenaer og plattformer vi oppholder oss: nett og mobil.

Andre artikler i serien “dugnad for samisk”:

  1. Dugnad for samisk
  2. Dugnad for samisk – del II
  3. Dugnad for samisk – del III
30May

Krenkelser på nett – og hvordan fjerne dem

Regjeringen vil med hjelp av Datatilsynet bistå personer som føler seg krenket av informasjon på internett. Disse skal få hjelp til å fjerne belastende informasjon fra nettet. Informasjonsdirektør Ove Skåra Datatilsynet forklarer hva slags krenkelser som vil kunne utløse bistanden:

Det kan være alt fra nakenbilder til resultatlisten over Birkebeinerløpet.

InternettResultatlisten fra Birken? Ja, for det er ifølge Skåra helt opp til den enkelte å definere om det har funnet sted en krenkelse. Man kan derfor ikke se bort fra at en resultatliste publisert på nett som viser en plassering som 13.997 blant 14.000 deltakere kan oppleves krenkende av en urealistisk ambisiøs skiløper.

Spørsmålet er ikke om krenkelser på nett finner sted, for de gjør det. I rikt monn. Spørsmålet er altså om det bør være en offentlig oppgave å bistå halvgamle menn med å rette opp sitt skakkjørte, fysiske selvbilde?

Å fjerne informasjon fra nett vil i de fleste tilfeller være som å fjerne tiss fra et svømmebasseng: det er mulig, men kan vise seg å være omfattende prosjekter. Nettopp derfor kanskje bør eventuell bistand være tilgjengelig for de som trenger den aller mest.

Foto av Violinha via en Creative Commons-lisens.

23Oct

Journalisten er død. Leve journalistikken.

Twitter/abrennaTo saker fra dagens mediedebatter har fått meg til å endelig innse at journalisten ikke er en døende yrkesgruppe. Den er allerede stein død. Journalistikken derimot, er det fremdeles godt håp for. Journalistenes eget Norsk Journalistlag (NJ) insisterer på (sitt stadig prinsippielle syn om) at leserkommentarer og debattinnlegg må forhåndsredigeres – også i forbundets eget fagblad Journalisten.no. NJ blir således (ufrivillig) eksemplet på hvordan vi tillater at likene forpester den offentlige medieebatten.

Når Anders Brenna i digi.no i anledning saken i dag frustrasjonstwittrer at journalistikken må reddes fra journalistene, så setter han pennen på saken: liket av journalisten har allerede begynt å stinke og gode krefter bør nå sørge for at ikke også journalistikken forpestes og lider samme skjebne.

Forhåndsredigering handler om privilegier som plass, kostbart papir og produksjonsmidler. Når vi nå kan publisere gratis på nett i ubegrensede mengder, er det heller ingen grunn for journalisten (eller redaktøren) til å tviholde på forhåndsredigeringen. Forhåndsredigering er vel intet prinsipp, men en ren praktisk ordning for å sile publiseringsverdig fra ikke-publiseringsverdig materiale i kanaler hvor plassen er begrenset – og hvor risiko for investeringer og arbeidsplasser skal minimeres. Mener norske journalister at ytringsfrihet og-muligheter alltid må reguleres av fordi vi alltid har gjort det slik – nærmest av gammel vane?

Tull. Hva da med redaktøransvaret? Bare tull, det også. Heller ikke redaktøransvaret er prinsippielt, men en juridisk og praktisk ordning for å regulere medienes og redaktørenes privilegier: kildevernet, innsynet, inngangsbillettene, pressefriheten, pressestøtten osv. Alle de privilegier som forsvarer å bygge opp kostnadskrevende organisasjoner som kan drive med journalistikk. Mediefolk og mediehus har en rekke juridiske og økonomiske privilegier som andre innbyggere ikke har. Som blogger kan jeg ikke beskytte mine kilder bak et juridisk kildevern. En journalist kan. Redaktøransvaret er statens og bransjens motsvar på bransjens rettslige og økonomiske privilegier.

I dag har nesten enhvert menneske fri og gratis tilgang til produksjonsmidler for journalistikk. Vi behøver ikke mediehusenes teknologi, økonomi, redigering,  kompetanse eller forhåndskontroll. Vi behøver ikke journalister eller redaktører i tradisjonell forstand – eller store, kostnadskrevende organisajoner. Hva da med pressens privilegier? Hva med kildevernet? Pressestøtten? Fritt ord har allerede tar til orde for å bevilge pressestøtte direkte til skribentene! Det er nå på høy tid å diskutere hvorfor en Dagblad-journalist skal ha sterkere juridisk vern for sin journalistikk, enn det jeg skal ha på hivand.no – eller for Ad:varsel. Hvorfor skal journalister som arbeider i Vårt Land/Dagsavisen støttes med 75 statlige millioner, mens borgerjournalistiske iNorden ikke mottar en krone?

I Aftenposten har det skapt ramaskrik blant journalistene at ledelsen har anmodet alle ansatte i Aftenposten om å skrive brukeranmeldelser. Ifølge journalist og klubbleder Gunnar Kagge er det betenkelig at “en hvilken som helst journalist anmelder hva som helst”:

Om et bud skriver om en konsert eller restaurant er noe helt annet enn om en journalist gjør det. Vi vil ikke nekte våre medlemmer å skrive slike anmeldelser, men vi ber dem tenke godt etter før de eventuelt gjør det.

Og slik møter man sitt arrogante ego midt i døra. Journalister og ledelse har i mange tiår ligget i konflikt med avisens grafikere – en annen fullstendig overflødig yrkesgruppe siden 1980-tallet. Men grafikere har tviholdt på sine privilegier gjennom lov- og avtaleverk, og har i praksis forhindret og forsinket den teknologiske utviklingen av mediehusene med 30 år. Jeg husker tiden da jeg som fotograferende journalist avtalemessig var forhindret fra å redigere bildet på data. Det skulle grafikerne gjøre. Nå er det altså journalistenes tur. Men de ser det ikke. Ikke selv.

Det er ikke så lenge siden norske redaktører sikret seg lovbeskyttelse av redaktøransvaret. Det er grunn til å anta at nettopp denne lovbestemmelsen, den politiske oppfatningen av pressestøtten, journalistenes krav om forhåndsredigering og en rekke andre krav gjør utviklingen av de nye mediene ekstra vanskelig og treg. For hva er nå et “blad eller tidsskrift” i lovens forstand? Og hvor hensiktsmessig er eventuelt den endelige definisjonen, sett i lys av medieutviklingen?

Prinsippielt, sier de? Sett i lys av den teknologiske, sosiale og mediemessige utviklingen – hvor lurt er det å stadig styrke den formelle makten til å definere seg selv og sine juridiske og økonomiske privilegier – for en yrkesgruppe og bransje som i bunn og grunn er stein død?

Det lurer jeg på.

Inspirasjon til artikkelen ble hentet fra NRKbeta og Anders Brenna – begge gode kilder til klokskap og refleksjon omkring medier, teknologi og journalistikk. Som utfyllende (mer) lesing anbefaler jeg min egen “En dødsannonse for redaktøren?” og redaktør Geir Arne Bores “Et forsvar for ledelse

21Oct

Den digitale, sosiale revolusjonen

Here comes everybodyForfatter og professor Clay Shirky ved Universitetet i New York skriver i boken ”Here comes everybody” om den sosiale revolusjonen som skjer når mennesker tar i bruk nettbaserte teknologier som gjør det lettere å organisere seg.Mennesker organiserer seg fordi vi er sosiale og fordi vi løser oppgaver bedre og lettere når vi gjør det sammen med andre. Vi har alltid gjort det.

Men organisering er slitsomt og det kreves en masse ressurser og ledelse for å få organisasjonene til å fungere.Clay Shirky beskriver hvordan netteknologi revolusjonerer måten vi organiserer oss og kommuniserer på. Han bruker blant annet nettleksikonet Wikipedia som et eksempel på noe som er bygget uten normal organisering av ”arbeidsstokken” og som aldri ville latt seg realisere dersom det hele skulle vært gjennomført i en vanlig, hierarkisk organisasjon.

Et slikt prosjekt ville blitt for kostbart og for krevende. Wikipedia ble istedenfor bygget og skrevet av hundretusener av frivillige fra hele verden, og er i dag et revolusjonerende eksempel i global kunnskapsdeling.Internett og nye nettbaserte verktøy har nemlig gitt oss nye plattformer for organisering, ytring og sosialisering som tidligere var sterkt begrenset.

Nettet gjør det mulig for ukrainske demonstranter å organisere seg via sosiale nettverk og sånn bidra til politiske endringer utenfor myndighetenes kontroll. Redaktørene kan ikke lenger avgjøre hvem som kommer til orde; nettet er fritt, det er billig og hvem som helst kan meddele seg. Internett gjør det mulig for å organisere seg uten å ta hensyn til de fysiske begrensningene i den virkelige verden. Vi er globale individer, dersom vi ønsker å være det. Og vi leder oss selv, kommuniserer med dem vi har behov for og fatter beslutningene vi trenger.Internett og de sosiale mediene (f.eks. Facebook) har gjort det enklere å dele informasjon med hverandre.

Samtalene våre skjer i det offentlige rom. Vi snakker i mobilen på toget og vi chatter i full offentlig på Facebook. Å kommunisere og publisere er nå samme ting.Våre barn vokser opp i en verden hvor disse verktøyene er normale og hverdagslige, mens de for den voksne generasjon fremdeles anses som revolusjonerende.

Jeg er av dem som husker verden uten mobiltelefoner, bærbare pcer, Facebook og Google. Mine barn gjør ikke det. Mine barn lager wikier på skolen, kommuniserer over sosiale, nettbaserte nettverk daglig og organiserer seg på nytt med nye medelever for hvert skoleprosjekt. Med lekende letthet og helt uten refleksjon over at det er det de gjør.

”Here comes everybody” er først og fremst en bok om sosiale endringer som følge av kommunikasjon og teknologi, og har en rekke internasjonale eksempler. Og nå forstår jeg bedre hvorfor nettet og de sosiale mediene er så naturlig for mine barn. De mangler rett og slett (den nå verdiløse) kunnskapen om hvordan vi kommuniserte og organiserte oss før internettet. Avlæring er altså en form for læring det også.


Omtalen er skrevet for “På Innsiden”, internmagasinet for ansatte i Bærum kommune.

23Sep

Brenner du for noe? Sett fyr på det

Samisk ungdom truer med å møte opp i hundretall for å brenne juksekofter i protest mot den finske turistindustriens framstilling av samisk kultur. Og så da?

Siden Alta-kampen er det ikke tenkt mange nye tanker omkring samepolitisk organisering. Etter Alta henfalt de samiske organisasjonene til resolusjonsmakeri, inntil Sametinget overtok den formelle rollen. Med tiden fikk Sametinget formell beslutningsmyndighet og virkemidler (les: penger) som gjorde at tinget faktisk kunne løse problemer – altså ikke bare påpeke dem.

Og ett av mange problem som gjennom årene har vært påpekt er den finske turistindustriens kyniske utnyttelse av samisk kultur. Men nå har altså samisk ungdom og organisasjonene Suoma sámiid searvi (Finland), Sáminuorra (Sverige) og Sámi Studenttaid Searvi Romssas (Norge) fått nok. De vil demonstrere og brenne falske turistkofter i Rovaniemi når Samisk Parlamentarisk Råd holder sin konferanse i byen i oktober. Og hva så da, når asken av utbrente kofter tas av vinden og blandes med snøen i julenissebyen? Hva så da når det brennende engasjementet fra «hundrevis» (virkelig?) av samiske ungdommer forsvinner i dragsug og snøføyk fra bussen som suser forbi fullastet fra flyplassen med kapitalsterke briter og japanere på vei til nissens verksted og juleforestillingen som inneholder elementer av fulle, skitne samer?

Hva da? Jo, da kan samisk ungdom reise hjem med en forsterket bekreftelse av at den samiske kulturen er offer for undertrykkende krefter. Den politiske avmakten er… avmektig, men den er i det minste trygg. For da vet vi hva som skjer (ingenting) og vi slipper å ta ansvar for en utvikling vi ikke helt kan vite noe bestemt om. Ungdommen kan etterpå reise hjem og si til foreldre og venner at: jommen er vi undertrykte gitt. Og godt er det, at alt er som før.

Eller man kan utfordre seg selv og den finske turistindustrien. Jeg antar at «hundrevis av ungdommer» er omkring 100 ungdommer. Og dersom hver av dem bruker omkring 2500 kroner på reise, mat og overnatting i forbindelse med demonstrasjonen, så har brenningen av kofter i Rovaniemi et samlet budsjett på 250.000 kroner. Antakelig mer.

Med gratisløsninger tilgjengelig for enhver på internett kunne man satt opp et engelskspråklig (flerspråklig?) kampanjenettsted, og koblet seg til tjenester som YouTube (video) og Flickr (foto) og dokumentert visuelt hvordan utnyttelsen av samisk kultur foregår i Rovaniemi. Man kunne oppfordret turistene (på nett) selv til å laste opp og dele videoer og bilder de selv hadde tatt under sine besøk i julenissebyen, og gjort de besøkende til en del av sin protestkampanje. Man kunne satt opp mulighet for besøkende på nettstedet til å donere en slant til kampanjen.

For noe av pengene (250.000++) kunne man kjøpt seg lenker til kampanjen på nettsteder hvor reiser til Nord-Finland selges. På en dedikert blogg kunne kampanjens deltakere og lesere skrevet om de kritikkverdige forholdene, kommentert bilder og videoer og lenket til saklig informasjon om samer og finsk kultur. Hvorfor finnes det i det minste ikke en Facebook-gruppe for å markedsføre saken? Hvis alt dette  – hvor lang tid ville gått før den nordfinske turistindustrien gikk i dialog for å bedre framstillingen av samer og samisk kultur og sånn sikre sine økonomiske interesser i turistanleggene i Rovaniemi? Mitt tips: ikke så veldig lang tid.

Men dagens organiserte sameungdom har gått i samepolitisk skole hos sine foreldre. Derfor er også avmakt en gammel, samepolitisk tradisjon mange mener er verdt å ta vare på. Selv mener jeg avmakten er klar for bålet. Har du fyrstikker?

Oppdatert:
Rett skal være rett. Det finnes en Facebook-gruppe for saken.

26Jun

Journalistikkens framtid, ifølge Jeff Jarvis

Jeff Jarvis har lansert sine 10 spørsmål som han mener enhver nyhetsorganisasjon bør stille seg. Spørsmålene ble lansert på The Guardians konferanse om journalistikkens framtid: “The future of journalism”:

1. Hvem er vi?
Ifølge Javis er det mange av organisasjonene som kanskje ikke helt har tenkt gjennom hva de faktisk er. Med nye medier, sosiale og nettbaserte, hva innebærer det å være en nyhetsorganisasjon i dag? Når vi ikke lenger tjener penger på det vi gjorde før, hvordan skal vi bruke nett og nye medier til å tjene penger? Hvem er vi?

2. Nye relasjoner?
Skal mediene forsette enveis-kommunikasjonen (nyheter–>publikum) eller skal man i større grad involvere lokalsamfunn og lesere i selve produksjonen av nyheter og innhold? Bruk av databaser, publikumsrapportering og innspill – er det noe for oss? Hvis vi deler vår reseach og rådata med leserne, vil de da kunne tilføre sakene noe vi selv ikke ville kunne gjort i redaksjonen?

3. Er vi generøse?
Generøsitet har ifølge Jarvis mange former. Deling av teknologi, salg annonser og deling av inntekter, støtte til utenforstående skribenter, bloggere eller andre. Deler du innholdet eller insisterer du på at leseren skal betale? I så fall har du skjønt lite av den nye mediekulturen. Hvor lenge skal du insistere på å kreve betaling for det naboen tilbyr gratis? Eller tror du virkelig at det du har å tilby er så mye bedre at mange nok er villige til å betale for det? Hvis du ikke deler innhold, hvordan forventer du lenker og omtale?

4. Vet vi hvem de smarte folka er?
Åpenhet og deling handler ikke bare om å åpne opp for alle, men i like stor grad finne ut hvem de flinke, smarte folka er og få dem ombord. Mange norske nettaviser har nå erfart at åpne, uredigerte og ukontrollerte debattforum skaper mer arbeid og mer pes – og kvaliteten på ordskiftet er høyst varierende.

Så kanskje skal man vurdere å bruke smarte og tydelige stemmer i debatten og kanskje først og fremst sørge for at den offentlige arenaen preges av folk som opererer med sine egne identiteter. Ytringsverdien av anonyme drittkastere er betydelig overdrevet.

5. Finner folk oss?
Ifølge Jarvis er synlighet gjennom distribusjon en av nøklene for suksess i det nye medielandskapet. Mediebrukere vil i framtiden ikke oppsøke mediene, men forvente at mediene er tilgjengelige der folk ferdes. Det innebærer stor grad av søkbarhet, mange lenker og distribuert innhold. Mange norske medier mener fremdeles det er unødvendig å være søkbar på Google og vil ikke at Google News skal fortelle oss hvem som har hvilke nyheter.

Men ifølge Jeff Jarvis smøres økonomien på nettet av lenker. Lenker er det som transporterer konsumenter og lesere mellom plattformer, nettsteder, produsenter og annonsører. Er du ikke søkbar, er du ikke lenkbar. Da er du ikke.

6. Er vi en plattform?
Norske nettsteder som VG (blogger og Nettby) og Origo har forstått betydningen av å være en plattform for andre og andres innhold. Kan vi som organisasjoner tillate at andre bygger på oss, vår teknologi og vårt innhold? Kan vi da dele suksess og inntekter? Kan lokale medier utvikle seg som et plattform for lokalsamfunn, utover sin tradisjonelle rolle om nyhetsprodusent?

7. Rapporterer vi på nye måter?
Jeff Jarvis mener dagens journalister bør utstyres med lydopptaker og kamera og lære seg å rapportere på andre måter enn tidligere. Han understreker at “kringkastingskvalitet” på multimedieinnhold er unødvendig. Nå kan video streames live via mobiltelefon og Qik.com.

8. Datalayers – er vi der?
Hva sier verden om oss? Hva sier Twitter om Sametinget? Hva er registrert, skrevet om oss? Hvordan omtales vi og på hvilken måte bidrar vi i den globale samtalen der ute? Deltar vi? Deler vi?

9. Har vi det moro nå?
Jeff Jarvis understreker betydningen av lek og eksperimentering med nye ideer. Framfor å se på endringer som slutten, velger Jarvis selv å se på det hele med nye øyne: “The internet has given me a second childhood”.

10. Er vi fleksible?
Forventningen om å feile og mislykkes bør bygges inn i systemet, og det må etableres en toleranse for å mislykkes. Hvis ikke vil ikke folk våge å foreslå nye ideer.

Kort sagt: når jeg leste Jarvis’ 10 punkter, så forstod jeg at han hadde klart å oppsummere alt jeg har tenkt om nye medier. For jeg tror det er dette som er virkeligheten for nyhetsmedier. Og vi står midt i utviklingen.

Men så tror jeg i tillegg at disse rådene er veldig gangbare i forhold til andre organisasjoner som ønsker å nå ut med budskap og tjenester der ute, enten det er din kommune, din lokalavis, forsikringsselskapet eller ditt urfolksparlament det er snakk om. Hvem er tøff nok til å begynne?

Oppdatert:
Presentasjonen (keynote) til temaet over finner du her.

4Mar

Blogging – et rop om hjelp?

At bloggere er intelligente og sosialt godt tilpassede mennesker har vi vel mer bare antatt en stund. Men det er alltid godt å få ens egne antakelser og holdninger bekreftet av forskning. Ved Swinburne University of Technology mener de å kunne dokumentere at bloggere er mer tilfredse med eget sosiale liv enn mennesker som ikke bruker tiden på blogging.

Forskningen forteller imidlertid at endel bloggende nybegynnere har et dårligere sosialt utgangspunkt, og at bloggingen således må antas å være et “rop om hjelp”. Ja, vi kjenner jo alle en slik en, men vi nevner ikke navn.

4Mar

Doveggen i Sápmi

NRK Sámi radio huser det som har potensiale til å bli et usivilisert debattforum. I dag har det knapt kvaliteter som overstiger veggen på et offentlig toalett. Men det aspirerer til det verre.

Siden Agderposten ble dømt av Pressens Faglige Utvalg for å gjengi ville og usanne rykter om fotballspiller Stig-Inge Bjørneby sakset usensurert fra avisens nettdebatt, har landets redaktører og journalister diskutert heftig hvordan nettmedienes debattforaer skal forvaltes og redigeres. Ja, om de skal det. På den ene siden ønsker man å slippe allmennheten til med sterke meninger, rett fra levra. På den andre siden ønsker man et sivilisert ordskifte som ikke helt og holdent domineres av kverulanter, troll og drittsekker.

Read More »

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.