Tag: journalistikk

19Jan

Db.no: tabloid papirpedagogikk overført til nettet?

Dagbladet har utviklet sitt publiseringssystem “Labrador” som gir redaksjonen større og friere kontroll over titler, bilder og presentasjon enn tidligere. Jeg har fulgt førstesiden gjennom dagen i dag, og har sett den variere fra vannvittig store titler over det meste av siden, til mer moderate størrelser.

Hensikten med den nye presentasjonsstilen er å gjøre førstesiden mer levende og redaksjonens prioritering mer synlig for leserne. Flinkere folk på grafikk og web kan uttale seg om det tekniske, så det skal jeg la ligge. Det jeg stusser på er den journalistiske pedagogikken som ligger bak omleggingen.

Store titler, fargekontraster og bildebruk er veldig meningsfullt for en tabloid løssalgsavis av papir, der den står og konkurrerer med andre aviser i avisstativet utenfor kiosken. På gata. Men på skjerm? For det første er db.no gratis, og behøver derfor ikke selge seg billig til meg som leser – jeg leser om jeg finner den interessant. Og for det andre behøver ikke db.no rope og skrike til meg – jeg sitter bare 30 cm unna skjermen.

Jeg tror hovedvalget bak førstesiden db.no er feil. Jeg verken vil eller behøver vite hva redaksjonen, redaktøren eller journalisten synes er viktige eller prioriterte saker. Jeg behøver finne saker som apellerer til mine interesser, ikke redaksjonssjefens. Når jeg må scrolle tre ganger for å lese 3 saker, så har avisen gjort det unødvendig vanskelig for meg – og seg selv.

Jeg finner ganske enkelt ingen mening i å bruke tabloid papirpedagogikk på nett. Det er ikke fontens størrelse som avgjør om vi leser saken. Når en 19 tommers skjerm ikke lenger er stor nok til formidling av en eneste sak, så blir denne type presentasjon nokså meningsløs:

Dagbladets førsteside kl. 22.45 19. januar 2009.

Til sammenlikning klarer min favorittavis The Guardian å presentere meg for 25 saker før jeg må scrolle på en 19-tommers skjerm. Mellom The Guardian og db.no ligger et hav av muligheter.

The Guardian

The Guardian gir meg muligheter til å scanne og velge. Db.no gjør ikke. Jeg vil selv vurdere og klikke på det jeg vil lese. Db.no insisterer på at redaksjonen skal gjøre dette journalistiske valget for meg. Det er en skrekkelig dårlig idé og i strid med filosofien om brukermedvirkning på nettet.

Db.no har også tidligere ryddet menyer og artikler for innholdselementer som leserne allikevel ikke klikket på. Men at vi ikke klikker, betyr ikke at vi ikke ønsker valgmuligheter. Det betyr bare at vi ønsker andre valgmuligheter enn vi blir presentert for.

14Jan

Presseetisk utpressing i Fædrelandsvennen

Journalistene i redaksjonsklubben i avisa Fædrelandsvennen har klaget sin egen avis inn for Pressens Faglige Utvalg for brudd på Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten i forbindelse med utgivelsen av en lokal temaavis.

Det er sjelden og ikke så rent lite skremmende å se journalister resignere så åpenlyst for sin egen intellektuelle latskap og faglig inkompetanse som i dette tilfellet. PFU-klagen innebærer slik jeg ser det en kollektiv og etisk ansvarsfraskrivelse fra klubben og dens journalister.

Pressens Faglige Utvalg skal og kan aldri erstatte en etisk debatt blant utøverne av faget og i mediehuset som leverer det journalistiske produktet. PFU er et organ for klager mot pressen, og da selvsagt primært for de som står i et avmektig forhold til det som er publisert om dem og til de som har publisert det. Vi må forutsette at journalistene og redaksjonsklubbene har ordninger og avtaler som gjør den interne faglige og etiske debatten tilstrekkelig god.

Dessverre viser det seg at både journalister og redaktører aktivt bruker PFU i rene organisasjonsfaglige og forretningsmessige stridigheter – internt i mediehuset – eller mediehusene imellom. Det er ynkelig og patetisk når alt tyder på at journalistene bruker allmennhetens presseetiske sikkerhetsnett som utpressingsmetode for høyere lønn.

1Jan

VGs bilde av Norge

1. nyttårsdag 2009 scrollet jeg ned VGs førsteside og kom over denne samlingen artikler som illustrerer VGs nyhetsbilde av Norge (og verden?):

VGs bilde av Norge

Jenny Skavlans (hvem f… er Jenny Skavlan?) seksuelle eskapader på et utedo (fra en film) presenteres som en nyhet. Nuvel. Samtidig presenteres altså Marit Bjørgens overraskelse over å ha blitt slått av en finne i skisporet som … vel, en nyhet, med tittelen: – Jeg trodde ikke det var mulig. Og på samme stripe, tilfeldigvis, er VGs anbefalinger for champagnen til nyttårsfeiringen.

Med fare for å ødelegge VGs ufrivillige og beske mediekritikk med mine ord: men, er dette den norske journalistikken? Er det kanskje slik vi nordmenn ser på oss selv og verden?

29Dec

Journalister vil ha ombud.

Bare halvparten de spurte journalistene mener at selvdømmeordningen Pressens Faglige Utvalg (PFU) er det beste vernet for ytringsfriheten. Det viser en undersøkelse foretatt av fagbladet i Journalisten. 40 prosent av de spurte mener det er nødvendig med et offentlig medieombud. Men PFU-leder Odd Isungset mener den lunkne oppslutningen om pressens selvdømmeordning holder lenge:

At så mange mener det er jo veldig hyggelig.

Også Journalistens egen journalist klarer i løpet av artikkelen å omtale støtten for PFU som “massiv”, mens Norsk Journalistlags nestleder Kjetil Haanes slipper til med følgende kortslutning:

At mediene dømmer seg selv, er vesentlig for at demokratiet skal fungere. Skal det suppleres må det være av et organ som passe den uredigerte delen av pressen, et organ for nettregler.

Pressens selvdømmeordning er naturligvis ingen forutsetning for at demokratiet skal fungere. Det får være måte på gigantomant selvbilde.

Og igjen ser vi altså journalistlaget ta til orde for kontroll av internettet. Det er åpenbart smertefullt for mange journalister å se at det som tidligere var ekslusive privilegier ved journalistrollen, nå er fritt fram for alle: å meddele seg.

9Dec

Invitasjon til samtale. I all offentlighet.

Jeg setter dagsorden. Jeg bestemmer hva du skal snakke om. Meg er gitt all makt. Og det aksepterer du. Det er ikke min feil.

For snart 20 år siden lot jeg meg fascinere av at den samiske offentligheten ble dominert og styrt av journalistene og redaktørene. Og lite har endret seg på disse årene. Fremdeles er det bladsmørerne som styrer ordet i Sápmi.

I samisk kultur er det vanlig å tie når man er uenig. Altså; den som tier, samtykker ikke! Men på den andre siden; den som samtykker holder som regel også kjeft. Og slikt blir det naturligvis ikke mye offentlig debatt av. Med unntak av noen ufarlige saker og tema som hvor vi stort sett er enige – og hvor vår kritikk stort sett rammer folk og myndigheter utenfor det samiske samfunnet. I saker hvor vi er uenige derimot, holder vi mye kjeft. Offentlig.

Det er ikke lenge siden samiske akademikere kritiserte NRK Sámi radio for å være for kritiske. Med andre ord: ikke skal journalistikken være for kritisk og ikke skal vi debattere de vanskelige sakene heller. De samiske mediene har i mange tiår enveiskommunisert med sine lyttere. Alt i alt har dette ført til at vi i dag har en offentlig samtale med mye hvisking i krokene, internt i partiene og innestengt på møterommene. Vi har en semi-offentlig samtale som aldri løftes helt ut til de den angår: samene. De samiske enveismediene har ufortjent fått monopol på å definere hva vi skal snakke om.

Da jeg startet denne spalten i Ságat hadde jeg derfor ingen illusjoner om et stort folkelig engasjement eller offentlig debatt. Men jeg hadde forventet at noen flere tok kontakt med meg enn hva tilfellet har vært. Jeg forventet at noen forsøkte å selge inn en hjertesak, et tema eller en argumentasjonsrekke. Jeg hadde forventet at i alle fall folkevalgte ville ta en telefon.

Men i løpet av trekvart år som kommentator i Ságat har jeg altså ikke mottatt en eneste direkte henvendelse. Jeg synes det er rart at folk som lever av sine politiske meninger ikke forsøker å overbevise meg. Hvorfor føler ikke flere et behov for å føre en offentlig samtale om politikk som velgerne kan følge med på – og kanskje til og med delta i? Kan det være fordi en offentlig debatt om politikk allikevel ikke er så viktig – fordi alle beslutninger til syvende og sist gjøres i rom og på arenaer der folk flest allikevel ikke har innflytelse?

Mange sitter pent på stolen og venter på at journalisten skal ringe og invitere dem inn i samtalen. Men denne makten bør ikke jeg eller andre journalister få ha alene. Nå vil jeg gjerne dele den med deg, enten du er folkevalgt eller ikke. Nå vil jeg høre dine meninger. Er du misfornøyd med medias fokus? Hva har sa du gjort til å endre medienes oppmerksomhet? Eller sitter du og venter på invitasjon fra de samme journalistene du kritiserer?

Hvilke saker synes fortjener mer oppmerksomhet og mer debatt? Noe jeg bør holde munn om? Hva diskuteres for lite? For mye? Dersom du du skriver kommentarene i kommentarfeltet her, kan du samtidig se alle de andre som også mener noe om saken.

Du er nå nok en gang invitert inn i den offentlige samtalen. Hvorfor finner du deg i det?

Artikkelen er skrevet til ukentlig spalte i den samiske avisen Ságat.
 
5Dec

Sosial nyhetsformidling

Det er fascinerende å se hvordan en nyhet fødes i en tid hvor bruken av sosiale medier eksploderer. I går kl 14.20 mottok jeg følgende sms fra min sjef:

Vi har i dette øyeblikket fått seks stjerner fra Norge.no for internettportalen vår! Yoho!

Hun var tilstede på konferansen hvor rangeringen ble presentert og kunne formidle resultatet til oss lenge før pressemeldinger og rangeringslister var publisert. Uten mer informasjon enn ovennevnte skrev jeg denne lille bloggposten om bakgrunnen for Bærum kommunes gode resultat. Info om denne bloggposten publiserte jeg også på Twitter.

På Twitter ble saken snappet opp og endte som en nyhetsartikkel i Budstikka.no nøyaktig samtidig med at kommunens offisielle informasjon om saken forelå på nett. Så vi ser stadig beviser for at journalistikken blir mer sosial og lokal.

Kilden og reporteren knyttes tettere sammen, det er ikke lenger gitt hvem som er hvem. Journalistikken er i endring, og kommunikasjonsfaget like så. Noen får panikk og angst, og slik må det kanskje være. Men det er artig å være midt oppe i denne store endringen.

24Nov

Svala vender hjem

Stein Torger Svala vender hjem fra fem års selvpålagt “landflyktighet” som frilanser i Oksitania i Sør-Frankrike. Nå vender han hjem for å bestyre det nyopprettede lokalkontoret for Ságat i Karasjok. For de av oss som har hatt gleden av å arbeide med Stein Torger vet at han er en journalist med en genuin interesse for å formidle de vesentlige sakene.

Faksimile NRK Sámi radio 24. november 2008

Fra før er Karasjok et av de lokalsamfunn i landet som har best journalistdekning i landet. Nå blir det bedre 🙂 I Karasjok har NRK Sámi radio sitt hovedkontor, den samiskspråklige avisen Ávvir og nå –  Ságats lokalkontor. Lykke til, Stein Torger.

13Nov

Bloggeren vs. journalisten. Eller omvendt kanskje?

Dagbladets Jan Omdahl kommenterer den nye medievirkeligheten og det åpenbart metajournalistiske i at bloggeren og forfatteren Ida Jackson publiserer vurderinger av journalister fra intervjuer hun har deltatt i. Spesielt interessant blir det jo unektelig når intervjuobjektets vurdering publiseres før journalistens intervju med sitt objekt.

Men det er Omdahls konklusjon som for meg best illustrerer at verken mediekommenterende journalister eller bloggere helt har tatt inn over seg at de grunnleggende forutsetningene for journalistikk er endret:

En slik mulighet til å drive «motprogrammering» i mediesfæren har selvsagt sine problematiske sider. Den vil utvilsomt bli misbrukt av enkelte som trives dårlig i medienes søkelys. Mediekritikk ført i pennen av dem som er gjenstand for journalistikken har selvsagt ikke samme objektive tyngde som kritikk fra en uavhengig instans.

Og den kan utvilsomt gjøre forfattere og andre medie- og skriveføre i stand til å skape mer buzz og oppmerksomhet rundt sine produktlanseringer enn tidligere. Omdahl mener utviklingen også kan gjøre det vanskeligere å nå fram med sannhet gjennom samfunnsgavnlig kritisk journalistikk:

Likevel er dette en utvikling vi som driver journalistikk, spesielt på nettet, skal være glade for. Den kritiske journalistikken har alt å vinne på et mer transparent mediesamfunn, der også medienes og journalistenes arbeidmetoder blir gjenstand for kritikk i større grad enn det som har vært vanlig til nå.

Min innsigelse til Omdahls argumentasjonsrekke er at det ikke lenger er åpenbart om det er journalisten eller intervjuobjektet som representerer det “journalistiske” og det “samfunnsgavnlig kritiske”.  Når han skriver “vi som driver journalistikk”, så er det ikke lenger så åpenbart hvem denne “vi” er. Jeg antar Omdahl refererer til de tradisjonelle journalistene: lauget, medlemmene av redaktørforeningene, journalistlagene, presseforbundet og de ansatte i mediehusene. Men en så snever og tradisjonell definisjon synes ikke lenger helt dekkende.

Faktisk  produseres stadig mer av det sanne journalistiske, samfunsgavnlige og kritiske av personer som er uavhengige av de tradisjonelle mediehusene og medieorganisasjonene. Og det å ta til motmæle mot søppeljournalistikk kan ikke lenger avfeies som “motprogrammering” eller “angrep på journalistikken”.

I Omdahls nettbaserte og “transparente mediesamfunn” vil den journalistiske integritet og kvaliteten ikke lenger kunne påberopes summarisk av personer med medlemsskap i en medieorganisasjon eller ansatte i et mediebedrift. Journalistisk troverdighet vil måtte avgjøres av kildevalg, kildebruk, sannhet, kvalitet, og etterprøvbarhet – over tid.

Bloggeren Ida Jacksons artikler er ikke revolusjonerende, ettersom mange bloggere daglig dekonstruerer tradisjonell journalistikk. Det nye ligger i hennes bidrag til at de tradisjonelle mediene nå åpent og oftere erkjenner at den digitale virkeligheten endrer rammebetingelsene og selve kjernen i faget journalistikk:

Og når sterke samfunnskrefter med sterke særinteresser begynner å imøtegå journalistikken allerede før den er publisert, har mediene fått en ny utfordring i det digitale domenet.

Slik sett er det ikke gitt om det er avisens opprinnelige artikkel, Ida Jacksons artikkel om artikkelen, Dagbladets artikkel om Ida Jaksons artikkel om artikkelen – eller Omdahls medieanalyse av det hele som representerer det journalistiske i denne saken.

Dagbladets innsats i å bygge sin journalistiske troverdighet har som kjent ikke vært så imponerende den siste tiden. Røkke/Gundersen- og Spetalen- sakene kan stå som eksempler på det. Virrvarrs/Ida Jacksons journalistikk om mangt og meget den siste tiden kan du sjekke selv her. Jeg vil spesielt anbefale hennes innsiktsfulle rapporter fra norsk psykiatri.

10Nov

Grunn til medieangst? Definitivt.

Asle Skredderberget i 20/20 Communications advarte før helgen informasjonsbransjen mot mediehusenes seneste innsparingskampanjer og påpekte hvordan det innebærer store utfordringer for bedrifter og omdømmet:

Journalistene kommer til å ha dårligere tid på hver sak de lager, noe som vil føre til flere faktafeil, kutting av svinger og et lavere presisjonsnivå.

Jeg tror Skredderberget har rett: jeg tror også resultatet blir dårligere, kjappere og mindre etterretterlig journalistikk, og jeg tror virksomhetene og samfunnet bør forberede seg på å møte journalister med mindre tid og interesse for kvalitet enn tidligere.

Den siste tids innsparingstiltak er nemlig bare begynnelsen. Medieeierne vil utover nå kutte ytterligere i den journalistiske produksjonen med stadig større iver. Dagens Næringsliv (papirutgaven, lørdag 8. november) skriver at 93 prosent av Schibsteds overskudd i tredje kvartal i år kom fra ikke-redaksjonell nettaktivitet. Nettavisene representerer bare en drøyt prosent av konsernets driftsoverskudd. Papiravisenes del er 7 prosent, men papiravisenes overskudd er dramatisk synkende.

Mediekonsernet Schibsted tjener med andre ord alle sine penger på alt annet enn enn journalistikk eller annen redaksjonell virksomhet (forlag mv.). Selvsagt vil en slik økonomisk utvikling ramme journalistikken. Spesielt den journalistikken som er organisert og drevet i kostnadskrevende organisasjoner, og som i dag delvis finansieres av statsstøtte (pressestøtte).

Var jeg bedriftsleder ville jeg satset på å ansatte kommunikasjonsrådgivere, bloggere og community managers. Makten flytter seg nå i sterkere grad til de som kan betale for omtalen og til de som kan generere omtale (og journalistikk) uten for store kostnader. De gamle medienehusene med sine avispresser, enorme bygningsmasser og kostnadskrevende organisasjoner vil ikke være blant vinnerne.
 

23Oct

Journalisten er død. Leve journalistikken.

Twitter/abrennaTo saker fra dagens mediedebatter har fått meg til å endelig innse at journalisten ikke er en døende yrkesgruppe. Den er allerede stein død. Journalistikken derimot, er det fremdeles godt håp for. Journalistenes eget Norsk Journalistlag (NJ) insisterer på (sitt stadig prinsippielle syn om) at leserkommentarer og debattinnlegg må forhåndsredigeres – også i forbundets eget fagblad Journalisten.no. NJ blir således (ufrivillig) eksemplet på hvordan vi tillater at likene forpester den offentlige medieebatten.

Når Anders Brenna i digi.no i anledning saken i dag frustrasjonstwittrer at journalistikken må reddes fra journalistene, så setter han pennen på saken: liket av journalisten har allerede begynt å stinke og gode krefter bør nå sørge for at ikke også journalistikken forpestes og lider samme skjebne.

Forhåndsredigering handler om privilegier som plass, kostbart papir og produksjonsmidler. Når vi nå kan publisere gratis på nett i ubegrensede mengder, er det heller ingen grunn for journalisten (eller redaktøren) til å tviholde på forhåndsredigeringen. Forhåndsredigering er vel intet prinsipp, men en ren praktisk ordning for å sile publiseringsverdig fra ikke-publiseringsverdig materiale i kanaler hvor plassen er begrenset – og hvor risiko for investeringer og arbeidsplasser skal minimeres. Mener norske journalister at ytringsfrihet og-muligheter alltid må reguleres av fordi vi alltid har gjort det slik – nærmest av gammel vane?

Tull. Hva da med redaktøransvaret? Bare tull, det også. Heller ikke redaktøransvaret er prinsippielt, men en juridisk og praktisk ordning for å regulere medienes og redaktørenes privilegier: kildevernet, innsynet, inngangsbillettene, pressefriheten, pressestøtten osv. Alle de privilegier som forsvarer å bygge opp kostnadskrevende organisasjoner som kan drive med journalistikk. Mediefolk og mediehus har en rekke juridiske og økonomiske privilegier som andre innbyggere ikke har. Som blogger kan jeg ikke beskytte mine kilder bak et juridisk kildevern. En journalist kan. Redaktøransvaret er statens og bransjens motsvar på bransjens rettslige og økonomiske privilegier.

I dag har nesten enhvert menneske fri og gratis tilgang til produksjonsmidler for journalistikk. Vi behøver ikke mediehusenes teknologi, økonomi, redigering,  kompetanse eller forhåndskontroll. Vi behøver ikke journalister eller redaktører i tradisjonell forstand – eller store, kostnadskrevende organisajoner. Hva da med pressens privilegier? Hva med kildevernet? Pressestøtten? Fritt ord har allerede tar til orde for å bevilge pressestøtte direkte til skribentene! Det er nå på høy tid å diskutere hvorfor en Dagblad-journalist skal ha sterkere juridisk vern for sin journalistikk, enn det jeg skal ha på hivand.no – eller for Ad:varsel. Hvorfor skal journalister som arbeider i Vårt Land/Dagsavisen støttes med 75 statlige millioner, mens borgerjournalistiske iNorden ikke mottar en krone?

I Aftenposten har det skapt ramaskrik blant journalistene at ledelsen har anmodet alle ansatte i Aftenposten om å skrive brukeranmeldelser. Ifølge journalist og klubbleder Gunnar Kagge er det betenkelig at “en hvilken som helst journalist anmelder hva som helst”:

Om et bud skriver om en konsert eller restaurant er noe helt annet enn om en journalist gjør det. Vi vil ikke nekte våre medlemmer å skrive slike anmeldelser, men vi ber dem tenke godt etter før de eventuelt gjør det.

Og slik møter man sitt arrogante ego midt i døra. Journalister og ledelse har i mange tiår ligget i konflikt med avisens grafikere – en annen fullstendig overflødig yrkesgruppe siden 1980-tallet. Men grafikere har tviholdt på sine privilegier gjennom lov- og avtaleverk, og har i praksis forhindret og forsinket den teknologiske utviklingen av mediehusene med 30 år. Jeg husker tiden da jeg som fotograferende journalist avtalemessig var forhindret fra å redigere bildet på data. Det skulle grafikerne gjøre. Nå er det altså journalistenes tur. Men de ser det ikke. Ikke selv.

Det er ikke så lenge siden norske redaktører sikret seg lovbeskyttelse av redaktøransvaret. Det er grunn til å anta at nettopp denne lovbestemmelsen, den politiske oppfatningen av pressestøtten, journalistenes krav om forhåndsredigering og en rekke andre krav gjør utviklingen av de nye mediene ekstra vanskelig og treg. For hva er nå et “blad eller tidsskrift” i lovens forstand? Og hvor hensiktsmessig er eventuelt den endelige definisjonen, sett i lys av medieutviklingen?

Prinsippielt, sier de? Sett i lys av den teknologiske, sosiale og mediemessige utviklingen – hvor lurt er det å stadig styrke den formelle makten til å definere seg selv og sine juridiske og økonomiske privilegier – for en yrkesgruppe og bransje som i bunn og grunn er stein død?

Det lurer jeg på.

Inspirasjon til artikkelen ble hentet fra NRKbeta og Anders Brenna – begge gode kilder til klokskap og refleksjon omkring medier, teknologi og journalistikk. Som utfyllende (mer) lesing anbefaler jeg min egen “En dødsannonse for redaktøren?” og redaktør Geir Arne Bores “Et forsvar for ledelse

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.