Tag: nettaviser

22Feb

NRK Nordnytt – nettdebatt til etterfølgelse

NRK Nordnytt tok i dag selvkritikk og endret en svært tendensiøs tittel som følge av kritikk i debattfeltet. Tittelen “Løy seg inn i samemanntallet” var udokumentert og uten grunnlag. Den ble senere erstattet av “-Er ikke blodet mitt godt nok?” Når NRK tar kritikk til følge på denne måten og velger å gjøre endringene i all offentlighet, bidrar man til egen troverdighet og journalistiske skikkelighet.

Tidligere har jeg kritisert NRK Sámi radio fordi stengte sine artikler for kommentarer, fordi antall sjikanøse og rasistiske innlegg tok overhånd når NRK Sami radio valgte å fri tilgang til de navneløse drittsekkene på nett. NRK Nordnytt viser imidlertid hvordan man kan gjøre det. Ved å delta i samtalen med leserne.

Når mediehuset tar sine kommentarer og sine lesere på alvor og deltar i samtalen med dem så skapes et bedre debattklima. I denne saken har NRK Nordnytt også slettet et par kommentarer, antakelig fordi ordlyd og innhold var over grensen av det anstendige. Det må også være tillatt.

Vi kan ikke tillate at de navneløse trollene der ute vinner kampen om det offentlige rommet på nett. All kudos til NRK Nordnytt for at de viser kollegaer hvordan det kan gjøres.

Den opprinnelig saken, om stortingsrepresentant Jan Henrik Fredriksen (FrP) forhold til sin samiske identitet, har jeg kommentert tidligere.

17Sep

Seminar for netthodene : 18. september

I morgen avholdes seminar og årsmøte i Norwegian Online News Association (NONA), med en interessant og imponerende liste over foredrag og paneldebatt. Det hele starter fredag 18. september kl. 09.00 på Litteraturhuset (Amalie Skram).

09:00 – 10:00: Kevin Anderson, digital research redaktør (tidl. bloggeredaktør), The Guardian, om nettverksjournalistikk.

10:00 – 12:00: Innovasjon i nedgangstider, paneldebatt med Kevin Anderson, Paal Nedregotten (A-pressen Interaktiv), Dag Otter Johansen (Budstikka), Eirik Solheim (NRKbeta) og Jo Christian Oterhals (VG Nett).

12:00 – 13:00: Arne H. Krumsvik: “Hvorfor utgi nettavis?”

13:00 – 14:00: Lunsj

14:00 – 16:00:  Stortingsvalget 2009: Hvordan kom partiene ut av valgkampen på nettet og hva kunne de gjort annerledes? Paneldebatt med bla. Elisabeth Skarsbø Moen (debattredaktør i VG og Frue på veggen), Heidi Nordby Lunde (Høyre), Kjetil Raknes, politisk rådgiver for Bård Vegar Solhjell (SV)  og Jørgen Helland (Valgpanelet.no /rådgiver i internettmarkedsmarkedsføring i Halogen).

16:00 – 17:00: NONAS første årsmøte. Valg av styre for neste periode, behandling av årsberetning og andre poster (mer om formaliteter som valgkomite, vedtekter osv kommer på e-post).

10Nov

Grunn til medieangst? Definitivt.

Asle Skredderberget i 20/20 Communications advarte før helgen informasjonsbransjen mot mediehusenes seneste innsparingskampanjer og påpekte hvordan det innebærer store utfordringer for bedrifter og omdømmet:

Journalistene kommer til å ha dårligere tid på hver sak de lager, noe som vil føre til flere faktafeil, kutting av svinger og et lavere presisjonsnivå.

Jeg tror Skredderberget har rett: jeg tror også resultatet blir dårligere, kjappere og mindre etterretterlig journalistikk, og jeg tror virksomhetene og samfunnet bør forberede seg på å møte journalister med mindre tid og interesse for kvalitet enn tidligere.

Den siste tids innsparingstiltak er nemlig bare begynnelsen. Medieeierne vil utover nå kutte ytterligere i den journalistiske produksjonen med stadig større iver. Dagens Næringsliv (papirutgaven, lørdag 8. november) skriver at 93 prosent av Schibsteds overskudd i tredje kvartal i år kom fra ikke-redaksjonell nettaktivitet. Nettavisene representerer bare en drøyt prosent av konsernets driftsoverskudd. Papiravisenes del er 7 prosent, men papiravisenes overskudd er dramatisk synkende.

Mediekonsernet Schibsted tjener med andre ord alle sine penger på alt annet enn enn journalistikk eller annen redaksjonell virksomhet (forlag mv.). Selvsagt vil en slik økonomisk utvikling ramme journalistikken. Spesielt den journalistikken som er organisert og drevet i kostnadskrevende organisasjoner, og som i dag delvis finansieres av statsstøtte (pressestøtte).

Var jeg bedriftsleder ville jeg satset på å ansatte kommunikasjonsrådgivere, bloggere og community managers. Makten flytter seg nå i sterkere grad til de som kan betale for omtalen og til de som kan generere omtale (og journalistikk) uten for store kostnader. De gamle medienehusene med sine avispresser, enorme bygningsmasser og kostnadskrevende organisasjoner vil ikke være blant vinnerne.
 

23Oct

Journalisten er død. Leve journalistikken.

Twitter/abrennaTo saker fra dagens mediedebatter har fått meg til å endelig innse at journalisten ikke er en døende yrkesgruppe. Den er allerede stein død. Journalistikken derimot, er det fremdeles godt håp for. Journalistenes eget Norsk Journalistlag (NJ) insisterer på (sitt stadig prinsippielle syn om) at leserkommentarer og debattinnlegg må forhåndsredigeres – også i forbundets eget fagblad Journalisten.no. NJ blir således (ufrivillig) eksemplet på hvordan vi tillater at likene forpester den offentlige medieebatten.

Når Anders Brenna i digi.no i anledning saken i dag frustrasjonstwittrer at journalistikken må reddes fra journalistene, så setter han pennen på saken: liket av journalisten har allerede begynt å stinke og gode krefter bør nå sørge for at ikke også journalistikken forpestes og lider samme skjebne.

Forhåndsredigering handler om privilegier som plass, kostbart papir og produksjonsmidler. Når vi nå kan publisere gratis på nett i ubegrensede mengder, er det heller ingen grunn for journalisten (eller redaktøren) til å tviholde på forhåndsredigeringen. Forhåndsredigering er vel intet prinsipp, men en ren praktisk ordning for å sile publiseringsverdig fra ikke-publiseringsverdig materiale i kanaler hvor plassen er begrenset – og hvor risiko for investeringer og arbeidsplasser skal minimeres. Mener norske journalister at ytringsfrihet og-muligheter alltid må reguleres av fordi vi alltid har gjort det slik – nærmest av gammel vane?

Tull. Hva da med redaktøransvaret? Bare tull, det også. Heller ikke redaktøransvaret er prinsippielt, men en juridisk og praktisk ordning for å regulere medienes og redaktørenes privilegier: kildevernet, innsynet, inngangsbillettene, pressefriheten, pressestøtten osv. Alle de privilegier som forsvarer å bygge opp kostnadskrevende organisasjoner som kan drive med journalistikk. Mediefolk og mediehus har en rekke juridiske og økonomiske privilegier som andre innbyggere ikke har. Som blogger kan jeg ikke beskytte mine kilder bak et juridisk kildevern. En journalist kan. Redaktøransvaret er statens og bransjens motsvar på bransjens rettslige og økonomiske privilegier.

I dag har nesten enhvert menneske fri og gratis tilgang til produksjonsmidler for journalistikk. Vi behøver ikke mediehusenes teknologi, økonomi, redigering,  kompetanse eller forhåndskontroll. Vi behøver ikke journalister eller redaktører i tradisjonell forstand – eller store, kostnadskrevende organisajoner. Hva da med pressens privilegier? Hva med kildevernet? Pressestøtten? Fritt ord har allerede tar til orde for å bevilge pressestøtte direkte til skribentene! Det er nå på høy tid å diskutere hvorfor en Dagblad-journalist skal ha sterkere juridisk vern for sin journalistikk, enn det jeg skal ha på hivand.no – eller for Ad:varsel. Hvorfor skal journalister som arbeider i Vårt Land/Dagsavisen støttes med 75 statlige millioner, mens borgerjournalistiske iNorden ikke mottar en krone?

I Aftenposten har det skapt ramaskrik blant journalistene at ledelsen har anmodet alle ansatte i Aftenposten om å skrive brukeranmeldelser. Ifølge journalist og klubbleder Gunnar Kagge er det betenkelig at “en hvilken som helst journalist anmelder hva som helst”:

Om et bud skriver om en konsert eller restaurant er noe helt annet enn om en journalist gjør det. Vi vil ikke nekte våre medlemmer å skrive slike anmeldelser, men vi ber dem tenke godt etter før de eventuelt gjør det.

Og slik møter man sitt arrogante ego midt i døra. Journalister og ledelse har i mange tiår ligget i konflikt med avisens grafikere – en annen fullstendig overflødig yrkesgruppe siden 1980-tallet. Men grafikere har tviholdt på sine privilegier gjennom lov- og avtaleverk, og har i praksis forhindret og forsinket den teknologiske utviklingen av mediehusene med 30 år. Jeg husker tiden da jeg som fotograferende journalist avtalemessig var forhindret fra å redigere bildet på data. Det skulle grafikerne gjøre. Nå er det altså journalistenes tur. Men de ser det ikke. Ikke selv.

Det er ikke så lenge siden norske redaktører sikret seg lovbeskyttelse av redaktøransvaret. Det er grunn til å anta at nettopp denne lovbestemmelsen, den politiske oppfatningen av pressestøtten, journalistenes krav om forhåndsredigering og en rekke andre krav gjør utviklingen av de nye mediene ekstra vanskelig og treg. For hva er nå et “blad eller tidsskrift” i lovens forstand? Og hvor hensiktsmessig er eventuelt den endelige definisjonen, sett i lys av medieutviklingen?

Prinsippielt, sier de? Sett i lys av den teknologiske, sosiale og mediemessige utviklingen – hvor lurt er det å stadig styrke den formelle makten til å definere seg selv og sine juridiske og økonomiske privilegier – for en yrkesgruppe og bransje som i bunn og grunn er stein død?

Det lurer jeg på.

Inspirasjon til artikkelen ble hentet fra NRKbeta og Anders Brenna – begge gode kilder til klokskap og refleksjon omkring medier, teknologi og journalistikk. Som utfyllende (mer) lesing anbefaler jeg min egen “En dødsannonse for redaktøren?” og redaktør Geir Arne Bores “Et forsvar for ledelse

18Jul

Hva er det med journalister og nett?

Dagsavis-journalist Reidar Spigseth konkluderer med at nettmedier og -journalister ikke egentlig driver med journalistikk, slik vi kjenner journalistikk fra andre medier.

Viral-stuntet til Bekmambetov må sies å være en suksess, men det er også med på å stadfeste inntrykket av at nettmedier driver en flyktig og ikke alltid pålitelig nyhetsformidling.

Saken Spigseth viser til er videoen (se nederst) som viser en arbeidstaker gå amok på kontoret, med vold og ødeleggelser i sitt kjølvann. Videoen viste seg å være et høyst regissert PR-stunt for filmregissør Timur Bekmambetov og hans film “Wanted”.

Spigseth mener altså at nettmedier driver en flyktig og ikke alltid pålitelig nyhetsformidling. Og det står i motsetning til papiraviser da, formoder vi? Pålitelig, serru. Dagsavisens kulturjournalist Sissel Hoffengs artikkel “Nettsirkus” (trykket i forrige lørdags papirversjon av Dagsavisen) var nok et eksempel på at enkelte journalister nærer så stor angst og inkompetanse i forhold til de digitale mediene, at de strengt tatt burde avstå fra å kommentere dem.


http://view.break.com/513310 – Watch more free videos

13Jul

Legge ned Dagsavisen? Gjerne for meg

Dagsavisen lørdag 13. juli 2008Dagsavisen ga selv de beste argumentene for å fjerne pressestøtten denne helgen, selv om de forsøkte det stikk motsatte. Med sin suverent tøffeste forside noensinne klarte avisen å fange min interesse, og i likhet med Jo Christian Oterhals endte jeg opp med Dagsavisen som en del av min lørdagslesing. Mot normalt.

Ettersom jeg er motstander av pressestøtten, var jeg jo spent på hvilke nye og vektige argumenter Dagsavisen nå ville presentere – for å beholde pressestøtten.

Det var ingen. Ingen nye eller vektige i alle fall. Argumentasjonen var oppsiktsvekkende banal og på langt nær preget av avisens verdier “uavhengig, kritisk og radikal”. Under tittelen “Frp vil drepe mangfoldet” skriver redaktør Carsten Bleness:

Frp legger opp til en reaksjonær revolusjon i norsk kulturpolitikk. Partiet vil strupe bevilgningene til kultur og presse. Aller øverst på Frps dødsliste står de meningsbærende avisene – aviser som Dagsavisen, Klassekampen, Vårt Land og Nationen. Slik forsøker Fremskrittspartiet å drepe det kulturelle mangfoldet og det frie ord.

Altså, ord som “reaksjonær”, “revolusjon”, “strupe”, “dødsliste” og “drepe det kulturelle mangfoldet og det frie ord.” Virkelig? Mangfoldet og det frie ordet dør? Selv skal jeg ikke stemme Frp ved noen valg, noengang, men å påstå slikt er (unnskyld språket) det rene skitprat.

Kan ikke sosialdemokrater, fremskrittspartifolk og sosialister som ønsker egne partiaviser betale for dem selv? Vi andre gjør det, når vi kjøper svinedyre (!) tidsskrift for å tilfredsstille våre personlige interesser innen utenrikspolitikk, foto, data eller historisk sosialantropologi.

Journalist Anders Brenna har levert en nådeløs kommentar av avisens journalistikk og lederartikkel. Jeg deler hans kritikk av Dagsavisen langt på vei. Pressestøtten sementerer norsk medielandskap og forhindrer teknologisk, forretningsmessig og journalistisk utvikling – både på papir og nett.

Det mest oppsiktsvekkende med Dagavisens forsvar av seg selv og det “frie ord” er at avisen synes å være komfortabel  med situasjonen om at Stortingets flertall når som helst kan legge avisen ned. Hvilken uavhengig avis er det redaktøren snakker om? Dagsavisen har da aldri vært uavhengig, verken av statsstøtte eller parti.


(Dagavisens lederartikkel er ikke på nett, men reportasjen om samme tema er publisert på nett.)

15Jun

Nisjer og dverger i norsk presse

Ansvarlig redaktør og blogger Geir Arne Bore spør hvorfor de norske papirnisjeavisene (såkalt meningsbærende) ikke gjør stor suksess på nett. Klassekampen, Nationen, Dagsavisen og Vårt Land mottar årlig i overkant av 110 millioner kroner i pressestøtte, og det gjør åpenbart noe med produktene:

Pressestøtten reduserer behovet for å treffe planken helt hos både markedet og leserne, men nettet krever treff på planken.

Det er optimistisk å forvente at aviser som har som forretningsidé å ikke treffe planken skal treffe planken som følge av at de nå også distribuerer på nett. Nei, for disse og mange andre pressestøttefinansierte medier er det ikke nødvendig å treffe planken. De trenger ikke være i nærheten av arenaen hvor planken ligger.

Ta den meningsbærende avisa Dagsavisen som eksempel. I perioden 2001-2007 falt papiropplaget fra 35.000 til 31.000. I samme periode er omsetningen stabil på rundt 145 millioner kroner årlig og avisens samlede utbetalte pressestøtte i perioden er over 250 millioner kroner. Over en kvart milliard.

Pressestøtten har gjort at ellers åpenbare kandidater for nisjejournalistikk på nett (kristne, sosialister, bønder og sosialdemokrater) de siste 10 år har satset på å utvikle sitt papirprodukt, men ikke sine digitale produkt. Bore viser imidlertid til Dagsavisens seneste produktutvikling:

Men Dagsavisen ser ikke ut til å hatt vekst på nettet det siste året, verken i unike brukere eller sidevisninger – som ser ut til å være langt lavere enn for de fleste riks- og lokalaviser. Veksten kommer ikke tiltross for en kraftig designomlegging for litt over ett år siden. Den ga nettavisen en designpris, men har ikke gitt noen målbar effekt hos brukerne.

Ideen om at designet på nett skulle generere besøk er en ide som knapt hører hjemme i papiravisredaksjonen. Innhold er konge. Bare innhold. Og interaktivitet og brukermedvirkning. Og et raskt blikk på Dagsavisens nyhets- og kommentarartikler viser to ting:

  1. Det er ikke tilrettelagt for å dele innhold og dermed går avisen glipp av lesernes kanaler og jungeltelegrafen.
  2. Journalistene kommenterer ikke (leser ikke?) leserkommentarene på sine egne artikler og vi må derfor anta at de også driter i hva leserne skriver.

Bare for å nevne noe. Pressestøtten har gjort disse avisene uavhengig av konkurranse og marked. Det gjør at avishusene fortsetter sin elitistiske idé om at innhold og produkt er gode nok. I 2006 hadde Dagsavisen ett årsverk dedikert til nettproduktet sitt.

Misforstå meg rett: jeg liker Dagsavisen. Nettavisen. Den har blitt bedre enn tidligere, men er fremdeles et eksempel på at redaktører og journalister med papir i hodet ikke klarer å tenke nett som et fundamentalt annet medium. Men hva kunne vi ikke fått til på depesjer.no dersom vi hadde 40 millioner hver år? For vår del hadde det holdt med en tiendedel som et engangsbeløp. Besøksmessig var vi store nok til å komme på TNS Gallups toppliste.

Mitt poeng er: pressestøtten sementerer norsk mediemarked og gjør at mediehusene fastholder ideen om og prioriterer papirproduksjon- og distribusjon lengere enn de burde. Dermed blir de også utkonkurrert på nett før de egentlig kommer i gang.

Men i kraft av sin statsfinansierte innholdsproduksjon som de også “legger ut på nett” forhindrer de effektivt en fri og kreativ nyhets- og mediekonkurranse på nettet. Pressestøtten virker derfor mot sin hensikt, både på papir og nett.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.