Tag: kommunikasjon

30Oct

Bærum kommune: foredrag/debatt om sosiale medier

Jeg holdt et veldig kort foredrag og diskusjon om sosiale og brukerstyrte medier for informasjonsavdelingen i Bærum kommune i dag. Vi tok utgangspunkt i RSS og min Google Reader som jeg mener gir en nyttig og samtidig enkel nok innføring i hva som ligger i begrepene “brukergenererte” og “sosiale” medier.

Under foredraget fikk jeg dessuten verdifull og inspirerende hjelp og bistand fra min Twitterfamilie, som live kunne fortelle mine kollegaer på avdelingen om hvordan Twitter fungerte – sosialt og faglig. Og vi var dessuten innom Jens Stoltenberg på Facebook, støttegruppa for Vei til Nervei og Wikipedia-artikkelen “Sametingsrådet“.

Bærum kommune har nylig anskaffet nytt publiseringssystem både for nett og intranett, og stiller seg nå de samme spørsmål som mange andre offentlige myndigheter: er sosiale medier noe for oss – og i tilfelle hva skal vi bruke dem til? Det er selvsagt viktige spørsmål. Men når man lytter til og studerer de nye mediene skjønner man at det viktigste spørsmålet på sikt må være : hva kan de (brukerne) bruke oss og vårt innhold til?

Før hadde forvaltningen egne plattformer (nettportal og papirmagasiner). Hva nå? Skal ikke kommunens informasjonsavdeling skrive på og for Wikipedia? Hvorfor på Facebook? Twitter? En ting er å spørre hva vi strategisk ønsker ut av vår kommunikasjonsstrategi for egne og andre digitale plattformer – like viktig er det å spørre hva andre kan bruke vårt innhold og våre tjenester til. Hvorfor skal vi ikke slippe løse våre kartverk, våre artikler, postjournaler, våre databasert på verden – og se om ikke verden kan skape verdifullt innhold av det på nye måter?

Er det ikke en forutsetning å gi slipp på den offentlige kontrollen over informasjonen og hvordan brukerne bruker den, dersom formålet er å bidra til lokalpolitisk deltakelse? Da må kanskje postjournal og saksliste (og RSS) kanskje ligge på Facebook, mens kommunestyremøtet overføres live via en videotjeneste som lar seg bygge inn i et hvilket som helst nettsted.

Skal vi åpne for at brukerne selv kan tagge og omorganisere vårt offentlige innhold, framfor at vi gjør det selv? Kan vi overlate til brukerne å produsere informasjon om noe av de kommunale tjenestene og den kommunale virksomheten? Hvor langt inn på den kommunale virksomheten tør vi å slippe brukerne? Og hva med lisensiering? Skal ikke offentlig innhold på nett deles via Creative Commons -lisensiering? Informasjonen er allerede betalt via skatt og gebyrer, det ville  vel være rimelig om folket også fikk bruke den fritt?

En ting er i alle fall sikkert; de nye mediene er brukerstyrte, åpne og gjennomsiktige. Dersom den offentlige forvaltningen ønsker å ta dem i bruk, så vil vi måtte gi opp kontrollen over informasjonen og måten den brukes på.

Men det er ikke en pris vi betaler. Det er derimot gevinsten vi høster: at brukerne tar kontrollen fra oss.

26Jun

Journalistikkens framtid, ifølge Jeff Jarvis

Jeff Jarvis har lansert sine 10 spørsmål som han mener enhver nyhetsorganisasjon bør stille seg. Spørsmålene ble lansert på The Guardians konferanse om journalistikkens framtid: “The future of journalism”:

1. Hvem er vi?
Ifølge Javis er det mange av organisasjonene som kanskje ikke helt har tenkt gjennom hva de faktisk er. Med nye medier, sosiale og nettbaserte, hva innebærer det å være en nyhetsorganisasjon i dag? Når vi ikke lenger tjener penger på det vi gjorde før, hvordan skal vi bruke nett og nye medier til å tjene penger? Hvem er vi?

2. Nye relasjoner?
Skal mediene forsette enveis-kommunikasjonen (nyheter–>publikum) eller skal man i større grad involvere lokalsamfunn og lesere i selve produksjonen av nyheter og innhold? Bruk av databaser, publikumsrapportering og innspill – er det noe for oss? Hvis vi deler vår reseach og rådata med leserne, vil de da kunne tilføre sakene noe vi selv ikke ville kunne gjort i redaksjonen?

3. Er vi generøse?
Generøsitet har ifølge Jarvis mange former. Deling av teknologi, salg annonser og deling av inntekter, støtte til utenforstående skribenter, bloggere eller andre. Deler du innholdet eller insisterer du på at leseren skal betale? I så fall har du skjønt lite av den nye mediekulturen. Hvor lenge skal du insistere på å kreve betaling for det naboen tilbyr gratis? Eller tror du virkelig at det du har å tilby er så mye bedre at mange nok er villige til å betale for det? Hvis du ikke deler innhold, hvordan forventer du lenker og omtale?

4. Vet vi hvem de smarte folka er?
Åpenhet og deling handler ikke bare om å åpne opp for alle, men i like stor grad finne ut hvem de flinke, smarte folka er og få dem ombord. Mange norske nettaviser har nå erfart at åpne, uredigerte og ukontrollerte debattforum skaper mer arbeid og mer pes – og kvaliteten på ordskiftet er høyst varierende.

Så kanskje skal man vurdere å bruke smarte og tydelige stemmer i debatten og kanskje først og fremst sørge for at den offentlige arenaen preges av folk som opererer med sine egne identiteter. Ytringsverdien av anonyme drittkastere er betydelig overdrevet.

5. Finner folk oss?
Ifølge Jarvis er synlighet gjennom distribusjon en av nøklene for suksess i det nye medielandskapet. Mediebrukere vil i framtiden ikke oppsøke mediene, men forvente at mediene er tilgjengelige der folk ferdes. Det innebærer stor grad av søkbarhet, mange lenker og distribuert innhold. Mange norske medier mener fremdeles det er unødvendig å være søkbar på Google og vil ikke at Google News skal fortelle oss hvem som har hvilke nyheter.

Men ifølge Jeff Jarvis smøres økonomien på nettet av lenker. Lenker er det som transporterer konsumenter og lesere mellom plattformer, nettsteder, produsenter og annonsører. Er du ikke søkbar, er du ikke lenkbar. Da er du ikke.

6. Er vi en plattform?
Norske nettsteder som VG (blogger og Nettby) og Origo har forstått betydningen av å være en plattform for andre og andres innhold. Kan vi som organisasjoner tillate at andre bygger på oss, vår teknologi og vårt innhold? Kan vi da dele suksess og inntekter? Kan lokale medier utvikle seg som et plattform for lokalsamfunn, utover sin tradisjonelle rolle om nyhetsprodusent?

7. Rapporterer vi på nye måter?
Jeff Jarvis mener dagens journalister bør utstyres med lydopptaker og kamera og lære seg å rapportere på andre måter enn tidligere. Han understreker at “kringkastingskvalitet” på multimedieinnhold er unødvendig. Nå kan video streames live via mobiltelefon og Qik.com.

8. Datalayers – er vi der?
Hva sier verden om oss? Hva sier Twitter om Sametinget? Hva er registrert, skrevet om oss? Hvordan omtales vi og på hvilken måte bidrar vi i den globale samtalen der ute? Deltar vi? Deler vi?

9. Har vi det moro nå?
Jeff Jarvis understreker betydningen av lek og eksperimentering med nye ideer. Framfor å se på endringer som slutten, velger Jarvis selv å se på det hele med nye øyne: “The internet has given me a second childhood”.

10. Er vi fleksible?
Forventningen om å feile og mislykkes bør bygges inn i systemet, og det må etableres en toleranse for å mislykkes. Hvis ikke vil ikke folk våge å foreslå nye ideer.

Kort sagt: når jeg leste Jarvis’ 10 punkter, så forstod jeg at han hadde klart å oppsummere alt jeg har tenkt om nye medier. For jeg tror det er dette som er virkeligheten for nyhetsmedier. Og vi står midt i utviklingen.

Men så tror jeg i tillegg at disse rådene er veldig gangbare i forhold til andre organisasjoner som ønsker å nå ut med budskap og tjenester der ute, enten det er din kommune, din lokalavis, forsikringsselskapet eller ditt urfolksparlament det er snakk om. Hvem er tøff nok til å begynne?

Oppdatert:
Presentasjonen (keynote) til temaet over finner du her.

19Apr

Et tegn på sivilisasjon

Når man i Graz i Østerrike har innført påbud om lydløse mobiltelefoner på offentlig kommunikasjon, så er det først og fremst et tegn på at byens folkevalgte er siviliserte mennesker.

Men vibrerende og lydløs varsling løser allikevel ikke den største utfordringen knyttet til støy fra mobiltelefonen, som er den artikulerte, høylytte og usjenerte snakkingen om egne underlivsplager, gjeldsbyrde eller sin sjefs påståtte inkompetanse i en hvilken som helst sammenheng.

Men fatt mot: snart kommer de skvaldrende og forutrettede mobilbrukerne og bruker begreper som nazi, formynderstat og brudd på ytringsfriheten når noen av oss mener de forstyrrer og plager oss med sitt passive og invaderende skvalder i alle sammenhenger.

Hallo?

3Apr

Paul Pott: en studie i kommunikasjon

YouTube-klippet med Paul Pott på sin første audition på Britiske Talenter rører meg hver eneste gang jeg ser det. Etterhvert har jeg forstått at det også i stor grad handler om mysteriene ved god kommunikasjon.
Pott er en smått overvektig mellomleder med tvilsom tannstilling og en gudebenådet tenorstemme som i 2007 vant Britain`s Got Talent. Selv har han fortalt om mobbing på skolen og en manglende selvtillit. Hans første opptreden i fjernsynsserien avslørte ingenting om mannens fantastiske talent. Snarere tvert imot.

Han fremstår som en dott, en selvutslettende noksagt med manglende selvinnsikt og et overdrevent ønske om å komme på fjernsyn – som de fleste andre deltakerne. Men så begynner han å synge…

Menneskets kommunikasjon og budskap domineres og avsløres av vårt kroppsspråk. I Potts tilfelle dokumenteres i alle fall at innpakningen ikke alltid sier noe om budskapets innhold. Mer enn noe annet forteller denne historien oss at det faktisk er relevant hva budskapet er, og at ikke alt ennå handler om innpakning. Heldigvis.

19Feb

Kommunikasjon blir konspirasjon

NRK (faksimile 18.02.08)NRK viser i dag dokumentaren “Spillet om OL” kl. 21.30. Blant de ting NRK hevder å kunne dokumentere var at regjeringens medlemmer var aktivt involvert i arbeidet med å få Tromsø vedtatt som norsk OL-kandidat i 2018. I artikler (og formodentlig i tv-dokumentaren) gjør NRK et betydelig poeng av at politikerenes holdninger ble kartlagt og forsøkt påvirket og brukt i arbeidet med å få OL til Tromsø. NRK “dokumenterer” blant annet sine avsløringer ved å vise et kommunikasjonskart for strategien med å få valgt Tromsø som OL-kandidat.

For de som har arbeidet med kommunikasjon så er det naturligvis ikke oppsiktsvekkende at man både kartlegger hvilke holdninger og utfordringer påvirknings- og informasjonsarbeidet står overfor, og forsøker å bruke videreformidlere når det er mulig. Dette er verken suspekte eller oppsiktsvekkende metoder, man snarere standard prosedyre. Det hadde derimot vært oppsiktsvekkende om de hadde unnlatt å kartlegge kommunikasjonsaktørene i en slik sak.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.