Tag: Media

8Feb

Vil folk delta på nett?

Iacob Christian Prebensen spør borte på NRKbeta: Vil folk egentlig delta på nett – i det vi nettoptimister kaller for produksjon av brukerskapt innhold. Prebensen tolker resultatene fra NRK Analyse/Synnovate sin undersøkelse i motsatt retning: publikums ønske om å delta aktivt i produksjon av medieinnhold er en myte skapt av mediefolk og mediehus.

Som det går frem er det mange som bruker Facebook, og laster opp bilder og videoer, mens deltakelse i tradisjonelle medier er mer begrenset.

Fordi utgangspunktet er grunnleggende forskjellig fra Facebook til Dagbladet, er sammenlikningen også irrelevant. Mens Facebook først og fremst er en plattform som gir brukeren kontroll for å bygge og vedlikehold sin egen sosiale arena, er er Dagbladets hensikt med sine blogger, forum og debattfelt fremdeles det samme som før: de utgjør en plattform for salg av reklame og generelle nyheter overfor publikum.

Men enn så lenge deltakelsen er begrenset og dertil ikke-representativ, og valgdeltakelsen er stadig like lav, hva er det egentlig som legitimeres?

Prebensen innvender med at den faktiske brukerdeltakelsen på nett er skjev og ikke representativ for befolkningen. Men dersom uinnfridde forventninger om bred deltakelse skulle legges til grunn for vurderingen av om noe er viktig eller ønskelig, ville vi måtte diskutere både demokratiet som sådann og frivillig organisasjonsliv. Kort sagt: mesteparten av det faktiske arbeidet utføres av et mindretall av oss.

I mitt yrke som offentlig kommunikasjonsrådgiver møter jeg ofte på argumenter mot å satse på sosiale medier, nettopp fordi de aktive på nett mangler legitimitet og representerer en skjev og liten del av befolkningen.

Problemet er at det samme gjelder de tradisjonelle mediene og våre tradisjonelle demokratiske institusjoner. Det er fortsatt bare en liten (og ressurssterk) del av befolkningen som skriver leserbrev eller kronikker til papiravisene, som avgir høringsuttalelser per brev eller som møter opp fysisk på rådhuset for å lese gjennom reguleringsplanene. Men ingen mener for alvor av vi skal avslutte disse forsøkene på “demokratisering” av den grunn.

Spørsmålet er ikke om folk ønsker å delta eller ikke – men hva vi kan gjøre for å øke publikums deltakelse i mediene og i den offentlige samtalen. Fordi demokratisering er av det gode – i det minste i et demokratisk samfunn. Jeg er av den oppfatning at de “gamle” mediehusene bygger på en modell som langt på vei gjør dem uegnet til å bidra til demokratisk utvikling via sosiale plattformer.

Tradisjonelle medier bygger på en 150-200 år gammel logikk hvor medieinnhold må produseres av ressurssterke organisasjoner (mediehus) med redaksjonell kontroll, fordi:

  • produksjonsteknologien er kostbar og krever store investeringer
  • det kreves spesialisert kompetanse (journalistikk mv.)
  • det er knapphet på plass i avisene/sendeflatene

Men når teknologien er nærmest gratis, ingen spesialkompetanse er krevet og plassen for publisering og lagring er ubegrenset, er også behovet for mediehusene borte – hva gjelder publikums deltakelse.

Å sammenlikne Facebook og Aftenposten, eller Wikipedia og Dagbladet er som å sammenlikne epler og pærer.

8Aug

En slags norsk mediedebatt

Britiske medier erfarer at kommentatorer forlater The Daily Telegraph til fordel for bloggosfæren, og må derfor ta grunnleggende diskusjoner om journalistikkens og medienes innhold og framtidige forretningsmodeller. I Norge diskurerer redaktører hvorvidt alkohol bør konsumeres av journalister på bar. Fokus mine damer og herrer, fokus for svingende.

Av og til lurer jeg på hvor dumme norske redaktører og journalister egentlig tror mediekonsumentene er. Sånn egentlig? Hva mener de om oss? Ålreit da, noen av oss mestrer ikke alle tonene i skalaen. Men det er antakelig flere enn jeg som lurer på hvorfor Dagbladet og Dagsavisen hver for seg ser ut til å akseptere at det foregår en tildels høylytt samtale om dem blant leserne, uten at noen fra redaksjonene deltar i samtalen?

Hva er det med norske medier og nett? Og en annen ting; hva i alle dager er det som gjør at ingen kommenterer artiklene på Journalisten? Er det ingen redaktører eller journalister som har noe å si i den mest omskiftelige tiden i moderne mediehistorie? Opplaget faller, annonsene går over på nett, bloggere og sosiale medier overtar. Fremdeles ingen som har noe å si? Kanskje noen burde erkjenne at stillheten er en del av norske mediers problem. Den som ikke deltar, finnes ikke.

Men skjenk opp en øl, da renner begeret fullt. Åpenbart. Tips: redaksjonenes Akan-policy er ikke alment interessant.

mediedebatt.jpg

28Jul

Angsten for “alle” i akademia og media

Akademia nærer skepsis og angst for Wikipedia. Det vil antakelig bli ytterligere dokumentert etterhvert som Vox Publica publiserer sine intervjuer med norske akademikere og deres syn på nettopp Wikipedia. Jeg ville bli overrasket dersom førstemann ut, økonom Steinar Vagstad, er alene i sitt syn:

Wikipedia kommer nedenfra og er en tumleplass for glade amatører. Wikipedia er kanskje for tidkrevende til at forskere bør bruke tid på det. Forskere bør kanskje heller bruke tiden sin til å formidle kunnskap på andre fronter.

I akademia som i media synes det å eksistere en dyp skepsis og angst for den nye, deltakende virkeligheten, hvor de “glade amatører” skriver artikler om forhold de ikke har fått forhåndsgodkjennelse til. Og som Vagstad viser, er det frykten for “amatørskapet” som er argument.  I media er saken eksisterer den samme skepsis: journalister kritiserer borgerjournalistikk og bloggere for å være “glade amatører”.

Igjen; jeg tror det handler om makt. Forskningsinstitusjonene og redaktørene har ikke lenger makt og myndighet til å avgjøre hvem som får publisere og formidle nyheter eller forskningsbasert kunnskap. Privilegier og anseelse står for fall. For noen er dette åpenbart vanskelig å forsone seg med.

For når “alle og hvem som helst” kan kalle seg journalister og leksikonforfattere, da er det bare selve kvaliteten på produktet som avgjør om vi bruker produktet. Wikipedia er en de facto standard for nettbasert, leksikalsk kunnskapsformidling. Demokratisering og deltakelse er selvsagte deler av det nye informasjonssamfunnet. Man må kanskje være norsk forsker eller journalist for ikke å forstå det: nå vil alle være med.

Eiriks forfatterblogg har dessuten en god kommentar på saken.

6Mar

AngryJournalist – kommunikatørens beste venn?

Enhver kommunikasjonsrådgivers skrekk er sure, sultne eller generelt humørløse journalister. Med lavt blodsukker og direkte tilgang på avisers førstesider kan journalisten raskt vise seg å være en ekstremt dårlig kobling for virksomheten. Derfor er vi kommunikatører rundhåndet med mat og drikke i slike situasjoner. For journalister er til forveksling lik folk flest.

Men vi har alltids AngryJournalist – et nettsted for grinebiterne blant bladfykene, der journalistenes uttalte og anonyme eder og galle flyter i fri strøm. Skjønt, jeg er usikker på om det er noe sjakktrekk å anbefale nettstedet for den neste surpompen fra bladet jeg møter. Kanskje like godt bare å smile, servere påsmurt og holde munn? Hva tror du?

21Feb

Friluftsmagasin for jenter

Arctic femmeJentene ble lei av å lese om menn i jakt- og fiskeblader, og starter like godt et eget blad av, for og om jenter i friluft. Arctic femme heter det, og redaktør Linda Øverli Nilsen fra Kautokeino sier til NRK Sami radio at første utgave er like om hjørnet.

– Vi analyserte jakt- og fiskebladene, og fant ut at det bare er 9 % av innholdet som er om kvinner. Det syntes vi var for lite og bestemte oss for å skrive om og for kvinner selv, forteller Øverli Nilsen til NRK.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.