Tag: journalistikk

30Sep

Bærum på nett – i Budstikka

Faksimile av papiravisen Budstikka, 30.09.10.Budstikka.no (papiravisen) har et stort oppslag  om Bærum kommunes satsing på digitale og sosiale platformer. Av en eller annen grunn har redaksjonen funnet ut at beste illustrasjon er undertegnede på sitt kontor.

Saken omhandler blant annet BÆRUMbeta, chatfunksjonenene på ny nettside, Bærum på Facebook, Twitter, Flickr, Youtube – og innholdet i den foreslåtte kommunikasjonsstrategien som de folkevalgte nå skal bearbeide.

De folkevalgte har nemlig tatt aktivt grep om hvordan kommunen skal kommunisere og samhandle med sine innbyggere – et politisk initiativ som er til å bli stolt og glad for. Leder av utvalget, Høyres Bjørn Røtnes, er også intervjuet i dagens Budstikka.

Vil du vite mer om hvordan vi gjør det i Bærum kommune, kan du besøke bloggen BÆRUMbeta eller kjøpe Budstikka. De selger papiravisa også, på nett.

22Feb

NRK Nordnytt – nettdebatt til etterfølgelse

NRK Nordnytt tok i dag selvkritikk og endret en svært tendensiøs tittel som følge av kritikk i debattfeltet. Tittelen “Løy seg inn i samemanntallet” var udokumentert og uten grunnlag. Den ble senere erstattet av “-Er ikke blodet mitt godt nok?” Når NRK tar kritikk til følge på denne måten og velger å gjøre endringene i all offentlighet, bidrar man til egen troverdighet og journalistiske skikkelighet.

Tidligere har jeg kritisert NRK Sámi radio fordi stengte sine artikler for kommentarer, fordi antall sjikanøse og rasistiske innlegg tok overhånd når NRK Sami radio valgte å fri tilgang til de navneløse drittsekkene på nett. NRK Nordnytt viser imidlertid hvordan man kan gjøre det. Ved å delta i samtalen med leserne.

Når mediehuset tar sine kommentarer og sine lesere på alvor og deltar i samtalen med dem så skapes et bedre debattklima. I denne saken har NRK Nordnytt også slettet et par kommentarer, antakelig fordi ordlyd og innhold var over grensen av det anstendige. Det må også være tillatt.

Vi kan ikke tillate at de navneløse trollene der ute vinner kampen om det offentlige rommet på nett. All kudos til NRK Nordnytt for at de viser kollegaer hvordan det kan gjøres.

Den opprinnelig saken, om stortingsrepresentant Jan Henrik Fredriksen (FrP) forhold til sin samiske identitet, har jeg kommentert tidligere.

23Jan

Dagbladet – et liv etter avisdøden

Dagbladet er døende, hevdes det med god grunn. Også jeg har for lengst erklært Dagblad-døden som nært forestående. Redaktører og journalister forlater i disse dager det synkende skipet i takt med mediehusets røde regnskapstall.

Men det finnes, tror jeg, et liv etter døden. I dag fikk jeg et glimt av det gode, gamle Dagbladet. Avisen med et bankende sosialt hjerte, hvor engasjement, skrivekunst og journalistisk skikkelighet og vesentlighet står sentralt. Dagens reportasje “Den usynlige” i Magasinet representerer en journalistikk jeg mer enn gjerne betaler for, også på papir.

En fantastisk og rørende historie skrevet av journalist Bernt Jakob Oksnes om “den usynlige” Jan Erik Fosshaug som tilsynelatende ikke har noen kjente, venner  eller familie i det han faller død om på Bentsebrugata i Oslo. Det kan virke som om han heller ikke har satt ett eneste spor etter seg i løpet av sine 60 år på jorden.

Dagbladet tar oss med på respektfull reise i de deler av Fosshaugs liv som er mulig å oppspore og gjenfortelle etter hans død. Jeg må innrømme at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake når jeg leste.

Så til de det måtte vedkomme i Havnelageret i tiden som kommer: dette er journalistikk jeg er villig til å betale for.

Oppdatert 28. januar:
Saken ble omtalt særskilt i Dagbladet og i fagbladet Journalisten og vakte betydelig oppmerksomhet både blant andre journalister og leserne.

21Jun

#iranelection: en medierevolusjon uten sidestykke

I det samme øyeblikket som iranske myndigheter besluttet å låse de internasjonale journalistene inne på hotellene, gikk startskuddet for en moderne, arabisk medierevolusjon.  Det iranske prestestyrte regimet trodde de nå hadde skaffet seg rom og anledning til å brutalt slå ned protestene i Teherans gater. Uten å vite det hadde lagt grunnlaget for den mest omfattende mediedekningen i Irans historie.

The Iran election. Flickr photo by faramarz

Befolkningen i Iran er teknologisk og økonomisk godt stilt, med tilgang til moderne nett- og mobilteknologi.  Da journalistene uteble fra gatene, tok demonstrantene selv ansvar for å dokumentere med tekst, bilder og video hva som skjedde i gatene i hovedstaden. Paradoksalt har det nå aldri før vært formidlet mer medieinnhold fra Iran, enn det som i disse dager tilgjengeliggjøres via sosiale medier som Youtube, Flickr og Twitter. Tradisjonelle medier baserer seg nå stadig mer på medieinnhold fra amatør-journalistene i Teherans gater.

Hva skjer egentlig? Hvordan kan en (potensielt) gryende revolusjon holdes i hevd via et medium som kun tillater 140 tegn per melding (Twitter)?

Iran hadde før valget bygget opp en sensurpolitikk som bygget på følgende fire forutsetninger:

  1. Info/journalistikk ble produsert av en begrenset gruppe profesjonelle
  2. Produsert mengde og hastighet på informasjonen er overkommelig for filtrering og kontroll
  3. Den kritiske journalistikken kom fra utlandet
  4. Medier kommuniserer en vei – fra en til mange (massekommunikasjon)

Sosiale medier og internett snur det hele på hodet:

  1. Info/journalistikk kan produseres og tilgjengeliggjøres av alle
  2. Den produseres i mengder og hastighet og på så mange kanaler at filtrering og kontroll er umulig
  3. Den kommer fra innbyggerne selv (lokalt)
  4. Den kommer via kanaler som gjør det mulig å organisere aktivitet mellom konsumenter og medieprodusenter

Mediekonsumentene er også produsenter, og de er alle koblet sammen i disse sosiale plattformene. I dette tilfelle er journalistene aktivister, og rapporteringen er en del av arbeidet med aksjonene og organisering av motstanden. De sosiale mediene har gitt innbyggerne i Teheran mulighet til å formidle nyheter og informasjon enkelt og raskt, samtidig som de nå har verktøy for å organisere fortsatt motstand mot regimet.

Sjekk #iranelection på:


Foto av .faramarz via Flickr og lisensiert med Creativ Commons. Photo by .faramarz via Flickr and licensed by Creative Commons

13May

Kart for korrespondenter

Aftenposten.no har innført korrespondent-kart på forsiden som gir oss en ny mulighet til å navigere geografisk i nyheter. Det erstatter ikke min navigasjon: å velge saker etter nyhetsverdi og innhold framfor det geografiske utgangspunktet. Men det er da et flott tillegg og jeg liker det godt når mediehusene eksperimenterer i nye presentasjonsformer.

Ap-kart

23Apr

Sosiale medier og makt

18-år gamle Even twittret i går (20 timer siden) sin frustrasjon over musikkbransjens hjelpeløshet og piratkopieringens grunnleggende utfordring. Straks etter valgte en leder i Warner Music å lire av seg følgende:

@evensr Da syns jeg du skal stjele den, så kan du skryte av prosessen på drittungebloggen din etterpå. Vil jo ikke at du skal være sint.

Fryktelig dumt sagt, som denne videoen nedenfor fra Norsk Redaktørforenings vårmøte (blog) oppsummerer. Warner Music er i løpet det siste døgnet avkledd fullstendig – nasjonalt såvel som internasjonalt. På vårmøtets første dag ble denne ufattelig raske, omfattende og knallharde refsen av den ansatte i Warner Music omtalt som et eksempel på “mobbens logikk” i de nye mediene – det som skjer når ingen moderatorer eller redaktører er der for å kvalitetssikre (som det jo heter?).

Og det er det vi kan lære av saken: dersom plateselskapene eller mediehusene tror at de skal få diktere løsningene eller produktene uten å løpende rådføre seg med og involvere brukerne, så tar de feil. Den som ikke kommuniserer, dør. Som Even frustrert poengerte: piratkopiering kan ses på som et systematisk tyveri, slik enkelte deler av musikkbransjen insistrerer på å gjøre. Eller den kan sees på som en kamp for likeverd mellom aktørene – selger du en plate i USA , så får du selge den til oss i Europa også.

Du kan ikke dominere kundene med skitprat og kartellvirksomhet lengre. Verken musikalsk eller journalistisk. Det er et spørsmål om refordeling av makt. Verktøyet er sosiale medier og lynraske kanaler utfor kontroll.

Se hele historien om Even og Warner Music

16Mar

Farlig, etnisk debatt?

Norut-forsker Eva Josefsen uttalte seg til NRK om det hun oppfatter som en økende tendens i å hetse samer på internett. Josefsen satte som forutsetning for å uttale seg at artikkelen med hennes uttalelser på NRKs nettsider ikke ble åpnet for kommentarer fra leserne. Artikkelen ble derfor (opprinnelig) merket med følgende presisering:

[Josefsen ville, av åpenbare årsaker, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Senere ble artikkelen endret av NRK, og lyder nå:

[Josefsen ville, for ikke å bidra til ytterligere samehets på nettet, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Det som var åpenbart på publiseringstidspunktet, er altså ikke så åpenbart lenger? Ikke bare Josefsen hevder at det nå skjer en “økning i samehets”. Også journalist Arne Store mener å registrere en slik utvikling. Felles for dem er at påstandene er generelle og at de begge legger skyld på mediet (internett igjen) og eksisterende fordommer mot samer (nordmenn).

Ingen av dem legger synlig vekt på den prinsippielle og grunnleggende debatten som føres om urfolks rettigheter i landet om dagen. I den saken står eller oppleves urfolkets rettigheter å være helt eller delvis i konflikt med rettighetene til øvrig befolkning. Debatten berører samer og nordmenn og halve fastlandsnorges landareal og ressursene som finnes der.

Fra samisk hold brukes argumentasjon om samenes etniske opphav, særtrekk og annerledeshet. Men nettopp fordi man inviterer til en debatt om rettigheter med utgangspunkt i etnisitet, bør man kanskje ikke la seg overraske over at motstanderen også bruker etnisitet i sin argumentasjon?

Selvsagt finnes det grenser. Rasisme er en slik grense. Men framfor å stenge kommentarfeltene i NRK (eller andre medier), burde man sette som krav (i slike saker i alle fall) at forskerne og journalistene selv deltar i de debattene starter. Saken framstår jo nå som en journalistisk “hit and run”. Tilstedeværelse i egne kommentarfelt ville i større grad kunne fungere modererende og oppdragende av de (relativt) få debattantene som har problemer med folkeskikk og saklig argumentasjon.

Her har forskeren latt seg bruke til et billig tabloid oppslag basert på en digital medieangst og uvitenskapelige antakelser om stort volum av samehets. Og journalisten har latt seg bruke av forskeren til å stenge kommentarfelt og dermed gi forskeren moralsk “rett” i sine påstander. For som journalisten og NRK opprinnelig forklarte oss:

[Josefsen ville, av åpenbare årsaker, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Åpenbare årsaker, altså. Og dermed fikk ikke jeg lagt inn denne kommentaren til artikkelen. Og alt dette, av hensyn til samene? Av hensyn til meg?

Neppe.


For uinnvidde lesere: skribenten er same.

24Feb

Dårlig journalistikk er gammelt nytt

Ifølge Dagens Næringsliv (via Journalisten) mener seks av ti journalister i hovedstaden at den journalistiske kvaliteten er redusert de siste to årene. Det viser en undersøkelse blandt nærmere 800 medlemmer av Oslo Journalistklubb. Journalistene mener kvaliteten på journalistikken vil forringes ytterligere i årene som kommer.

Åja. Jeg har lenge registrert at et par stykker allerede i årevis (flere enn to) har vært bekymret for kvaliteten i journalistikken. Bare et fåtall av disse kritikerne har vært å finne blant journalistene selv. Men nå har altså et blaff av selvinnsikt blåst bort blodtåka og åpnet for et glimt av kritisk lys på eget arbeid?

For dersom journalistene sier det selv, så må det vel være sånn? Snart får vi kanskje en undersøkelse blant redaktørforeningens medlemmer som bekrefter Oslo-journalistenes engstelse for sitt eget fags kvalitet. Og da begynner snart de forbannede bloggerne og mediekritikerne å skrive”hva var det vi sa?”-artikler og så blir journalistene sure, redaktørene grinete og så har vi det gående. Igjen.

20Jan

BM: “Kritisk journalistikk ønsket”

Fylkesordfører Runar Sjåstad refser finnmarksmediene for å være for servile og ukritiske. Han ber om mer kritisk og undersøkende journalistikk. Noen bør så avgjort ta han på ordet.

Finnmark Journalistlag skal diskutere fylkets (u)kritiske journalistikk på sitt møte i Kirkenes i slutten av januar. I den anledning har fylkesordfører Sjåstad allerede fyrt gått opp med sine utspill om den tannløse og ukritiske lokalpressen. Han er mildt sagt ikke imponert over fylkets journalister og medier, som han mener mangler kompetanse:

Jeg savner et kritisk blikk. Vi har mange små redaksjoner der alle journalistene må jobbe på alle felt. Det vil si at ingen spesialiserer seg på felter som krever langsiktig fokus og kunnskap.

Generelt er det vel slik at svært mange av journalistene i Finnmark rent faktisk har formell kompetanse i journalistikk – altså sitt fag. Jeg tror kompetansesituasjonen er svært mye mer kritisk og alvorlig i politikken, der en hvilken som helst kan uttale seg om hva som helst – med den største selvfølgelighet. Ja, ikke bare uttale seg, men fatte beslutninger som får konsekvenser for svært mange liv.

I fjor foreslo fylkesordføreren å omorganisere NRK Troms og Finnmark, slik at Finnmark igjen fikk eget distriktskontor. Det er med andre ord en tilsynelatende medieinteressert folkevalgt det her er tale om? Kanskje. Vanligvis er forsøk på mediekritikk fra folkevalgte drevet av misnøye om konkrete journalistiske produkter, og sjelden prinsippene og rammebetingelsene for den.

Men når en fylkesordfører ber om å bli undersøkt og gransket, så bør noen redaktører og journalister ta han på ordet. Det første Sjåstad bør utfordres på, er hans ønske om å opptre som redaktør for NRK eller lokalpressen. For Sjåstad er så åpenbart et politisk produkt av den gamle politiske skolen i fylket, hvor lokalpressen (A-pressen) og NRK var størrelser som direkte og indirekte kunne styres mer eller mindre diskré fra fylkets sosialdemokratiske partikontorer. Fremdeles irriterer enkelte folkevalgte i Finnmark seg over at massemedienes journalistikk og organisering ikke lenger styres gjennom partipolitiske prosesser, men er overført til styrerom befolket av investorer og strateger.

Jeg er enig med Sjåstad. Vi trenger mer kritisk og undersøkende journalistikk. Men det bekymrer at unngår å forslå hva han og Finnmark fylkeskommune kan gjøre for å styrke journalistikken og dermed befolkningens mulighet til å holde seg orientert. For vi driver jo ikke journalistikk for journalistenes, redaktørenes eller fylkesordførernes del? Det er vel folket som skal informeres, til syvende og sist?

Kunne fylkeskommunen praktisert større grad av meroffentlighet og sluppet journalistene lettere til i fylkets dokumentarkiv? Naturligvis. Hvorfor foreslår ikke Sjåstad det da? Og hvorfor insisterer mediehusene i Finnmark å distribuere journalistikken på papir i det mest langstrakte og ufremkommelige fylket i landet – mens fylkets nettaviser er en vits? På statstøtte?

Det er mange ting verdt å diskutere omkring journalistikken i Finnmark. La oss ta debatten.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.